Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
6. Mahalisutta - Samtalen med Hareskår-Mahali
Innledning
Det kan se ut til at tekst nr. 6, Mahalisutta, er satt sammen av to opprinnelig uavhengige tekster: samalen med Mahali og samtalen med Jaliya. Her ser vi i så fall tydelige spor etter de tidlige redaktørers virksomhet. Men hvorfor er da samtalen med Jaliya satt inn som en selvstendig tekst i tillegg? Den rimeligste forklaring er kanskje at den eller de som samlet og redigerte De lange tekstene mottok Mahali/Jaliyasutta fra en kilde og Jaliyasutta fra en annen. Begge ble da samvittighetsfullt inkludert i samlingen for ikke å utelate eller forbigå noe materiell, eller kanskje fordi det ikke fantes sikre opplysninger om hvem som var mest opprinnelig. De to samtalene dreier seg om to vidt forskjellige temaer, og det er ikke lett å peke på noen grunn til at de er blitt koplet sammen.
I samtalen med Mahali kaster Buddha en brannfakkel til åpenbaringsreligionene: han "avmytologiserer" visjoner og åpenbaringer og sier at det er fullt mulig for enhver å oppleve nøyaktig de himmelske visjoner og høre de himmelske røster en måtte ønske seg, hvis en bare trener seg systematisk med dette for øye. Det finnes med andre ord en rasjonell forklaring på slike "mystiske" fenomener, og de kan oppleves ved å utvikle spesielle meditasjonstilstander. Men disse tilstandene er ikke noe mål i seg selv.
På Mahalis spørsmål om hva det høyere formål er, svarer Buddha med å forklare de fire høyeste stadier: de fire edle personer, ariyapuggala. Disse er 1) sotapanna, den som har gått ut i strømmen, 2) sakadagami, den som kommer tilbake bare en gang, 3) anagami, den som ikke vender tilbake, og 4) arahant, den ærverdige. Veien til å oppnå dette blir forklart som den åttedelte vei, dvs. den fjerde av edle sannhetene.
Munkelivserien forkommer overhodet ikke i samtalen med Mahali. Kan dette være grunnen til at samtalen med Jaliya er hengt på, for å få en plausibel grunn til å inkludere Mahalisutta i denne delen av De lange tekstene? Den sterke vektlegging av munkelivserien og jhanameditasjonene som alle tekstene i dette bindet har, kan ha fått "redaktøren" til å se det som rimelig å la denne teksten være med og gi en påminnelse om at dypmeditasjonene, uansett hvor nyttige de måtte være, likevel ikke er lærens høyeste formål. Liknende betraktninger kan kanskje ligge til grunn for innlemmelsen av Kevaddhasutta her.
Når munkelivserien kommer inn i samtalen med Jaliya, er igjen synsvinkelen en annen enn i de foregående tekstene. Her brukes serien primært til å peke på hvor stor erfaringsbakgrunn man helst bør ha for i det hele tatt å kunne uttale seg om dypere filosofiske spørsmål (vestlige filosofer til etterretning!).
Mahali-, Jaliya- og Subhasutta finnes ikke i den kinesiske Dirghagama. Men ifølge en liste i Sarvastivadavinaya skal Mahali- og Jaliyasutta være å finne i en annen del av sarvastivadaskolens skriftsamlinger.
Samtalen med Hareskår-Mahali
Slik har jeg hørt det.
En gang bodde Mesteren i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali. På den tiden var det mange brahmaner som oppholdt seg i Vesali. De var utsendinger fra Kosala og Magadha i forbindelse med en eller annen sak. Disse utsendte brahmanene fikk høre at den ærverdige filosofen Gotama Sakyasønn, som har utgått fra Sakyaklanen, bodde i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali. Og disse lovordene hørte de om Gotama:
‘Han er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig, – og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold. Og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige.'
Da gikk de utsendte brahmanene fra Kosala og Magadha til huset med de spisse gavlene i Storskogen.
På den tiden var munken Nagita Mesterens personlige tjener. Sendemennene gikk bort til Nagita, og sa:
"Kan du være så vennlig å si oss hvor Gotama holder til for øyeblikket, Nagita? Vi vil gjerne treffe ham."
"Dette er ikke den beste anledningen til å treffe Mesteren, mine venner. Han har trukket seg tilbake i meditasjon."
