Mahayanatekster
Shantideva: Veien til det oppvåknede liv
9. Fullkommen visdom
1.
Vår lære, dette fullkomne systemet
ble spredd av Vismannen for visdoms skyld.
Og derfor bør vi utvikle vår visdom
til ødeleggelse av lidelsen.
2.
Av sannhet finnes den konvensjonelle,
og også den som er helt absolutt.
Vårt intellekt forstår ikke den siste,
som fange i den førstes hverdagsliv.
3.
Vi mennesker kan deles i to grupper:
kontemplative og de vanlige.
De førstnevntes solide argumenter
vil slå de andres i en diskusjon.
4.
Men også blant kontemplative er det
forskjellige nivåer av forstand –
og de som har de beste argumenter
vil slå de andre ned, en etter en,
med bilder og eksempler som de alle
kan godta – uansett hva saken er.
5.
Et vanlig menneske som ser vår verden
vil tro at verden er som den ser ut.
At ting er illusjoner, ser han ikke!
Av dette blir det stor uenighet.
6.
Når noen sier: Men vi kan jo se det!
En synlig form kan observeres klart!
– så sier jeg: Det kan ikke bevises,
det er en illusorisk konvensjon,
som når det rene ses som urent, eller
tvert om. Og derfor er din mening gal!
7.
Den store hjelper lærte folk om verden
som veiledning. Du sier: Uholdbart
er dét å si at alt er illusjoner
fra øyeblikk til neste øyeblikk!
8.
Men svaret er: Kontemplative skiller
den absolutte sannheten fra dét
man ser som verden. Derfor er det holdbart.
For ellers var vel synet disse har
på kvinnen som en uren, vel blitt motsagt
av oppfatningen til en vanlig mann.
9.
Du spør: Men hvordan kan det gode oppstå
ved Buddha, hvis han er en illusjon?
Hvis levende er bare illusjoner,
på hvilken måte blir de født igjen?
10.
Mitt svar er: Illusjonen varer bare
så lenge dens betingelser er der –
så hvorfor er de levende mer ekte
fordi de varer lenger, målt i tid?
11.
Du spør: Hvis sinnet ikke eksisterer,
så er vel også drap en illusjon,
og ikke ondt? Jeg svarer: Illusjonen
om sinnet føder både godt og ondt!
12.
Du sier: Illusjonen om bevissthet
kan ingen trolldom skape! Svaret er:
En illusjon blir til på mange måter –
en enkelt årsak skaper ingenting.
13.
Så sier du: Hvis du var i nirvana
selv om du gjenfødtes på vanlig vis,
så ville selv en Buddha få ny fødsel –
og hva er vitsen med din trening, da?
14.
Jeg svarer: Når betingelsene ikke
blir skåret over, er en illusjon
fremdeles der. Men når man skjærer over
en illusjons betingelser, vil den
15.
bli borte, ikke engang eksistere
konvensjonelt. Du spør: Når ingenting,
selv ikke misforståelser kan finnes,
kan du da si det finnes illusjon?
16.
Da svarer jeg: Hvis illusjonen ikke
er til for deg – hva sanser du vel, da?
Din illusjon er et aspekt av sinnet,
selv om den opptrer som en annen ting.
17.
Så sier du: Hvis sinnet ikke finnes,
hvem ser da hva? – Jeg svarer: Sinnet kan
jo ikke se seg selv ifølge Buddha
– slik sverdet ikke stikker i seg selv!
18.
Du sier: Sinnet er sin egen kilde
til lys, slik lampen lyser opp seg selv.
Jeg svarer: Lampen er ikke i mørke,
og lyser derfor ikke opp seg selv.
19.
En blå ting, hevder du, avhenger ikke
av noe annet for å være blå,
som en krystall. Vi ser at noe oppstår
avhengig – og i uavhengighet.
20.
Jeg svarer: Blått er ei sin egen årsak,
og det er heller ingen andre ting.
På hvilket vis kan blått bli blåhets opphav,
og hvordan blir man opphav til seg selv?
21.
