Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
19. Dvedhavitakkasutta - To kategorier av tanker
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindikas park, Jetalunden. Der henvendte Mesteren seg til munkene:
"Munker!"
"Ja, Mester" svarte munkene.
Mesteren sa:
"Før jeg nådde oppvåkningen, munker, mens jeg fortsatt var en som søkte oppvåkning uten å ha funnet den, tenkte jeg som så: Enn om jeg prøvde å fordele tankene på to kategorier? I den ene kategorien plasserte jeg tanker om sansenytelser, vold og aggresjon. I den andre kategorien plasserte jeg tanker om å gi avkall, om ikke-vold og vennlighet.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en tanke på sansenytelser opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på sansenytelser, og at denne tanken ville føre til plager for både meg selv, for andre og for både meg selv og andre, den ødela visdommen, skapte problemer og ledet bort fra nibbana. Da jeg innså at tanken fører til plager for meg selv, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for både meg selv og andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken ødelegger visdommen, ble den borte. Da jeg innså at tanken skaper problemer, ble den borte. Da jeg innså at tanken leder bort fra nibbana, ble den borte. Jeg fordrev enhver tanke på sansenytelser som dukket opp i sinnet mitt, jaget den bort og gjorde slutt på den.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en voldelig tanke opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på vold, og at denne tanken ville føre til plager for både meg selv, for andre og for både meg selv og andre, den ødela visdommen, skapte problemer og ledet bort fra nibbana. Da jeg innså at tanken fører til plager for meg selv, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for både meg selv og andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken ødelegger visdommen, ble den borte. Da jeg innså at tanken skaper problemer, ble den borte. Da jeg innså at tanken leder bort fra nibbana, ble den borte. Jeg fordrev enhver voldelig tanke som dukket opp i sinnet mitt, jaget den bort og gjorde slutt på den.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en aggressiv tanke opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på aggresjon, og at denne tanken ville føre til plager for både meg selv, for andre og for både meg selv og andre, den ødela visdommen, skapte problemer og ledet bort fra nibbana. Da jeg innså at tanken fører til plager for meg selv, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken fører til plager for både meg selv og andre, ble den borte. Da jeg innså at tanken ødelegger visdommen, ble den borte. Da jeg innså at tanken skaper problemer, ble den borte. Da jeg innså at tanken leder bort fra nibbana, ble den borte. Jeg fordrev enhver aggressiv tanke som dukket opp i sinnet mitt, jaget den bort og gjorde slutt på den.
Det som en munk tenker mye på og ofte har i tankene, det vil sinnet hans bli preget av. Hvis han tenker mye på sansenytelser og ofte har dette i tankene, vil tanken på å gi avkall bli fordrevet. Hvis han tenker mye på sansenytelser, vil sinnet hans bli preget av disse tankene på sansenytelser. Hvis han tenker mye på vold og ofte har dette i tankene, vil tanken på ikke-vold bli fordrevet. Hvis han tenker mye på vold, vil sinnet hans bli preget av disse voldelige tankene. Hvis han tenker mye på aggresjon og ofte har dette i tankene, vil tanken på vennlighet bli fordrevet. Hvis han tenker mye på aggresjon, vil sinnet hans bli preget av disse aggressive tankene.
