Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

75. Magandiyasutta - Samtalen med Magandiya


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 71-80


Slik har jeg hørt det:

En gang holdt Mesteren til blant kuruene, i en av byene deres som het Kammasadamma. Der bodde han på en grasmatte i ildhallen til en brahman av Bharadvaja-klanen.

Tidlig en morgen kledde han på seg, tok kappe og bolle og gikk til byen for å motta matgaver. Etter at han hadde fått mat og var ferdig med å spise, gikk han til en lund for å tilbringe dagen der, og han satte seg ved foten av et tre.

Den omvandrende asketen Magandiya, som pleide å vandre omkring, var ute og gikk, og han kom bort til ildhallen til Bharadvaja-brahmanen. Han fikk se grasmatta som lå der, og spurte:

"Hvorfor ligger denne grasmatta her i ildhallen til Bharadvaja? Jeg synes det ser ut som soveplassen til en asket?"

"Det er filosofen Gotama som bor her, Magandiya. Det sies at han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester."

"Huff, det var da ille, Bharadvaja! Det er fælt å se soveplassen til denne Gotama, som ødelegger all vekst!"

"Pass på hva du sier, Magandiya, pass på hva du sier! Det er mange vise adelsmenn, vise brahmaner, vise borgere og vise filosofer som har tillit til Gotama, og som følger hans treningsmetoder til å oppnå edel kunnskap og gode karakteregenskaper!"

"Hvis jeg kunne møte Gotama ansikt til ansikt, Bharadvaja, så ville jeg si det direkte til ham, at han ødelegger all vekst! Og hvorfor? Fordi det er overlevert i våre tekster."

"Hvis du ikke har noe imot det, så vil jeg fortelle Gotama om dette."

"Det er helt i orden at du forteller ham det, Bharadvaja."

Med sin rene, guddommelige og overmenneskelige hørsel hørte Mesteren hva Bharadvaja-brahmanen og den omvandrende asketen Magandiya snakket om. Da kvelden kom, reiste han seg fra sin meditasjon og gikk til Bharadvajas ildhall. Der satte han seg på grasmatta si. Bharadvaja gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og snakket litt med ham. Så satte han seg ned. Da han hadde satt seg, sa Mesteren til ham:

"Snakket du med den omvandrende asketen Magandiya om denne grasmatta, Bharadvaja?"

Bharadvaja ble både overrasket og forskrekket da han hørte dette, og sa:

"Det var akkurat dette jeg hadde tenkt å snakke med deg om, Mester! Men så kom du meg i forkjøpet!"

Men så ble samtalen mellom dem avbrutt, for den omvandrende asketen Magandiya, som pleide å vandre omkring, kom inn i hallen. Der gikk han bort til Mesteren, hilste høflig på ham og snakket litt med ham før han satte seg ned. Da han hadde satt seg, sa Mesteren til ham:

"Øyet finner behag i synlige former, Magandiya, det gleder seg over synlige former og frydes ved synlige former. Han som har kommet fram til sannheten, har temmet det, og han beskytter og verner det og holder det under kontroll. Han underviser også andre i hvordan dette kan gjøres. Er det dette du tenker på når du sier at jeg ødelegger all vekst?"

"Ja, det er derfor jeg sier du ødelegger all vekst, Gotama. Og hvorfor? Fordi det er overlevert i våre tekster."

"Øret finner behag i hørselsinntrykk, nesen finner behag i dufter, tungen finner behag i smaker, kroppen finner behag i berøringer og sinnet finner behag i ideer, det gleder seg over ideer og frydes ved ideer. Han som har kommet fram til sannheten, har temmet alt dette, og han beskytter og verner det og holder det under kontroll. Han underviser også andre i hvordan dette kan gjøres. Er det dette du tenker på når du sier at jeg ødelegger all vekst?"

"Ja, det er derfor jeg sier du ødelegger all vekst, Gotama. Og hvorfor? Fordi det er overlevert i våre tekster."

