Suttapitaka

Dighanikaya - De lange tekstene

26. Cakkavattisihanadasutta - Den rettmessige kongens løvebrøl

Startside Suttapitaka Dighanikaya

Innledning

Suttaen åpner med Buddhas undervisning om å stole på seg selv og oppgir deretter de fire festepunktene for oppmerksomheten som veien til sannhet – to avsnitt som vi også kjenner fra Mahaparinibbanasutta (tekst 16) og Mahasatipatthanasutta (tekst 22). Som en illustrasjon på hvor viktig det er å utvikle gode egenskaper følger deretter en legende som skal understreke betydningen av å følge etiske retningslinjer i livet.

Denne legenden er neppe spesifikt buddhistisk. Forestillingen om at vi lever i en forfallets tidsalder (kaliyuga), finner vi også igjen i hinduismen. Forskere har undret seg over hva det verdifulle hjulet egentlig representerer. Noen har antydet at det kan være et gammelt solsymbol. Det er godt mulig, men i denne legenden symboliserer hjulet tydeligvis et rettferdig kongedømme. Idealet om den rettferdige kongen har vært sterk i indisk historie, selv om det nok er blitt etterlevd med ulik grad av suksess. Den som kanskje kom nærmest idealet, var trolig kong Asoka (omkring 250 f.Kr.).

Det er interessant å merke seg at alt går bra helt til en konge glemmer å spørre sin far til råds. Når de unge ikke tar hensyn til de gamles visdom, begynner forfallet. Kongen forsømmer sin plikt til å sørge for god økonomi i riket. Og, som vi har sett i diverse finanskriser i nyere tid, når økonomien kommer i ulage, begynner problemene. Med økonomien i ulage begynner folk å opptre uetisk mot hverandre, og det suksessive forfallet understrekes ved at levealderen blir kortere. Det blir spådd at levealder og etikk vil komme til å forfalle enda mer, helt til menneskene får en levealder på bare ti år og oppfører seg som dyr mot hverandre. Først da vil noen begynne å tenke seg om, begynne å følge etiske retningslinjer og få suksessivt lengre levealder igjen. Og først da, etter at menneskeheten har kommet seg på fote igjen etter å stått på randen av utryddelse, vil en ny buddha stå fram og gi undervisning igjen.

Den framtidige buddhaen kalles Metteyya. På sanskrit heter han Maitreya. Forskerne er litt usikre på om Maitreya er en idé importert fra iransk religion, der det finnes en gud ved navn Mitra. Men Metteyya/Maitreya er et navn som også har en betydning på pali og sanskrit. Det kan avledes av et ord som betyr "vennlighet, nestekjærlighet", og dette gir god mening som navn på en framtidig buddha. Om Metteyya/Maitreya er iransk eller indisk tankegods, står derfor fortsatt åpent.

I dagens theravada-buddhisme er det mange som ikke aspirerer til å nå nibbana i dette livet. Det regnes av mange som altfor vanskelig for vanlige mennesker. I stedet prøver mange heller å leve et godt og etisk liv, gi gaver til templer og munker, og på den måten samle seg opp så gode fortjenester (puñña) at de i en fjern framtid kan bli gjenfødt på Metteyyas tid og sitte ved hans føtter, slik at de dermed kan nå oppvåkningen raskt og direkte.

Andre tidlige skoler, som sarvastivada og mahasanghika, la større vekt på Metteya/Maitreya-skikkelsen og har flere historier om hvordan han for tiden oppholdt seg i Tusita-himmelen og derfra kunne hjelpe mennesker i forskjellige situasjoner. Dette kan derfor ses som et trinn i utviklingen av de senere mahayana-skolenes lære om bodhisattvaer, vordende buddhaer: personer som er kommet langt på veien til å bli en framtidig buddha, som eksisterer på et åndelig plan eller midt iblant oss, og som kan komme mennesker til hjelp.