Konvensjonelt sett kan man sikkert hevde
at lampen lyser, når bevisstheten
kan registrere lyset. Men hvem er det
som registrerer hvilke hendelser,
hvis vi kan si at denne vår bevissthet
belyser disse nevnte hendelser?
22.
Og om nå ingen skulle registrere
om sinnet kan belyse eller ei,
er det å snakke om det uten mening,
som talen om den barnløses små barn!
23.
Du sier: Hvis fornemmelsen av selvet
slett ikke finnes, hvordan husker vi
hva vi er oss bevisst? Og her er svaret:
Hukommelsen vil alltid knytte seg
til annet, som når bjørnen i et uvær
vil huske uværet da bien stakk!
24.
Du sier: Sinnet lyser opp sitt indre
– en kobling av betingelser vil gi
en evne til å oppfatte. Jeg svarer:
En salve kan gi øyet bedre syn,
men krukken som du da så klart kan øyne,
er ikke denne øyesalven selv.
25.
Det jeg vil gå imot med argumenter
er ikke det som vites; høres; ses;
men alle de begreper som vi lager
om tingenes natur – vår smertes grunn.
26.
Du forestiller deg at illusjoner
er del av, eller utenfor, ditt sinn:
Reelle ting er ingen del av sinnet,
en ting i sinnet er ikke reell.
27.
Slik vi kan se en ting som ikke finnes,
slik er det óg med sinnet, den som ser.
Du sier: Verdens kretsløp finnes faktisk,
for ellers fantes kun det tomme rom!
28.
Jeg svarer: Hvordan kan en handling være
helt virkelig, når den ei er basert
på virkelige ting? Nei, du behandler
et sinn som om det var helt isolert.
29.
Hvis sinnet og materien var atskilt
så ville vi vært buddhaer, enhver!
Hva godt gjør det å spekulere over
om sinnet er det eneste som fins?
30.
Du spør: Selv om man innrømmer en likhet
med illusjonen – hvordan kan begjær
bli til? Når selv den som har skapt et bilde
av kvinnen, kan bli blind av lidenskap?
31.
Jeg svarer: Når han ser sitt kvinnebilde
er ikke dragningen mot et objekt
blitt svekket, derfor er så klart hans dragning
mot tomheten fremdeles ganske svak.
32.
Å utvikle en dragning mot det tomme
vil svekke dragningen mot andre ting,
og når man ser at intet eksisterer
vil også denne dragning falle bort.
33.
Du spør: Så dersom dette fenomenet
man forestiller seg, nå ikke fins –
er altså fenomenet uten grunnlag?
Men hvordan kan da sinnet fange det?
34.
Da svarer jeg: Når ingen fenomener
og heller intet ikke-fenomen
står foran sinnet, fins det ei objekter –
og dette gjør at sinnet finner ro.
35.
Som ønskesteinen eller ønsketreet
vil du se Seierherrens avbildning
på grunn av disiplinen han har trent opp
og løftene som han en gang har gitt.
36.
Når en person som kan nøytralisere
en slanges gift, har reist en magisk pæl,
vil pælen ødelegge giften lenge,
selv etter at dens opphavsmann er død.
37.
Slik vil jo også seierherresøylen
som står i samsvar med Den våknes vei,
bevirke at det gode fortsatt gjøres
når bodhisattvaen har nådd sin fred.
38.
Du sier: Hvordan kan det gi deg frukter
å hedre noe som er uten sinn?
Jeg svarer: Det er akkurat det samme
om han er i nirvana eller her –
39.
i følge skriften gir det frukt – ja, både
i absolutt og i konvensjonell
forstand: for hvordan kan man ellers tro at
å hedre Buddha gir et resultat?
40.
Du sier: Frihet kommer av å fatte
de fire edle sannheter – så hva
er vitsen med forståelse av tomhet?
Jeg svarer: Det er skriftenes beskjed
at ingen oppvåkning kan være mulig
om ikke du går tomhets lange vei.
41.
Du sier: Læren din er ikke godkjent!
Jeg spør: Og dine skrifter – hva med dem?