Da satte sendemennene seg ned for å vente, og sa:
"Vi går ikke før vi har sett Mester Gotama."
Nå kom også licchavien Hareskår sammen med en mengde andre licchavier til huset med de spisse gavlene i Storskogen. Han gikk også bort til Nagita, hilste høflig på ham, og spurte:
"Kan du være så vennlig å si meg hvor Mesteren holder til for øyeblikket, Nagita? Jeg vil gjerne treffe den ærverdige Mesteren som har våknet fullt og helt ved egen hjelp."
"Dette er ikke den beste anledningen til å treffe Mesteren, Mahali. Han har trukket seg tilbake i meditasjon."
Men licchavien Hareskår satte seg ned for å vente, og sa:
"Jeg går ikke før jeg har sett den ærverdige Mesteren som har våknet fullt og helt ved egen hjelp."
Da gikk novisen Siha bort til Nagita, hilste høflig på ham og sa:
"Alle disse brahmanene som er utsendt fra Kosala og Magadha har kommet hit for å se Mesteren, Kassapa. Licchavien Hareskår har også kommet hit sammen med en mengde andre licchavier for å se Mesteren. Det hadde vel vært best om alle disse folkene fikk lov til å se ham?"
"Nåvel, du får gå og si fra til Mesteren da, Siha."
"Ja vel,"svarte Siha og gikk.
Da han kom inn til Mesteren, hilste han høflig på ham, ble stående og sa:
"Alle de brahmanene som er utsendt fra Kosala og Magadha har kommet hit for å se deg, Mester. Det samme har licchavien Hareskår, sammen med en mengde andre licchavier. Det hadde vel vært best om alle disse folkene fikk lov til det, Mester?"
"Ja visst, Siha. Gå ut og gjør klar en sitteplass for meg i skyggen av huset."
"Ja vel, Mester," svarte Siha.
Så gikk han ut og gjorde klar en sitteplass i skyggen av huset, og Mesteren kom ut og satte seg der i skyggen. Da gikk sendemennene fra Kosala og Magadha bort til ham, hilste høflig og satte seg ved siden av ham.
Licchavien Hareskår gikk også bort til ham sammen med alle de andre licchaviene, hilste høflig og satte seg ned. Så sa Hareskår til Mesteren:
"For noen dager siden kom Sunakkhatta Licchavisønn bort til meg og sa at han kunne se de vakreste guddommelige visjoner som var både henrivende og inntagende, enda han bare har vært hos deg i tre år, Mester. Men han kunne ikke høre vakre guddommelige lyder. Finnes det slike vakre guddommelige lyder som er henrivende og inntagende, enda han ikke kunne høre dem, Mester? Eller finnes de ikke?"
"Det finnes slike vakre guddommelige lyder som er henrivende og inntagende, Mahali. De er ikke uvirkelige."
"Men hvis de finnes, hvorfor kunne han da ikke høre dem, Mester?"
"Sett nå at en munk opparbeider en ensidig konsentrasjon på å se guddommelige former i øst, syd, vest, nord, på kryss og tvers og rundt omkring, Mahali, – former som er både vakre, henrivende og inntagende, – uten at han samtidig opparbeider evnen til å høre guddommelige lyder. Når han da er i denne konsentrerte tilstanden, da ser han nettopp de former som han har konsentrert seg om å se, men han hører ikke disse lydene. Og hvorfor ikke? Jo, nettopp fordi han har konsentrert seg om å se slike former, men ikke om å høre slike lyder.
Hvis derimot denne munken opparbeider en ensidig konsentrasjon på å høre guddommelige lyder fra hvilken som helst retning, Mahali, – lyder som er både vakre, henrivende og inntagende, – uten at han samtidig opparbeider evnen til å se guddommelige former, da hører han nettopp disse lydene som han konsentrerer seg om, men ser ikke noen guddommelige visjoner. Og grunnen er at det er nettopp disse lydene og ikke formene som han har konsentrert seg om.
Men sett nå at denne munken opparbeider en tosidig konsentrasjon på både å se guddommelige former og høre guddommelige lyder fra en hvilken som helst retning, Mahali, – former og lyder som er vakre, henrivende og inntagende. Da vil han i sin konsentrerte tilstand oppleve de vakreste guddommelige syns– og hørselsinntrykk. Og grunnen er at det er nettopp disse han har konsentrert seg om. Dette er grunnen til at Sunakkhatta ikke kunne høre guddommelige lyder, enda de finnes, Mahali."