I tradisjonelle buddhistiske kulturer tas Metteyya bokstavelig. Men vi ser her at Buddha fletter omtalen av Metteyya inn i en klart allegorisk framstilling av verdenshistorien. Dette gjør det rimelig å stille spørsmålet om dette betyr at også Metteyya bare var ment som en allegorisk skikkelse? Vi lar dette spørsmålet stå åpent.

Til tross for denne tekstens sterke innslag av legende og allegori er likevel etikken og utviklingen av sinnet et grunntema, og det er interessant å se at skjønnhet defineres som en indre skjønnhet i form av gode holdninger, og rikdom forklares som et sinn fylt av vennlighet, medfølelse, glede på andres vegne og sinnslikevekt.

Den rettmessige kongens løvebrøl

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Matula i landet Magadha. Der henvendte Mesteren seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene.

Mesteren sa:

"Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet. Men hvordan kan dere være deres egne tilfluktsøyer, munker, hvordan kan dere stole på dere selv og ikke bare på andre? Hvordan kan dere la sannheten være deres tilfluktsøy og stole på den og ikke på noe annet?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik blir dere deres egne tilfluktsøyer, munker, slik kan dere stole på dere selv og ikke bare på andre. Slik lar dere sannheten bli deres tilfluktsøy og stoler på den og ikke på noe annet.

Hold dere til deres egne områder, munker, i deres fedres distrikt. Når en munk holder seg til sitt eget område i sin fars distrikt, får ikke Mara tak på ham, da får ikke Mara fatt i ham. Ved å dyrke de gode egenskapene øker de gode fortjenestene

Det var en gang en konge som het Dalhanemi, munker. Han var en rettmessig og rettmessig konge som hersket over de fire himmelretninger, han var seierrik og beskyttet folket sitt, og han var i besittelse av sju verdifulle skatter. De sju verdifulle skattene han eide, var det verdifulle hjulet, den verdifulle elefanten, den verdifulle hesten, den verdifulle juvelen, den verdifulle kvinnen, den verdifulle borgeren og den verdifulle rådgiveren. Han hadde mer enn tusen sønner, og de var alle strålende helter som knuste fiendens hærstyrker. Han regjerte over hele den havomkransede jord som han hadde erobret med rettferdighet og ikke med våpenmakt og vold.

Etter at det hadde gått mange år, mange hundre år, mange tusen år, sa kong Dalhanemi til en mann:

‘Hvis du får se at det verdifulle hjulet på himmelen har sunket, at det har glidd ned fra plassen sin, må du komme og gi meg beskjed.'

‘Ja vel, herre konge', svarte mannen.

Etter at det hadde gått mange år, mange hundre år, mange tusen år, så mannen at det verdifulle hjulet på himmelen hadde sunket, at det hadde glidd ned fra plassen sin. Da gikk han til kong Dalhanemi og sa:

‘Vet du, herre konge, at det verdifulle hjulet ditt på himmelen har sunket, at det har glidd ned fra plassen sin?'

Da lot kong Dalhanemi tilkalle sin eldste sønn og sa til ham:

‘Nå har visst det verdifulle hjulet mitt på himmelen sunket og glidd ned fra plassen sin, min kjære sønn. Jeg har hørt at når dette skjer, har jeg ikke lenge igjen å leve. Men jeg har hatt det godt her i livet, så nå er det på tide å søke himmelske gleder. Nå får du overta styret over den havomkransede jord. Selv vil jeg rake av meg hår og skjegg, iføre meg gul kappe, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'

Dermed overlot kong Dalhanemi riket til sin eldste sønn, raket av seg hår og skjegg, iførte seg gul kappe, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten. Men sju dager etter at kongen hadde gjort dette, forsvant det verdifulle himmelhjulet.

En mann gikk til den nye kongen og fortalte ham om dette. Kongen ble trist og oppsøkte sin far, den kongelige eneboeren, og sa:

‘Vet du at det verdifulle himmelhjulet er forsvunnet, herre?'

