Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
25. Nivapasutta - Åtet
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindikas park, Jetalunden. Der henvendte han seg til munkene og sa:
"Munker!"
"Ja, Mester," svarte munkene.
Mesteren sa:
"En fangstmann legger ikke ut åte for hjorteflokken fordi han ønsker at hjortene skal trives og leve godt og lenge på det åtet han legger ut. Han legger ut åte til hjortene fordi han vil at dyrene skal styrte inn på åtefeltet, spise og glemme å være forsiktige, slik at de blir så uforsiktige og skjødesløse at han kan gjøre som han vil med dem.
Så kom det først en hjorteflokk og fikk øye på åtet. De styrtet inn på åtefeltet og spiste så de glemte å være forsiktige. De ble så uforsiktige og skjødesløse at fangstmannen kunne gjøre som han ville med dem. Og dermed var de fanget.
En annen hjorteflokk fikk se at den første hjorteflokken styrtet inn på åtefeltet og spiste så de glemte å være forsiktige, og at de ble så uforsiktige og skjødesløse at fangstmannen kunne gjøre som han ville med dem. De bestemte seg for å holde seg unna åtet, siden det var farlig å spise det, og heller gå langt inn i skogen og finne mat der. Men da det led mot slutten av sommeren, fant de så lite gras og vann at de ble magre og utsultet. De ble så svake og skrøpelige at de styrtet inn på åtefeltet og begynte å spise det åtet som fangstmannen hadde lagt ut. Dermed glemte de å være forsiktige, og de ble så uforsiktige og skjødesløse at fangstmannen kunne gjøre som han ville med dem. Og dermed var de fanget.
En tredje hjorteflokk så hva som hendte med disse to første flokkene. De bestemte seg for å holde til i nærheten av det åtet som var lagt ut, og bare nippe forsiktig til det ifra kantene uten å styrte inn på åtefeltet. For da glemte de ikke å være forsiktige, og de ble ikke så uforsiktige og skjødesløse at fangstmannen kunne gjøre som han ville med dem.
Fangstmannen og folkene hans sa til hverandre at denne tredje hjorteflokken var så slu og lure at det nesten var som trolldom å regne, siden de kunne spise åtet uten at noen så at de kom eller gikk. ‘Vi setter opp stokker med varseltråder rundt hele åtefeltet,' sa de, ‘så kanskje vi finner hvor de går og hvor de holder til.' Dette gjorde de, og da de oppdaget hvor hjorteflokken holdt til, unnslapp heller ikke disse hjortene, men ble fanget.
En fjerde hjorteflokk så hva som hendte med disse tre første flokkene. De bestemte seg for å holde til et sted der fangstmannen og folkene hans ikke kom, og bare nippe forsiktig til åtet ifra kantene uten å styrte inn på åtefeltet. For da glemte de ikke å være forsiktige, og de ble ikke så uforsiktige og skjødesløse at fangstmannen kunne gjøre som han ville med dem.
Fangstmannen og folkene hans sa til hverandre at denne fjerde hjorteflokken var så slu og lure at det nesten var som trolldom å regne, siden de kunne spise åtet uten at noen så at de kom eller gikk. ‘Vi setter opp stokker med varseltråder rundt hele åtefeltet,' sa de, ‘så kanskje vi finner hvor de går og hvor de holder til.' Dette gjorde de, men de klarte ikke å finne ut hvor hjortene holdt til og hvor de gikk, så de fikk ikke tak i dem.
Da sa fangstmannen og folkene hans til hverandre:
‘Hvis vi prøver å skremme fram disse hjortene, kommer de til å bli så skremte at de skremmer andre dyr også, og da kommer ingen til å våge seg fram til åtet. Det er nok best å bare la dem være i fred.'
På den måten slapp den fjerde hjorteflokken å bli fanget.
Denne lignelsen har jeg fortalt for å gjøre meningen tydeligere, munker. Og meningen med den er denne:
‘Åtet' står for de fem slags sansenytelser, munker.
‘Fangstmannen' står for Mara, den onde.
‘Folkene til fangstmannen' står for Maras følgesvenner.
‘Hjorteflokkene' står for munker og brahmaner.
