Suttapitaka

Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema

1. Sagathavagga - Boken med vers
11. Sakkasamyutta - Samtaler med Sakka


Startside Suttapitaka Samyuttanikaya Sagathavagga


1.11.1. Første kapittel
Pathamavagga

1.11.1.1 (1.11.1) Suvira
Suvirasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene

Mesteren sa:

"En gang gikk asuraene til angrep på gudene, munker, og Sakka, gudenes konge tilkalte gudesønnen Suvira og sa:

‘Nå går disse asuraene til angrep på gudene, kjære Suvira. Gå til motangrep på dem!"

"Ja vel, min herre," svarte Suvira. Men har somlet, så Sakka måtte gjenta ordren. Suvira svarte at det skulle han gjøre, men han somlet fortsatt. For tredje gang sa Sakka:

‘Nå går disse asuraene til angrep på gudene, kjære Suvira. Gå til motangrep på dem!"

"Ja vel, min herre," svarte Suvira. Men da han fortsatt somlet, sa Sakka:

‘Det finnes et sted der du kan finne lykken
uten å streve eller anstrenge deg.
Dra dit, Suvira.
Og vis meg veien dit, også!'

Suvira svarte:

‘Vis meg det høyeste og det beste, Sakka,
det som man kan oppnå uten noe slit,
det man kan oppnå uten anstrengelser,
og der man får alle sine ønsker oppfylt!'

Sakka sa:

‘Dra dit hvor det ikke er noe strev
og der fravær av anstrengelser
fører til den høyeste lykke, Suvira!
Og vis meg veien dit, også!'

Suvira svarte:

‘Vis meg det høyeste og det beste, Sakka,
den lykke og den frihet fra sorg
som vi kan oppnå uten noen anstrengelser!
Vis meg veien dit, du høyeste gud!'

Sakka sa:

‘Hvis ingen gjør noe som helst,
kommer heller ikke noen til å bli født.
Det er veien til nibbana.
Dra dit, du Suvira, og vis meg veien dit, også!'

Sakka, gudenes konge, lever på fruktene av sine egne gode fortjenester, munker. Han har oppnådd herredømme blant de trettitre gudene og han er en som taler rosende om iherdig innsats. Så sørg for at dere, som har forlatt hjemmet for å følge den gode treningsdisiplinen, passer på å trene energisk og iherdig slik at dere kan oppnå det dere ennå ikke har oppnådd, nå fram til dit hvor dere ennå ikke har nådd fram og virkeliggjøre det dere ennå ikke har virkeliggjort."


1.11.1.2 (1.11.2) Susima
Susimasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene

Mesteren sa:

"En gang gikk asuraene til angrep på gudene, munker, og Sakka, gudenes konge tilkalte gudesønnen Susima og sa:

‘Nå går disse asuraene til angrep på gudene, kjære Susima. Gå til motangrep på dem!"

"Ja vel, min herre," svarte Susima. Men har somlet, så Sakka måtte gjenta ordren. Susima svarte at det skulle han gjøre, men han somlet fortsatt. For tredje gang sa Sakka:

‘Nå går disse asuraene til angrep på gudene, kjære Susima. Gå til motangrep på dem!"

"Ja vel, min herre," svarte Susima. Men da han fortsatt somlet, sa Sakka:

‘Det finnes et sted der du kan finne lykken
uten å streve eller anstrenge deg.
Dra dit, Susima.
Og vis meg veien dit, også!'

Susima svarte:

‘Vis meg det høyeste og det beste, Sakka,
det som man kan oppnå uten noe slit,
det man kan oppnå uten anstrengelser,
og der man får alle sine ønsker oppfylt!'

Sakka sa:

‘Dra dit hvor det ikke er noe strev
og der fravær av anstrengelser
fører til den høyeste lykke, Susima!
Og vis meg veien dit, også!'

Susima svarte:

‘Vis meg det høyeste og det beste, Sakka,
den lykke og den frihet fra sorg
som vi kan oppnå uten noen anstrengelser!
Vis meg veien dit, du høyeste gud!'

Sakka sa:

‘Hvis ingen gjør noe som helst,
kommer heller ikke noen til å bli født.
Det er veien til nibbana.
Dra dit, du Susima, og vis meg veien dit, også!'

Sakka, gudenes konge, lever på fruktene av sine egne gode fortjenester, munker. Han har oppnådd herredømme blant de trettitre gudene og han er en som taler rosende om iherdig innsats. Så sørg for at dere, som har forlatt hjemmet for å følge den gode treningsdisiplinen, passer på å trene energisk og iherdig slik at dere kan oppnå det dere ennå ikke har oppnådd, nå fram til dit hvor dere ennå ikke har nådd fram og virkeliggjøre det dere ennå ikke har virkeliggjort."


