Mahayanatekster
Aryasura: En blomsterkrans av historier om tidligere liv
Forfatterens prolog
Hyllest til alle buddhaer og bodhisattvaer!
1.
Skjønne og i sannhet strålende,
lykkebringende og berømmelsesverdige,
rene og sinnshenrivende er Vismannens
vidunderlige bedrifter i tidligere liv!
Prise dem vil jeg i from hengivenhet
med en blomsterbukett av diktning!
2.
Gjennom disse prisverdige
historiene, merkesteiner
som peker ut veien til buddhatilstanden,
vil kanskje selv de harde av hjerte
finne tillit og klarhet: slike historier
kan òg gjøre læren mer interessant!
3.
Slik tenkte jeg! For menneskenes skyld
vil jeg i ydmykhet forsøke
– uten å stride mot skriftene –
å beskrive Den beste av alle
og hans beundringsverdige handlinger:
Slik oppnår talentet mitt ry blant de lærde!
4.
Jeg hilser ham, hvis lysende handlinger
utført for andre ingen kan etterligne
om de så gjorde dem for seg selv –
ham, hvis glødende ry i sannhet
er sammenfattet i tittelen Den allvitende!
Jeg hilser ham ydmykt – hans lære og forsamling!
1. Historien om hunntigeren
Allerede i sine tidligere liv viste Mesteren hvordan han identifiserte seg med alt som lever, og han ga klare vitnesbyrd om sin dype kjærlighet til alle levende vesener. Derfor kan vi ha den største tiltro til Buddha, vår Mester. Det kan vi se av denne historien som jeg har fått overlevert fra mine lærere som underviser om De tre juveler, og som er høyt respektert og ansett for sin lærdom, moral og atferd.
Mens han som senere ble vår Mester, fortsatt bare var en bodhisattva, bisto han i sin store medfølelse og uklanderlige visdom verden på mange måter, både med gaver, vennlige ord og andre former for hjelp, helt i samsvar med sitt dype engasjement.
En gang lot han seg føde i en stor og mektig brahmanfamilie som utmerket seg ved sin rene religiøse praksis og ved å leve i samsvar med tradisjonene.
Etter at seremoniene i forbindelse med fødsel og navngivning var gjennomført, vokste han opp og ble en kjekk, ung mann. Siden han fra naturens side var utrustet med en skarp intelligens og hadde dyktige lærere, og siden han var flittig og lærevillig, lærte han snart å mestre alle de atten fag og ferdigheter som sømmet seg en ung mann av god familie.
5.
For brahmanene var han som Brahma selv,
for fyrstene var han en konge stor,
for vanlige folk var han Den tusenøyede gud,
for de kunnskapstørste en hjelpende far!
Ettersom han hadde opparbeidet seg store fortjenester fra tidligere liv, vant han store inntekter og et godt omdømme. Men bodhisattvaen brydde seg ikke om slike ting. Han hadde flittig studert den tradisjonelle visdomslæren slik at sinnet hans var blitt rent, og derfor avla han løfte om å gi avkall på verden.
6.
Hans sinn var renset av tidligere atferd,
han så smerten i sansenytelsen.
Derfor ristet han verdsligheten av seg
som om han reiste seg etter en sykdom,
og prydet med sitt strålende nærvær
en skogkranset slette i høylandet.
7.
Med uselviskhet, sinnsro og lysende visdom
fikk han vanlige folk til å skamme seg –
de lar seg jo lede av mange lærer
og henger fast i sin usseldom.
8.
En sinnsro smidd av vennlighet
lot han svale rovdyrenes sinn,
slik at de lot hverandre i fred
og levde som asketer.
9.
Ved sin gode atferd og sitt milde vesen,
ved nøysomhet og vennlighet,
viste han alle mennesker vennskap
slik at selv fremmede likte ham godt.
10.
Ved nøysomhet og kravløshet
var han fri fra misunnelse –
begjær etter vinning kjente han ikke,
og gudene selv ville tilbe ham.
11.