Den første gruppen av munker og brahmaner styrter inn på åtefeltet og får øye på det åtet i form av materielle ting som Mara har lagt ut. De spiser så de glemmer å være forsiktige. De blir så uforsiktige og skjødesløse at Mara kan gjøre som han vil med dem. Og dermed slipper disse første munkene og brahmanene ikke unna Maras makt, munker. Det går med dem som med den første hjorteflokken i lignelsen.
Den andre gruppen av munker og brahmaner så hva som hendte med den første gruppen. De så at den første gruppen styrtet inn på åtefeltet og spiste av åtet og nøt materielle ting så de glemte å være forsiktige, og at de ble så uforsiktige og skjødesløse at Mara kunne gjøre som han ville med dem. Den første gruppen kom i Maras makt.
Den andre gruppen bestemte seg derfor for å holde seg unna åtet og slike materielle ting, siden det var farlig å nyte disse tingene, og heller gå langt inn i skogen og leve der. Der livnærte de seg av urter, hirse, forskjellig slags villris, vannplanter, agnepulver på risplanter, det skummet som ble igjen etter at risen var kokt, sesamfrø, gras, kumøkk, og nedfallsfrukt og røtter i skogen. Men da det led mot slutten av sommeren og det ble lite gras og vann å finne, ble de så magre og utsultet at viljestyrken ble svekket. Dermed vendte de tilbake til Maras åte og ble opptatt av det materielle. De styrtet inn på åtefeltet og begynte å nyte det åtet som Mara hadde lagt ut. De glemte å være forsiktige, og de ble så uforsiktige og skjødesløse at Mara kunne gjøre som han ville med dem. Slik kom den andre gruppen i Maras makt, og det gikk med dem som med den andre hjorteflokken i lignelsen.
Den tredje gruppen av munker og brahmaner så hva som hendte med den første og den andre gruppen. De bestemte seg for å holde til i nærheten av det åtet i form av materielle ting som Mara hadde lagt ut, og bare nippe forsiktig til det ifra kantene uten å styrte inn på åtefeltet. For da glemte de ikke å være forsiktige, og de ble ikke så uforsiktige og skjødesløse at Mara kunne gjøre som han ville med dem. De hadde teorier om at verden er evig, at verden ikke er evig, at verden er avgrenset, at verden er uten grenser, at kropp og sjel er det samme, at kroppen ikke er det samme som sjelen, at den som har kommet fram til sannheten eksisterer etter døden, at den som har kommet fram til sannheten ikke eksisterer etter døden, at den som har kommet fram til sannheten både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, eller at den som har kommet fram til sannheten verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. På denne måten unnslapp heller ikke denne tredje gruppen av munker og brahmaner Maras makt, og det gikk med dem som med den tredje hjorteflokken i lignelsen.
Den fjerde gruppen av munker og brahmaner så hva som hendte med de tre foregående gruppene. De bestemte seg for å holde til et sted der Mara og følgesvennene hans ikke kom, og bare nippe forsiktig til åtet ifra kantene uten å styrte inn på åtefeltet. For da glemte de ikke å være forsiktige, og de ble ikke så uforsiktige og skjødesløse at Mara kunne gjøre som han ville med dem. På den måten unnslapp den fjerde gruppen av munker og brahmaner Maras makt, og det gikk med dem som med den fjerde hjorteflokken i lignelsen.
Og hvor er det Mara og følgesvennene hans ikke kommer? Sett at en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk lar innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i den andre dypmeditasjon – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk ikke lenger søker glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i den tredje dypmeditasjon – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk gir slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk hever seg over enhver formbevissthet. Han føler ingen fysisk motstand, og reagerer ikke på sanseinntrykk. Han ser rommet som uendelig, og med dette går han inn på det uendelige roms plan og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk hever seg over det uendelige roms plan. Han ser bevisstheten som uendelig, og med dette går han inn på den uendelige bevissthets plan og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk hever seg over den uendelige bevissthets plan. Han ser at det ikke er noe som eksisterer, og med dette går han inn på intethetens plan og blir der. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk hever seg over intethetens plan, og går inn på det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham.
Sett videre at en munk hever seg over det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk, og bringer alle sanseinntrykk og begreper til opphør, slik at han med visdom ser at alle hans mentale forurensninger blir utslettet. Da sier man at han har trukket et slør for Maras øyne slik at den onde ikke kan se ham."
Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.