Suttapitaka
Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema
1. Sagathavagga - Boken med vers
10. Yakkhasamyutta - Samtaler med yakkhaer
[Note: Det er ikke alltid lett å finne presise norske ord for vesener i indisk mytologi. En yakkha var et åndevesen, ofte med store krefter, noen ganger med status nærmest som en gud, andre ganger farlig, ondsinnet og skadelig som et troll. I disse tekstene opptrer yakkhaene som oftest på samme måte som gudene ellers i de buddhistiske tekstene, det vil si at de er en slags ikke-mennesker med menneskelige egenskaper, og de kommer gjerne og lytter til Mesterens veiledninger.]
1.10.1 Indaka
Indakasutta
En gang da Mesteren var i Rajagaha, oppholdt han seg på Inda-fjellet, der en yakkha ved navn Indaka holdt til. Yakkhaen Indaka gikk bort til Mesteren og sa:
"De oppvåknede sier at kropp og sjel ikke er det samme.
Hvordan kan da sjelen finne denne kroppen?
Hvor kommer denne knokkelhaugen fra?
Hvordan blir den produsert i mors liv?"
Mesteren svarte:
"Først er den som et lite frø.
Frøet spirer og vokser.
Det utvikler seg gjennom flere stadier,
inntil kroppen er dannet med hud og hår.
Det som moren spiser og drikker,
blir til næring for det ufødte barnet."
1.10.2 Sakka
Sakkanamasutta
En gang da Mesteren var i Rajagaha, oppholdt han seg på Gribbetoppen. Da kom det en yakkha ved navn bort til Mesteren og sa:
"Det sømmer seg ikke at du
som har lagt bindingene bak deg,
som har oppnådd fullkommen frihet,
skal være lærer for andre, munk!"
Mesteren svarte:
"Hør her, Sakka. Det sømmer seg ikke at
den vise legger seg opp i hvordan
andre mennesker ordner sitt samliv.
Hvis han underviser andre
og selv har et lett og lyst sinn,
så binder han seg ikke til dem.
Han gir uttrykk for ren medfølelse."
1.10.3 Suciloma
Sucilomasutta
En gang da Mesteren var i Gaya, satt han i nærheten av en steindysse der yakkhaen Suciloma bodde. Akkurat da var yakkhaene Khara og Suciloma like i nærheten, og Khara sa:
"Der er det en munk!"
"Nei, det er ikke noen munk," svarte Suciloma. "Det er bare en liten munkespirrevipp."
"Da får vi finne ut om det er en virkelig bare munk eller bare en liten munkespirrevipp."
Dermed gikk Suciloma bort til Mesteren og bøyde seg over ham. Mesteren bøyde seg bort. Da sa Suciloma:
"Er du redd for meg?"
"Nei, jeg er ikke redd for deg, min venn. Men det er ikke bra å berøre deg."
"Jeg har et spørsmål til deg, munk. Hvis du ikke kan svare, skal jeg gjøre deg gal, eller jeg knuser hjertet ditt, eller jeg tar deg i føttene og slenger deg over på den andre siden av Ganges!"
"Jeg ser ikke noen i hele verden med alle dens med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, som kan gjøre meg gal, knuse hjertet mitt, eller ta meg i føttene og slenge meg over på den andre siden av Ganges. Men spør nå om hva du vil, min venn."
Suciloma sa:
"Hva er årsaken til lidenskap og aggresjon?
Hvorfor føler vi tiltrekning, frastøting og redsel?
Hva er opphavet til tankene som flagrer omkring
som ei kråke som smågutter holder i band?"
Mesteren svarte:
"Lidenskap og aggresjon har utspring i deg selv.
Det samme har tiltrekning, frastøting og redsel.
Du er selv opphavet til tankene som flagrer omkring
som ei kråke som smågutter holder i band.
De vokser ut av deg selv, ut av ditt begjær,
akkurat som greinene vokser ut av et banantre.
De slynger seg om forskjellige sansenytelser,
som en slyngplante slynger seg om trærne.
De som forstår dette som det er,
de klarer også å legge det bort.
Hør her, yakkha! De klarer å krysse
den elven som er som er så vanskelig å krysse
og som de aldri tidligere hadde krysset!
Det blir ingen ny tilblivelse for dem."
