Suttapitaka

Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema

1. Sagathavagga - Boken med vers
4. Marasamyutta - Samtaler med Mara


Startside Suttapitaka Samyuttanikaya Sagathavagga


1.4.1 Første kapittel
Pathamavagga

1.4.1.1 (1.4.1) Askese
Tapokammasutta

Slik har jeg hørt det:

Like etter at Mesteren hadde oppnådd fullkommen oppvåkning, satt han under geitepasserens mangotre ved bredden av elven Nerañjara i Uruvela. Mens han satt der i ensom meditasjon, tenkte han:

"Nå er jeg ferdig med den slitsomme treningen! Så bra at jeg er ferdig med den slitsomme treningen som ikke førte til noe resultat! Så bra at jeg er blitt fri og har oppnådd oppvåkning!"

Den onde Mara forsto hva Mesteren tenkte, så han gikk bort til ham og sa:

"Du har forlatt askesens vei,
den som renser de unge brahmaner.
Du tror du er ren, men er egentlig uren,
siden du har forlatt veien til renhet."

Mesteren forsto at det var den onde Mara, så han svarte:

"Jeg har innsett at det å bruke askese
for å finne det som ikke dør,
slett ikke fører til noe som helst.
Det er til like lite nytte som ror og årer
på et skip som står på tørt land.

Men jeg har funnet veien til oppvåkning
ved å praktisere moral, konsentrasjon og visdom.
På den måten har jeg oppnådd renhet.
Så nå har du tapt, du som gjør ende på livet!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.2 (1.4.2) Mara i skikkelse av en elefant
Hatthirajavannasutta

Slik har jeg hørt det:

Like etter at Mesteren hadde oppnådd fullkommen oppvåkning, satt han under geitepasserens mangotre ved bredden av elven Nerañjara i Uruvela. Han satt ute under åpen himmel i nattemørket, og det falt noen regndråper på ham. Den onde Mara fikk lyst til å skremme ham og gi ham en skikkelig støkk, så han tok skikkelse av en enorm elefant og gikk mot Mesteren. Hodet dens var stort som en kampestein, støttennene skinte som sølv og snabelen var som en enorm plog. Men Mesteren forsto at det var den onde Mara og sa:

"I lange tider har du tatt forskjellige skikkelser,
her i verden, både stygge og vakre.
Men nå er det nok, du onde!
Nå har du tapt, du som gjør ende på livet!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.3 (1.4.3) Skjønnhet
Subhasutta

Slik har jeg hørt det:

Like etter at Mesteren hadde oppnådd fullkommen oppvåkning, satt han under geitepasserens mangotre ved bredden av elven Nerañjara i Uruvela. Han satt ute under åpen himmel i nattemørket, og det falt noen regndråper på ham. Den onde Mara fikk lyst til å skremme ham og gi ham en skikkelig støkk, så han nærmet seg ham mens han vekslet mellom forskjellige skikkelser, både vakre og stygge. Men Mesteren forsto at det var den onde Mara og sa:

"I lange tider har du tatt forskjellige skikkelser,
her i verden, både stygge og vakre.
Men nå er det nok, du onde!
Nå har du tapt, du som gjør ende på livet!

De som har kontroll over sin kropp
og likeså over sitt sinn og sin tale,
har du ingen makt over.
De blir ikke bundet av dine lenker!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.4 (1.4.4) Første tekst om snarer
Pathamamarapasasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i hjorteparken Isipatana ved Baranasi. Der henvendte han seg til munkene, og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte de.

Mesteren sa:

"Gjennom systematisk tenkning og systematisk riktig bestrebelse har jeg oppnådd og virkeliggjort den aller høyeste frigjøring, munker. Hvis dere praktiserer systematisk tenkning og systematisk riktig bestrebelse vil også dere oppnå og virkeliggjøre den aller høyeste frigjøring."

Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Du er bundet av Maras snarer,
både himmelske og menneskelige.
Du er bundet av Maras bindinger,
og du slipper ikke løs, munk!"

Mesteren svarte:

"Jeg er fri fra Maras snarer,
både himmelske og menneskelige.
Jeg er fri fra Maras bindinger.
Nå har du tapt, du som gjør ende på livet!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.5 (1.4.5) Andre tekst om snarer
Dutiyamarapasasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i hjorteparken Isipatana ved Baranasi. Der henvendte han seg til munkene, og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte de.