Du sier: De er godkjent av oss begge.
Og jeg: Da var de ikke godkjent før,
42.
av deg, helt i begynnelsen. Det grunnlag
som gjør dem respekterte, kan du óg
la gjelde mahayana. Om en sannhet
er sann fordi den godkjennes av to,
må også andre skrifter være sanne –
som vedaene, helt eksempelvis.
43.
Og hvis din innvending mot mahayana
er at det fins uenighet – så vit
at du da også avviser ditt eget,
for også der er stor uenighet,
og skriftene er motsigelsesfulle –
ja, innbyrdes, og innenfor seg selv.
44.
Vår lære er basert på munkelivet,
som vanskelig kan gjennomføres godt.
Slik er nirvana vanskelig å oppnå
for den som har et uselvstendig sinn.
45.
Hvis frigjøringen var et resultat av
at lidenskapen sluknet, burde den
bli observert direkte: men du ser at
man fortsatt handler – om enn uten lyst.
46.
Og hvis du mener at når lidenskapen
er borte, er all involvering vekk –
si, hvorfor kan ikke begjæret finnes
som illusjon, helt uten bindinger?
47.
Begjærets årsak er jo emosjoner:
og følelser har alle, også du.
Det sinnet som har et objekt, må alltid
basere seg på noe, uansett.
48.
Hvis ingen tomhet fins, er sinnet fanget
og oppstår da på nytt som i et dyp
av sovende meditasjonstilstander.
Så derfor: mediter på tomheten.
49.
Om du vil anerkjenne det som sies
i sutraer, som Buddhas egne ord,
så hvorfor ikke godta mahayana,
som stort sett ligner dine sutraer?
50.
Hvis du kan regne alt som feil, på grunn av
en enkeltdel som ikke har aksept,
så hvorfor ikke regne alt som riktig
når én del stemmer bra med sutraen?
51.
Det Kashyapa den store ikke skjønte,
forstår vel verken andre eller du!
Men hvem vil, kun på dette grunnlag, nekte
å akseptere slike vise ord?
52.
Man blir i dette verdenshjulets kretsløp
og frir seg ikke fra begjær og frykt
av medynk med uvitende som lider.
Og dette er den store tomhets frukt.
53.
Det finnes ikke noen argumenter
mot tomheten. Og derfor bør man straks
og uten noen nøling meditere
på tomheten med særlig grundighet.
54.
Det tomme er den effektive motgift
mot lidenskap og mørkt, forvirret sinn –
enhver som ønsker seg fullstendig viten
må meditere over dette – fort!
55.
Din frykt bør være forbeholdt det onde
og alt som skaper lidelse og gru.
Men tomheten vil tvert imot gi lindring
for lidelsen. Så hvorfor frykte den?
56.
Hvis "jeg" var noe virkelig, så kunne
jeg finne mange ting å være redd –
men hvis "jeg" ikke finnes noen steder,
hvem er det da som føler angst og frykt?
57.
Et "jeg" er verken tenner eller negler,
og ikke hår, og ikke blod og snørr,
og heller ikke slim og puss og lymfe –
nei, ingenting av dette er et "jeg".
58.
Og ikke er "jeg" svette eller tårer,
og ikke tarmer, heller ikke fett.
Og ikke er "jeg" bukhule, og ikke
urin og oppkast, heller ikke lort.
59.
Et "jeg" er ikke kjøtt og ikke sener
og ikke varme eller åndedrett.
Det er ikke i åpninger i kroppen,
og finnes ikke gjennom sansene.
60.
Hvis jeg`et var opplevelsen av lyder,
så ville vi jo alltid høre lyd.
Men om vi ikke opplever objekter –
hva opplever vi som bevissthet, da?
61.
Hvis noe, som slett ingenting erfarer,
kan ha bevissthet, gjelder dette óg
et stykke tre! Og derfor er det klart at
bevissthet ikke fins uten objekt.
62.
Du sier: Den bevissthet som har opplevd
en lyd, er den som deretter kan se.
Jeg spør: Men hvorfor kan den ikke høre?