"Men tenk deg nå en person som tidligere var vant til å oppleve tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Etter en tid innser han som det er, at synlige former oppstår og går til grunne, og han ser fordelene og ulempene ved dem, og han ser frigjøringen fra dem. Da slipper han taket i begjæret etter synlige former og frir seg fra den lidenskapelige lengselen etter synlige former. Tørsten forsvinner og han finner ro i sinnet. Hva vil du si til denne personen, Magandiya?"

"Ingenting, Gotama."

"Tenk deg videre en person som var vant til å oppleve tiltalende lyder som øret kan høre ..., dufter som nesa kan kjenne ..., smaksinntrykk som tunga kan kjenne ..., og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Etter en tid innser han som det er, at berøringer oppstår og går til grunne, og han ser fordelene og ulempene ved dem, og han ser frigjøringen fra dem. Da slipper han taket i begjæret etter berøringer og frir seg fra den lidenskapelige lengselen etter berøringer. Tørsten forsvinner og han finner ro i sinnet. Hva vil du si til denne personen, Magandiya?"

"Ingenting, Gotama."

"Den gangen da jeg bodde hjemme, hadde jeg også rikelig tilgang til nytelser gjennom de fem sansene. Jeg opplevde tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, tiltalende lyder som øret kan høre ..., dufter som nesa kan kjenne ..., smaksinntrykk som tunga kan kjenne ..., og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Jeg hadde tre boliger, Magandiya, en for vinteren, en for sommeren og en for regntiden. I de fire månedene regntiden varte, ble jeg vartet opp i regntidsboligen av kvinnelige musikere og satte ikke min fot utenfor døren. Men etter en tid innså jeg som det er, at sansenytelser oppstår og går til grunne, og jeg så fordelene og ulempene ved dem, og jeg så frigjøringen fra dem. Da slapp jeg taket i begjæret etter sansenytelser og fridde meg fra den lidenskapelige lengselen etter sansenytelser. Tørsten forsvant og jeg fant ro i sinnet. Jeg ser at andre mennesker fortsatt søker sansenytelser, fråtser i sansenytelser og brenner etter å oppleve sansenytelser. Jeg misunner dem ikke, for jeg lengter ikke etter noe slikt. Og hvorfor ikke? Det er fordi jeg opplever gleder som ikke har noe med sansenytelser eller usunne tendenser å gjøre, fordi jeg opplever en lykke som overgår de himmelske gleder. Derfor misunner jeg ikke dem som søker lavere gleder, og jeg lengter ikke etter noe slikt.

Tenk deg en rik og velstående husherre eller sønnen hans som nyter alle slags sanselige nytelser, både gjennom syn, hørsel, duft, smak og berøringer, Magandiya. Han oppfører seg bra både i handlinger, ord og tanker, og etter at han er død, kommer han til de trettitre gudenes himmel. Der nyter han alle slags himmelske sanselige nytelser, både gjennom syn hørsel, duft, smak og berøringer, omgitt av himmelske nymfer i Salighetslunden. Og så får han øye på en husherre eller sønnen hans som nyter de fem sanselige nytelser. Tror du da at denne guden som nyter de himmelske nytelsene, omgitt av himmelske nymfer i Salighetslunden, kommer til å misunne denne husherren som nyter de jordiske gleder, og tror du han får lyst til å vende tilbake til de jordiske nytelsene?"

"Nei, det tror jeg ikke Gotama. For de himmelske nytelsene er deiligere og bedre enn de jordiske nytelsene."

