Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

79. Culasakuludayisutta - Den korte samtalen med Sakuludayi


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 71-80


Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden var den omvandrende asketen Sakuludayi i Påfuglparken sammen med en stor forsamling omvandrende asketer.

En morgen da Mesteren hadde kledd på seg, tok han kappe og bolle og gikk inn til Rajagaha for å motta matgaver. Men så tenkte han:

"Det er for tidlig å gå inn til byen for å få mat. Kanskje jeg heller skulle gå til Påfuglparken, og treffe den omvandrende asketen Sakuludayi?"

Dermed gikk Mesteren til Påfuglparken.

Akkurat da satt Sakuludayi og de andre omvandrende asketene og snakket høyt og støyende sammen, og de hengav seg til all slags fruktesløst prat, – så som snakk om konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om hvordan verden ble til og om hvordan havet ble til, samt prat om vinning og tap.

Mens Mesteren enda var et godt stykke unna, fikk Sakuludayi se at han nærmet seg, og da han så det, brakte han forsamlingen til ro:

"Vær stille, mine herrer, ikke en lyd nå! Der borte kommer filosofen Gotama. Han setter pris på stillhet, er vant til stillhet og har mye godt å si om stillheten. Når han ser hvor stille denne forsamlingen er, kan det hende han kommer bort til oss."

Da han sa dette, tidde alle asketene.

Så nådde Mesteren fram til den omvandrende asketen Sakuludayi, som sa til ham:

"Kom her, Mester, og vær velkommen! Det er lenge siden dine veier har ført deg hit til oss. Sitt ned, Mester, her er det plass!"

Mesteren satte seg på den plassen som ble budt ham, og Sakuludayi tok en lavere plass ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Mesteren:

"Hva var det dere satt her og snakket om, Sakuludayi? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i?"

"Ikke bry deg om hva vi snakket om, Mester. Det kan du godt få høre etterpå hvis du har lyst. Når jeg ikke er til stede, pleier denne forsamlingen å hengi seg til all slags fruktesløst prat. Når jeg er til stede, ser alle på meg og sier de vil lytte til det jeg har å si. Men når du er her, Mester, ser både jeg og resten av forsamlingen på deg og vil lytte til det du har å si."

"Vel, Udayi, har du et forslag til noe jeg skal snakke om?"

"For en tid siden var det en som hevdet han hadde kunnskap og innsikt, som sa at han visste alt og så alt, som sa: ‘Uansett om jeg går, står, sover eller er våken, så vet og ser jeg alltid.' Når vi stilte ham spørsmål om fortiden, vred han seg unna og svarte på noe annet, og han ble sint og irritert. Da kom jeg til å tenke på deg, Mester, og jeg tenkte: ‘Hadde bare Mesteren vært her! Han forstår seg på disse tingene!'"

"Hvem var det som hevdet han hadde kunnskap og innsikt, som sa at han visste alt og så alt, som sa: ‘Uansett om jeg går, står, sover eller er våken, så vet og ser jeg alltid.'? Hvem var det som vred seg unna og svarte på noe annet og ble sint og irritert når dere stilte ham spørsmål om fortiden?"

"Det var Nigantha Nataputta, Mester."

"Sett at en person husker mange tidligere oppholdssteder, Udayi, slik at han husker en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,' – og han husker like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.'

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk. En slik person kan stille meg spørsmål om fortiden, eller jeg kan stille ham spørsmål om fortiden. Og da kan han gi meg tilfredsstillende svar om fortiden, eller jeg kan gi ham tilfredsstillende svar om fortiden.

Og sett at en person med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger. En slik person kan stille meg spørsmål om framtiden, eller jeg kan stille ham spørsmål om framtiden. Og da kan han gi meg tilfredsstillende svar om framtiden, eller jeg kan gi ham tilfredsstillende svar om framtiden.

Men la nå fortid og framtid være, Udayi, så skal jeg undervise deg i læren: Når det ene finnes, da finnes det andre. Når det ene oppstår, oppstår det andre. Når det ene ikke finnes, finnes ikke det andre. Når det ene tar slutt, tar det andre slutt."

"Jeg kan ikke engang huske alle detaljer og store trekk av hva som har skjedd meg i denne eksistensen, Mester. Så hvordan skal jeg kunne si at jeg husker tidligere oppholdssteder detaljert og i store trekk slik du gjør, Mester? Her og nå kan jeg ikke engang se et gjørmetroll, så hvordan skal jeg kunne se hvordan alle vesener oppstår og går under, med rent himmelsk og overmenneskelig syn? Og så sier du: ‘Men la nå fortid og framtid være, Udayi, så skal jeg undervise deg i læren: Når det ene finnes, da finnes det andre. Når det ene oppstår, oppstår det andre. Når det ene ikke finnes, finnes ikke det andre. Når det ene tar slutt, tar det andre slutt.' Men dette forstår jeg enda mindre av, Mester.

