Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

128. Upakkilesasutta - Om forurensninger i sinnet


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 121-130


Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Ghosita-parken i Kosambi. På den tiden var det mye krangel, diskusjon, debatt og argumentasjon mellom munkene i Kosambi. De såret hverandre med skarpe og uvennlige ord. En munk gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Så sa han:

"Her i Kosambi er det mye krangel, diskusjon, debatt og argumentasjon mellom munkene, Mester. De sårer hverandre med skarpe og uvennlige ord. Det hadde vært fint om du kunne være så snill å komme til disse munkene."

Mesteren samtykket i taushet. Deretter gikk han til de munkene som kranglet og sa:

"Nok av dette, munker! La være å krangle og diskutere og debattere og argumentere mot hverandre!"

En av munkene svarte:

"Nei, vent nå, Mester! Du er lærens herre, så du kan trekke deg tilbake og glede deg over øyeblikket her og nå. Krangelen, diskusjonen, debatten og argumentasjonen kan du overlate til oss!"

For annen gang sa Mesteren:

"Nok av dette, munker! La være å krangle og diskutere og debattere og argumentere mot hverandre!"

Men munken svarte:

"Nei, vent nå, Mester! Du er lærens herre, så du kan trekke deg tilbake og glede deg over øyeblikket her og nå. Krangelen, diskusjonen, debatten og argumentasjonen kan du overlate til oss!"

For tredje gang sa Mesteren:

"Nok av dette, munker! La være å krangle og diskutere og debattere og argumentere mot hverandre!"

Men munken svarte igjen:

"Nei, vent nå, Mester! Du er lærens herre, så du kan trekke deg tilbake og glede deg over øyeblikket her og nå. Krangelen, diskusjonen, debatten og argumentasjonen kan du overlate til oss!"

Neste morgen kledde Mesteren på seg, tok kappe og bolle og gikk inn i Kosambi for å motta matgaver. Da han var kommet tilbake fra matrunden og hadde spist, pakket han sammen soveunderlaget sitt og tok kappe og bolle, og mens han sto der, uttalte han disse versene:

Når alle roper og skriker,
vil ingen regne seg selv for en tosk.
Ingen tar hensyn til andre
selv om munkenes fellesskap
står i fare for å bli brutt.

Visdommens ord er det ingen som husker,
folk prater om ting de ikke har greie på.
Munnen løper uhemmet og fritt,
til alle har glemt hva saken egentlig gjaldt.

‘Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.'
Hos de som går og tenker slik
tar hatet aldri slutt.

‘Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.'
Hos de som ikke tenker slik
dør hatet stille bort.

For aldri kan vel dette skje:
at hat tar slutt av mere hat.
Av vennlighet tar hatet slutt,
det er en evig lov.

Men mange andre kan ikke innse
at vi gjør best i å beherske oss.
De som forstår det, derimot,
gjør slutt på kiv og strid.

Selv mordere og voldsmenn
som røver, raner og plyndrer,
som herjer hele land og riker,
kan leve sammen som brødre.
Hvorfor klarer ikke dere det?

Hvis du finner en venn på veien
som er forstandig, klok og god,
bør du slå følge med ham.
Våken og glad til sinns
skal du beseire alle farer.

Men finner du ingen venn på veien,
som er forstandig, ærlig og klok,
da er det bedre å vandre alene;
liksom en konge på flukt fra fienden,
eller en stolt elefant i sin skog.

Bedre er det å leve alene,
i dårer er intet selskap.
Sorgløs kan du vandre alene
som elefanten i skogen sin,
når ikke du gjør noe vondt.

Etter at Mesteren hadde uttalt disse versene, gikk han til landsbyen Balakalonakara. Munken Bhagu holdt til der i landsbyen, og da han så at Mesteren nærmet seg, gjorde han klar en sitteplass og vann til fotvask. Mesteren satte seg ned på den plassen som var gjort klar for ham, og vasket føttene sine. Bhagu hilste høflig på ham og satte seg ned sammen med ham.

Mesteren sa:

"Har du det bra, munk? Har du det du trenger? Mangler du mat?"

"Ja, jeg har det bra, Mester. Jeg har det jeg trenger, og jeg mangler ikke mat."

Mens de satt der, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte Mesteren ham med ord om læren. Deretter reiste Mesteren seg og gikk til Øst-bambuslunden, der munkene Anuruddha, Nandiya og Kimila oppholdt seg akkurat da. Vaktmannen som hadde ansvar for lunden, fikk se ham og sa:

"Ikke gå inn i denne lunden, munk, for der inne er det tre menn av god familie som prøver å finne seg selv. Så ikke forstyrr dem."

Anuruddha hørte dette, og sa:

"Ikke sperr veien for Mesteren, min gode parkvokter. Det er læreren vår som har kommet."

Så gikk Anuruddha bort til Nandiya og Kimila og sa til dem:

"Kom her, mine venner! Mesteren har kommet! Læreren vår har kommet!"