Den gamle eneboeren svarte:

‘Ikke vær lei for at det verdifulle himmelhjulet er forsvunnet, gutten min. Dette var noe du likevel ikke kunne ha arvet etter meg. Nå må du selv opptre som det sømmer seg for en rettmessig konge. Hvis du gjør det, og går opp på slottets høyeste terrasse med nybadet hode på helligdagen den femtende i måneden, kan det hende at et verdifullt hjul med nav, felg og tusen eiker og alt som ellers hører til, kommer til syne for deg på himmelen.'

‘Men hva er det som sømmer seg for en rettmessig konge?'

‘Du bør basere deg på det som er rett og riktig, hedre, respektere, ære og høyakte retten og ikke svikte den, gjøre retten til din fane, banner og kongsmerke, sørge for at alle i riket ditt har rettsvern, både soldater, adel, brahmaner og borgere, byfolk og bønder, munker og asketer og dyr og fugler. Ikke la det skje noen urett i landet.

De som er fattige i riket ditt, skal du gi økonomisk hjelp.

De som praktiserer forskjellige religioner i ditt rike, som avstår fra intoleranse og fanatisme og vier seg til toleranse og vennlighet, som disiplinerer seg selv og mestrer seg selv og får sine lidenskaper til å falle til ro, bør du besøke fra tid til annen og snakke med dem og spørre hva som er sunt og hva som er usunt, hva som er godt og hva som er dårlig, hva som bør gjøres og hva som ikke bør gjøres, hvilke av dine handlinger som fører til langvarig skade og smerte, og hva du kan gjøre slik at resultatet kan bli langvarig nytte og glede. Når du har hørt hva de har å si, kan du unngå å gjøre det som er usunt, og heller gjøre det som er sunt.

Dette er slikt som sømmer seg for en rettmessig konge.'

‘Ja vel, herre,' svarte den unge kongen.

Så begynte han å opptre som det sømmer seg for en rettmessig konge.

En helligdag den femtende i måneden da kongen hadde vasket hodet og gått opp på palassets takterrasse for å helligholde dagen, viste det himmelske hjulet seg for ham med nav, felg og tusen eiker, helt og fullkomment på alle vis.

Da kongen så dette, tenkte han: ‘Jeg har hørt at når det himmelske hjulet viser seg i all sin glans for en konge som feirer helligdagen, vil han bli rettmessig konge. Så nå er jeg altså rettmessig konge!'

Kongen reiste seg, ordnet kappen over skulderen og grep et beger med venstre hånd. Så stenket han vann over hjulet og sa:

‘Rull, du hjul! Vinn seier, du hjul!'

Da rullet det verdifulle hjulet mot øst, og kongen fulgte det med hele hæren sin. Der hjulet stanset, slo kongen leir med hæren sin.

Alle de rivaliserende fyrstene i øst gikk ham i møte og sa:

‘Kom, store konge, velkommen skal du være! Alt her er ditt, så gi oss veiledninger, store konge!'

Da sa kongen til dem:

‘Dere bør ikke drepe noe levende vesen, ikke stjele, ikke begå sanselige misgjerninger, ikke føre urett tale og ikke innta rusmidler, men nyte som det sømmer seg.'

Og alle fyrstene i øst underkastet seg kongen.

Da det verdifulle hjulet hadde rullet helt ut i havet i øst, snudde det opp på land igjen og rullet sørover ... ut i havet i sør, snudde det mot vest ... ut i havet i vest, snudde det mot nord, og kongen fulgte det med hele hæren sin. Der hjulet stanset, slo kongen leir med hæren sin.

Alle de rivaliserende fyrstene i nord gikk ham i møte og sa:

‘Kom, store konge, velkommen skal du være! Alt her er ditt, så gi oss veiledninger, store konge!'

Da sa kongen til dem:

‘Dere bør ikke drepe noe levende vesen, ikke stjele, ikke begå sanselige misgjerninger, ikke føre urett tale og ikke innta rusmidler, men nyte som det sømmer seg.'

Og alle fyrstene i nord underkastet seg kongen.