1.10.4 Manibhadda
Manibhaddasutta
En gang da Mesteren var i Magadha, holdt han til ved helligdommen Manimalika, der yakkhaen Manibhadda bodde. Manibhadda kom bort til Mesteren og sa:
"Den som øver oppmerksomhet
har det alltid godt, og han blir lykkelig.
Det går bedre og bedre dag for dag
og han blir fri fra alt hat."
Mesteren svarte:
"Den som øver oppmerksomhet
har det alltid godt, og han blir lykkelig.
Det går bedre og bedre dag for dag
men han blir ikke fri fra alt hat.
Men den som legger vekt på ikke-vold
og bestreber seg på dette dag og natt,
som føler vennlighet overfor alt som lever,
han vil ikke utvikle noe hat."
1.10.5 Sanu
Sanusutta
En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, ble Sanu, sønn av en kvinne som var tilhenger av Buddha, besatt av en yakkha. Moren hans ble fortvilet og uttalte disse versene:
"Jeg har hørt arahanter fortelle
at yakkhaer ikke plager dem
som samvittighetsfullt overholder
alle høytider og festdager,
både de regulære og de ekstraordinære,
og som lever et høyverdig liv.
Men nå ser jeg yakkhaen plage
min sønn, Sanu!"
Yakkhaen svarte:
"Hvis du har hørt arahanter fortelle
at yakkhaer ikke plager dem
som samvittighetsfullt overholder
alle høytider og festdager,
både de regulære og de ekstraordinære,
og som lever et høyverdig liv,
da skal du fortelle Sanu,
når han våkner, at yakkhaen sa:
‘Ikke gjør noe ondt,
verken åpenlyst eller i det skjulte!
Hvis du gjør noe som er ondt,
eller hvis du kommer til å gjøre det,
blir du aldri kvitt smertene,
selv om du prøver å flykte fra dem!'"
Sanu kom til seg selv og sa:
"Folk gråter over en som er død,
eller over en levende som er fraværende.
Men jeg er jo her, mamma!
Så hvorfor gråter du over meg?"
Moren sa:
"Folk gråter over en som er død,
eller over en levende som er fraværende.
De gråter også over en som har gitt avkall
på sansenytelser, men som har falt tilbake igjen.
For selv om han lever, er han død, min sønn!
Vil du atter tilbake til aske og glør
etter at du har unnsluppet dette?
Vil du tilbake til helvete
etter at du har klart å komme deg unna?
Men gjør som du vil, gutten min!
Hvem skal meg beklage meg overfor?
Selv om du har unnsluppet flammene,
vil du visst gjerne tilbake dit!"
1.10. 6. Piyankara
Piyankarasutta
En gang da munken Anuruddha var i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sto han tidlig opp en morgen og begynte å resitere læretekster.
Ei yakkha-mor som var i nærheten, fikk høre dette. Hun hysjet på ungen sin, og hvisket:
"Hysj, Piyankara, vær stille som ei mus!
Munken resiterer tekster om læren!
Tenk om vi kunne lære de versene
og gjøre slik de sier.
Det hadde sannelig vært bra for oss!
Hvis vi bare kunne la andre være i fred
og ikke si noe som vi vet ikke er sant,
og øve oss i å gjøre det som er godt,
så kanskje vi kunne fri oss fra trollhammen!"
1.10.7 Punabbasu
Punabbasusutta
En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren og om. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Ei yakkha-mor som var i nærheten, fikk høre dette. Hun hysjet på barna sine, og hvisket:
"Hysj, vær stille, Uttara!
Hysj, vær stille, gutten min,
så jeg kan høre ordene til læreren,
ordene til den fremste av dem som er oppvåknet!
Mesteren sa at nibbana
er frihet fra alle bindinger.
Denne læren er meg
uendelig kjær!
Jeg er glad i sønnen min,
jeg er glad i mannen min.
Men enda mer glad er jeg
i å følge den veien han viser.
For verken sønn eller ektemann
kan fri meg fra det som gjør vondt,
slik som det å lytte til den gode lære
befrir alle levende vesener fra det vonde.
Jeg vil gjerne høre den læren
som gir frihet fra sorger, alderdom og død
som denne verden er så full av.
Så vær stille, Punabbasu!"
Punabbasu svarte:
"Jeg skal ikke si et ord, mamma.
Og Uttara lager heller ikke en lyd.
Så bare lytt til læren, du!
Det er godt å høre den sanne lære.
Når vi har det vondt her i verden,
er det fordi vi ikke har hørt læren, mamma!
