Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
70. Kitagirisutta - Samtalen i Kitagiri
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren på vandring i landet Kasi sammen med mange munker. Da sa Mesteren til munkene:
"Jeg spiser ikke kveldsmat, munker. Det gjør at jeg holder meg frisk, sunn, lett og sterk og har det bra. La være å spise kveldsmat dere også, munker. Da vil dere holde dere friske, sunne, lette og sterke og ha det bra."
"Ja vel, Mester," svarte munkene.
Mesteren vandret videre i Kasi til han kom til en by der som het Kitagiri. Der ble han værende en tid.
I Kitagiri bodde det to munker som het Assaji og Punabbasuka. Noen av munkene gikk bort til disse to og sa:
"Mesteren spiser ikke kveldsmat, mine venner. Det gjør at han holder seg frisk, sunn, lett og sterk og har det bra. La være å spise kveldsmat dere også, munker. Da vil dere holde dere friske, sunne, lette og sterke og ha det bra."
"Men vi spiser både morgen, middag og kvelds, samt utenom spisetidene. Og vi holder oss friske, sunne, lette og sterke og ha det bra. Hvorfor skal vi slutte med det som vi ser fungerer, bare for å jage etter noe som kanskje fungerer i fremtiden? Vi spiser både morgen, middag og kvelds, samt utenom spisetidene."
Siden munkene ikke klarte å overbevise Assaji og Punabbasuka, gikk til Mesteren og fortalte ham om denne samtalen. Mesteren snudde seg til en av munkene og sa:
"Gå til Assaji og Punabbasuka, hils dem fra meg og si at Mesteren ber dere komme."
"Ja vel, Mester," svarte munken, og gjorde som han ble bedt om.
Assaji og Punabbasuka gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Mesteren sa:
"Er det sant, munker, at noen munker kom bort til dere og sa:
‘Mesteren spiser ikke kveldsmat, mine venner. Det gjør at han holder seg frisk, sunn, lett og sterk og har det bra. La være å spise kveldsmat dere også, munker. Da vil dere holde dere friske, sunne, lette og sterke og ha det bra.'
Og at dere da svarte:
‘Men vi spiser både morgen, middag og kvelds, samt utenom spisetidene. Og vi holder oss friske, sunne, lette og sterke og ha det bra. Hvorfor skal vi slutte med det som vi ser fungerer, bare for å jage etter noe som kanskje fungerer i fremtiden? Vi spiser både morgen, middag og kvelds, samt utenom spisetidene.'
Er dette riktig?"
"Ja, Mester."
"Har dere oppfattet min lære slik at jeg skal ha sagt at uansett hva en person opplever av godt, vondt eller verken godt eller vondt, så vil de usunne tendensene minske hos ham og de sunne tendensene vil bli styrket?"
"Nei, Mester, vi har ikke oppfattet læren din slik."
"Har dere ikke snarere hørt meg si at når noen personer opplever noe som føles godt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, mens de sunne tendensene blir styrket og de usunne tendensene minsker hos andre? Og når noen personer opplever noe som føles vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, mens de sunne tendensene blir styrket og de usunne tendensene minsker hos andre? Og når noen personer opplever noe som føles verken godt eller vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, mens de sunne tendensene blir styrket og de usunne tendensene minsker hos andre?"
"Jo, Mester."
"Det er bra, munker! Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles godt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å slippe taket i slike gode følelser?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles godt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å slippe taket i slike gode følelser.
Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles godt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å ta vare på slike gode følelser?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles godt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å ta vare på slike gode følelser.
Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å slippe taket i slike vonde følelser?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å slippe taket i slike vonde følelser.
Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles vondt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å ta vare på slike vonde følelser?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles vondt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å ta vare på slike vonde følelser.
Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles verken godt eller vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å slippe taket i slike følelser som verken er gode eller vonde?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles verken godt eller vondt, så vil de usunne tendensene bli styrket og de sunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å slippe taket i slike følelser som verken er gode eller vonde.
Hvis jeg ikke hadde visst, sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles verken godt eller vondt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, ville det da ha vært riktig av meg å oppfordre dem til å ta vare på slike følelser som verken er gode eller vonde?"
"Nei, Mester."
"Men siden jeg vet, har sett, erfart og innsett med visdom at når noen personer opplever noe som føles verken godt eller vondt, så vil de sunne tendensene bli styrket og de usunne tendensene vil minske hos noen av dem, oppfordrer jeg dem til å ta vare på slike følelser som verken er gode eller vonde.
Jeg sier ikke at til alle munker at de bør arbeide flittig videre. Men jeg sier heller ikke til alle munker at de ikke bør arbeide flittig videre. Noen munker er ærverdige. De har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og har nådd frihet gjennom fullkommen forståelse. Til slike munker sier jeg ikke at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor ikke? Fordi de allerede har arbeidet flittig. De kan ikke lenger synke ned i sløvhet.
Noen munker er under opplæring og arbeider for å oppnå den grenseløse og uforlignelige frihet fra alt som binder. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Det finnes sju slags personer i verden, munker. Hvilke sju? Det er de som har funnet frigjøring på begge måter, de som har funnet frigjøring gjennom visdom, de som har observert kroppen, de som har nådd fram til rett syn, de som har funnet frigjøring gjennom tillit, de som følger læren og de som praktiserer ut fra tillit.
Hva er en person som har funnet frigjøring på begge måter, munker?
Det er en person som i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at sinnets forurensninger er utslettet. Dette kalles en som har funnet frigjøring på begge måter, munker. Til slike munker sier jeg ikke at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor ikke? Fordi de allerede har arbeidet flittig. De kan ikke lenger synke ned i sløvhet.