Etter at det verdifulle hjulet hadde underlagt seg hele den havomkransede jord, rullet det tilbake til hovedstaden. Der stoppet det foran porten til kongens palass, der han satt og ordnet med sine regjeringssaker, slik at det ble til pryd for palasset.

Det samme hendte med den neste kongen, og med den tredje, fjerde, femte og sjette kongen. Den sjuende rettmessige kongen ble innsatt på samme måte som de foregående.

Etter at det hadde gått mange år, mange hundre år, mange tusen år, sa den sjuende kongen til en mann:

‘Hvis du får se at det verdifulle hjulet på himmelen har sunket, at det har glidd ned fra plassen sin, må du komme og gi meg beskjed.'

‘Ja vel, herre konge', svarte mannen.

Etter at det hadde gått mange år, mange hundre år, mange tusen år, så mannen at det verdifulle hjulet på himmelen hadde sunket, at det hadde glidd ned fra plassen sin. Da gikk han til kongen og sa:

‘Vet du, herre konge, at det verdifulle hjulet ditt på himmelen har sunket, at det har glidd ned fra plassen sin?'

Da lot kongen tilkalle sin eldste sønn og sa til ham:

‘Nå har visst det verdifulle hjulet mitt på himmelen sunket og glidd ned fra plassen sin, min kjære sønn. Jeg har hørt at når dette skjer, har jeg ikke lenge igjen å leve. Men jeg har hatt det godt her i livet, så nå er det på tide å søke himmelske gleder. Nå får du overta styret over den havomkransede jord. Selv vil jeg rake av meg hår og skjegg, iføre meg gul kappe, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'

Dermed overlot kongen riket til sin eldste sønn, raket av seg hår og skjegg, iførte seg gul kappe, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten. Men sju dager etter at kongen hadde gjort dette, forsvant det verdifulle himmelhjulet.

En mann gikk til den nye kongen og fortalte ham om dette. Kongen ble trist da han hørte denne nyheten, men han gikk ikke til sin far, den kongelige eneboeren, for å spørre hvordan en rettmessig konge burde oppføre seg.

Han styrte i stedet landet etter eget forgodtbefinnende, og dette førte til at folk ikke lenger hadde det så godt som de hadde hatt det under tidligere konger som hadde regjert slik det sømmer seg for en rettmessig konge.

Da gikk ministrene, rådsmedlemmene, finansrådgiverne, gardeoffiserene, dørvaktene og prestene til den adelige og salvede kongen og sa:

‘Nå som du styrer landet etter eget forgodtbefinnende, har ikke folk det lenger så godt som de hadde det under tidligere konger som regjerte slik det sømmer seg for en rettmessig konge, herre. Nå finnes det ministre, rådsmedlemmer, finansrådgivere, gardeoffiserer, dørvakter og prester i riket ditt, herre konge. Både vi og andre husker hvordan en rettmessig konge bør regjere landet. Spør oss om dette, herre konge, så skal vi forklare hvordan en rettmessig konge bør styre.'

Da satte kongen seg ned sammen med dem og spurte dem ut om hvordan en rettmessig konge bør regjere, og de forklarte det for ham. Kongen sørget for at alle fikk rettsvern, men ga ikke noen økonomisk støtte til de fattige. Derfor økte fattigdommen sterkt i landet. Siden fattigdommen økte så sterkt, var det en mann som stjal noe fra en annen. Han ble arrestert og ført fram for kongen, og de fortalte hva han hadde gjort.

‘Er det sant at du har stjålet?' spurte kongen.

‘Ja herre, det er sant.'

‘Hvorfor gjorde du det?'

‘Jeg har ikke noe å leve av, herre.'

Da ga kongen ham penger og sa:

‘Se her, min gode mann. Ta disse pengene, så har du til livets opphold både for deg selv og for familien. Så får du komme i gang med arbeidet ditt igjen, slik at du også kan gi gaver til eneboere og brahmaner. Da blir du lykkelig, og senere kommer du til himmelen.'

‘Ja vel, herre,' svarte mannen.