Mesteren sa:

"Jeg er fri fra alle snarer, munker, både himmelske og menneskelige. Dere er også fri fra alle snarer, både himmelske og menneskelige. Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve det rene og opphøyde liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren! Selv skal jeg gå til markedsbyen Sena i Uruvela for å undervise i læren."

Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Du er bundet av Maras snarer,
både himmelske og menneskelige.
Du er bundet av Maras bindinger,
og du slipper ikke løs, munk!"

Mesteren svarte:

"Jeg er fri fra Maras snarer,
både himmelske og menneskelige.
Jeg er fri fra Maras bindinger.
Nå har du tapt, du som gjør ende på livet!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.6 (1.4.6) Slangen
Sappasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Han satt ute under åpen himmel i nattemørket, og det falt noen regndråper på ham. Den onde Mara fikk lyst til å skremme ham og gi ham en skikkelig støkk, så han tok skikkelse av en enorm slange og gikk mot Mesteren. Kroppen var som en kano hogd ut av én trestamme. Hetten var som en stor flettverkskjerm og øynene var som store bronseskåler fra Kosala. Tunga spilte i munnen dens som torden og lyn, og åndedrettet hørtes ut som blåsebelgene til en smed. Men Mesteren forsto at det var den onde Mara og sa:

"Det er bra for en vismann å være alene
og lære å temme seg selv.
Han bør slippe taket i alt,
for det sømmer seg for slike som han.

En virkelig vismann som ferdes alene,
lar seg overhodet ikke skremme
av villdyr eller av slanger
eller insekter som stikker og biter.

La bare vinden hyle og jorden skjelve,
la alle slags vesener prøve å skremme ham.
La dem slynge piler mot hans bryst –
de oppvåknede kryper ikke i skjul for noen."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.7 (1.4.7) Han sover
Supatisutta

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Han hadde praktisert gående meditasjon utendørs nesten hele natten, og da morgenen grydde, vasket han føttene sine og gikk inn i hytta si. Der la han seg oppmerksomt og med klar forståelse i løvestilling på høyre side, idet han støttet hodet med hånden og la den ene foten oppå den andre, med tanken rettet mot å stå opp igjen.

Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Hvorfor sover du? Hvorfor sover du?
Hvorfor sover du som et elendig vrak?
Sover du fordi du mener ingen ser deg her?
Hvorfor sover du enda sola har stått opp?"

Mesteren svarte:

"Den oppvåknede, som ikke sitter fast i nettet,
som ikke har begjær som fører ham noe steds hen,
som har sluppet taket i alle involveringer,
han sover, så hva raker det deg, Mara?"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.8 (1.4.8) Gleder
Nandatisutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, kom den onde Mara bort til ham og sa:

"Foreldre gleder seg over barna.
Kvegeiere gleder seg over kveget.
Mennesket gleder seg over sine bindinger,
og de som mangler bindinger, har ikke noe å glede seg over."

Mesteren svarte:

"Foreldre bekymrer seg over barna.
Kvegeiere bekymrer seg over kveget.
Mennesket opplever sorg ut fra sine bindinger,
Og de som mangler bindinger, har ingen sorger."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.9 (1.4.9) Første tekst om livet
Pathamaayusutta

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Han henvendte seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene.

Mesteren sa:

"Et menneske lever ikke lenge, munker. Tiden driver oss framover, så vi må sørge for å gjøre det som er sunt og godt, og vi bør leve det opphøyde liv. Alle som er født, kommer til å dø. Det lengste vi kan forvente å leve, er hundre år eller litt mer."

Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Menneskene lever lenge,
så gode mennesker skal ikke engste seg.
Lev som om livets goder aldri tar slutt,
for døden er langt unna!"

Mesteren svarte:

"Menneskelivet er kort,
så gode mennesker bør tenke seg om.
Lev som om hodet sto i flammer,
for døden er aldri langt unna!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.1.10 (1.4.10) Andre tekst om livet
Dutiyaayusutta

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Han henvendte seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, Mester," svarte munkene.