"Er det derfor munkene praktiserer den høyere treningen under din ledelse, Mester, for å oppleve disse konsentrasjonstilstandene?"
"Nei, Mahali, munkene praktiserer ikke den høyere treningen under min ledelse for å oppleve disse konsentrasjonstilstandene. Det finnes andre ting som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre disse at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse."
"Men hvilke ting er det som er bedre og har større verdi, som altså munkene trener for å virkeliggjøre?"
"Når en munk har gjort ende på de tre bindingene, blir han en som har gått ut i strømmen. Da er han trygt på vei mot full oppvåkning, og kan ikke falle tilbake. Dette er en av de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre dette at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse.
Og videre, Mahali, når en munk har gjort ende på de tre bindingene og har svekket grådighet, hat og forblindelse, blir han en som kommer tilbake bare en gang. Bare en gang kommer han tilbake til denne verden, og da gjør han slutt på lidelsen. Dette er også en av de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre dette at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse.
Og videre, Mahali, når en munk har gjort ende på de fem bindingene, som holder ham nede, går han inn på et høyere plan. Der gjør han den endelige slutt på lidelsen, og faller ikke tilbake fra det han der har oppnådd. Dette er også en av de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre dette at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse.
Og videre, Mahali, når en munk har gjort ende på sinnets forurensninger, da innser han selv hvordan visdommen kan gjøre sinnet fritt, og befrielsen skjer i samme øyeblikk som han innser dette. Og det han har oppnådd, tar han vare på. Dette er også en av de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre dette at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse.
Dette er altså de tingene som er bedre og har større verdi, og det er for å virkeliggjøre disse at munkene praktiserer den høyere trening under min ledelse."
"Men finnes det en vei, Mester, finnes det en metode til å virkeliggjøre disse tingene?"
"Ja, Mahali, det finnes en vei, det finnes en metode."
"Hvordan er denne veien, Mester? Hvordan er denne metoden?"
"Det er den edle åttedelte veien, – det vil si rett syn, rett beslutning, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er veien, Mahali, dette er metoden til å virkeliggjøre disse tingene.
En gang jeg var i Kosambi bodde jeg i Ghositaparken, Mahali. Da kom to eneboermunker til meg, det var vandrerne Mandissa og Jaliya, elev av han med trebollen. De kom bort til meg og hilste høflig på meg. Og som de sto der, sa de til meg:
‘Er kropp og sjel det samme, Gotama, eller kroppen en ting og sjelen en annen?'
‘Hør nå godt etter, mine venner, og legg nøye merke til det jeg sier.'
‘Ja vel,' svarte de to eneboermunkene. Og jeg sa til dem:
‘Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, mine venner.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
På denne måten har en munk fullkommen moral, mine venner. Han går inn i den første dypmeditasjon og forblir i den. Er det riktig at en munk som vet slik og ser slik, kan si om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen?'
‘Ja, det er det.'
‘Men jeg vet slik og ser slik, mine venner, og likevel sier jeg verken at kropp og sjel er det samme eller at kroppen er en ting og sjelen en annen.
Han går inn i den andre, tredje og fjerde dypmeditasjon og forblir i den.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Er det riktig at en munk som vet slik og ser slik, kan si om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen?'
‘Ja, det er det.'
‘Men jeg vet slik og ser slik, mine venner, og likevel sier jeg verken at kropp og sjel er det samme eller at kroppen er en ting og sjelen en annen.
Han retter sinnet mot innsikt og visdom.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Er det riktig at en munk som vet slik og ser slik, kan si om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen?'
‘Ja, det er det.'
‘Men jeg vet slik og ser slik, mine venner, og likevel sier jeg verken at kropp og sjel er det samme eller at kroppen er en ting og sjelen en annen.
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Er det riktig at en munk som vet slik og ser slik, kan si om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen?'"
"Nei, det er ikke riktig at en munk som vet slik og ser slik, kan si om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen."
"Nettopp, mine venner Jeg vet slik og ser slik, og derfor sier jeg verken at kropp og sjel er det samme eller at kroppen er en ting og sjelen en annen."
Slik talte Mesteren. Og glad til sinns tok licchavien Hareskår imot Mesterens ord.