En annen mann ble tatt for tyveri, og kongen ga penger og formaninger også til ham.

Da begynte folk å snakke om at de som stjal, fikk penger av kongen, og dermed var det mange som fikk lyst til å begynne å stjele.

Snart ble nok en mann arrestert for tyveri og ført fram for kongen. Kongen spurte om det var sant at han hadde stjålet, og mannen tilsto.

Da tenkte kongen:

‘Hvis jeg fortsetter å gi penger til alle som stjeler, blir det bare flere og flere tyverier. Dette må det bli slutt på. Jeg lar heller denne mannen henrette, jeg lar ham halshogge!'

Dermed ga kongen ordre til folkene sine:

‘Grip denne mannen og bakbind ham med kraftig tau og solid knute! Rak håret av hodet hans og før ham rundt i byen fra gate til gate og fra gatekryss til gatekryss mens det blir slått på skarptromme! Deretter skal dere føre ham ut til retterstedet syd for byen og hogge hodet av ham!'

‘Ja vel, herre konge,' svarte de, og gjorde som han hadde beordret.

Da folk fikk høre at de som stjal, ble halshogd etter ordre fra kongen, sa de til hverandre.

‘Da får vi også skaffe oss våpen! De som nekter å gi oss det vi vil ha, og som kaller det å stjele, skal vi hogge hodet av og drepe!'

De skaffet seg skarpe sverd og begynte å plyndre i landsbyer, tettsteder og byer, og de drev også som landeveisrøvere. De som ikke frivillig ga dem det de ville ha, og som kalte det å stjele, hogg de hodet av og drepte.

Slik gikk det altså til, munker, at når de fattige ikke fikk økonomisk støtte, økte fattigdommen. Dette førte til at folk begynte å stjele, noe som igjen førte til avstraffelser og drap. Drapene førte til at folk begynte å lyve, noe som igjen førte til at de ikke levde så lenge og at de ble styggere. Menneskene hadde en levealder på åtti tusen år, men da de ble styggere og levealderen ble kortere, levde barna deres bare i førti tusen år.

En av de som bare hadde en levetid på førti tusen år, begikk et tyveri. Han ble arrestert og ført fram for kongen, som spurte ham:

‘Er det sant at du har stjålet?'

‘Nei, herre,' svarte han, og uttalte dermed en bevisst løgn.

Slik gikk det altså til, munker, at når de fattige ikke fikk økonomisk støtte, økte fattigdommen. Dette førte til at folk begynte å stjele, noe som igjen førte til avstraffelser og drap. Drapene førte til at folk begynte å lyve, noe som igjen førte til at de ikke levde så lenge og at de ble styggere. Menneskene hadde en levealder på førti tusen år, men da de ble styggere og levealderen ble kortere, levde barna deres bare i tyve tusen år.

En av de som hadde en levetid på bare tyve tusen år, begikk et tyveri. En annen mann gikk til kongen og fortalte hva som hadde skjedd. Dette var angiveri.

Slik gikk det altså til, munker, at når de fattige ikke fikk økonomisk støtte, økte fattigdommen. Dette førte til at folk begynte å stjele, noe som igjen førte til avstraffelser og drap. Drapene førte til at folk begynte å lyve og angi hverandre, noe som igjen førte til at de ikke levde så lenge og at de ble styggere. Menneskene hadde en levealder på tyve tusen år, men da de ble styggere og levealderen ble kortere, levde barna deres bare i ti tusen år.

Noen av de menneskene som hadde en levetid på bare ti tusen år, var pene. andre var stygge. De stygge misunte de pene og begynte å bedrive utukt med andres hustruer.

Slik gikk det altså til, munker, at når de fattige ikke fikk økonomisk støtte, økte fattigdommen. Dette førte til at folk begynte å stjele, noe som igjen førte til avstraffelser og drap. Drapene førte til at folk begynte å lyve, angi hverandre og begå seksuelle overtredelser, noe som igjen førte til at de ikke levde så lenge og at de ble styggere. Menneskene hadde en levealder på ti tusen år, men da de ble styggere og levealderen ble kortere, levde barna deres bare i fem tusen år.