Den oppvåknede er i sin siste tilværelse.
Han som ser, gir undervisning i læren!
Han sprer lys i mørket
for både guder og mennesker."
Moren sa:
"Så bra! Min egen sønn,
næret ved mitt bryst, er en vismann!
Sønnen min elsker å lytte
til den oppvåknedes rene lære!
Velsignet skal du være, Punabbasu!
I dag er jeg blitt fri!
Vi lytter til den edles sannheter,
og du skal også høre dem fra meg, Uttara!"
1.10.8 Sudatta
Sudattasutta
En gang da Mesteren var i Rajagaha, holdt han til i den svale lunden. Akkurat da var den rike borgeren Anathapindika i Rajagaha i forbindelse med noen forretninger. Anathapindika fikk høre at det skulle ha stått fram en mann som var oppvåknet, og straks ville han besøke Mesteren. Men så innså han at det var for sent på dagen til å besøke Mesteren, så han bestemte seg for å gå neste dag. Dette tenkte han på da han gikk og la seg. Tre ganger i løpet av natten våknet han og syntes det begynte å lysne.
Deretter gikk Anathapindika til inngangen til den svale lunden, og porten ble åpnet av usynlige ånder. Men idet han kom ut av byen, syntes han lyset forsvant og det ble mørkt, så han ble redd og fikk gåsehud av skrekk. Han ville aller helst snu og gå tilbake igjen. Da sa den usynlige yakkhaen Sivaka:
"Hundre elefanter, hundre hester,
hundre vogner forspent med muldyr,
hundre tusen jomfruer med juveler og ringer,
er ikke verd en brøkdel av et videre skritt.
Gå videre, borger! Gå videre!
Det er bedre for deg å fortsette
enn å vende om og gå tilbake."
Da letnet mørket for Anathapindika. Det ble lyst så han kunne se igjen, og redselen forlot ham. Men så ble det mørkt igjen, lyset forsvant, og han fikk gåsehud av skrekk. Han ville aller helst snu og gå tilbake igjen. Da gjentok den usynlige yakkhaen Sivaka:
"Hundre elefanter, hundre hester,
hundre vogner forspent med muldyr,
hundre tusen jomfruer med juveler og ringer,
er ikke verd en brøkdel av et videre skritt.
Gå videre, borger! Gå videre!
Det er bedre for deg å fortsette
enn å vende om og gå tilbake."
Da letnet mørket for Anathapindika. Det ble lyst så han kunne se igjen, og redselen forlot ham. Men så ble det mørkt for tredje gang, lyset forsvant, og han fikk gåsehud av skrekk. Han ville aller helst snu og gå tilbake igjen. Da gjentok den usynlige yakkhaen Sivaka:
"Hundre elefanter, hundre hester,
hundre vogner forspent med muldyr,
hundre tusen jomfruer med juveler og ringer,
er ikke verd en brøkdel av et videre skritt.
Gå videre, borger! Gå videre!
Det er bedre for deg å fortsette
enn å vende om og gå tilbake."
Da letnet mørket for Anathapindika. Det ble lyst så han kunne se igjen, og redselen forlot ham. Han gikk inn i den svale lunden og gikk bort til Mesteren. Da hadde Mesteren nettopp stått opp og gikk og praktiserte gående meditasjon. Han fikk se Anathapindika komme gående, gikk ned fra vandrebanen sin, satte seg på en sitteplass som sto klar for ham og sa:
"Velkommen, Sudatta!"
Anathapindika ble glad og overrasket over at Mesteren kjente det virkelige navnet hans. Han bøyde seg til marken for Mesterens føtter og sa:
"Har du sovet godt i natt, Mester?"
Mesteren svarte:
"En brahman som har nådd det endelige nibbana,
sover alltid godt! For det hefter ikke lenger
noen sanselighet ved ham. Han har kjølt seg ned
og er fri fra enhver involvering.
Når alle bindinger er skåret over
og alle sorger er fordrevet fra hjertet,
da sover den fredelige godt,
siden han har funnet fred i sinnet."
1.10.9 Første tekst om Sukka
Pathamasukkasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var nonnen Sukka omgitt av en stor folkemengde som hun ga undervisning i læren. Og en yakkha var så fornøyd med undervisningen hennes at den gikk gatelangs i byen og ropte ut:
"Hva er det med Rajagaha-folk?