Men kanskje du har lyst til å høre hva våre egne lærere sier?"

"Ja, hva sier lærerne deres?"

"De sier: ‘Dette er den største herlighet!'"

"Hva er så denne største herlighet som de snakker om?"

"Det er den største herlighet, og noe større og herligere enn det, finnes ikke."

"Men hva er så denne største herlighet?"

"Det er den største herlighet, og noe større og herligere enn det, finnes ikke."

"Det kan visst ta lang tid for oss å komme til bunns i dette, Udayi. Du sier at det ikke finnes noe større og herligere enn denne største herlighet, men når jeg spør hva det er, gir du ikke noen videre forklaring.

Det er som om en mann skulle si: ‘Jeg vil ha den vakreste piken i landet. Det er henne jeg elsker!' Men hvis noen spurte ham: ‘Vet du hvem som er den vakreste piken i landet, da? Vet du om hun er av adel eller brahmanslekt, om hun er av bonde- eller arbeiderslekt?' da måtte han svare nei. Hvis den andre spurte videre: ‘Vet du hva hun heter og hvilken familie hun er av, den vakreste piken i landet som du elsker? Vet du om hun er høy eller liten, mørk eller lys eller hvilken by eller landsby hun bor i?' da måtte han også svare at nei, det visste han ikke. Hva synes du, Udayi, ville han ikke dumme seg ut med slikt tåpelig snakk?"

"Jo, det er det sikkert og visst at han ville."

"Men slik er det jo med deg også, Udayi, når du sier at det ikke finnes noe større og herligere enn denne største herlighet, uten å gi noen nærmere forklaring."

"Den er som en strålende vakker juvel, Mester, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, som ligger og skinner, glitrer og stråler på et hvitt klede. Så herlig skinner og glitrer det lytefrie selvet etter døden."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? En strålende vakker juvel, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, som ligger og skinner, glitrer og stråler på et hvitt klede? Eller en ildflue i nattemørket?"

"Av disse to er det en ildflue i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? En ildflue i nattemørket? Eller en oljelampe i nattemørket?"

"Av disse to er det en oljelampe i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? En oljelampe i nattemørket? Eller et stort bål i nattemørket?"

"Av disse to er det et stort bål i nattemørket som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? Et stort bål i nattemørket? Eller morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr?"

"Av disse to er det morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? Morgenstjernen fra en skyfri himmel idet dagen gryr? Eller fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt?"

"Av disse to er det fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Hva mener du er herligst og skinner klarest, Udayi? Fullmånen fra en skyfri himmel ved midnatt? Eller solen som stråler fra en skyfri himmel ved middagstid i etter at regntiden er slutt?"

"Av disse to er det solen som stråler fra en skyfri himmel ved middagstid i etter at regntiden er slutt som er herligst og skinner klarest, Mester."

"Og dessuten vet jeg at mange guder stråler og skinner med en stråleglans som langt overgår solen og månen, Udayi. Men likevel sier jeg ikke at dette er den største herlighet, og noe større og herligere en dette finnes ikke. Mens du, derimot, peker på noe som skinner langt svakere enn en ildflue og sier at det ikke finnes noe større og herligere en det, og det til tross for at du ikke kan gi noen nærmere forklaring av det."

"Du har avgjort denne debatten, Mester!"

"Hvorfor sier du at jeg har avgjort denne debatten, Udayi?"

"Fordi lærerne våre sier at dette er den største herlighet, og noe større og herligere en det finnes det ikke. Men du har gått i rette med dem og vist at denne uttalelsen er tom og meningsløs."

"Men finnes det en verden som utelukkende er lykkelig, Udayi? Og finnes det noen praktisk metode for å oppleve en verden som utelukkende er lykkelig?"

"Lærerne våre sier at det finnes en verden som utelukkende er lykkelig, Mester. Og de sier at det finnes en praktisk metode for å oppleve en verden som utelukkende er lykkelig."

"Hvordan er da denne praktisk metoden som fører fram til en verden som utelukkende er lykkelig, Udayi?"

"Det er å avstå fra å drepe levende vesener, avstå fra å ta det som ikke blir gitt, avstå fra å begå seksuelle overgrep, avstå fra urett tale og øve en viss form for askese. Dette er den praktisk metoden som fører fram til en verden som utelukkende er lykkelig."