"Slik er det med meg også, Magandiya. Den gangen da jeg bodde hjemme, hadde jeg også rikelig tilgang til nytelser gjennom de fem sansene. Jeg opplevde tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, tiltalende lyder som øret kan høre ..., dufter som nesa kan kjenne ..., smaksinntrykk som tunga kan kjenne ..., og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Jeg hadde tre boliger, Magandiya, en for vinteren, en for sommeren og en for regntiden. I de fire månedene regntiden varte, ble jeg vartet opp i regntidsboligen av kvinnelige musikere og satte ikke min fot utenfor døren. Men etter en tid innså jeg som det er, at sansenytelser oppstår og går til grunne, og jeg så fordelene og ulempene ved dem, og jeg så frigjøringen fra dem. Da slapp jeg taket i begjæret etter sansenytelser og fridde meg fra den lidenskapelige lengselen etter sansenytelser. Tørsten forsvant og jeg fant ro i sinnet. Jeg ser at andre mennesker fortsatt søker sansenytelser, fråtser i sansenytelser og brenner etter å oppleve sansenytelser. Jeg misunner dem ikke, for jeg lengter ikke etter noe slikt. Og hvorfor ikke? Det er fordi jeg opplever gleder som ikke har noe med sansenytelser eller usunne tendenser å gjøre, fordi jeg opplever en lykke som overgår de himmelske gleder. Derfor misunner jeg ikke dem som søker lavere gleder, og jeg lengter ikke etter noe slikt.

Tenk deg en mann som er spedalsk, Magandiya. Lemmene hans er fulle av sår og forråtnelse og gnagd av makk. Han klorer seg til blods med neglene og river opp sårene sine, og prøver å brenne dem rene med glødende kull. Men så finner venner, slekt og kolleger en lege til ham, en kirurg. Legen gir ham medisin, og når han tar denne, blir han frisk igjen. Sykdommen er borte og han er glad og lykkelig og kan gjøre hva han vil og gå hvor han vil. Så får han øye på en annen man som er spedalsk. Lemmene hans er fulle av sår og forråtnelse og gnagd av makk. Han klorer seg til blods med neglene og river opp sårene sine, og prøver å brenne dem rene med glødende kull. Tor du da at denne mannen som var blitt frisk igjen, kommer til å misunne den spedalske hans medisiner og glødende kullbiter?"

"Nei, Gotama. For den som er syk, trenger medisin. Men den som ikke er syk, trenger ingen medisin."

Slik er det med meg også, Magandiya. Den gangen da jeg bodde hjemme, hadde jeg også rikelig tilgang til nytelser gjennom de fem sansene. Jeg opplevde tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, tiltalende lyder som øret kan høre ..., dufter som nesa kan kjenne ..., smaksinntrykk som tunga kan kjenne ..., og tiltalende berøringer som kroppen kan føle, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende. Jeg hadde tre boliger, Magandiya, en for vinteren, en for sommeren og en for regntiden. I de fire månedene regntiden varte, ble jeg vartet opp i regntidsboligen av kvinnelige musikere og satte ikke min fot utenfor døren. Men etter en tid innså jeg som det er, at sansenytelser oppstår og går til grunne, og jeg så fordelene og ulempene ved dem, og jeg så frigjøringen fra dem. Da slapp jeg taket i begjæret etter sansenytelser og fridde meg fra den lidenskapelige lengselen etter sansenytelser. Tørsten forsvant og jeg fant ro i sinnet. Jeg ser at andre mennesker fortsatt søker sansenytelser, fråtser i sansenytelser og brenner etter å oppleve sansenytelser. Jeg misunner dem ikke, for jeg lengter ikke etter noe slikt. Og hvorfor ikke? Det er fordi jeg opplever gleder som ikke har noe med sansenytelser eller usunne tendenser å gjøre, fordi jeg opplever en lykke som overgår de himmelske gleder. Derfor misunner jeg ikke dem som søker lavere gleder, og jeg lengter ikke etter noe slikt.

