Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

2. Ananganasutta - Om det lytefrie


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 1-10


Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindakas park Jetalunden. Da henvendte Sariputta seg til munkene, og sa:

"Venner!"

"Ja, min venn," svarte munkene.

Sariputta sa:

"Det finnes fire slags mennesker i verden, mine venner. Hvilke fire? En person har et lyte, men vet ikke selv at han har et lyte i sitt indre. En annen person har et lyte, og han ser det som det er og vet at han har et lyte i sitt indre. En tredje person er lytefri, men vet ikke selv at han er lytefri i sitt indre. En fjerde person er lytefri, og han ser det som det er og vet at han er lytefri i sitt indre.

Av de to som har et lyte, er han som ikke vet om det, den dårligste, og han som har et lyte, men kjenner til det, er den beste.

Av de to som er lytefrie, er han som ikke vet om det, den dårligste, og han som vet at han er lytefri, er den beste."

Da sa Moggallana den store:

"Men hva er grunnen, min venn Sariputta, hva er årsaken til at du kan si at den ene av disse to som har lyter, er bedre og den andre er dårligere? Og hvordan kan du si at den ene av disse to som er lytefrie, er bedre, og den andre er dårligere?"

"Den som har et lyte, men ikke selv vet at han har et indre lyte, kommer ikke til å føle noen trang til å fjerne dette lytet, min venn. Han kommer ikke til å bestrebe seg og arbeide flittig for å oppnå dette. Han kommer til å dø med forurenset sinn uten å ha kvittet seg med sitt begjær, sitt hat eller sine vrangforestillinger. Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var tilgriset med støv og skitt, og eierne så bare satte den bort i en nedstøvet krok uten å vaske eller bruke den. Ville ikke den bollen da bare bli enda mer tilgriset av støv og skitt etter hvert?"

"Jo, min venn, det ville den bli."

"Nettopp, min venn. På samme måte kommer ikke den som har et lyte, men ikke selv vet at han har et indre lyte, til å føle noen trang til å fjerne dette lytet, min venn. Han kommer ikke til å bestrebe seg og arbeide flittig for å oppnå dette. Han kommer til å dø med forurenset sinn uten å ha kvittet seg med sitt begjær, sitt hat eller sine vrangforestillinger.

Den som har et lyte, men ser det som det er og vet at han har et lyte i sitt indre, han vil ønske å fjerne dette lytet, min venn. Han kommer til å bestrebe seg og arbeide flittig for å oppnå dette. Han kommer til å kvitte seg med sitt begjær, sitt hat og sine vrangforestillinger, og han kommer til å dø med rent sinn. Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var tilgriset med støv og skitt, og eierne deretter tok den i bruk og vasket den i stedet for å sette den bort i en nedstøvet krok. Ville ikke den bollen da bare bli renere og blankere etter hvert?"

"Jo, min venn, det ville den bli."

"Nettopp, min venn. På samme måte vil den som har et lyte, men ser det som det er og vet at han har et lyte i sitt indre, ønske å fjerne dette lytet, min venn. Han kommer til å bestrebe seg og arbeide flittig for å oppnå dette. Han kommer til å kvitte seg med sitt begjær, sitt hat og sine vrangforestillinger, og han kommer til å dø med rent sinn.

Den som er lytefri, men ikke selv vet at han er lytefri i sitt indre, vil være opptatt av det som er vakkert, og sinnet hans blir fordervet av dette. Han kommer til å dø med forurenset sinn uten å ha kvittet seg med sitt begjær, sitt hat eller sine vrangforestillinger. Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var ren og blank, og eierne så bare satte den bort i en nedstøvet krok uten å vaske eller bruke den. Ville ikke den bollen da bare bli enda mer tilgriset av støv og skitt etter hvert?"

"Jo, min venn, det ville den bli."

"Nettopp, min venn. På samme måte vil den som er lytefri, men ikke selv vet at han er lytefri i sitt indre, ha lett for å bli opptatt av det som er vakkert. Han kommer til å dø med forurenset sinn uten å ha kvittet seg med sitt begjær, sitt hat eller sine vrangforestillinger.

Den som er lytefri og ser det som det er og vet at han er lytefri i sitt indre, vil være opptatt av det som er vakkert, men han lar ikke sinnet sitt bli fordervet av det. Han kommer til å dø med rent sinn uten begjær, hat eller vrangforestillinger.

Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var ren og blank, og eierne deretter tok den i bruk og vasket den i stedet for å sette den bort i en nedstøvet krok. Ville ikke den bollen da bare bli renere og blankere etter hvert?"

"Jo, min venn, det ville den bli."