Det er som når en gjetergutt passer kuene utpå høsten, i den siste måneden av regntiden, når kornet står klart til innhøsting. Da løper han rundt og slår og dytter dem med en kjepp for å passe på at de ikke kommer inn på kornåkeren. Og hvorfor gjør han det? Det er fordi han vet at hvis han ikke passer godt på dem, kan han risikere slag, innesperring, juling og grov kjeft. På samme måte innså jeg farene, ulempene og forurensningen ved de usunne faktorene, og jeg innså fordelene ved å gi avkall, ved de sunne faktorene som tilhører renhetens kategori.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en tanke på å gi avkall opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på å gi avkall, og at denne tanken verken ville føre til plager for meg selv, for andre eller for både meg selv og andre, den fikk visdommen til å vokse, skapte ingen problemer, men ledet til nibbana. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om dagen, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om natten, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette hele døgnet, ble jeg ikke redd av den grunn. Men jeg forsto at hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette altfor lenge, ville kroppen min bli trett. Når kroppen blir trett, begynner sinnet å flakke, og et flakkende sinn er langt borte fra å kunne konsentrere seg. Derfor lot jeg sinnet falle til ro og samle seg om ett punkt. Og hvorfor? Fordi jeg ikke ville at sinnet mitt skulle bli overanstrengt.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en tanke på ikke-vold opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på ikke-vold, og at denne tanken verken ville føre til plager for meg selv, for andre eller for både meg selv og andre, den fikk visdommen til å vokse, skapte ingen problemer, men ledet til nibbana. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om dagen, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om natten, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette hele døgnet, ble jeg ikke redd av den grunn. Men jeg forsto at hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette altfor lenge, ville kroppen min bli trett. Når kroppen blir trett, begynner sinnet å flakke, og et flakkende sinn er langt borte fra å kunne konsentrere seg. Derfor lot jeg sinnet falle til ro og samle seg om ett punkt. Og hvorfor? Fordi jeg ikke ville at sinnet mitt skulle bli overanstrengt.
Mens jeg drev med slik iherdig praksis, dukket en tanke på vennlighet opp i sinnet mitt. Jeg merket at jeg tenkte på vennlighet, og at denne tanken verken ville føre til plager for meg selv, for andre eller for både meg selv og andre, den fikk visdommen til å vokse, skapte ingen problemer, men ledet til nibbana. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om dagen, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette om natten, ble jeg ikke redd av den grunn. Hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette hele døgnet, ble jeg ikke redd av den grunn. Men jeg forsto at hvis jeg tenkte på dette og reflekterte over dette altfor lenge, ville kroppen min bli trett. Når kroppen blir trett, begynner sinnet å flakke, og et flakkende sinn er langt borte fra å kunne konsentrere seg. Derfor lot jeg sinnet falle til ro og samle seg om ett punkt. Og hvorfor? Fordi jeg ikke ville at sinnet mitt skulle bli overanstrengt.
Det som en munk tenker mye på og ofte har i tankene, det vil sinnet hans bli preget av. Hvis han tenker mye på å gi avkall og ofte har dette i tankene, vil tanken på sansenytelser bli fordrevet. Hvis han tenker mye på å gi avkall, vil sinnet hans bli preget av disse tankene på å gi avkall. Hvis han tenker mye på ikke-vold og ofte har dette i tankene, vil voldelige tanker bli fordrevet. Hvis han tenker mye på ikke-vold, vil sinnet hans bli preget av disse ikke-voldelige tankene. Hvis han tenker mye på vennlighet og ofte har dette i tankene, vil tanken på aggresjon bli fordrevet. Hvis han tenker mye på vennlighet , vil sinnet hans bli preget av disse vennlige tankene.
Det er som når en gjetergutt passer kuene i den siste sommermåneden, etter at alt kornet er kommet i hus. Da kan han sitte ute på markene eller i skyggen av et tre og bare se til at kuene er der. På samme måte kan jeg bare se til at disse sinnstilstandene er til stede.
Nå hadde jeg samlet krefter og var ikke det minste trett, og jeg opparbeidet en ubrutt oppmerksomhet. Kroppen min falt til ro og sinnet ble konsentrert i ett punkt. Jeg isolerte meg fra sansenytelser og usunne idéer og gikk inn i den første dypmeditasjon, – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære, – og ble værende i den.
Så brakte jeg de innledende og fastholdende tanker til ro og gikk inn i den andre dypmeditasjon, – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker, – og ble værende i den.
Deretter søkte jeg ikke lenger glede, men hvilte i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse følte jeg legemlig velvære og gikk inn i den tredje dypmeditasjon, – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!' – og ble værende i den.
Så forlot jeg velvære og lidelse; jeg la tidligere gleder og sorger bak meg og gikk inn i den fjerde dypmeditasjon, – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag, – og ble værende i den.