1.11.1.3 (1.11.3) Banneret
Dhajaggasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene

Mesteren sa:

"Det sto en gang et slag mellom gudene og asuraene, munker. Da talte Sakka, gudenes konge, til gudene og sa:

‘Hvis dere blir grepet av frykt og redsel, mine herrer, så se opp på spissen av banneret mitt. Når dere gjør det, vil frykten og redselen forlate dere. Hvis dere ikke kan se banneret mitt, så se opp på spissen av banneret til Pajapati, gudenes konge. Da vil frykten og redselen forlate dere. Hvis dere ikke kan se banneret til Pajapati, så se opp på spissen av banneret til Varuna, gudenes konge. Da vil frykten og redselen forlate dere. Hvis dere ikke kan se banneret til Varuna, så se opp på spissen av banneret til äsana, gudenes konge. Da vil frykten og redselen forlate dere.'

Det kan hende at frykten og redselen vil forlate den som ser opp på spissen av banneret til Sakka eller de andre gudene, munker. Men det kan også hende at dette ikke skjer. Og hvorfor det? Det er fordi Sakka, gudenes konge, ikke er fri fra lidenskaper, aggresjon og uvitenhet, og han er fryktsom og lettskremt, han kan lett få panikk og flykte.

Men det sier jeg dere, munker: Hvis dere opplever frykt eller redsel når dere sitter ute i skogen, under et tre eller i enerom, så tenk på meg slik: Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Hvis dere opplever frykt eller redsel, kommer dette til å forsvinne når dere tenker på meg på denne måten.

Men hvis dere ikke husker på meg, kan dere tenke på læren slik: Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den. Hvis dere opplever frykt eller redsel, kommer dette til å forsvinne når dere tenker på læren på denne måten.

Men hvis dere ikke husker på læren, kan dere tenke på fellesskapet av ordinerte elever slik: Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester. Hvis dere opplever frykt eller redsel, kommer dette til å forsvinne når dere tenker på fellesskapet av ordinerte elever på denne måten. Og hvorfor? Det er fordi den ærverdige som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, er fri fra lidenskaper, aggresjon og uvitenhet. Han er verke fryktsom eller lettskremt, og han får ikke panikk og flykter."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

"Hvis dere blir grepet av frykt og redsel
mens dere sitter ute i skogen,
under et tre eller i enerom,
så tenk på den oppvåknede.

Hvis dere ikke tenker på den oppvåknede,
på den beste og fremste av alle mennesker,
så tenk på læren hans, den som fører til frihet
og som han har forklart så tydelig.

Hvis dere ikke husker på læren hans,
den som fører til frihet og er forklart så tydelig,
så tenk på fellesskapet av hans elever,
den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.

Når dere på denne måten tenker på
den fullkomment oppvåknede,
hans lære og fellesskapet av hans elever,
skal dere ikke oppleve noen frykt eller redsel."


1.11.1.4 (1.11.4) Tålmodighet
Vepacittisutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det sto en gang et slag mellom gudene og asuraene, munker. Asuraenes konge, Vepacitti, talte til asuraene og sa:

‘Hvis vi vinner i dette slaget mot gudene, mine herrer, så bind Sakka, gudenes konge om hender, føtter og hals og før ham fram for meg i asuraenes hovedstad!'

Sakka, gudenes konge, talte også til gudene og sa:

‘Hvis vi vinner i dette slaget mot asuraene, mine herrer, så bind Vepacitti, asuraenes konge om hender, føtter og hals og før ham fram for meg i Sudhamma-salen!'

Så sto slaget, og gudene vant over asuraene. De trettittre gudene bandt Vepacitti, asuraenes konge om hender, føtter og hals og førte ham fram for Sakka, gudenes konge, i Sudhamma-salen. Vepacitti overhøvlet Sakka på det groveste både da han ble ført bundet fram for Sakka i tronsalen Sudhamma og da han ble ført ut igjen.

Vognstyreren Matali spurte Sakka:

‘Er du redd nå, Sakka?
Eller er det fordi du er svak
at du finner deg i
slik grov kjeft fra Vepacitta?'

Sakka svarte:

‘Jeg er verken redd eller svak
fordi om jeg viser tålmodighet.
Hvis jeg skulle gi meg til å krangle
med en tosk, ville jeg jo være dum.'

Matali sa:

‘Men tosker blir bare mer oppkjeftige
hvis man ikke tar igjen med dem.
Derfor bør den som er klok,
holde tosken i tømme med makt.'

Sakka svarte:

‘For min del mener nå jeg
at når man ser en tosk som er rasende,
stopper man ham best ved å øve
oppmerksomhet og sinnsro.'

Matali sa:

‘Det er et alvorlig feilgrep
å vise en slik tålmodighet, Sakka.
For når en tosk tror du viser
tålmodighet fordi du er redd,

vil tullingen slett ikke gi seg,
men storme fram på samme måte
som oksen forfølger den som flykter.'

Sakka svarte:

‘La ham da bare innbille seg
at jeg er redd – om han vil.
Av alle foredlende egenskaper
finnes intet høyere enn tålmodighet.

Den som er sterk, men rolig,
viser tålmodighet med den svake.
Det er en høyere form for tålmodighet
enn når den svake er tålmodig
bare fordi han ikke har noe valg.

Den som tror at toskenes styrke er ekte styrke,
vil si at sann styrke er svakhet.
Den sterke, som tar vare på det som er rett,
vil ikke gi seg ut i krangel.

Den dårligste av de to er han
som kjefter tilbake når han får kjeft.
Den som lar være å kjefte tilbake,
høster en seier som er vanskelig å vinne.

