Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
122. Mahasuññatasutta - Den store teksten om tomhet
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i Nigrodhas park i Kapilavatthu. En morgen kledde han på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Kapilavatthu for å motta matgaver. Etter at han var kommet tilbake fra matrunden og hadde spist, gikk han til sakyaen Kalakhemassas eiendom for å være der den dagen. Da han kom dit, så han at det var satt opp mange boliger der, så han lurte på om det var mange munker i distriktet.
Samtidig oppholdt Ananda og mange andre munker seg på sakyaen Ghatas eiendom, der de laget nye kapper. Da kvelden kom, reiste Mesteren seg fra sin meditasjon og gikk til sakyaen Ghatas eiendom, der han satte seg ned på en plass som var gjort klar for ham. Så sa han:
"Det er satt opp mange boliger på sakyaen Kalakhemassas eiendom, Ananda. Er det mange munker her?"
"Ja, det bor mange munker på Kalakhemassas eiendom, Mester. Akkurat nå sitter de her og arbeider med å lage kapper."
En munk som helst vil være i en gruppe, som arbeider i en gruppe og bare trives i gruppen, som helst vil følge flokken, liker seg best i flokken og føler seg mest vel i flokken, kommer ikke til å utmerke seg, Ananda. Det er umulig for en slik munk å oppleve gleden ved ensomhet, gleden ved å gi avkall, gleden ved stillhet og gleden ved oppvåkning uten å slite og streve seg gjennom mange vanskeligheter. Men det er fullt mulig for en munk som trekker seg tilbake fra flokken å oppleve gleden ved ensomhet, gleden ved å gi avkall, gleden ved stillhet og gleden ved oppvåkning uten å slite og streve seg gjennom mange vanskeligheter.
Det er umulig for en munk som helst vil være i en gruppe, som arbeider i en gruppe og bare trives i gruppen, som helst vil følge flokken, liker seg best i flokken og føler seg mest vel i flokken, å gå inn i den sinnets frigjøring som er midlertidig og behagelig, og heller ikke i den sinnets frigjøring som er fast og urokkelig. Men det er fullt mulig for en munk som trekker seg tilbake fra flokken å gå inn i den sinnets frigjøring som er midlertidig og behagelig, og likeså i den sinnets frigjøring som er fast og urokkelig.
Jeg kan ikke se at det finnes noen materiell form som ikke vil forfalle og forandre seg slik at det fører til sorg, klage, smerte og tungsinn for de som gleder seg over denne formen, Ananda.
Den som har kommet fram til sannheten, har våknet til erkjennelse, Ananda. Han henger seg ikke opp i noe objekt, men går inn i en indre tomhet og oppholder seg der. Hvis det kommer munker, nonner, legmenn, legkvinner, konger, ministere, andre sektledere eller elever av andre sektledere for å snakke med ham mens han oppholder seg i tomheten, bevarer han en indre avsondrethet med et sinn som tenderer mot ensomhet, heller mot ensomhet, som er tilbaketrukket og gleder seg over forsakelse og som har gjort slutt på alle tendenser til indre forurensning. Da sier han bare slikt som kan inspirere og oppmuntre dem.
Hvis derfor en munk skulle ønske å gå inn i tomheten og oppholde seg der, bør han se inn i seg selv, bringe sinnet til ro og samle det om ett punkt, Ananda. Og hvordan kan en munk se inn i seg selv, bringe sinnet til ro og samle det om ett punkt? Det er når munken isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der.
Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der.
Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der.
Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der. Slik kan en munk se inn i seg selv, bringe sinnet til ro og samle det om ett punkt.
Han retter oppmerksomheten mot den indre tomheten. Men når han retter oppmerksomheten mot den indre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den indre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjøring i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten. Men når han retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjørin i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten. Men når han retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten, løper ikke sinnet hans etter den, og han verken fryder seg over den, knytter seg til den eller finner frigjøring i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig. Men når han retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig, løper ikke sinnet hans etter det, og han verken fryder seg over det, knytter seg til det eller finner frigjøring i det. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig, løper ikke sinnet hans etter det, og han verken fryder seg over det, knytter seg til det eller finner frigjøring i det. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Da bør munken feste sinnet på det samme meditasjonsobjektet som tidligere, være fornøyd med det og konsentrere seg bare på dette.
Han retter oppmerksomheten mot den indre tomheten. Når han nå retter oppmerksomheten mot den indre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den indre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten. Når han nå retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den ytre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten. Når han nå retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot den indre og den ytre tomheten, løper sinnet hans etter den, og han fryder seg over den, knytter seg til den og finner frigjøring i den. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Han retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig. Når han nå retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig, løper sinnet hans etter det, og han fryder seg over det, knytter seg til det og finner frigjøring i det. Da vet munken at mens han retter oppmerksomheten mot det som er urokkelig, løper sinnet hans etter det, og han fryder seg over det, knytter seg til det og finner frigjøring i det. På den måten er han fullt klar over det som skjer.