Blant dem som hadde en levealder på fem tusen år ble det stadig mer sårende tale og tomprat, og da disse tingene økte, ble levealderen kortere og de ble styggere. Noen av barna deres fikk en levealder på to og et halvt tusen år og andre bare to tusen år.

Blant dem som hadde en levealder på to og et halvt tusen år, tiltok grådighet og hat i styrke, og da minsket levealderen deres enda mer, og de ble styggere. De fikk barn som levde i bare ett tusen år.

Blant dem som hadde en levealder på ett tusen år, bredte det seg en rekke feilaktige teorier, og levealderen deres ble kortere og de ble enda styggere. Barna deres fikk en levealder på fem hundre år.

Blant dem som hadde en levealder på fem hundre år, var det tre ting som fikk stor utbredelse, nemlig urettmessig begjær, enorm grådighet og feilaktig lære. Dette førte igjen til at levealderen deres ble enda kortere og de ble enda styggere. Noen av barna deres hadde en levealder på to hundre og femti år, andre på to hundre år.

Blant dem som hadde en levealder på to hundre og femti år, fikk disse tingene stor utbredelse: Manglende respekt for far og mor, manglende respekt for brahmaner og manglende respekt for slektens eldste.

Slik gikk det altså til, munker, at når de fattige ikke fikk økonomisk støtte, økte fattigdommen. Dette førte til at folk begynte å stjele, noe som igjen førte til avstraffelser og drap. Drapene førte til at folk begynte å lyve, angi hverandre og begå seksuelle overtredelser. Dette førte videre til stadig mer sårende tale og tomprat, til grådighet og hat, til feilaktige teorier, til urettmessig begjær, enorm grådighet og feilaktig lære, og videre til manglende respekt for far, mor, brahmaner og slektens eldste. Dette førte igjen til at de ikke levde så lenge og at de ble styggere. Menneskene hadde en levealder på to hundre og femti år, men da de ble styggere og levealderen ble kortere, levde barna deres bare i hundre år.

Det skal komme en tid, munker da disse menneskene får barn som har en levealder på bare ti år. Når levealderen blir ti år, blir jentene gifteklare når de er fem år gamle. Flere smakstyper blir borte for dem, som for eksempel smeltet smør, smør, matolje, sukker og salt, og kudrusa-rug kommer til å være den beste maten deres, slik ris med kjøttsaus er den beste maten nå til dags. Når menneskene får en levealder på bare ti år, blir de ti sunne måtene å oppføre seg på, helt borte, og de ti usunne måtene å oppføre seg på, får stor utbredelse. Folk kjenner ikke lenger ordet ‘etikk', så hvordan kan da noen oppføre seg etisk? De som ikke bryr seg om sin mor eller far, som ikke bryr seg om brahmaner eller om slektens eldste, høster ros og lovord. I dag er det slik at de som respekterer sin mor og sin far, som respekterer brahmaner og slektens eldste, høster ros og lovord, munker. Men når menneskene får en levealder på bare ti år, blir det de som ikke bryr seg om sin mor eller far, som ikke bryr seg om brahmaner eller om slektens eldste, som høster ros og lovord.

Når menneskene får en levetid på ti år, vil de ikke ta hensyn til mor, tante, svigerinne, lærerens hustru eller fars hustru. De kommer til å formere seg med hverandre uten slike hensyn, akkurat som geiter og sauer, høns og griser, hunder og sjakaler. Blant disse menneskene vokser det fram mye hat, raseri, fiendskap og drapslyst. Mor angriper barn og barn angriper mor, far angriper barn og barn angriper far, bror angriper bror, bror angriper søster og søster angriper bror. De føler samme drapslyst når de ser hverandre, som jegeren når han får øye på byttet sitt.