"Men hvordan er det, Udayi – i det øyeblikket du avstår fra å drepe et levende vesen, føler du deg da utelukkende lykkelig, eller føler du både lykke og lidelse?"

"Både lykke og lidelse, Mester."

"Men hvordan er det, Udayi – i det øyeblikket du avstår fra å ta det som ikke blir gitt, føler du deg da utelukkende lykkelig, eller føler du både lykke og lidelse?"

"Både lykke og lidelse, Mester."

"Men hvordan er det, Udayi – i det øyeblikket du avstår fra å begå seksuelle overgrep, føler du deg da utelukkende lykkelig, eller føler du både lykke og lidelse?"

"Både lykke og lidelse, Mester."

"Men hvordan er det, Udayi – i det øyeblikket du avstår fra urett tale, føler du deg da utelukkende lykkelig, eller føler du både lykke og lidelse?"

"Både lykke og lidelse, Mester."

"Men hvordan er det, Udayi – i det øyeblikket du praktiserer denne askesen, føler du deg da utelukkende lykkelig, eller føler du både lykke og lidelse?"

"Både lykke og lidelse, Mester."

"Men hvordan er det, Udayi – er ikke da opplevelsen av en verden som er utelukkende lykkelig, avhengig av en praksis som innebærer både lykke og lidelse?"

"Du har avgjort denne debatten, Mester!"

"Hvorfor sier du at jeg har avgjort denne debatten, Udayi?"

"Fordi lærerne våre sier at det finnes en verden som utelukkende er lykkelig, Mester. Og de sier at det finnes en praktisk metode for å oppleve en verden som utelukkende er lykkelig. Men du har gått i rette med dem og vist at denne uttalelsen er tom og meningsløs.

Men finnes det en verden som utelukkende er lykkelig, Mester? Og finnes det noen praktisk metode for å oppleve en verden som utelukkende er lykkelig?"

"Ja, Udayi, det finnes virkelig en verden som utelukkende er lykkelig, Mester. Og det finnes en praktisk metode for å oppleve en verden som utelukkende er lykkelig."

"Hvordan er da denne praktisk metoden som fører fram til en verden som utelukkende er lykkelig, Mester?"

"Det er når munken isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der.

Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der.

Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der.

Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der. Dette er den praktiske metoden som fører fram til en verden som utelukkende er lykkelig."

"Men dette er ikke en praktisk metode som fører fram til en verden som utelukkende er lykkelig, Mester. For i og med dette opplever han jo allerede en verden som utelukkende er lykkelig."

Da Sakuludayi hadde sagt dette, begynte forsamlingen av omvandrende asketer å rope:

"Nå er det ute med både oss og lærerne våre! For vi kjenner ikke til noe høyere enn dette!"

Sakuludayi brakte forsamlingen ro og henvendte seg så til Mesteren:

"I hvilken forstand opplever han da en verden som er utelukkende lykkelig, Mester?"

"Når han har gått inn i første, andre, tredje og fjerde meditasjonstilstand, befinner han seg i en verden som utelukkende er lykkelig, der han omgås og snakker med de gudene som befinner seg der. Og det er riktig at han i og med dette opplever en verden som utelukkende er lykkelig."

"Følger munkene dine treningsveien for å oppleve en slik verden som er utelukkende lykkelig, Mester!"

"Nei, Udayi, munkene mine følger ikke treningsveien for å oppleve en slik verden som er utelukkende lykkelig. Det finnes andre ting som er høyere og herligere enn dette, og det er for å virkeliggjøre dem at munkene mine følger treningsveien."

"Hvilke ting er det som er høyere og herligere, Mester, som munkene følger treningsveien for å virkeliggjøre?"

"Sett at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Udayi. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ‘Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?'

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.

Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.

Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.

Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.

Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.

Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.

Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.

Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.

Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten – han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.

Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.

Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.

En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.

Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.

Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.

Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.

Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der.

Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der.

Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der.

Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,' – og han husker like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.'

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk, og dette ser han slik det virkelig er.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, betrakter han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.' Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger, og dette ser han slik det virkelig er.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, – så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Disse tingene er høyere og herligere, og det er for å virkeliggjøre dem at munkene mine følger treningsveien."

Da Sakuludayi hørte dette, sa han:

"Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt i deg, Mester, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, Mester."

Da de andre omvandrende asketene hørte dette, sa de:

"Ikke begynn å praktisere treningsveien under Gotame, min herre! Ikke bli elev etter at du har vært lærer! Det ville være som å gjøre en stor vannkrukke om til en liten bolle. Ikke begynn å praktisere treningsveien under Gotame, min herre! Ikke bli elev etter at du har vært lærer!"

På den måten ble den omvandrende asketen Sakuludayi forhindret fra å følge treningsveien under Mesteren.