Han søker det beste for begge,
både for seg selv og for motparten.
Når han ser at den andre er sint,
bevarer han ro og oppmerksomhet.

Slik helbreder han begge,
både seg selv og sin motpart.
Det er bare slike som ikke forstår dette,
som vil regne ham som en tosk.'

Sakka, gudenes konge, lever på fruktene av sine egne gode fortjenester, munker. Han har oppnådd herredømme blant de trettitre gudene og han er en som taler rosende om tålmodighet og mildhet. Så sørg for at dere, som har forlatt hjemmet for å følge den gode treningsdisiplinen, passer på å øve tålmodighet og mildhet."


1.11.1.5 (1.11.5) Gode ord gir seier
Subhasitajayasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det sto en gang et slag mellom gudene og asuraene, munker. Asuraenes konge, Vepacitti, henvendte seg til Sakka, gudenes konge, og sa:

‘Skal vi la seieren gå til den som snakker best for seg?'

‘Ja, vi lar seieren gå til den som snakker best for seg,' svarte Sakka.

Dermed samlet begge to sine skarer av følgesvenner og lot dem sette seg, idet de sa:

‘Disse skal dømme hvem som snakker godt og hvem som snakker dårlig.'

Så sa Vepacitti:

‘Du kan begynne, Sakka.'

Men Sakka svarte:

‘Du er eldst av oss, Vepacitti. Du kan begynne.'

Da uttalte Vepacitti dette verset:

‘Tosker blir bare mer oppkjeftige
hvis man ikke tar igjen med dem.
Derfor bør den som er klok,
holde tosken i tømme med makt.'

Da asuraene hørte dette verset til Vepacitti, jublet de. Men gudene satt der tause. Da sa Vepacitti at nå var det Sakkas tur. Sakka uttalte dette verset:

‘For min del mener nå jeg
at når man ser en tosk som er rasende,
stopper man ham best ved å øve
oppmerksomhet og sinnsro.'

Da gudene hørte dette verset til Sakka, jublet de. Men asuraene satt der tause. Da sa Sakka at nå var det Vepacitttis tur igjen. Vepacitti uttalte dette verset:

‘Det er et alvorlig feilgrep
å vise en slik tålmodighet, Sakka.
For når en tosk tror du viser
tålmodighet fordi du er redd,
vil tullingen slett ikke gi seg,
men storme fram på samme måte
som oksen forfølger den som flykter.'

Da asuraene hørte dette verset til Vepacitti, jublet de. Men gudene satt der tause. Da sa Vepacitti at nå var det Sakkas tur. Sakka uttalte disse versene:

‘La ham da bare innbille seg
at jeg er redd – om han vil.
Av alle foredlende egenskaper
finnes intet høyere enn tålmodighet.

Den som er sterk, men rolig,
viser tålmodighet med den svake.
Det er en høyere form for tålmodighet
enn når den svake er tålmodig
bare fordi han ikke har noe valg.

Den som tror at toskenes styrke er ekte styrke,
vil si at sann styrke er svakhet.
Den sterke, som tar vare på det som er rett,
vil ikke gi seg ut i krangel.

Den dårligste av de to er han
som kjefter tilbake når han får kjeft.
Den som lar være å kjefte tilbake,
høster en seier som er vanskelig å vinne.

Han søker det beste for begge,
både for seg selv og for motparten.
Når han ser at den andre er sint,
bevarer han ro og oppmerksomhet.

Slik helbreder han begge,
både seg selv og sin motpart.
Det er bare slike som ikke forstår dette,
som vil regne ham som en tosk.'

Da gudene hørte dette verset til Sakka, jublet de, men asuraene satt der tause. Men deretter sa både guder og asuraer:

‘De versene som Vepacitti, asuraenes konge, uttalte, handler om vold og makt, om krangel, strid og kiv. Men de versene som Sakka, gudenes konge, uttalte, handler om overtalelse og mildhet, om enighet, vennskap og harmoni. Derfor vinner Sakka med sine gode ord.'

På den måten ble Sakka, gudenes konge, seierherre som følge av sine gode ord, munker."


1.11.1.6 (1.11.6) Fuglereir
Kulavakasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det sto en gang et slag mellom gudene og asuraene, munker. I det slaget vant asuraene, og gudene flyktet mot nord mens de ble forfulgt av asuraene. Da sa Sakka, gudenes konge, dette verset til vognstyreren Matali:

"Pass på at vogna ikke skubber borti
noen av fuglereira her i bommulstrærne, Matali!
Jeg vil heller miste livet for asuraene
enn å ødelegge noen av disse reira!"

"Ja vel, Herre," svarte Matali og snudde forspannet på tusen hester. Da tenkte asuraene:

"Sakka, gudenes konge, har snudd forspannet på tusen hester! Han har tenkt å gå til motangrep!"

Og asuraene ble så redde at de flyktet inn i borgen sin. Slik seiret Sakka fordi han viste omsorg, munker."


1.11.1.7 (1.11.7) Intet svik
Nadubbhiyasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"En dag da Sakka, gudenes konge, gikk for seg selv, tenkte han:

‘Jeg vil ikke svike selv den som er min fiende.'