Blant disse menneskene skal det komme en sverdtid på sju dager, munker, der de regner hverandre for ville dyr og hogger hverandre ned med skarpe sverd. Men så kommer noen av dem til å tenke at de ikke vil drepe noen, og for at ikke noen heller skal drepe dem, flykter de inn mellom høyt gras og inn i skogen og gjemmer seg mellom trærne, i krattet langs elvebreddene og i fjellkløfter. Der blir de i sju dager og lever av røtter og nedfallsfrukt.

Etter at sju dager er gått, kommer de fram fra skjulestedene sine, omfavner hverandre, gleder seg sammen og sier:

‘Så godt at dere fortsatt er i live!'

Deretter sier de til hverandre:

‘Vi har mistet mange slektninger fordi vi selv har gjort så mye dumt. Nå bør vi heller begynne å gjøre det som er sunt og godt. Men hvordan skal vi gjøre det som er sunt og godt? Jo, la oss slutte å drepe! Dette er en sunn og god leveregel som vi vil følge!'

Dermed avstår de fra å drepe, og de følger denne sunne leveregelen. Og når de gjør dette, lever de lenger og de blir vakrere. De som har en levetid på ti år, får barn som lever i tyve år.

Da kommer menneskene til å si til hverandre:

‘Nå er vi vakrere og nå lever vi lenger fordi vi gjør noe som er sunt og godt! Kanskje vi skulle gjøre mer som er sunt og godt? Enn om vi lot være å stjele, begå seksuelle overtredelser, lyve, drive med angiveri, sårende tale og tomprat? Enn om vi avsto fra grådighet, hat, feilaktige teorier, urettmessig begjær, enorm grådighet og feilaktig lære? Enn om vi begynte å respektere far, mor, brahmaner og slektens eldste?'

Dermed begynner de å gjøre alt dette, og det fører til at de lever lengre og blir vakrere. De som har en levetid på tyve år, får barn som lever i førti år. Deres barn igjen lever i åtti år og hver påfølgende generasjon lever omtrent dobbelt så lenge som foreldrene helt til menneskene igjen får en levetid på åtti tusen år.

Når menneskene får en levealder på åtti tusen år, er jentene gifteklare når de er fem hundre år gamle. Blant disse menneskene vil det bare finnes tre sykdommer, nemlig gådighet, sult og alderdom. India kommer til å være mektig og velstående, og byer og landsbyer kommer til å ligge så tett at en hane kan fly fra den ene til den neste. India kommer til å være tett befolket, ja, folk kommer til å bo så tett som siv og gras. Den byen som i dag heter Baranasi, kommer til å være hovedstad under navnet Ketumati, og den kommer til å være rik og mektig, med mange mennesker og mye mat. Det kommer til å være åttifire tusen byer i India, og av disse vil hovedstaden Ketumati være den fremste.

Når menneskene får en levealder på åtti tusen år, kommer en konge ved navn Samkha til å herske i hovedstaden Ketumati. Han kommer til å være en rettmessig og rettmessig konge som hersker over de fire himmelretninger, han blir seierrik og beskytter folket sitt, og han kommer til å være i besittelse av sju verdifulle skatter. De sju verdifulle skattene han får, er det verdifulle hjulet, den verdifulle elefanten, den verdifulle hesten, den verdifulle juvelen, den verdifulle kvinnen, den verdifulle borgeren og den verdifulle rådgiveren. Han kommer til å få mer enn tusen sønner, og de blir alle strålende helter som knuser fiendens hærstyrker. Han kommer til å regjere over hele den havomkransede jord etter at han har erobret den med rettferdighet og ikke våpenmakt og vold.

Når menneskene får en levealder på åtti tusen år, kommer en ærverdig og fullkomment selvvåknet Mester ved navn Metteyya til å stå fram i verden, munker. Han kommer til å ha fullkommen visdom og atferd og han blir lykkelig. Han blir en som kjenner verden, en uforlignelig trener for folk som kan trenes, guders og menneskers lærer, en våken Mester, på samme måte som jeg er det i dag. Han kommer til å forstå denne verden til fullkommenhet, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig, – og det som han selv har realisert, meddeler han til andre, slik jeg gjør det i dag. Han kommer til å undervise i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han kommer til å forklare det rene, opphøyde liv, slik jeg gjør det i dag. Han kommer til å få følge av flere tusen munker, slik jeg har det i dag.

