Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
10. Subhasutta - Samtalen med Subha
Innledning
Det er lite nytt å finne i denne teksten. Munkelivserien blir gjentatt, men denne gangen delt i moral (sila), konsentrasjon (samadhi) og visdom (pañña). Det vil si at konsentrasjon inntar den plass som fullkommengjørelsen av sinnet hadde i tekst 8, men i praksis er disse betegnelsene synonyme.
Interessant er det også å merke seg at dette er en av de få tekstene som ikke er tillagt Buddha selv. Tidspunktet for samtalen er lagt til etter Buddhas bortgang (parinibbana), og hovedpersonen Ananda, en av Buddhas nærmeste elever, gir et retrospektivt overblikk over de faktorene som bidro til buddhismens suksess. Dette gjør han nettopp i form av munkelivserien. Kan dette muligens bety at denne "munkelivserien" nettopp var den måten Ananda foretrakk å legge fram Buddhas lære på? Det er vanskelig å svare et definitivt ja eller nei på dette, men hvis vi undersøker og sammenlikner med andre tekster som Ananda skal ha uttalt etter Mesterens død, finner vi at disse også til dels følger samme mønster. I Atthakanagarasutta (MN 52) snakker han om de sju dypmeditasjoner og de fire høyverdige holdninger (brahmavihara). I Gopakamoggallanasutta (MN 108) snakker han bl.a. om moral, nøysomhet, de fire dypmeditasjoner, paranormale ferdigheter og utsletting av sinnets forurensninger. Alle disse temaene står sentralt også i dette bindet.
Samtalen med Subha
Slik har jeg hørt det:
Ikke lenge etter at Mesteren var sluknet for godt, bodde Ananda i Anathapindikas park Jetalund ved Savatthi.
Samtidig var den unge brahmanen Subha, Todeyyas sønn, også i Savatthi i forbindelse med et eller annet gjøremål.
Da sa Subha til en annen ung brahman:
"Kan du ikke gå bort til filosofen Ananda og hilse ham fra meg. Spør hvordan det står til med ham, om han er ved god helse og har det bra, og si at det hadde vært fint om han ville være så vennlig å komme og besøke meg."
"Ja vel," sa den andre brahmanen.
Han gikk til Ananda og hilste høflig på ham. Så overbrakte han hilsenen og invitasjonen fra Subha, slik han var bedt om å gjøre.
Da han hadde sagt dette, svarte Ananda:
"Det passer dårlig nå, for jeg har nettopp tatt medisinen min. Men kanskje jeg kan komme i morgen, hvis det passer slik og jeg får tid."
Den unge mannen reiste seg og gikk tilbake til Subha. Han fortalte hva Ananda hadde sagt, og la til:
"Men jeg fikk da i alle fall Ananda til å love at han skulle komme i morgen, hvis han kan."
Da natten var omme og det ble morgen, kledde Ananda på seg, tok kappe og bolle, og ga seg på vei til Subhas bolig, sammen med sin hjelpegutt Cetaka. Da han kom fram, satte han seg på den sitteplassen som var gjort klar for ham. Den unge brahmanen Subha gikk bort og hilste høflig på Ananda, og satte seg ved siden av ham. Da de begge hadde satt seg, sa Subha:
"Du var jo Gotamas personlige tjener, Ananda, og du var sammen med ham og fulgte ham i mange år. Du vet sikkert hvilken undervisning han pleide å gi, som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham. Hvilken undervisning pleide han å gi, Ananda?"
"Mesteren pleide å undervise i tre hovedemner, og det var denne undervisningen som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham. Hvilke tre hovedemner? Det var moral, konsentrasjon og visdom. Det var disse tre hovedemnene Mesteren pleide å undervise i, og det var denne undervisningen som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham."
"Hva gikk Gotamas moralundervisning ut på, Ananda?
"Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester.. Han forstår denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig, – og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer det rene, opphøyde liv.
Så kommer en husherre eller sønnen hans ...
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Når en munk således har fullkommen moral, unge brahman, da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Det er som når en lovlig innsatt fyrste har slått ned alle sine motstandere. Da frykter han intet fra noe hold, for han er uten fiender. Slik er det også når en munk har fullkommen moral, unge brahman. Da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Og når han har oppnådd slike edle moralske trekk, opplever han en indre lykke som ingen kan klandre. På denne måten har en munk fullkommen moral, unge brahman.
Dette er den morallæren Mesteren pleide å undervise i, og det var denne undervisningen som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham. Men ennå er det mer som bør gjøres."