Du sier: For her er det ingen lyd!
Jeg svarer: Derfor finnes heller ikke
bevissthetens opplevelse av lyd.
63.
For hvordan kan vel noe som er synlig
samtidig gi opplevelse av lyd?
Du kan vel tro at far og sønn er samme
person, men det er faktisk ikke sånn.
64.
Essensen, stoffet, energien, er jo
slett ikke sønn, og heller ikke far.
Og ingen kan jo dessuten bevise
at de har bånd til sansningen av lyd.
65.
Og sier du at det er din bevissthet
som opptrer i en annen skikkelse,
som skuespilleren, da er den ikke
helt permanent. Og sier du at den
nå er den samme, da er det en enhet
du ikke har fortalt meg om fra før.
66.
Men sier du at om den skulle opptre
som noe annet, er den ikke sann –
så si da hvordan den naturlig opptrer!
Hvis det er selve det å være klart
bevisst, så ville alle menneskene
på jorda være helt identiske.
67.
Det ubevisste og det klart bevisste
ble da identiske, med kjennetegn
som var de samme – om man slik tar feil av
de to, hva grunnes likheten på, da?
68.
"Jeg" finnes ikke i det ubevisste,
som er helt livløst, som et stykke tøy.
Du sier: Det kan faktisk ha bevissthet,
om ikke akkurat i denne stund!
Jeg svarer: Da vil dette gå til grunne
så fort det ikke lenger er bevisst.
69.
Men om du sier at vårt "selv" slett ikke
kan endres – hvorfor er det da bevisst?
Det innebærer at det tomme rommet
som verken handler eller vet, har "selv".
70.
Du protesterer: Uten selvet er det
umulig å forbinde handlingen
med resultatet. Om dét da forsvinner
som gjør noe – hvem ser et resultat?
71.
Jeg svarer: Vi var enige om dette –
at handling og et resultat har vidt
forskjellig basis, og at selvet ikke
er involvert. Så! Nok av dette, nå!
72.
Den årsaksbærende kan helt umulig
bli påvist som den samme som kan se
et resultat. At den som handler skulle
ha vært den samme som ser resultat,
det forutsetter sammenheng i sinnet,
og at bevisstheten er enhetlig.
73.
Mitt sinn i fortid og mitt sinn i fremtid
er ikke "jeg" – for ingen av dem fins.
Og hvis mitt sinn i dette nå var "jeg´et",
forsvant det straks et øyeblikk ble nytt.
74.
Som stammen på banantreet forsvinner
når den blir hugget opp i biter, blir
vårt inntrykk av et "jeg" fullstendig borte
når det blir nærmere analysert.
75.
Du innvender: Men om det ikke finnes
bevisste vesener – hvem skal man da
ha medfølelse med? Da vil jeg svare:
Din medfølelse skal du gi til dem
som du i din uvitenhet tror finnes,
og som for dette formålet er skapt!
76.
Du innvender: Men om det ikke finnes
bevisste vesener – hvem er det da
som viser medfølelse? Og jeg svarer:
Ja, riktignok er anstrengelsen tom
realitet, men for å lindre smerte
kan illusorisk handling tas i bruk –
77.
men det å klamre seg til "jeg´et" øker
ens gale forestillinger om "selv".
Du sier: Dette kan jo ikke unngås!
Mitt svar: Jo! Mediter på "ikke-selv"!
78.
En kropp er verken føtter eller ankler,
og verken legger, hofter eller lår.
Og heller ikke er den rygg og armer,
og verken mage, navle eller bryst.
79.
Og ikke er den hånden eller siden
av kroppen, ikke skulder eller hals,
og ikke armhulen og ikke hodet.
Så hvor er kroppen? Kan du si meg det?
80.
Hvis kroppen var å finne, fragmentarisk,
i hver forskjellig del – og om den så
i disse deler var i mindre deler
hvor finnes da i så fall kroppen selv?
81.
Hvis kroppen i sin helhet var å finne
i enkeltdelene – som hendene,
så ville det vært like mange kropper
som dét fins deler – har du tenkt på det?
82.