Hvis en munk som holder på med denne treningen får lyst til å gå fram og tilbake, nanda, så gjør han det, mens han tenker: ‘Mens jeg går her fram og tilbake, skal verken grådighet eller motvilje eller andre dårlige og usunne tanker få slippe til!' Da har han klar forståelse.
Hvis han får lyst til å stå, sitte eller ligge, så gjør han det, mens han tenker: ‘Mens jeg holder på med dette, skal verken grådighet eller motvilje eller andre dårlige og usunne tanker få slippe til!' Da har han klar forståelse.
Hvis en munk som holder på med denne treningen får lyst til å snakke, nanda, så gjør han det, mens han tenker: ‘Jeg vil ikke snakke om slike ting som konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om jordas og havets opprinnelse, og prat om hvordan tingene er eller ikke er, – for dette er simpelt, ukultivert, vulgært og uedelt, og uten mening eller verdi. Det fører ikke til bortvending, ikke til avvenning, ikke til noen avslutning, ikke til indre fred eller dyp innsikt og ikke til oppvåkning og nibbana.' Da har han klar forståelse.
Videre tenker han: ‘Jeg vil heller snakke om slike ting som det å ønske seg lite og være fornøyd med det man har, om det å være alene og holde seg unna flokken, om å være energisk, om god oppførsel, konsentrasjon og visdom, om frigjøring og om den visdom og innsikt som frigjøringen fører til, – for dette er ord som hjelper en til å drive strikt trening og til å utforske sinnet, og dette fører til intens bortvending og avvenning, til avslutning, til indre fred og dyp innsikt og til oppvåkning og nibbana.' Da har han klar forståelse.
Hvis en munk som holder på med denne treningen, får lyst til å tenke over noe, Ananda, så gjør han det slik: ‘Jeg vil ikke tenke tanker som er simple, ukultiverte, vulgære og uedle, og uten mening eller verdi. De fører ikke til bortvending, ikke til avvenning, ikke til noen avslutning, ikke til indre fred eller dyp innsikt og ikke til oppvåkning og nibbana.' Da har han klar forståelse.
Han tenker heller tanker som er edle og som fører bort fra ledelse, som tanker om forsakelse, om ikke-hat og om ikke-vold. Slike tanker vil han tenke, Ananda. Da har han klar forståelse.
Det finnes fem slags sansenytelser, Ananda. Hvilke fem? Det er tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, tiltalende lyder som øret kan høre, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, dufter som nesa kan kjenne, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, smaksinntrykk som tunga kan kjenne, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Dette er de fem formene for sansenytelser. Munken bør ofte undersøke sitt eget sinn med tanke på disse sansenytelsene, og spørre seg selv:
‘Føler jeg noen dragning mot noen av disse fem formene for sansenytelser?'
Hvis han oppdager at han føler en dragning mot noen av disse fem formene for sansenytelser, vet han at han ikke har klart å bli kvitt en lidenskapelig lengsel etter sansenytelser, Ananda.
Men hvis han oppdager at han ikke føler noen dragning mot noen av disse fem formene for sansenytelser, vet han at har klart å bli kvitt lidenskapelig lengsel etter sansenytelser, Ananda. Da har han klar forståelse.
Det finnes fem involveringsgrupper, Ananda. En munk bør betrakte hvordan de oppstår og går til grunne: ‘Slik er former, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er følelser, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er identifikasjoner, slik oppstår de og slik går de til grunne; slik er reaksjoner, slik oppstår de og slik går de til grunne; og slik er skjelnende bevissthet, slik oppstår den og slik går den til grunne.'
Når han betrakter hvordan disse fem involveringsgruppene oppstår og går til grunne, frir han seg fra innbilninger om at ‘jeg er'. Da vet han at han har fridd seg fra innbilninger om at ‘jeg er'. Og da har han klar forståelse.
Disse tilstandene springer ut av et sunt grunnlag og er utelukkende sunne. De er de edleste og beste i verden, og de er utilgjengelige for den onde.
Si meg, Ananda, hvilken grunn kan en elev ha til å følge en lærer selv om han blir avvist?"
"For oss har tingene sitt grunnlag i deg, Mester. Du er vår veileder og vår tilflukt. Det ville være fint om du kunne forklare dette for oss, så skal vi huske hva du sier!"