Så kommer kong Samkha til å heve det sunkne palasset som kong Panada den store hadde latt bygge. Etter at selv har bodd der en tid, kommer han til å flytte ut og gi palasset som gave til asketer, brahmaner, reisende, fattige og tiggere. Så går han til Mester Metteyya, raker av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og bli en hjemløs. Deretter trekker han seg tilbake i ensomhet og setter alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter kommer han til å fullføre den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv vinner innsikt og direkte erkjennelse.

Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet. Men hvordan kan dere være deres egne tilfluktsøyer, munker, hvordan kan dere stole på dere selv og ikke bare på andre? Hvordan kan dere la sannheten være deres tilfluktsøy og stole på den og ikke på noe annet?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik blir dere deres egne tilfluktsøyer, munker, slik kan dere stole på dere selv og ikke bare på andre. Slik lar dere sannheten bli deres tilfluktsøy og stoler på den og ikke på noe annet.

Hold dere til deres egne områder, munker, i deres fedres distrikt. Når en munk holder seg til sitt eget område i sin fars distrikt, lever han lenger, og han blir vakrere, lykkeligere, rikere og sterkere.

Hva vil det si at munken lever lenger, munker? Sett at en munk praktiserer en kraftig metode ved å anvende interesse, flid og konsentrasjon, ved å anvende viljestyrke, flid og konsentrasjon, ved å konsentrere sinnet med flid og konsentrasjon og ved å utforske fenomenene med flid og konsentrasjon. Når han utvikler disse fire kraftige metodene og gjør mye ut av dem, kan han leve en hel tidsalder eller det som gjenstår av en tidsalder, om han vil. Derfor sier jeg at han lever lenger.

Hva vil det si at munken blir vakrere, munker? Sett at en munk oppfører seg godt, lever i samsvar med den beskyttelsen treningsdisiplinen gir, har god atferd og gode vaner, vokter seg mot å begå selv den minste overtredelse, og påtar seg å leve i samsvar med treningsreglene. På den måten blir en munk vakker, munker.

Hva vil det si at munken blir lykkeligere, munker? Sett at en munk isolerer seg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon, – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære, – og forblir i den. Deretter bringer han de innledende og fastholdende tanker til ro, og går inn i den andre dypmeditasjon, – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker, – og forblir i den. Deretter søker ikke munken lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære, og går inn i den tredje dypmeditasjon, – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!' – og forblir i den. Deretter forlater han velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon, – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag, – og forblir i den. På den måten blir munken lykkelig, munker.

Hva vil det si at munken blir rikere, munker? Sett at en munk fyller sitt sinn med vennlighet og lar denne gjennomstrømme først ene himmelretningen, deretter den andre, den tredje og den fjerde himmelretningen oppover, nedover og på tvers. Han fyller hele verden med stor, opphøyd og grenseløs vennlighet, som er fri fra hat og motvilje. På samme måte fyller han alle himmelretninger med medfølelse og med glede på andres vegne, og endelig fyller han først den ene himmelretningen med sinnslikevekt, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Han fyller hele verden med stor, opphøyd og grenseløs sinnslikevekt, som er fri fra hat og motvilje. På denne måten blir munken rikere, munker.

På hvilken måte blir munken sterkere, munker? Sett at en munk selv gjør ende på forurensningene i sinnet, innser hvordan visdommen kan gjøre sinnet fritt, opplever at befrielsen skjer i samme øyeblikk som han innser dette, og tar vare på det som han således har oppnådd. På den måten blir munken sterkere, munker.

Jeg vet ikke om noen kraft som er vanskeligere å overvinne enn Maras kraft, munker. Men alle disse treningsmåtene bidrar til å styrke de sunne egenskapene i oss.

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.