Så kroppen finnes ikke noen steder
der innenfor, og ikke utenfor –
så hvordan kan den finnes, si i hender?
Og heller ikke er den skilt fra dem –
83.
så derfor eksisterer kroppen ikke.
Forvirring skaper inntrykket av kropp
ut fra dens enkeltdeler. Illusjoner!
Som når man tror en stolpe er en mann!
84.
Så når betingelsene er de rette,
blir kroppen oppfattet som en person.
På samme måte oppfatter vi kroppen
så lenge kroppens enkeltdeler fins.
85.
Og hva er foten, annet enn en samling
av tær? Og hva er tåen, annet enn
en samling ledd? Og leddet, er det annet
enn enkeltdeler som er sammensatt?
86.
Hver enkelt del består så av atomer,
og hvert av dem kan deles opp i seks –
seks retninger som hver består av tomrom.
Slik har atomet ingen eksistens.
87.
En synlig form er kun et drømmebilde –
så hvem vil da forelske seg i det?
Når kroppen ikke fins: Hva er en kvinne?
Når kroppen ikke fins: Hva er en mann?
88.
Hvis lidelsen er virkelig – si, hvorfor
kan sorgen ikke bite på en glad?
Hvis lykken er en godbit – si meg, hvorfor
begeistres ikke den som kjenner sorg?
89.
Hvis smerten ikke oppleves fordi den
blir overskygget av en sterkere
fornemmelse av glede, hvordan kan den
så eksistere som en følelse?
90.
Og sier du subtile smerter er der
når gleden, som er sterkere, tas bort,
kan den subtile følelsen óg være
en glede – også den er svært subtil.
91.
Hvis smerte ikke finnes mer når gledens
betingelser er oppfylt, så er vel
en "følelse" en ting som ikke finnes:
en forestilling, kun en illusjon?
92.
Og derfor gjør jeg denne analysen –
som motvekt mot den forestillingen.
Fordypningen som oppstår gjennom forskning
er næring for de mediterende.
93.
Hvis åpent rom er mellom det organet
som sanser, og det sansende objekt,
på hvilken måte kan kontakten oppstå?
Og hvis det ikke finnes åpent rom,
er de identiske. Hva vil i så fall
ha noe slags berøringspunkt – med hva?
94.
Atomet trenger ikke inn i andre
atomer – de har ingen tomme rom
og er av samme størrelse. Og dermed
skjer ingen blanding, ingen slags kontakt.
95.
Så hvordan kan kontakt med noe oppstå
når ingen enkeltdeler finnes der?
Hvis slik kontakt kan ses og observeres
så pek på det – ja, vis meg når det skjer!
96.
Bevisstheten har ingen form. Og derfor
kan ikke den få noen slags kontakt.
Og dette gjelder óg det sammensatte,
for det er ikke virkelig – som vist.
97.
Og derfor – når kontakter ikke finnes,
hva kommer disse følelsene av?
Hva er da grunnen til alt dette strevet?
Og hvem kan da bli skadet? Og av hva?
98.
Når ingen finnes her som føler noe,
og heller ingen følelse er til –
forsvinn, begjær! Nå kan du vel bli borte,
for nå har du vel innsett det, du óg!
99.
Et sinn er fullt av drømmer, illusjoner
som gir det tro på følelse og syn.
Og følelsen er alltid der samtidig
med sinnet – og kan derfor ikke ses.
100.
Alt det som kommer først blir saktens husket,
men ikke opplevd, av det senere.
Slik kan det aldri oppleve sitt vesen,
og aldri oppleves det annetsteds.
101.
Det finnes ingen som kan føle noe
og derfor finnes ingen emosjon.
Og hvem kan lide skade – denne klumpen
som ikke har et snev av eget selv?
102.
Ditt sinn kan ikke finnes i de ytre
objekter, eller inni sansenes
organer, eller midt imellom: ikke
befinner det seg noe annet sted.
103.
Om noe verken er i kroppen, eller
et annet sted – i blanding, separat –
så fins det ikke. Derfor er naturlig
de levende i verden frigjorte.