Vepacitti, asuraenes konge, forsto hva han tenkte og gikk bort til ham. Sakka fikk øye på ham og sa:

‘Stopp der, Vepacitti! Nå er du min fange!'

‘Husk på at du ikke slipper taket i den tanken du nettopp hadde:'

‘Ja, hvis du sverger at heller ikke du vil fare med svik, Vepacitti.'

Vepacitti sa:

‘Da sverger jeg at den som vil svike deg,
du som er gift med Suja,
skal bli rammet av den straffen
som rammer den løgneren,
som rammer den som taler ondt om de edle,
som rammer den som sviker sine venner
og som rammer den utakknemlige!'"


1.11.1.8 (1.11.8) Asurafyrsten Verocana
Verocanaasurindasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, satt han for seg selv i Jetalunden og mediterte. Da kom Sakka, gudenes konge, og Verocana, asuraenes konge, bort til ham og ble stående ved hver sin dørstolpe. Så sa Verocana:

"En mann bør streve iherdig
til han når det mål han har satt seg.
Målet vil stråle når det er nådd.
Dette sier Verocana."

Sakka sa:

"En mann bør streve iherdig
til han når det mål han har satt seg.
Målet vil stråle når det er nådd.
Noe bedre enn tålmodighet finnes ikke."

Verocana sa:

"Alle levende vesener
har et mål de setter seg.
Målet er forskjellig for hver enkelt.
Det høyeste mål er det
som er til glede for alle.
Målet vil stråle når det er nådd.
Dette sier Verocana."

Sakka sa:

"Alle levende vesener
har et mål de setter seg.
Målet er forskjellig for hver enkelt.
Det høyeste mål er det
som er til glede for alle.
Målet vil stråle når det er nådd.
Noe bedre enn tålmodighet finnes ikke."


1.11.1.9 (1.11.9) Seerne i skogen
Araññayatanaisisutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det var en gang mange seere med høy moral og gode læresetninger kom sammen i løvhytter ute i skogen, munker. Sakka, gudenes konge, og Vepacitti, asuraenes konge, gikk for å besøke disse seerne. Vepacitti tok på seg snørestøvlene sine, spente på seg sverdet, løftet parasollen over hodet sitt, gikk inn hoveddøra til seerne og fornærmet dem ved å opptre overlegent. Sakka, derimot, tok av seg snørestøvlene, spente av seg sverdet og ga det til en annen, senket parasollen og gikk inn til seerne gjennom en annen dør. Så stilte han seg på lesiden av dem, hilste høflig på dem ved å løfte hendene med håndflatene mot hverandre og ble deretter stående. Da sa seerne til Sakka:

"Duften av seere som ble innviet for lenge siden,
faller fra kroppene deres og blåser med vinden.
Den driver fra oss til deg, du med tusen øyne.
Duften av seere er uren, du gudenes konge."

Sakka svarte:

"Duften av seere som ble innviet for lenge siden,
faller fra kroppene deres og blåser med vinden.
Den er som duften av blomsterkranser på hodet.
Det er denne duften vi gjerne vil kjenne, mine herrer.
Det er ikke noe her som gudene misliker."


1.11.1.10 (1.11.10) Seerne ved havet
Samuddakasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det var en gang mange seere med høy moral og gode læresetninger kom sammen i løvhytter ved havet, munker. På den tiden var det krig mellom gudene og asuraene. Da tenkte seerne som så:

‘Gudene er gode, men det er ikke asuraene. Vi har grunn til å være redde for asuraene. Kanskje vi skulle gå til Sambara, asuraenes konge, og be ham gi oss forsikringer om trygghet?'
Og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen, forsvant disse seerne fra løvhyttene sine ved havet og kom til syne framfor Sambara, asuraenes konge. Så sa de:

‘Vi seere har kommet til deg, Sambara,
for å be deg gi forsikringer om trygghet.
Velg nå hva du vil gi oss –
trygghet eller utrygghet.'

Sambara svarte:

‘Det finnes ingen trygghet for dere seere,
dere elendige som foretrekker Sakka!
Dere kommer og ber meg om trygghet?
Jeg skal heller gi dere noe å være redd for!'

Seerne sa:

‘Vi kom for å be deg om trygghet.
Du velger heller å gi oss utrygghet.
Vi tar imot det du gir oss,
men selv skal du aldri føle trygghet!

De frø man sår her i verden,
må man selv høste fruktene av.
Den som gjør godt, høster godhet.
Den som gjør ondt, høster ondskap.
Nå har du selv sådd dine frø.
Nå må du selv høste fruktene.'

Så snart disse seerne hadde lagt denne forbannelsen på Sambara, forsvant de fra Sambaras nærhet og kom til syne i løvhyttene sine ved havet, like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen. Og Sambara, som var blitt forbannet av disse seerne, våknet tre ganger i panikk den natten.


1.11.2. Andre kapittel
Dutiyavagga

1.11.2.1 (1.11.11) Sju regler
Vatapadasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Den gangen for lenge siden da Sakka, gudenes konge, fortsatt var et menneske, påtok han seg sju regler for oppførsel, og det var disse som gjorde at han ble gjenfødt som Sakka. Hvilke sju regler var det?