"Nettopp, min venn. På samme måte vil den som er lytefri og ser det som det er og vet at han er lytefri i sitt indre, være opptatt av det som er vakkert, men han lar ikke sinnet sitt bli fordervet av det. Han kommer til å dø med rent sinn uten begjær, hat eller vrangforestillinger.

Dette er altså grunnen, min venn Moggallana, dette er årsaken til at jeg kan si at den ene av disse to som har lyter, er bedre og den andre er dårligere. Og dette er grunnen til at jeg kan si at den ene av disse to som er lytefrie, er bedre, og den andre er dårligere."

"Du snakker om ‘lyter', min venn. Men hvordan vil du definere ‘et lyte'?"

"Med ordet ‘lyte' mener jeg dårlige og usunne ønsker i sin alminnelighet. Det kan for eksempel hende at en munk her tenker som så: ‘Jeg har begått en overtredelse, og det må ikke de andre munkene få vite!' Men så kan det hende at de andre får vite det likevel. Da blir han sint og ergerlig fordi de andre har fått vite det. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Et annet eksempel er hvis en munk har begått en overtredelse og tenker: ‘Jeg håper at munkene irettesetter meg privat, og ikke med hele munkeforsamlingen til stede!' Men så blir han kanskje irettesatt i åpen forsamling, og ikke privat, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Så kan det tenkes at en munk har begått en overtredelse og tenker: ‘Hvis jeg skulle komme til å begå en overtredelse, vil jeg bare bli irettesatt av mine likemenn, ikke av dem som ikke er mine likemenn!' Men så blir han kanskje irettesatt av noen som ikke er hans likemenn, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker seg at Mesteren skal henvende seg spesielt til ham og stille ham spørsmål når han underviser munkeforsamlingen. Men så kan det hende at Mesteren henvender seg til en annen munk med spørsmålene sine, og ikke til ham, når han underviser munkene, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker å gå først i rekken når munkene går til landsbyen for å få mat. Men så kan det hende at de andre munkene lar en annen munk gå først i rekken, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker å få den beste plassen, den beste maten og det beste vannet når munkene skal sette seg for å spise. Men så kan det hende at en annen munk får den beste plassen, den beste maten og det beste vannet, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at han, og ikke en annen munk, skal takke for maten etter at de har spist sammen i spisesalen. Men så kan det hende at en annen munk får takke for maten, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at han, og ikke en annen munk, skal få undervise de andre munkene i klosteret i læren. Men så kan det hende at en annen munk får undervise i læren, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at han, og ikke en annen munk, skal få undervise nonnene, legmennene og legkvinnene i læren. Men så kan det hende at en annen munk får undervise i læren, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at de andre munkene, nonnene, legmennene og legkvinnene skal respektere og hedre ham og ha aktelse for ham, og ikke en annen munk. Men så kan det hende de respekterer og hedrer en annen munk og ikke ham, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at han, og ikke en annen munk, skal få en fin kappe i gave. Men så kan det hende at en annen munk får en slik gave, og ikke han, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Videre kan det tenkes at en munk ønsker at han, og ikke en annen munk, skal få den beste maten, den beste boligen og de beste medisinene i gave. Men så kan det hende at en annen munk får slike gaver, og ikke han, og det blir han sint og ergerlig for. Hvis noen blir sint og ergerlig av en slik grunn, min venn, må det regnes som et lyte.

Hvis man får se og høre at en munk ikke har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker, selv om det kanskje er en skogsmunk som bor ute i ødemarken, en munk som bare lever av de matgavene han får, eller en munk som nøyer seg med en simpel kappe sydd sammen av filler, så vil ikke hans medmunker ha aktelse for ham, respektere ham eller hedre ham. Og hvorfor? Jo, nettopp fordi de ser og hører at han ikke har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker.

Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var ren og blank, og eierne deretter legger et slangelik, et hundelik eller et menneskelik oppi den, legger en annen bolle over som lokk og tar den med inn i butikken igjen. En annen får se dette og spør: ‘Hva er det for noe fint du har med deg der?' Så løfter de lokket og ser oppi bollen. Men det de da får se, er så motbydelig og fyller dem slik med vemmelse at de som er sultne, helt mister matlysten, for ikke å snakke om dem som er mette.

Slik vil også andre munker miste aktelsen for den som ikke har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker.

Men hvis man får se og høre at en munk har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker, selv om det kanskje er en landsbymunk, en munk som blir invitert hjem til folk og spiser gode måltider der, eller en munk som bærer en kappe han har fått i gave av borgerne, så vil hans medmunker ha aktelse for ham, respektere ham og hedre ham. Og hvorfor? Jo, nettopp fordi de ser og hører at han har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker.

