Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
3. Ambatthasutta - Samtalen med Ambattha
Innledning
De tre neste tekstene kan også sies å danne en naturlig gruppe, på samme måte som de to første gjorde det. Her er det relasjonene mellom Buddha og brahmanene som utgjør hovedtemaet. På Buddhas tid var kastesystemet ennå ikke blitt fullt så utviklet som vi kjenner det fra nyere tid. Det var vanlig å regne med fire stender eller klasser (vanna, eg. farge): Adelen (khattiya), brahmanene, eller "geistligheten" (brahmana), borgere og bønder (vessa, eg. alle frie "vanlige" mennesker av arisk avstamning) og arbeiderne (sudda, eg. de som ikke var av arisk avstamning). Utenfor denne firedelingen befant munker, filosofer, asketer og eneboere (samana, paribbajaka etc.) seg, samt uberørbare og slaver.
Brahmanene var ideelt sett lærde prester som satt inne med store kunnskaper i de gamle vedatekstene, og stor ekspertise i utførelsen av ritualer og offerseremonier, som kunne være svært så kompliserte. Men mange som var født som brahmaner, hadde i praksis andre yrker. Vi finner dem også som ministre og i andre administrerende stillinger, som godseiere, småbønder og til og med som tjenere. Brahmanene regnet seg selv som den høyeste klassen, men dette ble ikke uten videre akseptert av alle på Buddhas tid. Adelen gjorde dem rangen stridig, som vi skal se i denne teksten. I tillegg til ættestolthet og sterk klassebevissthet, gjorde også brahmanene krav på å være de eneste forvaltere av de sanne åndelige verdier: de tre vedaer. I dag tales det om fire vedaer, men på Buddhas tid var det bare tale om tre. Atharva Veda hadde ikke status som vedatekst den gangen, og er trolig av noe yngre dato.
Men i likhet med de fleste andre samana'er anerkjente ikke Buddha vedaene som spesielt hellige skrifter. Brahmanene kom derfor ofte i sterkt motsetningsforhold til samanabevegelsene og til buddhismen, og skal vi dømme etter Ambatthas hissige utfall var forholdet lite hjertelig. Det er likevel ingen grunn til å tro at alle brahmaner nødvendigvis var så arrogante som unge Ambattha. Og Buddha var heller ikke ute etter å "detronisere" dem fullstendig. Ordet brahman hadde stort sett en positiv klang for folk, men Buddha ville gjerne omdefinere begrepet, – gi ordet brahman et nytt og etisk innhold. Han pekte på menneskenes fundamentale likeverd, og forsøkte å vise at sinnets adel teller mer enn fødsel og stand.
Med tordengudens inntreden på scenen bringes et mytisk element inn, og hans opptreden er typisk for den måten gudene opptrer på i palitekstene. Gudene spiller oftest en temmelig underordnet rolle, om de i det hele tatt er med. De gir alltid uttrykk for at de er klar over sin underlegne rolle i forhold til Buddha, og fungerer nærmest som hans sekundanter og supportergjeng som hyller ham og gir ham en hjelpende hånd og et ledende spørsmål når anledningen byr seg. Om disse mytiske elementene hører til det eldste sjikt i tekstene, eller om de representerer en senere bevisst eller ubevisst tilnærming til folkereligiøsiteten, har vært mye diskutert, uten at vi kan si at vi vet noe mer om det i dag.
Et mytisk element er de trettito kjennetegn på en stor mann. Disse skal vi komme tilbake til i forbindelse med Mahapadanasutta (nr. 14) og særlig Lakkhanasutta (nr. 30).
Munkelivets frukter blir her inndelt i to hovedavsnitt: atferd (carana) og kunnskap (vijja).
Samtalen med Ambattha
Slik har jeg hørt det.
En gang Mesteren var på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, kom han til en av Kosalas brahmanlandsbyer som het Icchanankala.
Mens han var der, bodde Mesteren i Icchanankalalunden. På den tiden bodde brahmanen Pokkharasati i Ukkattha, et sted som myldret av mennesker, og som var rikt på gressganger, skog, vann og korn. Stedet var krongods som kong Pasenadi av Kosala hadde gitt ham å styre med kongelige fullmakter.
Så fikk brahmanen Pokkharasati høre at den ærverdige filosofen Gotama Sakyasønn, som har utgått fra Sakyaklanen, var på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, og at han var kommet til en av Kosalas brahmanlandsbyer som het Icchanankala og bodde der i Icchanankalalunden.
Og disse lovord hørte han om Gotama:
"Han er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige!"
På den tiden bodde den unge brahmanen Ambattha hos Pokkharasati som hans elev. Han var lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjente han ut og inn, og kunne forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kunne analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og var fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hørte til. Han hadde også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann. Han var så innvidd i sin lærers trefoldige kunnskap, at læreren med full rett kunne si: "Du vet det som jeg vet, og jeg vet det som du vet."