‘Så lenge jeg lever, vil jeg hjelpe og støtte foreldrene mine.
Så lenge jeg lever, vil jeg respektere de eldste i familien.
Så lenge jeg lever, vil jeg føre mild tale.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bruke krenkende ord.
Så lenge jeg lever, vil jeg bo i huset mitt med et sinn uten ondskap og grådighet, og jeg vil gi med åpne hender til alle som trenger det, glede meg over et liv i nøysomhet, lytte til bønner og glede meg over å kunne dele med andre.
Så lenge jeg lever, vil jeg snakke sant.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bli sint. Og skulle det likevel skje at jeg blir sint for noe, skal jeg raskt overvinne det.'

Dette var de sju reglene Sakka påtok seg å følge mens han fortsatt var et menneske, og som en følge av dette ble han Sakka, gudenes konge.

En mann som hjelper og støtter sine foreldre,
som har respekt for de eldste i familien,
som taler milde og vennlige ord
og som avstår fra krenkende tale,

som avstår fra gjerrighet,
som taler sant og ikke blir sint,
han vil de trettitre guder
omtale som en god mann."


1.11.2.2 (1.11.12) Sakka
Sakkanamasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"En gang for lenge siden var Sakka, gudenes konge, et menneske, munker. Han var en ung brahman ved navn Magha, så derfor blir han kalt Maghava, det vil si av Magha-slekten.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han gaver i flere byer. Derfor blir han kalt Purindado, det vil si Byherre-giver.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han gaver i fleng (sakkacca). Derfor blir han kalt Sakka.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han boliger (vasa). Derfor blir han kalt Vasava.
Sakka, gudenes konge, kan tenke på tusen ting samtidig. Derfor blir han kalt Sahassakkha (med tusen øyne).
Sakka, gudenes konge, er gift med asurapiken Suja, og derfor kalles han Sujampati (Sujas ektemann),
Sakka, gudenes konge, hersker over de trettitregudene, og derfor kalles han gudenes konge.

Den gangen da Sakka, gudenes konge, fortsatt var et menneske, påtok han seg sju regler for oppførsel, og det var disse som gjorde at han ble gjenfødt som Sakka. Hvilke sju regler var det?

‘Så lenge jeg lever, vil jeg hjelpe og støtte foreldrene mine.
Så lenge jeg lever, vil jeg respektere de eldste i familien.
Så lenge jeg lever, vil jeg føre mild tale.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bruke krenkende ord.
Så lenge jeg lever, vil jeg bo i huset mitt med et sinn uten ondskap og grådighet, og jeg vil gi med åpne hender til alle som trenger det, glede meg over et liv i nøysomhet, lytte til bønner og glede meg over å kunne dele med andre.
Så lenge jeg lever, vil jeg snakke sant.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bli sint. Og skulle det likevel skje at jeg blir sint for noe, skal jeg raskt overvinne det.'

Dette var de sju reglene Sakka påtok seg å følge mens han fortsatt var et menneske, og som en følge av dette ble han Sakka, gudenes konge.

En mann som hjelper og støtter sine foreldre,
som har respekt for de eldste i familien,
som taler milde og vennlige ord
og som avstår fra krenkende tale,

som avstår fra gjerrighet,
som taler sant og ikke blir sint,
han vil de trettitre guder
omtale som en god mann."


1.11.2.3 (1.11.13) Mahali
Mahalisutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren bodde i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali, kom licchavien Mahali bort og hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Da Mahali hadde satt seg, sa han:

"Har du sett Sakka, gudenes konge, Mester?"

"Ja, jeg har sett ham, Mahali," svarte Mesteren

"Men kanskje du bare så noen som lignet på Sakka, Mester. For det er jo ikke lett å få øye på Sakka, gudenes konge."

"Jeg kjenner Sakka, Mahali og jeg kjenner de reglene Sakka har gitt seg selv, og som gjorde at han ble Sakka, gudenes konge.

En gang for lenge siden var Sakka, gudenes konge, et menneske, Mahali. Han var en ung brahman ved navn Magha, så derfor blir han kalt Maghava, det vil si av Magha-slekten.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han gaver i flere byer. Derfor blir han kalt Purindado, det vil si Byherre-giver.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han gaver i fleng (sakkacca). Derfor blir han kalt Sakka.
Den gangen da Sakka var et menneske, ga han boliger (vasa). Derfor blir han kalt Vasava.
Sakka, gudenes konge, kan tenke på tusen ting samtidig. Derfor blir han kalt Sahassakkha (med tusen øyne).
Sakka, gudenes konge, er gift med asurapiken Suja, og derfor kalles han Sujampati (Sujas ektemann),
Sakka, gudenes konge, hersker over de trettitregudene, og derfor kalles han gudenes konge.
Den gangen da Sakka, gudenes konge, fortsatt var et menneske, påtok han seg sju regler for oppførsel, og det var disse som gjorde at han ble gjenfødt som Sakka. Hvilke sju regler var det?