"En elev bør ikke følge en lærer bare for å høre utlegninger av tekster på vers og prosa. Og hvorfor ikke? I lang tid har du hørt mange slike læresetninger, Ananda. Du husker dem, tar vare på dem, reflekterer over dem og forstår dem fullt ut. Men ord som inspirerer til hardtrening, som bidrar til å åpne sinnet og fører til bortvending, avvenning, avslutning, indre fred, dyp innsikt, oppvåkning og nibbana – som ord om å ønske seg lite, være tilfreds med det man har, leve tilbaketrukket, frihet fra sosiale forpliktelser, og ord om iherdighet, etikk, konsentrasjon, visdom, frigjøring og om å se og oppleve friheten – slike ord gir en elev grunn til å følge en lærer selv om han blir avvist.
Likevel finnes det snublesteiner for læreren, Ananda, det finnes snublesteiner for eleven og det finnes snublesteiner for den som vil leve et høyverdig liv.
Hvilken snublestein finnes det for læreren? Sett at en lærer bor på et ensomt sted, i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Mens han bor på et slikt avsidesliggende sted, strømmer det til med folk, både brahmaner, borgere, byfolk og folk fra landet. Når det skjer, blir han ør og fortumlet. Han blir grådig og henfaller til folkemengdens levemåte. Dette er en snublestein for læreren, Ananda. Denne snublesteinen fører ham over på usunne veier som forurenser sinnet, fører til ny eksistens, problemer og lidelser som vil oppstå, svekkes og dø hen også senere. Slik er snublesteinen for læreren, Ananda.
Hvilken snublestein finnes det for eleven? Sett at en elev bor på et ensomt sted, i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Mens han bor på et slikt avsidesliggende sted, strømmer det til med folk, både brahmaner, borgere, byfolk og folk fra landet. Når det skjer, blir han ør og fortumlet. Han blir grådig og henfaller til folkemengdens levemåte. Dette er en snublestein for eleven, Ananda. Denne snublesteinen fører ham over på usunne veier som forurenser sinnet, fører til ny eksistens, problemer og lidelser som vil oppstå, svekkes og dø hen også senere. Slik er snublesteinen for eleven, Ananda.
Hvilken snublestein finnes det for den som vil leve et høyverdig liv? Sett at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en arahant, en Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han velger å bo på et ensomt sted, i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Mens han bor på et slikt avsidesliggende sted, strømmer det til med folk, både brahmaner, borgere, byfolk og folk fra landet. Når det skjer, blir han verken ør eller fortumlet. Han blir ikke grådig og henfaller ikke til folkemengdens levemåte.
Når en elev av denne læreren vil etterligne sin lærer, velger også han å bo på et ensomt sted, i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Mens han bor på et slikt avsidesliggende sted, strømmer det til med folk, både brahmaner, borgere, byfolk og folk fra landet. Når det skjer, blir han ør og fortumlet. Han blir grådig og henfaller til folkemengdens levemåte. Dette er en snublestein for den som vil leve et høyverdig liv, Ananda. Hvis han ikke kommer seg forbi denne snublesteinen, vil det føre ham over på usunne veier som forurenser sinnet, fører til ny eksistens, problemer og lidelser som vil oppstå, svekkes og dø hen også senere. Slik er snublesteinen for den som vil leve et høyverdig liv, Ananda. Og dette er en verre snublestein enn snublesteinene for lærere og elever, Ananda. Den fører til større smerte og bitrere frukt, siden den fører i fordervelse.
Derfor bør dere oppføre dere mot meg som venner, ikke som uvenner, Ananda. Det kommer til bli til glede og nytte for dere i lang tid.
Hvordan oppfører elever seg mot læreren som uvenner, og ikke som venner, Ananda? En lærer gir elevene undervisning i læren ut fra sin medfølelse med dem og fordi han vil dem vel. ‘Dette blir til nytte for dere, dette blir til glede for dere,' sier han. Hvis elevene ikke hører godt etter og ikke lytter til ordene hans, tar de ikke til seg noen kunnskap. De går andre veier og får ingen nytte av lærerens budskap. I dette tilfellet oppfører elevene seg mot læreren som uvenner, og ikke som venner
Hvordan oppfører elever seg mot læreren som venner, og ikke som uvenner? En lærer gir elevene undervisning i læren ut fra sin medfølelse med dem og fordi han vil dem vel. ‘Dette blir til nytte for dere, dette blir til glede for dere,' sier han. Hvis elevene hører godt etter og lytter til ordene hans, tar de til seg kunnskap. De går ikke andre veier, men får nytte av lærerens budskap. I dette tilfellet oppfører elevene seg mot læreren som venner, og ikke som uvenner.
Derfor bør dere oppføre dere mot meg som venner, ikke som uvenner, Ananda. Det kommer til bli til glede og nytte for dere i lang tid. Jeg vil ikke behandle dere som skjøre krukker. Jeg kommer til å refse dere, og jeg kommer til å gi dere formaninger. Den som har en solid kjerne, kommer til å klare seg."
Slik talte Mesteren, og ânanda gledet seg over Mesterens ord.