Da sa brahmanen Pokkharasati til unge Ambattha at Gotama hadde kommet til Icchanankala, og han fortalte ham alt han hadde hørt.
"Gå nå til filosofen Gotama, kjære Ambattha, og når du kommer fram, så prøv å finne ut om Gotama virkelig er slik som de sier, eller om han ikke er det. Er Gotama slik, eller er han ikke slik? På den måten kan vi få rede på ham."
"Men hvordan skal jeg finne ut om Gotama er slik som de sier eller ikke?"
"I våre tekster har vi overlevert trettito kjennetegn på en stor mann. Den som er utstyrt med disse kjennetegnene blir ett av to, og intet annet: Hvis han blir boende hjemme, blir han en rettmessig konge som hersker over hele verden. Som rettmessig konge styrer han over de fire verdenshjørner, og ved hjelp av de sju verdiene står hans velde urokkelig fast i alle land. Og dette er de sju verdiene hans: Det verdifulle hjul, den verdifulle elefant, den verdifulle hest, den verdifulle juvel, den verdifulle kvinne, den verdifulle skattmester og den verdifulle rådgiver. Mer enn tusen sønner får han, og alle er staselige helter som knuser fiendehærene. Hele vår havomkranste jord overvinner han med lovlige midler og ikke med vold og makt, og gjør den til sitt hjem. Men hvis han forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten, blir han en ærverdig Mester som våkner fullt og helt ved egen hjelp, en som løfter sløret fra verden. Disse tekstene har jeg jo gitt deg allerede, Ambattha, og du har mottatt dem av meg."
"Ja vel," svarte Ambattha, reiset seg opp og hilste Pokkharasati som det sømmet seg. Så steg han opp i ei vogn som ble trukket av hopper, og sammen med mange andre unge brahmaner gav han seg på vei til Icchanankalalunden. Da de hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre, steg de ut og fortsatte inn i parken til fots.
Det var mange munker som gikk fram og tilbake ute i parken, og unge Ambattha gikk bort til dem og spurte:
"Kan dere være så vennlige å si meg hvor Gotama holder til for øyeblikket? Vi har kommet hit for å treffe ham."
Munkene tenkte:
"Denne unge brahmanen Ambattha er av god familie og er elev hos den framstående brahmanen Pokkharasati. Det er ikke vanskelig for Mesteren å føre samtale med slike som ham."
Og de sa:
"Ser du det huset med lukket dør der borte, Ambattha? Gå stille og rolig bort dit og opp på verandaen. Hvis du da kremter og banker på, vil Mesteren åpne for deg."
Ambattha gjorde som de hadde sagt, og Mesteren åpnet døra og slapp ham og de andre unge brahmanene inn. De andre hilste høflig på Mesteren og satte seg ned, slik det sømmer seg.
Men unge Ambattha fortsatte å gå fram og tilbake etter at Mesteren hadde satt seg, og sa bare enkelte høflighetsfraser. Til tross for at Mesteren hadde satt seg, ble han stående og sa bare enkelte høflighetsfraser. Da sa Mesteren til ham:
"Er det på denne måten du snakker med gamle brahmaner, Ambattha, eller med eldre lærere og deres lærere igjen? Nå når jeg har satt med, går du fremdeles omkring, og du står bare og sier enkelte høflighetsfraser, – er det slik du pleier å gjøre?"
"Nei, Gotama, det er det ikke. For en brahman sømmer det seg å gå når han snakker med en annen brahman som går. Det sømmer seg å stå når den andre står, sitte når den andre sitter og ligge når den andre ligger. Men når det gjelder slike snaurakede kvasifilosofer, Gotama, slike lakeier, svartinger, yngel fra Vårherres føtter, – med dem sømmer det seg at jeg snakker slik som jeg gjør med Gotama nå!"
"Men du kom vel hit i et bestemt oppdrag, Ambattha? Vend heller tankene mot det oppdraget som du kom hit for. Denne unge brahmanen må være udannet! Hva kan vel dette komme av annet enn mangel på nettopp den dannelse han er så stolt av?"
Ambattha, som ble sint og irritert over at Mesteren kalte ham udannet, tenkte:
"Gotama er sint på meg!" og furten, skulende og fornærmet sa han:
"Sakyaene er hissige, Gotama, de er brutale, oppfarende og voldsomme! Lakeier er de, simple lakeier! De har ingen aktelse eller respekt for brahmaner, Gotama. De mangler pietet, ærbødighet og ærefrykt for brahmaner, og slikt sømmer seg ikke, det er ikke riktig!"
Dette var første gang unge Ambattha beskyldte sakyaene for å være lakeier.