‘Så lenge jeg lever, vil jeg hjelpe og støtte foreldrene mine.
Så lenge jeg lever, vil jeg respektere de eldste i familien.
Så lenge jeg lever, vil jeg føre mild tale.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bruke krenkende ord.
Så lenge jeg lever, vil jeg bo i huset mitt med et sinn uten ondskap og grådighet, og jeg vil gi med åpne hender til alle som trenger det, glede meg over et liv i nøysomhet, lytte til bønner og glede meg over å kunne dele med andre.
Så lenge jeg lever, vil jeg snakke sant.
Så lenge jeg lever, vil jeg ikke bli sint. Og skulle det likevel skje at jeg blir sint for noe, skal jeg raskt overvinne det.'

Dette var de sju reglene Sakka påtok seg å følge mens han fortsatt var et menneske, og som en følge av dette ble han Sakka, gudenes konge.

En mann som hjelper og støtter sine foreldre,
som har respekt for de eldste i familien,
som taler milde og vennlige ord
og som avstår fra krenkende tale,

som avstår fra gjerrighet,
som taler sant og ikke blir sint,
han vil de trettitre guder
omtale som en god mann."


1.11.2.4 (1.11.14) Den fattige
Daliddasutta

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Han henvendte seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene.

Mesteren sa:

"Det var en gang en fattig mann her i Rajagaha som levde i den dypeste nød og elendighet, munker. Han fikk tillit til den læren og den treningsdisiplinen som ble proklamert av han som har kommet fram til sannheten, slik at han lærte de overleverte tekstene, fant seg til rette med et liv i nøysomhet og utviklet visdom. Da han døde, kom han til en lykkelig tilværelse i himmelen i selskap med de trettitre gudene. Han overgikk de andre gudene i stråleglans og ry. De trettitre gudene ble sure og sinte, og sa:

‘Hva er nå dette for noe? Da denne gudesønnen var menneske, var han en fattig mann som levde i dypeste nød og elendighet. Men nå, etter at han er død, overgår han de andre gudene i stråleglans og ry!'

Men Sakka, gudenes konge, sa:

‘Ikke vær sure på denne gudesønnen, mine herrer. Da han levde som menneske, fikk han tillit til den læren og den treningsdisiplinen som ble proklamert av han som har kommet fram til sannheten, slik at han lærte de overleverte tekstene, fant seg til rette med et liv i nøysomhet og utviklet visdom. Da han døde, kom han til en lykkelig tilværelse i himmelen i selskap med de trettitre gudene. Og her overgår han de andre gudene i stråleglans og ry.'

Og Sakka la til disse versene for å blidgjøre de andre gudene:

‘De edle er glad i og roser den
som har en urokkelig og velgrunnet tillit
til ham som har kommet fram til sannheten,
og som dessuten har en vakker moral.

De sier med rette at den mannen ikke er fattig
som har tiltro til munkenes fellesskap
og som også ser hva som er rett.
Hans liv er ikke bortkastet.

Derfor bør den som er klok,
ha tillit, moral, tiltro og innsikt.
Disse egenskapene
er kjernen i de oppvåknedes lære.'"


1.11.2.5 (1.11.15) Noe å glede seg over
Ramaneyyakasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, kom Sakka, gudenes konge bort til ham. Han hilste høflig på Mesteren og ble stående ved siden av ham. Så sa han:

"Hva slags steder skaper glede, Mester?"

Mesteren svarte:

"De mange vakre parkene og hagene
med dammer der vannliljer vokser i fagre rekker,
er til glede for menneskene.
Men de er ikke verd en brøkdel

av de stedene der det bor arahanter,
det være seg på fjellet eller i dalen.,
i landsbyen eller i skogen.
Slike steder skaper virkelig glede."


1.11.2.6 (1.11.16) Den som ofrer
Yajamanasutta

En gang da Mesteren var i Rajagaha, oppholdt han seg på Gribbetoppen. Da kom Sakka, gudenes konge, bort og hilste høflig på Mesteren. Sakka ble stående og uttalte dette verset:

"Mange mennesker utfører ofringer
fordi de ønsker seg gode resultater.
Hvem bør disse menneskene gi sine ofringer
for at de skal høste rikelig med frukter?"

Mesteren svarte:

"Det finnes fire kategorier mennesker
som praktiserer, og fire som har nådd fram til målet.
Dette er fellesskapet av mine elever.
De er rettsindige, de har visdom og moral.

De menneskene som utfører ofringer
fordi de ønsker seg gode resultater,
bør gi sine ofringer til fellesskapet.
Slike ofringer gir rikelig med frukter."


1.11.2.7 (1.11.17) Hyllest til den oppvåknede
Buddhavandanasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, satt han for seg selv og mediterte. Da kom Sakka, gudenes konge, og Brahma Sahampati bort til Mesteren og stilte seg opp utenfor dørstolpene. Så uttalte Sakka dette verset mens Mesteren hørte på:

"Stå opp du helt, du seierrike! Gå ut i verden,
du gjeldfrie, du som har lagt fra deg byrden!
Sinnet ditt har nådd den fullkomne frihet,
som fullmånen befridd fra skyggene!"