104.
Hvis kunnskap oppstår før objektet for den,
hva oppstår den i avhengighet av?
Hvis kunnskap oppstår sammen med objektet,
hva oppstår den i avhengighet av?
105.
Hvis kunnskap oppstår etter det objektet,
hva oppstår kunnskapen så utifra?
– På denne måten kan vi faktisk vise
at ingen fenomener kan bli til.
106.
Så sier du: Men hvis det ikke finnes
en sannhet vi kan se konvensjonelt –
si hvordan det kan finnes to sannheter,
en absolutt og en konvensjonell!
Og hvordan kan den levende bli fri – om
hans væren ikke godkjennes som sann?
107.
Jeg svarer: Den du taler om er bare
en forestilling i et annet sinn –
han eksisterer ikke i sin egen
helt absolutte sannhet. Han fins kun
når han er påvist – ellers ikke heller
som sannheten som ses konvensjonelt.
108.
En forestilling og det forestilte
avhenger av hverandre, slik enhver
slags analyse vil basere seg på
de tingene som alle kjenner til.
109.
Du sier: Men hvis man analyserer
med analyser selv analysert,
har disse ingen holdbarhet fordi de
slik óg igjen kan bli analysert.
110.
Mitt svar er: Når objekt for analysen
er blitt analysert, fins ingen grunn
for analyse. Og når intet grunnlag
er til, blir intet skapt: nirvanas fred!
111.
Men de som ser de to som sannhet, har en
svært smertefull og vrien posisjon.
Hvis noe fins på grunn av en bevissthet,
si, hvordan se bevissthets eksistens?
112.
Og hvis bevissthet fins gjennom objektet,
si, hvordan se objektets eksistens?
Hvis disse to avhenger av hverandre,
kan ingen av dem ha en eksistens.
113.
De barnløse kan ikke kalles fedre,
og uten fedre fins det ikke barn.
Så derfor eksisterer ei objektet
og heller ei bevissthet, hver for seg.
114.
Du sier: Spiren vokser opp fra frøet,
og den beviser frøets eksistens.
Da kan vel også kunnskap som er vokst av
objektet, fastslå dettes eksistens?
115.
Jeg svarer: Kunnskap er ikke en spire.
En spire fastslår frøets eksistens.
Men hvordan se at kunnskap eksisterer
hvis et objekt baserer seg på den?
116.
Folk observerer årsaker direkte
ved sansning, slik hver ulik lotus-del
– som stilken, bladene og blomsten – oppstår
av årsaker som er forskjellige.
117.
Du spør: Av hva kan årsakene oppstå?
Jeg svarer: Ut fra andre årsaker.
Du spør: Hva skaper virkning av en årsak?
Jeg svarer: Andre årsaker før dét.
118.
Du sier: Gud er verdensaltets årsak!
Jeg svarer: Si meg, hvem er denne "Gud"?
Du sier: Han er verdens elementer!
Jeg svarer: Hvorfor bruke slikt et navn?
119.
For jord og alle andre elementer
er ingen enhet, ingen evighet –
helt passive er de, og ingen guddom –
man tråkker på dem, de er ikke Gud!
120.
Og heller ikke rommet, som er passivt,
er Gud. Og ikke selvet, slo vi fast:
så hvordan skildre det som ei kan fattes –
en skaperakt ved en ufattelig?
121.
Hva ønsker han å skape? Er det selvet?
Da er vel selvet evig! Og det kan
man saktens også si om elementer,
bevissthet, Gud, objekter – ikke sant?
122.
Og hva med lidelsen og lykken – følger
av skaperakten – er de evige?
Fortell: Hva har han skapt? Hvis årsak ikke
begynner – hva med virkningene, da?
123.
Og hvorfor skaper han så ikke alltid?
– For han har ingen uavhengighet.
Hvis ingenting han ikke skapte finnes,
på hvilken måte er han avhengig?
124.
Hvis Gud av noe annet er betinget,
så er han ingen årsak – og han må
da handle når betingelsene er der,
og ikke handle når de har falt bort.
125.