Så gikk alle tre i møte med Mesteren. En av dem tok kappen og bollen hans, den andre gjorde klar en sitteplass og den tredje satt fram vann til å vaske føttene. Så satte Mesteren seg ned på den plassen som var gjort klar for ham og vasket føttene sine.

Da de tre munkene hadde hilst høflig på Mesteren, satte de seg ned sammen med ham. Så sa Mesteren:

"Går det bra med dere, Anuruddha? Har dere det bra og får dere nok mat?"

"Takk, Mester, vi har det bare bra, og vi mangler ikke mat."

"Og er dere gode venner og vel forlikte, Anuruddha? Lever dere sammen uten å krangle? Omgås dere like uanstrengt som melk blander seg med vann? Ser dere på hverandre med vennlige blikk?"

"Ja visst, Mester! Vi er gode venner og vel forlikte. Vi lever sammen uten å krangle, og omgås like uanstrengt som melk blander seg med vann. Vi ser på hverandre med vennlige blikk, Mester."

"Og hvordan gjør dere dette, Anuruddha?"

"Jo, Mester, jeg tenker at jeg virkelig er heldig som kan praktisere det opphøyde liv sammen med slike venner! Både offentlig og privat tenker jeg vennlige tanker, uttaler vennlige ord og utfører vennlige handlinger overfor dem. Jeg velger å sette mine egne interesser til side og heller tenke på mine venners interesser. Så selv om vi har hver vår kropp, har vi samme sinn, Mester."

Nandiya og Kimila sa akkurat det samme, og de la til:

"Derfor er vi gode venner og vel forlikte, Mester. Slik lever vi sammen uten å krangle, og omgås like uanstrengt som melk blander seg med vann. Vi ser på hverandre med vennlige blikk, Mester."

"Det er bra, munker, det er bra! Men praktiserer dere ivrig, flittig og iherdig?"

"Ja visst, Mester! Vi praktiserer ivrig, flittig og iherdig."

"Og hvordan gjør dere dette, Anuruddha?"

"Den av oss som kommer først tilbake fra matrunden i landsbyen, gjør klar sitteplasser og setter fram drikkevann, vaskevann og avfallsdunk. Sistemann som kommer tilbake, spiser den maten som er blitt til overs, hvis han har lyst på den. Hvis han ikke vil ha den, kaster han den der det ikke vokser noe, eller han kaster den i vannet der det ikke er noen levende vesener. Så rydder han bort sitteplassene, vannet og avfallsdunken og feier spisesalen. Den som ser at vannboller til drikke, vask eller toalettbruk er tomme, fyller dem. Hvis han ikke klarer det selv, vinker han til seg en av de andre. Vi gir hverandre tegn med hendene, Mester, men opprettholder taushet. Men hver femte natt setter vi oss sammen og snakker om læren. Slik praktiserer vi ivrig, flittig og iherdig."

"Det er bra, munker, det er bra! Men har dere oppnådd noen overmenneskelige tilstander mens dere praktiserer så ivrig, flittig og iherdig? Har dere oppnådd slik spesiell kunnskap og innsikt som de edle oppnår, og som gjør livet godt å leve?"

"Vi praktiserer ivrig, flittig og iherdig slik at vi ser både lys og forskjellige former, Mester. Men både lyset og formene forsvinner etter kort tid, og vi klarer ikke å gjennomskue disse objektene."

"Disse objektene bør dere gjennomskue, Anuruddha. Før jeg nådde oppvåkningen, den gang da jeg fortsatt arbeidet for å nå oppvåkning, så også jeg lys og forskjellige former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg hadde begynt å bli usikker. Denne usikkerheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så denne usikkerheten ikke skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg hadde begynt å bli uoppmerksom. Denne uoppmerksomheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet eller uoppmerksomhet skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg hadde begynt å bli sløv og treg. Denne sløvheten og tregheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet eller sløvhet og treghet skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg hadde begynt å bli redd. Denne redselen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Det var som om en mann skulle gå bortover en sti og plutselig se mordere hoppe fram fra buskene på begge sider av stien. Denne redselen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet eller redsel skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt overbegeistret. Overbegeistringen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Det var som om en mann skulle lete etter en nedgravd skatt og plutselig finne fem nedgravde skatter. Denne overbegeistringen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel eller overbegeistring skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt overbegeistret. Overbegeistringen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Det var som om en mann skulle lete etter en nedgravd skatt og plutselig finne fem nedgravde skatter. Denne overbegeistringen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel eller overbegeistring skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt lettsindig. Lettsindigheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring eller lettsindighet skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var altfor ivrig. Den overdrevne iveren førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Det var som om en mann skulle gripe en vaktel med begge hendene, så hardt at fuglen døde. Den overdrevne iveren førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring, lettsindighet eller overdreven iver skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt altfor forsiktig. Den overdrevne forsiktigheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Det var som om en mann skulle gripe en vaktel med begge hendene, men gripe den så løst at fuglen fløy sin vei. Den overdrevne forsiktigheten førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring, lettsindighet, overdreven iver eller overdreven forsiktighet skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg lengtet etter resultater. Denne lengselen førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring, lettsindighet, overdreven iver, overdreven forsiktighet eller lengsler skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt for opptatt av forskjellene mellom formene. Det at jeg ble opptatt av forskjellene førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring, lettsindighet, overdreven iver, overdreven forsiktighet, lengsler eller det å være opptatth av forskjellene skulle oppstå på nytt.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys og former. Men både lyset og formene forsvant etter kort tid. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at lyset og formene ble borte, og jeg så at jeg var blitt for opptatt av formene. Det at jeg ble opptatt av formene førte til at konsentrasjonen sviktet, og da forsvant også lyset og formene. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre så verken usikkerhet, uoppmerksomhet, sløvhet og treghet, redsel, overbegeistring, lettsindighet, overdreven iver, overdreven forsiktighet, lengsler, det å være opptatt av forskjellene eller det å være opptatt av formene skulle oppstå på nytt.