"På hvilken måte har sakyaene fornærmet deg, Ambattha?"
"En gang som jeg var ute på et oppdrag for min lærer, brahmanen Pokkharasati, kom jeg til Kapilavatthu, og der gikk jeg til sakyaenes rådshall. Der i rådshallen satt det mange unge og gamle sakyaer på høye stoler, de satt og fleipet og lo og dyttet borti hverandre med fingrene. Jeg fikk på følelsen at det var meg de drev ap med, og ikke en av dem tilbød meg en plass å sitte. Slikt sømmer seg ikke, Gotama! Det er ikke riktig at disse sakyaene som bare er lakeier, simple lakeier, ikke skal vise respekt og aktelse for brahmaner, at de skal mangle pietet, ærbødighet og ærefrykt for brahmaner!"
Dette var andre gang unge Ambattha beskyldte sakyaene for å være lakeier.
"I sitt eget reir kan selv småfuglen si hva den vil, Ambattha. I Kapilavatthu var jo sakyaene hjemme hos seg selv, Ambattha, det er da ikke nødvendig å hisse seg opp over denne lille bagatellen."
"Det finnes fire stender, Gotama, og det er adelen, brahmanene, borgerne og arbeiderne. Og av disse fire stendene har adelen, borgerne og arbeiderne så absolutt å være brahmanenes tjenere. Derfor sømmer det seg ikke, Gotama, derfor er det ikke riktig at disse sakyaene som bare er lakeier, simple lakeier, ikke skal vise respekt og aktelse for brahmaner, at de skal mangle pietet, ærbødighet og ærefrykt for brahmaner!"
Dette var tredje gang unge Ambattha beskyldte sakyaene for å være lakeier.
Da tenkte Mesteren:
"Det var da svært så oppsatt denne unge brahmanene er på å ydmyke sakyaene ved å beskylde dem for å være lakeier. Kanskje jeg skulle spørre ham litt ut om hans egen slekt?"
Og han sa til Ambattha:
"Hvilken ætt tilhører du, Ambattha?"
"Jeg er en Kanhayana, Gotama."
"Men hvis vi nå følger slektsnavnet og ætten din bakover på fars- og morssiden, Ambattha, da viser det seg at sakyaene en gang var deres herrer, og at du stammer fra en av sakyaenes slavinner. Sakyaene derimot regner kong Okkaka som sin stamfar.
For lenge siden, Ambattha, jaget kong Okkaka sine eldste sønner, Okkamukha, Karandu, Hatthiniya og Sinipura, ut av landet, fordi han ville at sønnen til hans elskede yndlingsdronning skulle arve riket. Disse, som ble jaget ut av landet, dro opp i åsene ved foten av Himalaya, og slo seg ned i en stor lund med teaktrær (saka) ved bredden av en innsjø. Og ettersom de var redd for at ætten skulle bli oppblandet, lå de bare med sine egne (sakahi) søstre.
Etter en tid fikk kong Okkaka høre av sine rådgivere og hoff-folk hvordan barna hans hadde innrettet seg, og da utbrøt han beundrende: ‘Dette er sannelig noen staute (sakya) ungdommer, de vet å greie seg selv (paramasakya)!'
Derfor blir de kalt sakyaer, Ambattha, og kongen var deres stamfar. Men nå hadde kong Okkaka en slavinne som het Disa. Hun fødte en svart sønn, og straks han var født, sa Svarten (Kanha): ‘Vask meg mamma! Bad meg, mamma! Få av meg alt dette sølet, så skal jeg bli til nytte for deg!' Nå til dags kaller folk troll for troll, Ambattha, men den gang kalte de troll for svartinger. Og da de hørte at gutten hadde snakket straks han var født, sa de: ‘Det er en svarting (Kanha, sanskrit: Krishna) som er blitt født, det er et troll som er blitt født!'
Derfor blir dere kalt Kanhayaner, Ambattha, fordi Kanha, Svarten, var deres stamfar. Så når vi følger slektsnavnet og ætten din bakover på fars- og morssiden, Ambattha, da viser det seg at sakyaene en gang var deres herrer, og at du stammer fra en av sakyaenes slavinner."
Men da sa de andre unge brahmanene til Mesteren:
"Du trenger ikke ydmyke Ambattha så mye med å si at han stammer fra en slavinne, Gotama! Han er av høy byrd og god familie, Gotama, og Ambattha er lærd, veltalende og klok! Ambattha vil nok vite å gi Gotama svar i denne diskusjonen!"