Hva er en person som har funnet frigjøring gjennom visdom, munker?
Det er en person som ikke i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, men som med visdom har sett at sinnets forurensninger er utslettet. Dette kalles en som har funnet frigjøring gjennom visdom, munker. Til slike munker sier jeg ikke at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor ikke? Fordi de allerede har arbeidet flittig. De kan ikke lenger synke ned i sløvhet.
Hva er en person som har observert kroppen, munker?
Det er en person som i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at noen av sinnets forurensninger er utslettet. Dette kalles en som har observert kroppen, munker. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Hva er en person som har nådd fram til rett syn, munker?
Det er en person som ikke i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at noen av sinnets forurensninger er utslettet, og som har forstått læren til ham som er kommet fram til sannheten, som har trengt helt inn i den og som praktiserer den. Dette kalles en som har nådd fram til rett syn, munker. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Hva er en person som har funnet frigjøring gjennom tillit, munker?
Det er en person som ikke i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at noen av sinnets forurensninger er utslettet, og som har etablert en grunnfestet og solid tillit til læren til ham som er kommet fram til sannheten. Dette kalles en som har funnet frigjøring gjennom tillit, munker. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Hva er en person som følger læren, munker?
Det er en person som ikke i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at noen av sinnets forurensninger er utslettet, og med visdom har de forstått noe av læren til ham som er kommet fram til sannheten. I tillegg har de evnen til tillit, evnen til flid, evnen til oppmerksomhet, evnen til konsentrasjon og evnen til visdom. Dette kalles en som følger læren, munker. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Hva er en person som praktiserer ut fra tillit, munker?
Det er en person som ikke i egen kropp har oppnådd de fredfylte frigjøringene som er formløse og går hinsides alle former, og som med visdom har sett at noen av sinnets forurensninger er utslettet, og som føler tillit og hengivenhet til ham som er kommet fram til sannheten. I tillegg har de evnen til tillit, evnen til flid, evnen til oppmerksomhet, evnen til konsentrasjon og evnen til visdom. Dette kalles en som praktiserer ut fra tillit, munker. Til slike munker sier jeg at de bør arbeide flittig videre. Og hvorfor? Fordi de allerede her og nå, selv mens de finner seg gode sitteplasser, omgås gode venner og kontrollerer sansene sine, kan komme til å oppleve treningens endelige mål, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Fordi jeg ser at flidens frukt er innen rekkevidde for disse munkene, oppfordrer jeg dem til å arbeide flittig videre.
Jeg sier ikke at dyp kunnskap er noe man oppnår slik uten videre, munker. Dyp kunnskap er noe man oppnår gjennom gradvis trening, gradvise øvelser og gradvis praksis.
Og hvordan er den gradvise treningen, de gradvise øvelsene og den gradvise praksisen som må til for å oppnå dyp kunnskap?
Først oppstår det en tillit som fører til at man oppsøker en lærer. Deretter sitter man ned og lytter oppmerksomt til læren. Etterpå husker man læren og utforsker den nøye. Når man har utforsket den, begynner man å forstå den og får lyst til å praktisere den. Mens man praktiserer, vurderer man den nøye, og disse vurderingene fører til at man praktiserer mer intenst. Gjennom intens praksis erkjenner man den høyeste sannhet i sin egen kropp, og man ser sannheten og trenger inn i den med visdom.
Hvis denne tilliten ikke er til stede, munker, oppsøker man ikke noen lærer. Dermed sitter man heller ikke ned og lytter oppmerksomt til læren. Og når man ikke har lyttet til læren, kan man eller ikke utforske den, forstå den og få lyst til å praktisere den. Dermed skjer det heller ingen vurderinger eller intensivering av praksis.
Dere er på villspor, munker, dere er på ville veier! Hvor langt har ikke disse tåpelige personene forvillet seg vekk fra denne læren og disiplinen, munker!
Jeg skal gi dere en forklaring i fire punkter, munker, og ved hjelp av den vil en klok person snart oppnå dyp kunnskap. Jeg skal gi dere denne forklaringen, så prøv å forstå den, munker."
"Hvem er vel vi, Mester, og hvordan skal vi forstå læren?"
"Selv under en lærer som er opptatt av materielle ting og som etterlater seg materielle ting, vil ikke elevene krangle og si: ‘Hvis vi får den tingen, skal vi gjøre dette. Hvis vi ikke får den tingen, vil vi ikke gjøre dette.' Og langt mindre under ham som er kommet fram til sannheten, som overhodet ikke er opptatt av det materielle. For en elev som har tillit til Mesterens lære og fordyper seg i den, sømmer det seg bedre å følge læren og si: ‘Mesteren er lærer, jeg er elev. Mesteren vet dette bedre enn meg.'
For en elev som har tillit til Mesterens lære og fordyper seg i den, sømmer det seg bedre å følge læren og la den gi ham vekst og styrke.
For en elev som har tillit til Mesterens lære og fordyper seg i den, sømmer det seg bedre å følge læren og si: ‘Om så kjøtt og blod skulle tørke inn så det bare ble knokler, hud og sener igjen av meg, så vil jeg ikke gi opp før jeg har oppnådd alt som står i menneskelig makt å oppnå med flid, krefter og energi!'
En elev som har tillit til Mesterens lære og fordyper seg i den, kan vente seg ett av disse to resultatene: enten befriende innsikt her og nå, eller hvis han fremdeles klamrer seg til noe kan han i det minste regne med ikke å vende tilbake."
Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.