Suttapitaka

Khuddakanikaya - Mindre tekster

Dhammapada

1. Dobbeltvers, v. 1 - 20

Startside Suttapitaka Khuddakanikaya Dhammapada

2.
Tanken går forut for alle ting,
tanken styrer dem, tanken skaper dem.
Så trofast som hans egen skygge
vil lykken alltid følge den
som taler og handler med gode tanker.

3.
«Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.»
Hos de som går og tenker slik
tar hatet aldri slutt.

4.
«Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.»
Hos de som ikke tenker slik
dør hatet stille bort.

5.
For aldri kan vel dette skje:
at hat tar slutt av mere hat.
Av vennlighet tar hatet slutt,
det er en evig lov.

6.
Men mange andre kan ikke innse
at vi gjør best i å beherske oss.
De som forstår det, derimot,
gjør slutt på kiv og strid.

Andre verselinje blir oftest oversatt som "at vi her må dø". Verbet yamamase kan ses enten som en avledning av yama (døden) eller av roten yam (beherske). Dh.A. (Dhammapadaatthaka - den gamle dhammapadakommentaren) forklarer kun ut fra det første av disse to alternativene. Men ettersom verbendelsen -amase ifølge Geigers grammatikk er imperativ medium, med konjunktiv (imperativ eller futural) betydning, ville det være rimelig å tolke formen som "at vi burde ...", og i en slik kontekst våger jeg noe nølende å gå på tvers av den gamle kommentaren og velger altså alternativet "at vi burde beherske oss" framfor "at vi burde dø".

7.
Den som lever for nytelser,
som ikke har sansene under kontroll,
som fråtser i mat og er sløv og lat -
ham velter Mara like lett
som vinden et råttent tre.

Mara er den personifiserte død og fristelse (språkhistorisk sett har ordet sammenheng med "mord" og "mare-ritt").
Dh.A. gir tre definisjoner av Mara: a) Kilesamara: Mara som negative tanker og tendenser, b) Maranamara: Mara som døden, og c) Devaputtamara: Mara som gudesønn, dvs. personifisert som åndevesen.
Parallellene med kristendommens djevel er nærliggende, men til forskjell fra denne har Mara intet helvete å regjere over. Hans eneste maktfelt er menneskenes dårskap, og så snart han blir oppdaget og gjenkjent, må han flykte i dypeste frustrasjon. Egentlig en temmelig tragisk skikkelse!

8.
Men den som ikke er nytelsessyk,
som lever med sansene vel kontrollert,
som spiser med måte, har tillit og kraft -
mot ham makter Mara slett ikke mer
enn vindpust mot klippemassiv.

9.
Den som vil bære den gule kappe
men ikke er fri for feil,
usannferdig og tøylesløs -
han er ikke kappen verdig.

Den gule (eller oransje) kappe er bhikkhuenes (munkenes) og bhikkhunienes (nonnenes) drakt.

10.
Men den som er uten feil,
som er vel befestet i god moral,
sannferdig og måteholden -
han er verdig den gule kappe.

11.
De som tar usant for sant
og sannhet som usannhet ser,
de finner ikke det sanne,
men setter seg dårlige mål.

12.
Men de som ser sannhet som sant
og usant som usannhet ser,
de finner fram til det sanne,
og setter seg fullkomne mål.

13.
Som regnet trenger inn i
et dårlig tekket hus,
slik gjennomtrenger lidenskapen
et uutviklet sinn.

14.
Som regnet ikke trenger inn i
et riktig tekket hus,
slik gjennomtrenger ikke lidenskapen
et velutviklet sinn.

15.
Han sørger her og han sørger siden -
den som gjør ondt sørger dobbelt.
Han sørger og gremmes når han ser
hvor skitne hans gjerninger er.

16.
Han gleder seg her og han gleder seg siden -
den som gjør godt han gleder seg dobbelt.
Han er glad og lykkelig når han ser
hvor rene hans gjerninger er.

17.
Han lider her og han lider siden,
den som gjør ondt lider dobbelt.
«Ondt har jeg gjort!» - slik lider han,
og enda verre blir lidelsen
når han kommer i ulykkelige kår.

18.
Han fryder seg her og han fryder seg siden,
den som gjør godt han fryder seg dobbelt.
«Godt har jeg gjort!» - slik fryder han seg,
og enda større blir fryden
når han kommer i lykkelige kår.

19.
Hvis noen flittig kan sitere skriften,
men selv er slapp og ikke gjør deretter, -
han er som gjeteren som teller andres kveg,
selv har han ingen del i fellesskapet.

20.
Selv om en annen lite kjenner skriften,
men lever i rettferdighet og etter læren,
har overvunnet dårskap, hat og lidenskap,
med fullendt visdom og med sinnet fritt,
og ikke binder seg til noe som helst -
han har i sannhet del i fellesskapet.