Tenk deg en mann som er spedalsk, Magandiya. Lemmene hans er fulle av sår og forråtnelse og gnagd av makk. Han klorer seg til blods med neglene og river opp sårene sine, og prøver å brenne dem rene med glødende kull. Men så finner venner, slekt og kolleger en lege til ham, en kirurg. Legen gir ham medisin, og når han tar denne, blir han frisk igjen. Sykdommen er borte og han er glad og lykkelig og kan gjøre hva han vil og gå hvor han vil. Men så kommer to sterke menn og griper ham i armene og sleper ham bort mot kullgropen igjen. Tror du den mannen ville prøve å vri seg hit og dit?"

"Ja, Gotama, det ville han. For ilden svir og brenner og gjør veldig vondt."

"Men er det bare nå han vil synes at ilden svir og brenner og gjør veldig vondt, Magandiya? Eller ble han svidd og brent av ilden så det gjorde veldig vondt tidligere, også?"

"Ilden ville svi og brenne og gjøre veldig vondt både nå og tidligere, Gotama. Men da mannen var spedalsk, da lemmene hans var fulle av sår og forråtnelse og gnagd av makk, slik at han klorte seg til blods med neglene og rev opp sårene sine, da brakte smertene fra de glødende kullene i det minste en viss forandring, slik at han føler dem som en lindring og opplever dem som lykke."

"Nettopp, Magandiya. Sansenytelser medfører lidelse, fordi de brenner som feber. Det samme gjorde de før i tiden, og det samme kommer de til å gjøre i framtiden. Men mennesker som ikke har sluppet taket i sanselige lidenskaper, som blir gnagd av sanselig begjær og som brenner som i en feber etter sansenytelser, kan i det minste føle dem som en lindring og oppleve dem som lykke.

Tenk deg en mann som er spedalsk, Magandiya. Lemmene hans er fulle av sår og forråtnelse og gnagd av makk. Han klorer seg til blods med neglene og river opp sårene sine, og prøver å brenne dem rene med glødende kull. Men jo mer han piner kroppen sin, jo verre blir sårene, og de blir fulle av stinkende forråtnelse. Det eneste som gir ham lindring er å klø seg enda hardere på sårene. Slik vil også mennesker som ikke har sluppet taket i sanselige lidenskaper, som blir gnagd av sanselig begjær og som brenner som i en feber etter sansenytelser, jage etter sansenytelser. Og jo mer de jager etter sansenytelser, jo mer øker det sanselige begjæret, jo mer brenner de av feber etter sansenytelser. Og likevel føler de en slags lindring og tilfredsstillelse i disse sansenytelsene.

Hvordan er det, Magandiya, har du noen gang sett eller hørt om en fyrste eller minister som nyter de fem sansenytelsene og gleder seg over dem, en som ikke har sluppet taket i begjæret etter sansenytelser, som ikke har fått lindret feberen etter sansenytelser, men som likevel har slukket tørsten og funnet fred i sinnet? Har du sett eller hørt om noe slikt før eller nå, eller tror du det kommer til å skje?"

"Nei, Gotama."

"Jeg har heller aldri sett eller hørt om en fyrste eller minister som nyter de fem sansenytelsene og gleder seg over dem, en som ikke har sluppet taket i begjæret etter sansenytelser, som ikke har fått lindret feberen etter sansenytelser, men som likevel har slukket tørsten og funnet fred i sinnet. Jeg har ikke sett eller hørt om noe slikt før eller nå, og jeg tror heller ikke det kommer til å skje.

Derfor er det slik at alle filosofer eller brahmaner som har slukket tørsten og funnet fred i sinnet før i tiden eller nå for tiden, eller som kommer til å gjøre det senere, har sett det som det er, at sansenytelser oppstår og går til grunne, og de har innsett fordelene og ulempene ved dem, og de har sett frigjøringen fra dem. Da har de sluppet taket i begjæret etter sansenytelser, da har de fått lindret feberen etter sansenytelser, og da har de slukket tørsten og funnet fred i sinnet. Og dette gjelder både før, nå og i framtiden."

Deretter kom Mesteren med denne høytidelige uttalelsen:

"Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke.
Den beste av veier er den åttedelte,
som fører til udødelighet og fred."