Mesteren svarte:
"Hvis dere, unge brahmaner, mener at Ambattha er av lav byrd og av dårlig familie, at han er uskolert, snakker dårlig for seg og er dum, og at han ikke er i stand til å gi meg svar i denne diskusjonen, – da bør Ambattha tie og la dere fortsette denne samtalen med meg. Men hvis dere mener at Ambattha er av høy byrd og god familie, at han er lærd, veltalende og klok, og at han vet å gi meg svar, – da bør dere tie og la Ambattha få fortsette samtalen med meg."
"Ambattha er av høy byrd og god familie, Gotama. Han er lærd, veltalende og klok, – han vet nok å gi svar. Vi skal tie. Ambattha skal få svare Gotama i denne diskusjonen."
Så sa Mesteren til Ambattha:
"Nå kommer et rettmessig spørsmål, Ambattha, som du må svare på enten du vil eller ikke. Hvis du ikke svarer, hvis du kommer med utflukter, tier still eller går din vei, blir hodet ditt sprengt i sju biter her på flekken! Så hva sier du nå til dette, Ambattha: Har du hørt hva gamle brahmaner, eldre lærere og deres lærere igjen sier om hvem Kanhayaene stammer fra, hvem deres stamfar er?"
Men Ambattha svarte ikke. Mesteren stilte ham det samme spørsmålet en gang til, men like taus satt han. Da sa Mesteren:
"Svar nå, Ambattha, dette er ikke tiden for taushet! Den som ikke svarer når en som er kommet fram stiller et rettmessig spørsmål for tredje gang, han får hodet sprengt i sju biter!"
Akkurat da svevde tordenguden oppe i lufta over Ambattha med en kjempemessig jernkile i handa. Den var så varm at flammer og gnister sprutet av den, og han tenkte: ‘Hvis ikke denne unge Ambattha svarer Mesteren når han stiller ham et rettmessig spørsmål for tredje gang, skal jeg sprenge hodet hans i småbiter!' Både Mesteren og Ambattha kunne se ham. Ved synet av tordenguden ble Ambattha så skrekkslagen og redd at hårene reiste seg på ham. Han huket seg ned ved siden av Mesteren for å søke tilflukt, redning og beskyttelse hos ham, og sa:
"Hva var det du sa, Gotama? Kan du gjenta spørsmålet?"
"Hva sier du til dette, Ambattha: Har du hørt hva gamle brahmaner, eldre lærere og deres lærere igjen sier om hvem Kanhayaene stammer fra, hvem deres stamfar er?"
"Ja, Gotama. Jeg har hørt det nettopp slik du sa det. Vi stammer fra ham, det var han som var Kanhayaenes stamfar."
Da ble det mye bråk, leven og oppstyr blant de andre unge brahmanene.
"Ambattha er av lav byrd! Ambattha er av dårlig familie! Ambattha er sønn av en av sakyaenes slavinner! Sakyaene er Ambatthas herrer! " ropte de.
Da tenkte Mesteren:
"Nå går disse unge brahmanene for langt i å ydmyke Ambattha, når de kaller ham slavinnesønn. Jeg får vel komme ham til unnsetning."
Til de unge brahmanene sa han:
"Nå må dere ikke overdrive denne mobbingen av Ambattha, ved å kalle ham slavinnesønn. Denne Kanha ble nemlig en stor vismann. Han dro syd i landet og lærte seg kraftige tekster, og så kom han tilbake til kong Okkaka og fridde til prinsesse Lillevakker (Khuddarupi), datteren hans. Men da for kongen opp i raseri:
‘Hvem i helvete er denne slavinnesønnen som kommer og frir til datteren min!'
Og han la en pil på buestrengen og spente buen. Men ikke kunne han slippe pilen, og ikke kunne han spenne buen ned igjen.
Da kom alle rådgiverne og hoff-folkene bort til Kanha den vise, og ba:
‘Spar kongen, Mester, spar kongen!'
‘Kongen skal jeg spare, men hvis han nå skyter pilen nedover, kommer jorda til å revne så langt som riket hans rekker.'
‘Spar kongen, Mester, og spar landet!'
‘Kongen og landet skal jeg spare, men hvis han nå skyter pilen oppover, kommer det til å bli tørke i sju år over hele riket hans.'
‘Spar kongen og landet, Mester, og la det bli regn!'
‘Kongen og landet skal jeg spare, og regn skal det bli. Men nå skal kongen sette pilen i sin eldste sønn. Prinsen skal ikke få noe mén av det.'
Rådgiverne bønnfalt kongen om å gjøre som Kanha hadde sagt. Så skjøt kongen pilen rett mot sin eldste sønn, men han forble like uskadd. Nå var kongen blitt så skremt at han ikke torde annet enn å la Kanha få prinsessen. Derfor skal dere ikke mobbe Ambattha mer eller kalle ham slavinnesønn. Kanha var nemlig en stor vismann."