Som drukne virrer de gatelangs!
Ser ikke lyset, hører ikke
Sukka forklare Buddhas lære.
Men de vise, skulle jeg tro,
ville begjærlig drukket disse
gyllensøte, styrkende ord –
slik en vandrer slurper regnvann."
1.10.10 Andre tekst om Sukka
Dutiyasukkasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var det en legmannstilhenger som ga mat til nonnen Sukka. Og en yakkha var så begeistret for henne at den gikk gatelangs i byen og ropte ut:
"Den kloke legmannen
som ga mat til Sukka,
som er fri fra alle bindinger,
vinner i sannhet store fortjenester!"
1.10.11 Cira
Cirasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var det en legmannstilhenger som ga mat til nonnen Cira. Og en yakkha var så begeistret for henne at den gikk gatelangs i byen og ropte ut:
"Den kloke legmannen
som ga mat til Cira,
som er fri fra alle bindinger,
vinner i sannhet store fortjenester!"
1.10.12 Alavaka
Alavakasutta
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Alavi, der en yakkha ved navn Alavaka holdt til. Yakkhaen gikk bort til Mesteren og sa:
"Kom ut, munk!"
"Det er greit, min venn," svarte Mesteren og kom ut.
"Gå inn igjen, munk!"
"Det er greit, min venn," svarte Mesteren og gikk inn.
Dette gjentok seg to ganger til, men da yakkhaen for fjerde gang ba Mesteren komme ut, svarte han:
"Nei, nå kommer jeg ikke ut, min venn. Gjør det du har tenkt å gjøre."
"Jeg har et spørsmål til deg, munk. Hvis du ikke kan svare, skal jeg gjøre deg gal, eller jeg knuser hjertet ditt, eller jeg tar deg i føttene og slenger deg over på den andre siden av Ganges!"
"Jeg ser ikke noen i hele verden med alle dens med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, som kan gjøre meg gal, knuse hjertet mitt, eller ta meg i føttene og slenge meg over på den andre siden av Ganges. Men spør nå om hva du vil, min venn."
Alavaka sa:
"Hva er den største rikdom et menneske kan ha?
Hva bringer lykke hvis det blir godt utført?
Hvilken smak er den søteste som finnes?
Hvordan sier man det er best å leve?"
Mesteren svarte:
"Tillit er den største lykke et menneske kan ha.
Gode gjerninger bringer lykke.
Sannheten smaker søtest av alt.
Det beste er å leve i visdom."
Alavaka spurte:
"Hvordan krysser man floden?
Hvordan krysser man havet?
Hvordan overvinner man lidelse?
Hvordan kan vi bli renset?"
Mesteren svarte:
"Med tillit krysser man floden.
Med flid krysser man havet.
Med innsatsvilje overvinner man lidelse.
Med visdom kan vi bli renset."
Alavaka sa:
"Hvordan vinner man visdom?
Hvordan vinner man rikdom?
Hvordan får man et godt omdømme?
Hvordan knytter man venner til seg?
Hvordan kan vi bli fri fra sorger
i denne verden og den neste?"
Mesteren svarte:
"Den som har tillit til de ærverdiges lære,
finner svalende lindring.
Den lærvillige som flittig studerer,
erverver seg visdom.
Den utholdende, som gjør hva rett er,
og som er iherdig, vinner seg rikdom.
Ved sannferdighet får man et godt omdømme.
Ved gavmildhet knytter man venner til seg.
Slik kan vi bli fri fra sorger
i denne verden og den neste:
Den legmann som praktiserer fire prinsipper –
sannferdighet, selvbeherskelse, standhaftighet og gavmildhet –
slipper å sørge etterpå.
Spør du bare så mange du vil,
av vanlige mennesker, brahmaner og eneboere,
om det finnes noe som er bedre enn
sannferdighet, selvbeherskelse, gavmildhet og utholdenhet."
Alavaka sa:
"Hvorfor i all verden skal jeg spørre
vanlige mennesker, brahmaner og eneboere?
I dag forstår jeg klart hva som er
det beste grunnlaget for framtidig lykke.
Det var heldig for meg at den oppvåknede
kom til Alavi i dag!
Nå forstår jeg klart
hvilke gaver som gir gode frukter.
Nå vil jeg legge ut på vandring
fra landsby til landsby, fra by til by,
og lovprise den oppvåknede
og den beste av alle lærer."