Mesteren sa:

"Et menneske lever ikke lenge, munker. Tiden driver oss framover, så vi må sørge for å gjøre det som er sunt og godt, og vi bør leve det opphøyde liv. Alle som er født, kommer til å dø. Det lengste vi kan forvente å leve, er hundre år eller litt mer."

Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Dager og netter tar aldri slutt,
livet tar aldri ende!
Livet går i evig rundgang
slik hjulet dreier om aksen."

Mesteren svarte:

"Dager og netter tar slutt,
livet har også en ende.
Menneskenes liv løper ut i sanden
slik bekkene tørker inn uten vann."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2 Andre kapittel
Dutiyavagga

1.4.2.1 (1.4.11) Steinene
Pasanasutta

En gang var Mesteren på Gribbetoppen ved Rajagaha. Han satt ute under åpen himmel i nattemørket, og det falt noen regndråper på ham. Den onde Mara fikk lyst til å skremme ham og gi ham en skikkelig støkk, så han gikk bort i nærheten av Mesteren og ga seg til å knuse store steinblokker. Mesteren forsto at det var den onde Mara og sa til ham:

"Om enn du skulle få hele
Gribbetoppen til å skjelve,
så vakler han ikke en tomme,
den oppvåknede som er fullkomment fri."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.2 (1.4.12) Løven
Kinnusihasutta

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, satt han og underviste en stor forsamling i læren. Den onde Mara fikk se dette og fikk lyst til å forstyrre. Derfor gikk han bort til Mesteren og sa:

"Hvorfor brøler du som en løve
så full av selvtillit foran forsamlingen?
Her har du en motstander!
Tror du virkelig at du har vunnet?"

Mesteren svarte:

"Store helter brøler faktisk
fulle av selvtillit foran forsamlingen.
De som har kommet fram til sannheten,
har store krefter, for de har krysset
verden, der så mange blir sittende fast."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.3 (1.4.13) Steinsplinten
Sakalikasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i hjorteparken Maddakucchi i Rajagaha. På den tiden var foten hans såret av en steinsplint. Mesteren var plaget av sterke smerter, av stikkende, skarpe, vonde og plagsomme smerter i kroppen. Men han holdt ut smertene med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å la dem gå inn på seg. Han brettet kappen i fire lag og la seg oppmerksomt og med klar forståelse i løvestilling på høyre side, idet han støttet hodet med hånden og la den ene foten oppå den andre. Den onde Mara gikk bort til ham og sa:

"Ligger du her i ørska,
eller drømmer du om fagre ord?
Du kan vel ikke få mye ut av å ligge
her alene og bare sove?
Så hvorfor bare ligger du her
og ser så søvnig ut?"

Mesteren svarte:

"Jeg ligger ikke her i ørska,
og jeg drømmer ikke om fagre ord.
Jeg har funnet det jeg søkte,
og jeg er fri for alle sorger,
her jeg ligger alene.

Selv de som har fått brystet
gjennomboret av en pil
som raskt trenger inn i hjertet,
selv de får sove med pilen i brystet.
Så hvorfor skulle ikke jeg sove,
jeg som har trukket ut pilen?

Jeg er ikke redd når jeg er våken,
og jeg er heller ikke redd for å sove.
Jeg blir ikke plaget av noe
verken natt eller dag.

Jeg ser ikke noen fare
noe sted i verden.
Derfor kan jeg sove
med omsorg for alt lever."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.4 (1.4.14) Hva som sømmer seg for den oppvåknede
Patirupasutta

En gang da Mesteren var i brahmanlandsbyen Ekasala i Kosala, var han omgitt av en stor flokk borgere og ga dem undervisning i læren.
Den onde Mara så dette og fikk lyst til å forstyrre ham. Han gikk bort til Mesteren og sa:

"Det sømmer seg ikke for deg
å gi andre undervisning.
Ikke heng deg opp i argumenter
for eller mot, mens du gjør dette."

Mesteren svarte:

"Den fullkomment oppvåknede
har omsorg for andre.
Derfor gir han undervisning.
Den som har kommet fram til sannheten,
henger seg ikke opp i argumenter."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.5 (1.4.15) Tanken
Manasasutta

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, kom den onde Mara bort til ham og sa:

"Tanken er som en snare
som vandrer omkring i rommet.
Jeg skal binde deg med den,
og du slipper ikke løs fra meg, munk!"