Hvis Gud er skaper mot sitt eget ønske,
så er han avhengig av andre ting.
Hvis skaperverket er fordi Gud vil det,
så er han avhengig av ønsket sitt.–
så hvor er skaperens guddommelighet?
126.
Å hevde at atomene fins evig
er meningsløst – Det er tilbakevist!
Og noen hevder at vår verden oppsto
ut av en evighets-primærsubstans –
127.
de hevder at de tre kategorier,
essens, materie og energi,
til sammen og i likevekt er denne
primærsubstans for verdens eksistens.
128.
Men at en ting som dét har tre naturer
er helt urimelig. Og disse tre
kan ikke eksistere, for da måtte
jo hver av dem igjen vært delt i tre!
129.
De tre kategorier fins da ikke –
og dermed må man også tvile på
at sanseinntrykk fins: Og lykken finner
man ikke i bevisstløst stoff – som tøy.
130.
Hvis du vil si at ting har lik natur som
sin årsak, er vel alt analysert
i filler! Og du sier: Årsakene
er lykke og det andre som er kalt
kategorier. Men, hva så med ulltøy?
Det har jo ikke slike årsaker?
131.
En lykkefølelse kan kanskje skyldes
litt velstand når det gjelder klær og sånt –
men da blir lykken borte vekk med klærne!
For lykke er ikke en evig ting.
132.
Hvis lykken alltid er hos meg, til stede,
så burde jeg vel alltid kjenne den?
Du sier: Helt subtil er ofte lykken!
Mitt svar: Er den subtil, så vel som grov?
133.
Du sier: Når den går ut av sin grove
fasong, blir lykken mer subtil: Og de
to tilstander er flyktige. Jeg svarer:
Så hvorfor ikke se på alle ting
134.
på samme måte – som forgjengelige!
For hvis den grove tilstanden er ens
med lykken, er forgjengelighet opplagt.
Og sier du: Ting uten eksistens
kan ikke oppstå – for de finnes ikke –
så har du akseptert, om enn imot
din egen vilje, at å skape noe
av det som ikke finnes, ikke går!
135.
Om virkning er i årsaken, vil alle
som spiser mat i stedet spise skitt.
Og folk vil kjøpe bomullsfrø til klespris
og ta dem på og gå med dem som klær!
136.
Og sier du at menigmannen ikke
kan se det, at han har forblindet blikk,
så gjelder akkurat den samme saken
for dem som kjenner virkeligheten.
137.
Selv vanlige folk vet – hva gjør dem blinde?
Om ikke de har en vurderingsgrunn,
så vil selv deres oppfatning av verden
som sansbar, være helt og holdent feil.
138.
Du sier: Men hvis de vurderingsgrunner,
kriterier, folk har er feilbasert?
Da er vurderingen óg feil! Og derfor
fins ingen tomhet i et fenomen.
139.
Jeg svarer: Den som ikke innser dette
at fenomener kun er fantasi,
kan ikke fatte at de ikke finnes.
Så derfor: om en eksistens er feil
140.
er óg dens ikke-eksistens feilaktig.
Om du i drømme ser din sønn som død,
så tror du han er død. Det hindrer troen
på at han lever – men er like galt!
141.
Ved denne analysen eksisterer
da ingenting helt uten årsaker –
og ingenting kan heller eksistere
i årsak – enkel eller mer kompleks.
142.
Og ingenting er født av noe annet
og ingenting forsvinner eller blir –
Det toskene går rundt og kaller sannhet
– hva skiller det fra lutter illusjon?
143.
Om noe oppstår ut fra illusjoner
og noe oppstår ut fra årsaker –
så bør du undersøke begge deler:
Hvor kommer det fra? Og hvor går det hen?
144.
Når noe bare ses når det er knyttet
til noe annet – kan det være sant?
Ja, kan det være virkelig og sannhet
når det er like falskt som speilbildet?
145.
Hvis noe eksisterer allerede,
hva skal det med en egen årsak, da?
Hvis noe tvert om ikke eksisterer,
hva skal det med en egen årsak, da?