Så henvendte Mesteren seg til Ambattha igjen:
"Hva mener du om dette, Ambattha? Hvis en ung adelsmann ligger med en brahmanerpike og de får en sønn som følge av dette, vil brahmanene tilby gutten vann og sitteplass?"
"Det vil de, Gotama."
"Vil brahmanene la ham få delta i gravøl, offermåltider, rituelle måltider og offergaver?"
"De vil la ham delta, Gotama."
"Vil de gi ham adgang til kvinnene sine, eller vil de vise ham bort?"
"De vil gi ham adgang, Gotama."
"Men vil adelsmennene salve ham til adelsmann?"
"Nei, Gotama, det vil de ikke."
"Hvorfor ikke?"
"Fordi han ikke er av ren avstamning på morssiden, Gotama."
"Hva mener du om dette, Ambattha? Hvis en ung brahman ligger med en adelspike og de får en sønn som følge av dette, vil brahmanene la ham nyte godt av de samme rettighetene vi nettopp snakket om?"
"Ja, Gotama, det vil de."
"Men vil adelsmennene salve ham til adelsmann?"
"Nei, Gotama, det vil de ikke."
"Hvorfor ikke?"
"Fordi han ikke er av ren avstamning på farssiden, Gotama."
"Så uansett om vi regner avstamning på mannssiden eller på kvinnesiden, så rangerer altså adelen høyere og brahmanene lavere, Ambattha. Men hva mener du om dette, Ambattha? Sett nå at noen brahmaner griper en annen brahman i en eller annen forseelse, snauraker hodet hans, drysser aske over ham og jager ham fra byen eller riket. Vil da denne bli tilbudt vann og sitteplass blant brahmanene?"
"Nei, Gotama."
"Vil brahmanene la ham få delta i gravøl, offermåltider, rituelle måltider og offergaver?"
"Nei, Gotama."
"Vil de gi ham adgang til kvinnene sine, eller vil de vise ham bort?"
"De vil vise ham bort, Gotama."
"Men hva mener du om dette, Ambattha? Sett nå at noen adelsmenn griper en annen adelsmann i en eller annen forseelse, snauraker hodet hans, drysser aske over ham og jager ham fra byen eller riket. Vil da denne bli tilbudt vann og sitteplass blant brahmanene?"
"Det vil han, Gotama."
"Vil brahmanene la ham få delta i gravøl, offermåltider, rituelle måltider og offergaver?"
"Ja, Gotama, det vil de."
"Vil de gi ham adgang til kvinnene sine, eller vil de vise ham bort?"
"De vil gi ham adgang."
"Og dette til tross for at denne adelsmannen hadde lidd den største forsmedelse, nemlig å bli snauraket, overstrødd med aske og jaget fra byen eller fra riket av andre adelsmenn! Selv denne adelsmannen som hadde lidd den største forsmedelse rangerer altså høyere enn brahmanene!
Men den evigunge Brahma har uttalt dette verset, Ambattha:
‘Blant dem som legger vekt på aner og byrd
har adelen den fremste rang.
Men den fremste blant guder og mennesker
er den som har fullkommen kunnskap og atferd.'
Dette verset er godt sunget og ikke dårlig sunget av den evigunge Brahma. Det er godt sagt og ikke dårlig sagt, meningsfylt og ikke meningsløst, og jeg slutter meg til det. Jeg sier også dette, Ambattha:
Blant dem som legger vekt på aner og byrd
har adelen den fremste rang.
Men den fremste blant guder og mennesker
er den som har fullkommen kunnskap og atferd."
"Men hvordan er så denne atferd, Gotama, og hvordan er denne kunnskapen?"
"Når vi snakker om den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd, foretar vi ikke noen vurdering av hverandre på grunnlag av byrd, ætt eller stolthet, og vi spør ikke om du er like mye verd som meg, eller om du er mindre verd enn meg. Slik vurderer man bare ved inngåelse av ekteskapskontrakter. Men de som henger seg opp i prat om byrd, ætt, stolthet og ekteskapskontrakter, Ambattha, de er langt borte fra den høyeste kunnskap og atferd. For denne kunnskap og atferd kan du bare oppnå hvis du legger bort slik prat og slike vurderinger."
"Men hvordan er så denne atferden, Gotama, og hvordan er denne kunnskapen?"
"Sett nå, Ambattha, at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.
Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram, og han tenker med seg selv: ‘Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her hvirvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?'
En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling. Han holder seg til sitt rette område og til god atferd, og ser farene ved selv det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og trener seg etter dem, og således oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevei blir ren. Hans moral blir fullkommen, han vokter sine sanseporter, han blir oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse og han lever i nøysomhet.
Og hvordan har en munk fullkommen moral, Ambattha?
Her har du en munk, Ambattha, som lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting.
(Videre som i "Munkelivets frukter")
På denne måten har en munk fullkommen moral, Ambattha.