Men Brahma Sahampati sa:

"Det er ikke slik vi skal hylle ham som har nådd fram til sannheten, Sakka. Slik skal han hylles:

Stå opp du helt, du seierrike! Gå ut i verden,
du gjeldfrie, du karavanefører!
Gi undervisning i læren, Mester!
Noen kommer til å forstå den!"


1.11.2.8 (1.11.18) Sakka hyller vanlige mennesker
Gahatthavandanasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det var en gang at Sakka, gudenes konge, vendte seg mot sin vognstyrer Matali og sa:

‘Spenn de tusen fullblodshestene for vogna, Matali, så drar vi ut og ser på den varkre parken.'

‘Ja vel, Herre,' svarte Matali. Han gjorde vogna klar og meldte fra til Sakka om det. Og dermed steg Sakka ned fra Vejayanta-palasset og hilste de forskjellige himmelretningene med løftede hender og håndflatene mot hverandre. Da sa Matali til ham:

‘De som har trefoldige kunnskaper hyller deg,
og det samme gjør adelige her på jorden.
Likeså de fire store kongene
og de tretti berømte gudene.
Men hvilken stor ånd
er det du hyller, Sakka?'

Sakka svarte:

‘De som har trefoldige kunnskaper hyller meg,
og det samme gjør adelige her på jorden.
Likeså de fire store kongene
og de tretti berømte gudene.

Selv hyller jeg den som har god moral,
som har lang erfaring i å konsentrere sinnet,
som med rette har gått ut fra hjemmet
og som har det opphøyde liv som sitt mål.

Jeg hyller dem som har god moral,
vanlige mennesker som gjør gode gjerninger
og som lytter til dem som har visdom,
og som støtter sine ektefeller.'

Matali sa:

‘Da hyller du de beste i hele verden,
når du hyller disse, Sakka.
Jeg hyller også de samme
som du sier du hyller.'

Slik talte Maghava,
gudenes konge, Sujas ektemann.
Så bøyde han seg for alle verdenshjørner
før han igjen steg opp i vogna.


1.11.2.9 (1.11.19) Sakka hyller læreren
Sattharavandanasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det var en gang at Sakka, gudenes konge, vendte seg mot sin vognstyrer Matali og sa:

‘Spenn de tusen fullblodshestene for vogna, Matali, så drar vi ut og ser på den varkre parken.'

‘Ja vel, Herre,' svarte Matali . Han gjorde vogna klar og meldte fra til Sakka om det. Og dermed steg Sakka ned fra Vejayanta-palasset og hilste Mesteren med løftede hender og håndflatene mot hverandre. Da sa Matali til ham:

‘Både guder og mennesker hyller deg, Vasava.
Men hvilken stor ånd hyller du, Sakka?'

Sakka svarte:

‘Jeg hyller den fullkomment oppvåknede
som har stått fram i verden med alle dens guder,
læremesteren med det fullkomne navn.

De som er arahanter, og som har
utslettet alle negative egenskaper i seg selv,
som er fri fra lidenskaper, hat og uvitenhet,
dem hyller jeg, Matali.

De som har fordrevet lidenskaper og hat
som har overvunnet sin uvitenhet,
som er fullt utlærte og som fryder seg
over trene iherdig på å svekke alt som er negativt,
dem hyller jeg, Matali.'

Matali sa:

‘Da hyller du de beste her i verden, Sakka!
Jeg hyller også disse som du hyller, Vasava!'

Slik talte Maghava,
gudenes konge, Sujas ektemann.
Så bøyde han seg for Mesteren
før han igjen steg opp i vogna.


1.11.2.10 (1.11.20) Sakka hyller fellesskapet
Sanghavandanasutta
En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Det var en gang at Sakka, gudenes konge, vendte seg mot sin vognstyrer Matali og sa:

‘Spenn de tusen fullblodshestene for vogna, Matali, så drar vi ut og ser på den varkre parken.'
‘Ja vel, Herre,' svarte Matali. Han gjorde vogna klar og meldte fra til Sakka om det. Og dermed steg Sakka ned fra Vejayanta-palasset og hilste fellesskapet av Mesterens elever med løftede hender og håndflatene mot hverandre. Da sa Matali til ham:

‘De burde jo tvert imot ha hyllet deg,
disse menneskene med råtnende kropper!
De har sunket ned i fysiske kropper
og blir styrt av sult og tørst!

Hvorfor misunner du disse
eneboerne, Vasava?
Fortell oss hvordan disse seerne lever.
Vi vil gjerne høre hva du har å si!'

Sakka svarte:

‘Jeg misunner disse eneboerne
det at de kan vandre ut av landsbyen
fri til sinns, uten å være plaget
av den minste bekymring, Matali.

De har ikke samlet lagre av forråd
verken i hus, i krukker eller i kurver.
De tar bare imot det andre har gjort klar for dem,
og på den måten overholder de sine leveregler.

De er vismenn som kommer med kloke råd,
eller de lever i fred uten å si noe.
Guder og asuraer slåss med hverandre,
og mange mennesker også, Matali.

De vandrer i fred der andre strides.
De beholder roen der andre bevæpner seg.
De lever i nøysomhet der andre grafser til seg.
Disse er det jeg hyller, Matali.'

Matali sa:

‘Da hyller du de beste her i verden, Sakka!
Jeg hyller også disse som du hyller, Vasava!'