"Bra, Ananda! Utmerket, Ananda! Denne edle morallæren er sannelig fullkommen og uklanderlig! En slik fullkommen og edel morallære har jeg ikke sett hos noen andre filosofer eller brahmaner enn hos dere. Og hvis noen andre filosofer eller brahmaner skulle finne at de hadde oppnådd en slik edel og fullkommen moral, så ville de nok være fornøyd og si at dette holder, nå har vi gjort nok, nå har vi nådd målet, nå trenger vi ikke gjøre noe mer! Men du, Ananda, sier at det ennå er mer som bør gjøres!
Men hva gikk Gotamas konsentrasjonsundervisning ut på, Ananda?"
"Hvordan vokter en munk sine sanseporter, unge brahman?
Når en munk ser en synlig form med øyet sitt, unge brahman, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som hat og begjær kan komme til å influere på en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som hat og begjær kan komme til å influere på en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ublandet lykke. På denne måten vokter en munk sine sanseporter, unge brahman.
Og hvordan er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, unge brahman?
Når en munk går fram og tilbake, unge brahman, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.
På denne måten er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, unge brahman.
Og hvordan lever en munk i nøysomhet, unge brahman?
En munk er fornøyd, unge brahman, med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr, unge brahman. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. På den måten lever en munk i nøysomhet, unge brahman.
Når han har utviklet denne edle moralske karakter og denne edle sansekontrollen, når han har utviklet en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, og når han lever slik i edel nøysomhet, – da finner han seg et ensomt sted å bo, så som i villmarken, under et tre, på fjellet, i en stille dal, i en grotte, på en gravplass, i skogen, det fri eller på en haug med strå. Når han er kommet tilbake fra almisserunden og er ferdig med å spise, setter han seg ned med korslagte bein og kroppen rak, med våken oppmerksomhet.
Han legger bort all grådighet etter verdslige goder og lever uten grådighet i tankene, han renser sinnet for all grådighet. Han legger bort alt hat og motvilje og lever uten motvilje i sinnet, med omtanke for alle levende veseners vel, – han renser sinnet for alt hat og motvilje. Han legger bort all sløvhet og treghet, og lever uten sløvhet og treghet. Han er åpen for inntrykk, har oppmerksomhet og klar forståelse, og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han legger bort rastløshet og bekymringer og lever uten indre uro. Med sinnet fylt av fred renser han det for rastløshet og bekymringer. Han kvitter seg med all forvirring og lever med all uvisshet overvunnet. Han er ikke lenger i villrede om hva som er godt, og han renser sinnet for all forvirring.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Når han således ser hvordan disse fem hindringene blir borte fra hans indre, blir han tilfreds. Den som er tilfreds finner glede, og den som har glede i sinnet, får ro i kroppen. Den som har ro i kroppen føler velvære, og den som føler velvære får samlet tankene. Han isolerer seg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og går inn i den første ... andre ... tredje ... fjerde dypmeditasjon, ...
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Slik er den konsentrasjonen han har.
Dette er den konsentrasjonslæren Mesteren pleide å undervise i, og det var denne undervisningen som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham. Men ennå er det mer som bør gjøres."
"Bra, Ananda! Utmerket, Ananda! Denne edle konsentrasjonslæren er sannelig fullkommen, det er jo ikke noe som mangler! En slik fullkommen og edel konsentrasjonslære har jeg ikke sett hos noen andre filosofer eller brahmaner enn hos dere. Og hvis noen andre filosofer eller brahmaner skulle finne at de hadde oppnådd en slik edel og fullkommen konsentrasjon, så ville de nok være fornøyd og si at dette holder, nå har vi gjort nok, nå har vi nådd målet, nå trenger vi ikke gjøre noe mer! Men du, Ananda, sier at det ennå er mer som bør gjøres!
Men hva gikk Gotamas visdomsundervisning ut på, Ananda?"
"Nå som sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom. Og dette merker han seg: ‘Denne kroppen min har form og består av de fire grunnelementene. Den er avlet av far og mor og opprettholdt av ris og melk. Den er underlagt forandringens, forfallets, forråtnelsens, ødeleggelsens og oppløsningens lov. Men bevisstheten min er basert på nettopp denne kroppen, og er avhengig av den.'
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, – så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.
Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.
Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er opphavet til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er sinnsforurensningenes opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til sinnsforurensningenes opphør.
Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Slik er den visdommen han har.
Dette er den visdomslæren Mesteren pleide å undervise i, og det var denne undervisningen som gjorde at så mange mennesker gjerne kom til ham og ble hos ham. Og da er det ikke noe mer som skal gjøres."
"Bra, Ananda! Utmerket, Ananda! Denne edle visdomslæren er sannelig fullkommen, det er jo ikke noe som mangler! En slik fullkommen og edel visdomslære har jeg ikke sett hos noen andre filosofer eller brahmaner enn hos dere. Og da er det ikke noe mer som skal gjøres.
Utmerket, Ananda, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Ananda. Nå tar jeg tilflukt til Mesteren Gotama, til hans lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Ananda, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.