(Videre som i "Munkelivets frukter")
Han går inn i den første dypmeditasjon ...
(Videre som i "Munkelivets frukter")
Slik er hans atferd, Ambattha.
Og videre anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom.
(Videre som i "Munkelivets frukter")
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Slik er hans kunnskap. Det er dette som menes med kunnskap, Ambattha.
Når en munk har oppnådd denne fullkomne atferd og denne fullkomne kunnskap, Ambattha, da har han nådd den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd, og noen atferd eller kunnskap høyere enn denne finnes ikke.
Denne høyeste fullendelse av kunnskap og atferd kan forsimples på fire måter. Hvilke fire?
Sett nå at en eller annen filosof eller brahman pakker sakene sine og drar til skogs for å leve av bare nedfallsfrukt uten først å ha fullendt den høyeste kunnskap og atferd. Da blir han egentlig ikke verdig til annet enn å være tjener for den som virkelig har oppnådd den fullkomne kunnskap og atferd, Ambattha.
Dette er den ene måten å forsimple den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd på.
Og sett nå videre, Ambattha, at en eller annen filosof eller brahman som ikke har fullendt den høyeste kunnskap og atferd, og heller ikke gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt, tar med seg hakke og korg og drar til skogs for å leve av bare røtter og rotknoller. Da blir han egentlig ikke verdig til annet enn å være tjener for den som virkelig har oppnådd den fullkomne kunnskap og atferd, Ambattha.
Dette er den andre måten å forsimple den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd på.
Og sett nå videre, Ambattha, at en eller annen filosof eller brahman som ikke har fullendt den høyeste kunnskap og atferd, og heller ikke gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt eller av bare røtter og rotknoller, skulle lage seg et ildtempel i nærheten av en landsby eller en by, og tjene ilden der. Da blir han egentlig ikke verdig til annet enn å være tjener for den som virkelig har oppnådd den fullkomne kunnskap og atferd, Ambattha.
Dette er den tredje måten å forsimple den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd på.
Og sett nå videre, Ambattha, at en eller annen filosof eller brahman som ikke har fullendt den høyeste kunnskap og atferd, og heller ikke gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt eller av bare røtter og rotknoller, og heller ikke har fullført ildtjenesten, skulle lage seg et hus med fire dører ved et stort veikryss. Hvis han setter seg der fast bestemt på å varte opp en hvilken som helst filosof eller brahman, uansett hvor han måtte komme fra, så er han likevel ikke verdig til annet enn å være tjener for den som virkelig har oppnådd den fullkomne kunnskap og atferd, Ambattha.
Dette er den fjerde måten å forsimple den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd på. Og dermed har vi nevnt alle de fire måtene å forsimple den høyeste fullendelse av kunnskap og atferd på.
Hvordan er det, Ambattha, har læreren din undervist deg i denne høyeste fullendelse av kunnskap og atferd?"
"Nei, Gotama. Hva har vel jeg fått lære om dette? Min lærer har overhodet ikke undervist meg i denne høyeste fullendelse av kunnskap og atferd."
"Men hvordan er det, Ambattha? Selv om dere ikke har fullendt den høyeste kunnskap og atferd, har læreren din kanskje pakket sekken og fulgt deg til skogs for å leve av bare nedfallsfrukt?"
"Nei, Gotama."
"Men hvordan er det, Ambattha? Selv om dere verken har fullendt den høyeste kunnskap og atferd eller gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt, har læreren din kanskje fulgt deg til skogs med hakke og korg for å leve bare av røtter og rotknoller?"
"Nei, Gotama."
"Men hvordan er det, Ambattha? Selv om dere verken har fullendt den høyeste kunnskap og atferd eller gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt eller av røtter og rotknoller, har læreren din kanskje blitt med deg for å lage et ildtempel i nærheten av en landsby eller en by, og tjene ilden der?"
"Nei, Gotama."
"Men hvordan er det, Ambattha? Selv om dere verken har fullendt den høyeste kunnskap og atferd eller gjennomført å leve av bare nedfallsfrukt eller av røtter og rotknoller, og heller ikke fullført ildtjenesten, har læreren din kanskje blitt med deg for å lage et hus med fire dører ved et stort veikryss, for etter beste evne å varte opp en hvilken som helst filosof eller brahman, uansett hvor han måtte komme fra?"
"Nei, Gotama."
"Da har altså verken du eller læreren din greidd å fullende den høyeste kunnskap og atferd, og heller ikke har dere greidd å gjennomføre de fire forsimplede versjoner av dem.