Jeg så at usikkerhet er en forurensning i sinnet, Anuruddha. Derfor kvittet jeg meg med usikkerhet. Jeg så at uoppmerksomhet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med uoppmerksomhet. Jeg så at sløvhet og treghet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med sløvhet og treghet. Jeg så at redsel er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med redsel. Jeg så at overbegeistring er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overbegeistring. Jeg så at lettsindighet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med lettsindighet. Jeg så at overdreven iver er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overdreven iver. Jeg så at overdreven forsiktighet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overdreven forsiktighet. Jeg så at lengsler er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med lengsler. Jeg så at det å være opptatt av forskjellene er en forurensning i sinnet. Derfor sluttet jeg å være opptatt av forskjellene. Jeg så at det å være opptatt av formene er en forurensning i sinnet. Derfor sluttet jeg å være opptatt av formene.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se lys, men ikke former. Eller jeg så former, men ikke lys, en hel natt, en hel dag, et helt døgn. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at jeg så lys, men ikke former, eller former, men ikke lys, en hel natt, en hel dag, et helt døgn. Og jeg så at når jeg ikke rettet oppmerksomheten mot former, men bare mot lyset, da så jeg lys, men ikke former. Og når jeg ikke rettet oppmerksomheten mot lys, men bare mot former, da så jeg former, men ikke lys, en hel natt, en hel dag, et helt døgn.

Jeg praktiserte ivrig, flittig og iherdig videre, og fikk igjen se begrenset lys og begrensede former. Og jeg så ubegrenset lys og ubegrensede former, en hel natt, en hel dag, et helt døgn. Da spurte jeg meg selv hva grunnen kunne være til at jeg så begrenset lys og begrensede former, og at jeg så ubegrenset lys og ubegrensede former, en hel natt, en hel dag, et helt døgn. Og jeg så at når jeg så begrenset lys og begrensede former, hadde jeg en begrenset konsentrasjon og et begrenset synsfelt. Men når jeg så ubegrenset lys og ubegrensede former, hadde jeg en ubegrenset konsentrasjon og et ubegrenset synsfelt, en hel natt, en hel dag, et helt døgn.

Jeg så at usikkerhet er en forurensning i sinnet, Anuruddha. Derfor kvittet jeg meg med usikkerhet. Jeg så at uoppmerksomhet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med uoppmerksomhet. Jeg så at sløvhet og treghet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med sløvhet og treghet. Jeg så at redsel er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med redsel. Jeg så at overbegeistring er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overbegeistring. Jeg så at lettsindighet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med lettsindighet. Jeg så at overdreven iver er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overdreven iver. Jeg så at overdreven forsiktighet er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med overdreven forsiktighet. Jeg så at lengsler er en forurensning i sinnet. Derfor kvittet jeg meg med lengsler. Jeg så at det å være opptatt av forskjellene er en forurensning i sinnet. Derfor sluttet jeg å være opptatt av forskjellene. Jeg så at det å være opptatt av formene er en forurensning i sinnet. Derfor sluttet jeg å være opptatt av formene.

Da innså jeg at jeg hadde kvittet meg med forurensningen i sinnet, så jeg bestemte meg for å utvikle en trefoldig konsentrasjon. Jeg utviklet en konsentrasjon som inneholdt innledende og fastholdende tanker. Jeg utviklet en konsentrasjon som ikke inneholdt innledende tanker, men med fastholdende tanker. Jeg utviklet en konsentrasjon uten innledende og fastholdende tanker. Jeg utviklet en konsentrasjon som inneholdt glede. Jeg utviklet en konsentrasjon som ikke inneholdt glede. Jeg utviklet en konsentrasjon som inneholdt fryd. Og jeg utviklet en konsentrasjon som inneholdt sinnslikevekt.

Da jeg hadde utviklet disse formene for konsentrasjon, fant jeg innsikt og kunnskap om at min frigjøring var urokkelig, dette var min siste fødsel, og det blir ingen ny eksistens etter denne."

Slik talte Mesteren, og Anuruddha gledet seg over Mesterens ord.