Da den omvandrende asketen Magandiya hørte dette, sa han:

"Utmerket, Gotama, utmerket! Det visdomsordet som du her uttaler,

‘Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke. ‘

det har jeg også hørt fra de omvandrende asketenes lærere fra gammelt av:

‘Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke.'

Så dette er det enighet om, Gotama."

"Men siden du har hørt dette fra de omvandrende asketenes lærere fra gammelt av, Magandiya, nemlig:

‘Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke.'

Hva er da helse? Og hva er nibbana?"

Da Magandiya hørte dette spørsmålet, klappet han seg på armer og ben og sa:

"Dette er helse, Gotama. Dette er nibbana. Jeg er sunn og frisk for tiden, Gotama. Det feiler meg ikke noe."

"Tenk deg en mann som er blind fra fødselen av, Magandiya. Da kan han ikke se mørke og lyse former, han kan ikke se blå former, han kan ikke se gule former, han kan ikke se røde former, han kan ikke se vakre og tiltalende former, han kan ikke se likheter og forskjeller, han kan ikke se stjernene og han kan ikke se sol eller måne. Hvis han nå får høre noen si at rent og hvitt tøy er bra, vil han prøve å få tak i rent og hvitt tøy. Men en annen mann kan finne på å narre ham og gi ham en skitten og flekkete kappe og si: ‘Se her, min gode mann, her har du en kappe av rent og hvitt tøy.' Den blinde tar imot kappen og tar den på seg, mens han utbryter hvor ren og hvit den er.

Hva mener du om dette, Magandiya? Er det fordi han selv vet og ser at den blinde mannen tar imot kappen og tar den på seg, mens han utbryter hvor ren og hvit den er? Eller er det fordi han tror på den mannen som kan se?"

"Det er ikke fordi den blinde mannen selv vet og ser at han tar imot kappen og tar den på seg, mens han utbryter hvor ren og hvit den er, Gotama. Det er fordi han tror på den mannen som kan se."

"Nettopp, Magandiya. Og omvandrende asketer fra andre skoler er blinde og kan ikke se. De vet ikke hva som er helse og de vet ikke hva som er nibbana, men likevel uttaler de dette verset:

‘Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke.'

Men disse versene ble uttalt av fortidens ærverdige og fullkomment oppvåknede:

'Helse er det største gode,
nibbana er den største lykke.
Den beste av veier er den åttedelte,
som fører til udødelighet og fred.'

Og nå har versene blitt kjent blant vanlige mennesker.

Men denne kroppen er blitt en sykdom, en byll, en torn, en pest og en plage. Og denne kroppen, som er blitt en sykdom, en byll, en torn, en pest og en plage, henviser du til og sier at dette er helse, dett er nibbana. Du har altså ikke den edle synsevne som kan sette deg i stand til å se hva som er helse og hva som er nibbana, Magandiya."

"Jeg har tillit til at du kan undervise meg i den læren som setter meg i stand til å se hva som er helse og hva som er nibbana, Gotama!"

"Tenk deg en mann som er blind fra fødselen av, Magandiya. Da kan han ikke se mørke og lyse former, han kan ikke se blå former, han kan ikke se gule former, han kan ikke se røde former, han kan ikke se vakre og tiltalende former, han kan ikke se likheter og forskjeller, han kan ikke se stjernene og han kan ikke se sol eller måne. Men så finner venner, slekt og kolleger en lege til ham, en kirurg. Legen gir ham medisin, men den hjelper ikke. Han kan fortsatt ikke se. Tror du ikke legen da kommer til å bli skuffet og frustrert?"

"Jo, det blir han sikkert, Gotama."

"Nettopp, Magandiya. Så kanskje jeg skulle undervise deg i læren og si at dette er helse og dette er nibbana. Men kanskje kommer du likevel ikke til å forstå hva som er helse, og du kommer kanskje ikke til å se nibbana. Da kommer jeg bare til å bli skuffet og frustert."