Og brahmanen Pokkharasati, som er læreren din, sier altså at disse snaurakede kvasifilosofene, lakeiene, svartingene, yngel fra Vårherres føtter som han kaller oss, ikke er verdige til å føre en samtale med brahmanene om deres trefoldige kunnskap. Og det enda han selv ikke har gjennomført de fire forsimplede versjoner en gang. Ser du hvordan læreren din, brahmanen Pokkharasati, har holdt deg for narr, Ambattha?
Nå lever brahmanen Pokkharasati på kong Pasenadi av Kosalas gaver, Ambattha. Men kong Pasenadi av Kosala lar ham ikke få møte seg ansikt til ansikt. Når han vil snakke med ham, skjer det gjennom et forheng. Hvorfor vil ikke kong Pasenadi av Kosala la ham få møte seg ansikt til ansikt, enda han gir ham hans lovlige underhold? Ser du hvordan læreren din, brahmanen Pokkharasati, har holdt deg for narr, Ambattha?
Hva mener du om dette, Ambattha? Sett nå at kong Pasenadi av Kosala sitter på elefantnakken eller på hesteryggen eller står i vognen sin og holder rådslagning med sine fremste fyrster. Etter at han så har gått vekk fra det stedet, og står et annet sted, kommer en arbeider eller en slave og stiller seg opp der kongen sto. Hvis han nå ord for ord gjentar nøyaktig det kongen sa, blir han da konge selv, eller blir han en kongelig rådgiver?"
"Nei, det gjør han ikke, Gotama."
"Det er så, Ambattha. Nå til dags resiterer brahmanene gamle tekster, vers, sanger og uttalelser. De framsier og leser disse tekstsamlingene nøyaktig slik brahmanenes gamle seere, – som var Atthaka, Vamaka, Vamadeva, Vessamitta, Yamataggi, Angirasa, Bharadvaja, Vasettha, Kassapa og Bhagu, – laget dem og overleverte dem. Men selv om du studerer disse tekstene hos din lærer, er det ikke dermed sagt at du selv er seer eller har nådd fram til en seers rang.
Hvordan er det, Ambattha, hva har du hørt gamle brahmaner, eldre lærere og deres lærere igjen si? Disse gamle seerne som forfattet og overleverte disse samlingene av tekster, vers, sanger og uttalelser som brahmanene nå til dags resiterer, framsier og leser, – var det så at disse gikk omkring og nøt livet gjennom alle fem sanser, alltid nybadet, parfymert, med velpleiet hår og skjegg, pyntet med kranser og smykker og kledd i ulastelig hvitt, slik du og din lærer gjør nå til dags?"
"Nei, Gotama."
"Levde de kanskje av fineste sort renset ris med mange slags sauser og krydderier til, slik du og din lærer gjør nå?"
"Nei, Gotama."
"Kjørte de kanskje omkring i vogner trukket av hopper med flettede haler, mens de svingte med lange pisker, slik du og din lærer gjør nå til dags?"
"Nei, Gotama."
"Eller bodde de beskyttet av bymurer, vollgraver, solide porter og menn bevæpnet med langsverd, slik du og din lærer bor nå til dags?"
"Nei, Gotama."
"Da er altså verken du eller læreren din noen seer, Ambattha, og ikke har dere nådd fram til en seers rang. Men nå får du spørre meg om det du måtte være usikker på eller i tvil om når det gjelder meg, Ambattha, så skal jeg svare så det blir klart for deg."
Så gikk Mesteren ut av huset og ga seg til å spasere fram og tilbake, og unge Ambattha gjorde det samme. Mens Ambattha spaserte sammen med Mesteren, så han etter på Mesterens kropp om han kunne se de trettito kjennetegn på en stor mann. Han fikk øye på de fleste, det var bare to som manglet. Han kunne ikke se det skjulte kjønnslemmet og lengden på tunga. Derfor var han usikker og full av tvil når det gjaldt disse, så han kunne ikke bestemme seg og bli fornøyd. Dette forsto Mesteren, og ved hjelp av sine spesielle evner gjorde han så Ambattha kunne se det på ham som var skjult. Deretter strakte Mesteren ut tunga, så han berørte og slikket begge øreflippene og begge neseborene, og han dekket hele panna med tunga si.
Da tenkte Ambattha:
"Filosofen Gotama har sannelig alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen!"
Til Mesteren sa han:
"Nå må vi gå, Mester. Vi har mange plikter og mye å gjøre."
"Gjør som du selv synes best, Ambattha."
Og dermed steg Ambattha opp i vognen med hopper foran, og kjørte vekk.
Akkurat da hadde brahmanen Pokkharasati gått ut i hagen sin, og satt der og ventet på Ambattha sammen med mange andre brahmaner. Til den hagen dro nå Ambattha, og da han hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre med vogn, steg han ut og fortsatte til fots. Han hilste og satte seg ned hos Pokkharasati, som spurte:
"Så du Gotama, kjære Ambattha?"