Slik talte Maghava,
gudenes konge, Sujas ektemann.
Så bøyde han seg for Mesteren
før han igjen steg opp i vogna.

1.11.3 Tredje kapittel
Tatiyavagga

1.11.3.1 (1.11.21) Hva bør skjæres bort?
Chetvasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, gikk Sakka, gudenes konge bort til ham, hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Så sa han:

"Hva bør skjæres bort for å leve lykkelig?
Hva bør skjæres bort for at man ikke skal sørge?
Hvilken en ting godtar du
at man slakter, Gotama?"

Mesteren svarte:

"Om du skjærer bort ditt sinne, kan du leve lykkelig.
Har du skåret bort ditt sinne, har du ingen sorger.
De edle roser at man slakter raseriets giftige rot
selv om det på sitt høyeste kan føles søtt, du gud.
Har du skåret bort dette, har du ingen sorger."


1.11.3.2 (1.11.22) Den stygge yakkyaen med kulemage
Dubbanniyasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"En gang var det en stygg yakkha med kulemage som satte seg på tronen til Sakka, gudenes konge, munker. Da de trettitre gudene fikk se dette, ble de sinte og irriterte, og de sa:

‘Har du sett på maken! Her har denne stygge yakkhaen med kulemage satt seg på tronen til Sakka, gudenes konge!'

Men jo sintere gudene ble, jo mer irriterte de ble, desto vakrere og mer tiltalende ble yakkyaen å se på. Da gikk de til Sakka og fortalte dette, og spurte ham:

‘Er dette kanskje en yakkha som ernærer seg av sinne?'

Sakka gikk bort til denne yakkhaen som ernærte seg av sinne, ordnet kappen over den ene skulderen, berørte golvet med høyre kne, løftet hendene med håndflatene mot hverandre og sa navnet sitt tre ganger:

‘Jeg er Sakka, gudenes konge, min herre. Jeg er Sakka, gudenes konge. Jeg er Sakka, gudenes konge.'

Og for hver gang han sa navnet sitt, ble yakkhaen styggere og styggere og fikk mer og mer framtredende kulemage. Til slutt bare forsvant den. Da satte Sakka seg på sin egen trone og blidgjorde de trettitre gudene med disse versene:

‘Jeg lar meg ikke hisse opp så lett,
og jeg blir ikke så lett fanget av lidenskapene.
Det er lenge siden jeg har vært sint,
og langsint er jeg aldri.

Om jeg blir sint, sier jeg ikke grove ord,
og jeg skryter ikke av mine gode egenskaper.
Jeg har god selvkontroll
og tenker på mitt eget beste.'"


1.11.3.3 (1.11.23) Magi
Sambarimayasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"En gang var Vepacitti, asuraenes konge syk og hadde store smerter, munker. Sakka, gudenes konge, besøkte ham og spurte hvordan det sto til. Da Vepacitti så at Sakka kom, sa han:

‘Kan du gjøre meg frisk, Sakka?'

‘Da må du si hva sambarimba-magien går ut på, Vepacitti.'

‘Vent til jeg får rådført meg med de andre asuraene,' sa Vepacitti.

Dermed spurte han de andre asuraene om han kunne fortelle Sakka hva sambarimba-magien gikk ut på. Men de andre asuraene sa at det måtte han ikke gjøre. Da uttalte Vepacitti dette verset:

‘Den som utøver en slik magi, Sakka,
kommer til det dypeste helvete
der asuraen Sambara har vært i hundre år.'


1.11.3.4 (1.11.24) Overtredelse
Accayasutta

En gang da Mesteren var i Jetalunden i Savatthi, hadde to munker en disputt der den ene av dem gikk over streken. Han ba om unnskyldning og erkjente at han hadde begått en overtredelse, men den andre ville ikke ta imot unnskyldningen. Noen munker gikk til Mesteren, hilste høflig på ham og fortalte om denne episoden.

"Det finnes to slags tosker, munker. Den ene er den som ikke vil innse at han har begått en overtredelse, og den andre er den som ikke vil tilgi overtredelsen. Det finnes også to slags vismenn. Den ene er den som erkjenner at han har begått en overtredelse, og den andre er den som er i stand til å tilgi overtredelsen.

Da Sakka en gang for lenge siden ville få de trettitre gudene til å holde fred med hverandre, uttalte han dette verset i Sudhamma-salen:

‘Få herredømme over raseriet deres
og ikke la det komme til brudd med venner.
Ikke kom med grunnløse beskyldninger
og ikke spre ondsinnet sladder.
For dårlige mennesker blir knust av sitt eget raseri
som om de skulle komme under et fjellskred.'"


1.11.3.5 (1.11.25) Vennlighet
Akkodhasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, vendte han seg mot munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene

Mesteren sa:

"Da Sakka en gang for lenge siden ville få de trettitre gudene til å holde fred med hverandre, uttalte han dette verset i Sudhamma-salen:

Ikke la raseriet overmanne dere
og ikke bli sint på de sinte.
Vennlighet og ikke-vold er de edles vei.
For dårlige mennesker blir knust av sitt eget raseri
som om de skulle komme under et fjellskred."