146.
En ting som ikke fins kan ikke endres
selv ikke med ti tusen årsaker.
Og kan det finnes i en slik forfatning?
Og kan det få en annen eksistens?
147.
Hvis noe ikke finnes når det ikke
er til, når skal det eksistere, da?
Så lenge dette noe ikke oppstår,
så vil det heller ikke svinne bort.
148.
Når det som ikke finnes, ei forsvinner,
er eksistensen en umulighet.
En ting som fins, kan ikke ikke-være –
da ville to naturer bodd i den.
149.
Og derfor er det ingenting som oppstår
og heller ingenting som hører opp.
Slik karakteriseres hele verden
av ikke å bli til – og ikke dø.
150.
Hver tilstand er en drøm: ved analyse
er den som et banantre – kjerneløs.
Det er ingen forskjell på dem som nådde
sin frigjøring – og alle andre folk.
151.
Når alle fenomener slik er tomme –
hva finnes da av vinning eller tap?
Ja, hvem er det som hedres, hvem foraktes?
Og hvem kan hedre, hvem er full av spott?
152.
Hvor kommer lykken fra? Og alle smerter?
Hva hater vi, og hva er søtt og kjært?
Hva er begjær, og hvor kan det plasseres
når vi analyserer dets natur?
153.
Ved undersøkelse: hvem er i live,
og hvem er det som virkelig skal dø?
Hvem skal bli til, og hvem er alt til stede,
hvem er familie, og hvem er venn?
154.
Å, måtte de som er som meg betrakte
hver del av verden som om alt var tomt!
Men de blir sinte når de slåss og krangler
og glade når de feirer og har fest.
155.
I sorg og gremmelse, i sjelens pine,
i splid og brudd og dype uvennskap,
i lidelse og i et hav av ondskap
vil alle være egen lykkes smed.
156.
Til helvetene faller de i døden
– der møtes de av skarpe smertestikk,
nå etter at de mang en gang har opplevd
det gode liv, og blitt så vant til dét.
157.
Vår eksistens har fallgruver i mengder,
vi finner óg uvirkelighet der
og indre motsetning i store mengder.
En virkelighet er vel ikke slik!
158.
Der finnes hav av endeløse, skarpe
og voldsomt smertefulle lidelser –
der er så lite styrke! Alt er svekket,
og levetiden er så veldig kort.
159.
Der streber man jo etter liv og helse –
i sult, i slit og strev, i lidelser,
i sløvhet og elendighet, og sammen
med tosker i unyttig tidsfordriv.
160.
Mitt liv passerer nytteløst og hurtig,
og sann forståelse kan sjelden nås.
Så hvordan hindre at min tid går med til
rutinen i den hverdagslige tralt?
161.
For Mara driver stadig vekk sitt arbeid
med å få kastet folk i helvete –
det er så mange gale veier! – tvilen
så vanskelig å overvinne helt!
162.
Og her er en anledning av de sjeldne!
En buddha står jo svært så sjelden frem.
Begjærets flom er vanskelig å stanse –
å, akk! Hvor lidelsene står i kø!
163.
Og sannelig er tilstanden ynkverdig
for dem som rives med av slik en flom,
men enda ikke ser sin egen stilling,
og dét på tross av store lidelser.
164.
De er som dem som tar et hellig bad, og
så piner seg i varmen fra et bål
til skinnet svir seg – før de hopper uti
og bader om igjen! De tror at de
ved hver forandring får det bra, men oppnår
kun flere smerter – om og om igjen.
165.
Slik lever de og tror at dette livet
er lek, og fritt fra alderdom og død.
Men ulykker og smertefulle plager
vil ramme dem – og døden, verst av alt!
166.
Så når kan jeg gi fred og bringe lindring
til dem som brennes opp av smertens ild?
Når kan fortjenesten jeg samlet vokse
så stor at lykken spres til hver og en?
167.
Når har fortjenesten jeg samlet vokst seg
så stor at jeg kan lære andre folk
om tomhet, ved å bruke den slags sannhet
som vi kan fatte som konvensjonell?