Nå som sinnet mitt var konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, rettet jeg sinnet mot tidligere oppholdssteder. Jeg husket mange tidligere oppholdssteder, jeg husket én fødsel, to fødsler og videre opp til hundre tusen fødsler. Jeg husket at universet har utvidet seg og trukket seg sammen, ja, jeg husket mange slike verdenssykluser:
Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det, – og jeg husket like mange detaljer her – Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.
Slik husket jeg mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.
Dette var den første kunnskapen jeg oppnådde i den første nattevakt. Uvitenheten forsvant og kunnskapen oppsto, mørket forsvant og lyset oppsto, slik det skjer hos en som er iherdig, ivrig og energisk.
Nå som sinnet mitt var konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn så jeg hvordan alle vesener oppstår og går under. Jeg så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.' Slik så jeg med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Jeg så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.
Dette var den andre kunnskapen jeg oppnådde i den andre nattevakt. Uvitenheten forsvant og kunnskapen oppsto, mørket forsvant og lyset oppsto, slik det skjer hos en som er iherdig, ivrig og energisk.
Når sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, – så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.
Jeg merket meg det som det er: Dette er lidelse. Jeg merket meg det som det: Dette er lidelsens årsaken. Jeg merket meg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Jeg merket meg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.
Jeg merket meg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Jeg merket meg det som det: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Jeg merket meg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Jeg merket meg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.
Da jeg visste og så dette, ble sinnet mitt befridd fra sanselige forurensninger i sinnet, fra forurensninger i sinnet som dreier seg om framtidsplaner, og fra forurensninger i sinnet som kommer av uvitenhet. Jeg ble fri, og jeg visste at jeg var fri. Og jeg visste at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette var den tredje kunnskapen jeg oppnådde i den siste nattevakt. Uvitenheten forsvant og kunnskapen oppsto, mørket forsvant og lyset oppsto, slik det skjer hos en som er iherdig, ivrig og energisk.
Det er som om en stor hjorteflokk skulle holde til ved et stort våtmarksområde ute i skogen, munker. Sett så at det kommer en mann som vil gjøre dem skade og berøve dem friheten. Han sperrer veien som fører til frihet, fred, og glede for dem og lar det bare stå åpen en vei som fører i fordervelse. Der setter han en bukk og en hind som lokkedyr. Etter hvert blir dyrene i den store hjorteflokken drept, og flokken minsker.
Men sett så at det kommer en mann som vil det beste for dem og som ønsker at de skal bevare sin frihet. Han åpner veien som fører til frihet, fred, sikkerhet og glede for dem og stenger veien som fører i fordervelse. Han slipper løs lokkedyrene. Etter hvert vokser hjorteflokken, og den trives og blir større.
Denne lignelsen har jeg fortalt for å gjøre det lettere å forstå hva jeg snakker om. Og betydningen er følgende: Det store våtmarksområdet står for sansenytelser. Den store hjorteflokken står for levende vesener. En mann som vil gjøre dem skade og berøve dem friheten, står for Mara. Veien som fører i fordervelse står for den åttedelte feilaktige vei – det vil si feilaktig syn, feilaktig hensikt, feilaktig tale, feilaktig handling, feilaktig levevei, feilaktig bestrebelse, feilaktig oppmerksomhet og feilaktig konsentrasjon. Bukken står for nytelseslyst. Hinden står for uvitenhet. En mann som vil det beste for dem og som ønsker de skal bevare sin frihet, står for en som er ærverdig og fullkomment oppvåknet. Veien som fører til frihet, fred og glede, står for den edle åttedelte vei, det vil si rett syn, rett hensikt, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.
På samme måte har jeg åpnet en vei som fører til frihet, fred og glede, munkerm, og jeg har stengt veien som fører til fordervelse og sluppet løs lokkedyrene. Nå har jeg gjort alt det som en lærer kan gjøre for dere, munker, fordi jeg har medfølelse med dere og gjerne vil at dere skal få det godt. Her er det trær dere kan sitte under, og her er det rom dere kan meditere i. Begynn derfor å meditere og ikke vær dovne, så dere ikke skal angre det senere. Det er det rådet jeg vil gi dere.
Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.