"Ja da, det gjorde jeg."
"Hvordan var det, Ambattha, er Gotama som folk sier, eller er han det ikke? Er han slik eller er han annerledes?"
"Gotama er som folk sier, lærer, og ikke noe annet. Han er slik og ikke annerledes. Gotama har alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen."
"Du hadde kanskje en samtale med filosofen Gotama også, da?"
"Ja, det hadde jeg."
"Hva snakket dere om?"
Ambattha gjenfortalte hele samtalen med Mesteren, slik den hadde vært.
Da Pokkharasati hørte hvordan det hadde gått, utbrøt han:
"Jo, du er meg en fin vismann! Virkelig en sprenglærd kar, hva? Du er meg en nydelig ekspert på de tre vedaer! En som utfører oppdraget sitt på denne måten, fortjener å bli gjenfødt i helvetespiner, fornedrelse og smerter etter døden, når kroppen er gått i oppløsning! Når du absolutt måtte opptre så arrogant og uforskammet overfor Gotama, måtte du vel begripe at han ville komme med alle disse avsløringene om oss! Jo, du er meg en fin vismann! Virkelig en sprenglærd kar, hva? Du er meg en nydelig ekspert på de tre vedaer!"
Opprørt og ergerlig sparket han Ambattha vekk, og ville avgårde på flekken for å treffe Mesteren. Men de andre brahmanene sa at det var altfor sent på dagen til å gå på besøk, og ba ham vente til neste dag.
Men brahmanen Pokkharasati gjorde klar all slags god mat i huset sitt. Deretter lot han vognene kjøre fram, og sammen med fakkelbærere forlot han Ukkattha og kjørte til Icchanankalalunden. Da han hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre med vogn, steg han ut og fortsatte fram til Mesteren til fots. Han hilste høflig på Mesteren slik det sømmet seg. Så satte han seg ned ved siden av ham, og sa:
"Har vår elev, den unge brahmanen Ambattha vært her, Gotama?"
"Ja, brahman. Han har vært her."
"Du hadde kanskje en samtale med unge Ambattha også, Gotama?"
"Ja, det hadde jeg, brahman."
"Hva snakket dere om?"
Mesteren gjenfortalte hele samtalen med Ambattha, slik den hadde vært.
Da han hadde hørt dette, sa brahmanen Pokkharasati:
"Han er ung og naiv, Gotama. Være så snill å tilgi ham!"
"Måtte unge Ambattha bli lykkelig, brahman!"
Deretter så Pokkharasati etter på Mesterens kropp om han kunne se de trettito kjennetegn på en stor mann. Han fikk øye på de fleste, det var bare to som manglet. Han kunne ikke se det skjulte kjønnslemmet og lengden på tunga. Derfor var han usikker og full av tvil når det gjaldt disse, så han kunne ikke bestemme seg og bli fornøyd. Dette forsto Mesteren, og ved hjelp av sine spesielle evner gjorde han så Pokkharasati kunne se det på ham som var skjult. Deretter strakte Mesteren ut tunga, så han berørte og slikket begge øreflippene og begge neseborene, og han dekket hele panna med tunga si.
Da tenkte Pokkharasati:
"Filosofen Gotama har sannelig alle trettito kjennetegn på en stor mann, det mangler ikke noen!"
Til Mesteren sa han:
"Får jeg invitere deg og hele munkefellesskapet til å komme og spise hos meg i morgen, Gotama?"
Mesteren samtykket i taushet, og Pokkharasati så at han samtykket.
Da så tiden var inne, sendte han bud:
"Tiden er inne, Gotama, maten er klar."
Dette var om morgenen, og Mesteren, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til Pokkharasatis bolig sammen med alle munkene. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og brahmanen Pokkharasati serverte ham egenhendig og forsynte ham med all slags god mat, mens de unge brahmanene serverte munkene. Da Mesteren var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok Pokkharasati et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham.
Som han nå satt der, talte Mesteren med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da Mesteren forsto at Pokkharasatis sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han ham den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelsen, dens opphav, dens opphør og veien som fører til lidelsen opphør. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk brahmanen Pokkharasati, der han satt, øyet opp for sannheten, plettfritt og rent, og han innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.
Nå som brahmanen Pokkharasati hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant han enhver tvil og usikkerhet, og han ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt Mesterens lære. Og han sa:
"Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet, – og dette gjør jeg sammen med min kone, mine barn og alle som er i mitt følge. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. Kom og besøk min familie på samme måte som du besøker andre legvennfamilier i Ukkattha. Da skal det bli til langvarig glede og nytte for de unge guttene og jentene som hilser Gotama, som reiser seg for ham og gir ham sitteplass og vann, og som åpner sinnet sitt for ham."
"Vel talt, brahman."