De som elsket ham for hans egenskaper,
forlot familie og eiendom for ham
som om han var frelsen selv,
da de hørte at han var gått ut.
12.
Og han underviste dem alle
i å utvikle god atferd og rene sanser,
oppmerksomhet, ensomhet og konsentrasjon
om vennlighet og andre dyder.
Da de fleste av hans tallrike elever hadde nådd fullkommenhet og var etablert på den gode veien, den sanne veien til frihet, var det som om portene til helvete var blitt stengt for folk flest og brede hovedveier var blitt anlagt fram mot en lykkelig tilværelse.
En dag var denne store personen på vandring oppe i åsene sammen med sin elev Ajita blant krattskog og grotter som egnet seg godt til meditasjon, og gledet seg over livet fra øyeblikk til øyeblikk.
13.
Da så han en hunntiger
i en kløft blant klippene –
utslitt og svekket av fødselssmerter
lå hun nesten urørlig.
14.
Med innsunkne øyne
og slunken buk
betraktet hun sine egne unger som mat:
tillitsfulle og tørste
15.
nærmet de seg moren,
men hun brølte grusomt og langtrukkent
og truet dem,
som om de var fremmede.
16.
Og Vismannen skalv
av medlidenhet med andre,
som når Himalaya rystes
av jordskjelv!
17.
Underlig er det
hvordan De medfølende
som standhaftig bærer den største smerte
røres av andres lidelser!
Fylt av medfølelse sa bodhisattvaen flere ganger til sin elev disse ordene, som røpet hans edelmodige natur:
"Å, stakkar, stakkar!
18.
Hvor grusom verden er!
Se dette dyret – gal av hunger
vil hun krenke kjærlighetens grenser
og spise sitt eget avkom!
19.
Akk! Hvor grusom egoismen er!
Hvor grusom egenkjærligheten er
når den driver en mor mot trangen
til å spise sitt eget barn!
20.
Død over denne onde fiende!
Ingen bør holde liv i en slik
egenkjærlighet som driver en
til å begå slike handlinger!
Skynd deg derfor, gå og se om du kan finne noe å stille hungeren dens med, så den ikke skal gjøre skade på sine egne unger! I mellomtiden skal jeg prøve å forhindre den fra å gjøre en slik ugjerning."
"Javel," svarte Ajita, og gikk av sted for å lete etter mat til tigeren.
Men bodhisattvaen sa dette bare som et påskudd for å sende eleven bort, idet han tenkte:
21.
Når jeg er her med kroppen min –
hvorfor lete etter kjøtt fra andre?
Kanskje finner han ingenting!
Denne anledningen vil jeg bruke!
Dessuten,
22.
Kroppen har verken sjel eller kjerne,
den lider og er uten takknemlighet –
den som ikke gleder seg over
å gi den til andre, er ingen vismann!
23.
Om man er bundet til egen nytelse
eller ute av stand til å hjelpe,
kan man se på andres lidelse.
Men jeg nyter aldri mens andre lider
og jeg er i stand til å hjelpe –
så hvorfor skal jeg bare stå og se på?
24.
Om jeg, som kan hjelpe, skulle være likegyldig
– selv mot en morder som brenner av smerte –
ville en slik ussel holdning
brenne mitt sinn, som var det en skog!
25.
Jeg vil kaste meg utfor stupet!
Slik vil jeg, med liv og legeme,
redde tigeren fra å ete sitt avkom
og ungene fra å bli drept av sin mor!
Og videre,
26.
Slik blir jeg et eksempel for dem
som arbeider ivrig for andres vel,
en inspirasjon og en spore til handling
for dem som er sløve og tiltaksløse,
en oppmuntring for dem som forstår
hva det vil si å gi avkall på noe!
Slik blir jeg et forbilde
for gode menneskers sinn –
27.
en skuffelse for Maras skarer,
en glede for dem som elsker Buddhas dyder,
en kilde til skam for de selvopptatte
som er blinde av egoisme og grådighet,
28.
en styrke for dem som tror på Den beste vognen,
en overraskelse for dem som smiler ironisk
av gavmildhet, en rensing av himmelveien
til glede for de gavmilde!