Det er som om noen skulle komme hjem fra butikken eller smeden med en bronsebolle som var ren og blank, og eierne deretter fyller den med den kokt og renset ris av fineste sort med mange forskjellige sauser og godbiter, legger en annen bolle over som lokk og tar den med inn i butikken igjen. En annen får se dette og spør: ‘Hva er det for noe fint du har med deg der?' Så løfter de lokket og ser oppi bollen. Det de da får se, er så lekkert og appetittvekkende at selv de som er mette, får lyst på det, for ikke å snakke om dem som er sultne.

Slik vil også andre munker få aktelse for den som har kvittet seg med slike dårlige og usunne ønsker."

Da sa Moggallana den store:

"Nå kom jeg på en liten historie som illustrerer dette, Sariputta."

"La oss få høre den, min venn."

"En gang da jeg var i det bergomkransede Rajagaha, hadde jeg kledd på meg om morgenen, tatt bolle og kappe og gått inn til byen for å motta matgaver. Der holdt vognmakeren Samiti på med å skjære til en hjulfelg. Asketen Panduputta, som tidligere selv hadde vært vognmaker, sto og så på, og han tenkte: ‘Nå håper jeg vognmakeren Samiti skjærer bort den skjevheten, den ujevnheten og den skavanken på felgen, slik at den kan festes til hjulet uten skjevheter, ujevnheter og skavanker.' Og ikke før hadde han tenkt det, før vognmakeren Samiti skar bort nettopp den skjevheten, ujevnheten og skavanken på felgen. Da utstøtte Panduputta et fornøyd rop og sa: ‘Han skjærer til felgen akkurat som om han skulle ha lest tankene mine!'

Slik er det også med slike som ikke har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet av overbevisning, men bare for å ha det som et levebrød. De er sleipe, hyklerske, svikefulle, oppblåste, arrogante og vinglete. De skravler og prater om alt og ingenting, de har ingen kontroll over sansene sine, de spiser uten å kjenne magemål og de prøver ikke å holde seg våkne. De bryr seg ikke om hvordan en eneboer bør oppføre seg, har ingen respekt for treningsnormene, lever i overflod og latskap, de har lett for å få tilbakefall og forlate ensomheten. De er slappe og har liten innsatsvilje, oppmerksomheten deres er forvirret og de har ingen klar forståelse og ingen konsentrasjon. Sinnet deres virrer omkring, de har liten visdom og de sier mye dumt. Med den forklaringen av læren du nettopp har gitt, Sariputta, er det akkurat som om du skulle ha lest tankene deres.

Men de som har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet av overbevisning, er verken sleipe, hyklerske svikefulle, oppblåste, arrogante eller vinglete. De verken skravler eller prater om alt og ingenting, de har kontroll over sansene sine, de spiser med måte og pleier å holde seg våkne. De oppfører seg slik en eneboer bør oppføre seg, de har respekt for treningsnormene, lever ikke i overflod og latskap, de får ikke tilbakefall og de trives i ensomheten. De er har innsatsvilje og besluttsomhet, oppmerksomhet og klar forståelse og konsentrasjon. Sinnet deres er fokusert, de har visdom og de sier ikke noe dumt. Når de får høre denne forklaringen av læren som du her har gitt, Sariputta, da er det som om de drikker og spiser den både i ord og innhold. Det er virkelig bra når en kollega som også praktiserer edel livsførsel, løfter noen opp fra det som er usunt og befester dem i det som er sunt.

Det er som om en ung mann eller kvinne skulle pynte seg, vaske håret, ta en krans av lotus, jasmin eller roser i begge hendene og sette den på hodet sitt. Slik er det med dem som har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet av overbevisning. De er verken sleipe, hyklerske svikefulle, oppblåste, arrogante eller vinglete. De verken skravler eller prater om alt og ingenting, de har kontroll over sansene sine, de spiser med måte og pleier å holde seg våkne. De oppfører seg slik en eneboer bør oppføre seg, de har respekt for treningsnormene, lever ikke i overflod og latskap, de får ikke tilbakefall og de trives i ensomheten. De er har innsatsvilje og besluttsomhet, oppmerksomhet og klar forståelse og konsentrasjon. Sinnet deres er fokusert, de har visdom og de sier ikke noe dumt. Når de får høre denne forklaringen av læren som du her har gitt, Sariputta, da er det som om de drikker og spiser den både i ord og innhold. Det er virkelig bra når en kollega som også praktiserer edel livsførsel, løfter noen opp fra det som er usunt og befester dem i det som er sunt."

På denne måten frydet de to store personene seg over hverandres kloke uttalelser.