"Jeg har tillit til at du kan undervise meg i den læren som setter meg i stand til å se hva som er helse og hva som er nibbana, Gotama!"

"Tenk deg en mann som er blind fra fødselen av, Magandiya. Da kan han ikke se mørke og lyse former, han kan ikke se blå former, han kan ikke se gule former, han kan ikke se røde former, han kan ikke se vakre og tiltalende former, han kan ikke se likheter og forskjeller, han kan ikke se stjernene og han kan ikke se sol eller måne. Hvis han nå får høre noen si at rent og hvitt tøy er bra, vil han prøve å få tak i rent og hvitt tøy. Men en annen mann kan finne på å narre ham og gi ham en skitten og flekkete kappe og si: ‘Se her, min gode mann, her har du en kappe av rent og hvitt tøy.' Den blinde tar imot kappen og tar den på seg, mens han utbryter hvor ren og hvit den er. Men så finner venner, slekt og kolleger en lege til ham, en kirurg. Legen gir ham medisin som renser hele kroppen innvendig, han gir ham øyesalver og andre salver. Dette hjelper, og han blir i stand til å se. Nå som han kan se, kaster han den skitne og flekkete kappen. Han blir så rasende på den mannen som ga ham den at han gjerne kunne ha slått ham i hjel, og han sier: ‘Her har jeg blitt lurt, narret og bedratt av denne fyren i lang tid! Jeg har gått rundt med denne skitne og flekkete kappen og trodd den var av rent og hvitt tøy!'

Så kanskje jeg skulle undervise deg i læren og si at dette er helse og dette er nibbana. Og kanskje kommer du da til å forstå hva som er helse, og du kommer kanskje ikke til å se nibbana. Når du lærer å se, vil du forstå de fem personlighetsgruppene, og da kommer du kanskje til å kaste fra deg lidenskapen etter sanselige gleder. Og da kommer du til å tenke:
‘Her har jeg blitt lurt, narret og bedratt av dette sinnet i lang tid! Jeg involverte meg i former, følelser, identifikajoner, reaksjoner og den skjelnende bevisstheten. Disse involveringene formet forventningsmønstre i meg, forventningsmønstrene førte til at noe ble til, og det som ble til, forfalt og gikk til grunne, og dette førte til sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot. Slik er all denne lidelsen oppstått!'"

"Jeg har tillit til at du kan undervise meg i den læren som setter meg i stand til å reise meg fra denne sitteplassen med evnen til å se, Gotama!"

"Sørg da for å omgås gode mennesker. I den grad du omgås gode mennesker, vil du få høre den sanne lære, og i den grad du får høre den gode lære, vil du begynne å praktisere den i stort og i smått. Da vil du selv vite og selv se disse sykdommene som er som byller og torner, og du vil se at sykdommene, byllene og tornene blir borte. Når involveringene mine tar slutt, tar også forventningsmønstrene slutt. Når forventningsmønstrene tar slutt, er det ikke lenger noe som blir til. Og når ikke noe blir til, skjer det heller ikke noe forfall og ingenting som går til grunne, og dermed er det slutt på sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot. Slik tar all denne lidelsen slutt."

Da Magandiya hørte dette, sa han:

"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, Gotama."

"Den som kommer fra en annen sekt og ønsker utgang og opptak i denne lære og disiplin må vente fire måneder, Magandiya. Hvis munkene etter fire måneder er tilfreds med ham, gir de ham utgang og opptak som munk. Men dette kan jeg også tilpasse etter individuelle forskjeller."

"Hvis de som kommer fra andre sekter skal ha en prøvetid på fire måneder, da venter jeg gjerne fire år, Mester. La munkene gi meg utgang og opptak hvis de er tilfreds med meg etter fire år."

Den omvandrende asketen Magandiya fikk utgang og opptak av Mesteren. Deretter trakk han seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Magandiya en av de ærverdige.