29.
Jeg har jo lengtet! Og jeg har tenkt:
‘Når kan jeg gi mitt blod for andre?'
Nå får jeg dette ønsket oppfylt,
og når snart fullkommen oppvåkning!
Dessuten,
30.
Ikke av ærgjerrighet, ikke for berømmelse,
ikke for makt eller himmelferd,
ei heller for egen lykke
gjør jeg dette, men for det høyeste gode!
31.
Slik kan jeg lindre verdens smerte
og være årsak til dens lykke,
slik solen fjerner mørket fra jorden
og skjenker strålende lys!
32.
Husk de dyder jeg satte ut i livet!
Spre dem gjennom denne historien
slik at jeg er til nytte for verden
og bidrar til dens lykke!
33.
Slik tok han bestemmelsen om å ofre
livet for alles høyeste gode,
og gleden hans var stor!
Selv gudenes rolige, vise sinn
lot seg forbløffe!
– Og dermed ga han bort sitt liv.
Da tigeren hørte bodhisattvaens legeme treffe marken, ble den irritert og undret seg over hva dette var. Den glemte sin iver etter å drepe ungene sine og stirret i den retningen lyden kom fra. Straks den fikk øye på bodhisattvaens livløse legeme, styrtet den bort og begynte å spise ham.
Ajita hadde ikke funnet noe kjøtt, og vendte tomhendt tilbake. Da han ikke kunne se læreren sin med det samme, ble han forundret og begynte å lete, og snart fikk han øye på tigeren som sto og spiste bodhisattvaens livløse legeme.
Han ble dypt grepet av beundring og forbløffelse over storheten i det læreren hans hadde gjort, og dette lindret hans sorg og smerte. Og han lovpriste den edle gjerningen med disse dypt følte versene:
34.
Å, hvilken medfølelse med dem som lider!
Å, hvor likegyldig han er til seg selv!
Å, hvor han har sublimert sin standhaftighet!
Å, hvor han har knust de usles ry!
35.
Å, hvilken skjønn og fryktløs kjærlighet
som her er demonstrert! Å, kroppen hans
som allerede var rosverdig og foredlet,
er brått forvandlet til den største helligdom!
36.
I sin medfødte mildhet var han tålmodig
som jorden selv: men ute av stand
til å tåle andres ulykke! – Å! Min råhet
trer tydelig frem i lys av hans tapre handling!
37.
Sørg ikke lenger over verden!
Se dens store beskytter!
Manmatha, sanselighetens gud,
er forvirret og sukker i redsel!
Dette var en stor mann! Han var en bodhisattva som bare tenkte på andres beste, han var en som alle kunne søke tilflukt hos, og han hadde en grenseløs medfølelse med alle levende vesener! Han fortjener hyllest og lovprisninger!"
Og så gikk han for å fortelle sine medelever hva som hadde skjedd.
38.
Med ansikter som lyste av beundring
drysset hans elever – og nymfer, troll,
slanger og de høyeste guder –
de vakreste blomsterkranser,
klær, smykker og sandelpulver
over hans hellige knokler!
Det var derfor vi innledet med å si at Mesteren allerede i sine tidligere liv viste hvordan han identifiserte seg med alt som lever, og at han ga klare vitnesbyrd om sin dype kjærlighet til alle levende vesener. Nettopp derfor kan vi ha den største tiltro til Buddha, vår Mester. Og når vi har fått denne tiltroen til Buddha, vår Mester, kan vi fryde og glede oss, for på den måten kan vi bekrefte at vår tiltro har mål og mening.
Vi skal også lytte til læren med respektfull oppmerksomhet, fordi den er skaffet oss til veie gjennom hundrevis av harde prøvelser. Vi bør også tale varmt om medfølelse, fordi dette er noe som i høy grad bidrar til å foredle menneskets natur og setter oss i stand til å hjelpe andre.