Mesteren svarte:

"Jeg har fridd meg fra lysten
på former, lyder, dufter, smaker
og berøringer. Nå har du tapt,
du som gjør ende på livet!"

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.6 (1.4.16) Bollene
Pattasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren., og han forklarte dem om de fem involveringsfaktorene. Og munkene fulgte oppmerksom med og lyttet til læren med dyp konsentrasjon.

Den onde Mara så dette og fikk lyst til å forstyrre ham. Det sto mange boller til tørk der, og Mara tok skikkelse som en okse og gikk bortover mot bollene. En av munkene ropte:

"Pass på, den oksen kommer til å knuse bollene!"

Men Mesteren sa:

"Det er ikke noen okse, munk. Det er den onde Mara som har kommet for å forstyrre dere."

Da Mesteren hadde gjennomskuet Mara, sa han:

"Jeg er ikke det som kalles form, og heller
ikke følelse, identifikasjon eller bevissthet.
Dette er ikke mitt, og jeg lar meg ikke beruse av det.
Den som slik er avruset og har funnet fred,
som er blitt fri fra alle bindinger,
vil aldri bli funnet av Maras hær
uansett hvor de leter etter ham."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.7 (1.4.17) De seks sansefeltene
Chaphassayatanasutta

En gang da Mesteren bodde i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren., og han forklarte dem om de seks sansefeltene. Og munkene fulgte oppmerksom med og lyttet til læren med dyp konsentrasjon.

Den onde Mara så dette og fikk lyst til å forstyrre ham. Han nærmet seg Mesteren med mye skremmende støy og buldring så det var som om jorden skulle revne. En av munkene ropte:

"Pass på! Jorden revner!"

Men Mesteren sa:

"Jorden revner ikke, munk. Det er den onde Mara som har kommet for å forstyrre dere."

Da Mesteren hadde gjennomskuet Mara, sa han:

"Former, lyder, smaker og dufter,
berøringer og alle slags ideer –
dette er den materielle verden som skremmer,
dette er den verden vi blir beruset av.

Men når den oppvåknedes elev
er oppmerksom, overvinner han dette
og fordriver Maras herredømme
slik sola fordriver nattemørket."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.8 (1.4.18) Matgaver
Pindasutta

En gang da Mesteren var i brahmanlandsbyen Pa¤casala i Magadha, var det en festival der de unge ga hverandre gaver.

Mesteren hadde stått tidlig opp og kledd på seg, tatt kappe og bolle og gått til landsbyen for å motta matgaver, da den onde Mara ga folket i landsbyen den innskytelsen at de ikke skulle gi noe mat til Gotama.

Derfor vendte Mesteren tilbake med bollen like tom som da han kom. Den onde Mara gikk bort til ham og sa:

"Har du ikke fått noe mat, munk?"

"Var det du som gjorde så jeg ikke fikk noe mat, du onde?"

"Hvis du går tilbake til landsbyen, skal jeg sørge for at du får mat, Mester."

Mesteren svarte:

"Mara har handlet ille ved å angripe
ham som har kommet fram til sannheten.
Tror du virkelig, du onde, at det vonde
du gjør mot meg, ikke får noen resultater?

Sannelig lever vi lykkelig,
vi som ingenting eier.
Vi skal leve av glede,
liksom de strålende guder."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.9 (1.4.19) Bonden
Kassakasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren., og han forklarte dem om nibbana. Og munkene fulgte oppmerksom med og lyttet til læren med dyp konsentrasjon.

Den onde Mara så dette og fikk lyst til å forstyrre ham. Dermed tok han skikkelse som en bonde med bustet hår, ei kappe av hamp, sølete føtter og pisk i handa, og kom gående bortover mot Mesteren med en stor plog på skulderen. Den onde Mara sa:

"Har du sett oksene mine, munk?"

"Hva skal du med okser, du onde?"

"Øyet tilhører meg, munk, synlige former tilhører meg og den bevisstheten som oppstår ved kontakt med synsfeltet tilhører også meg. Hvor vil du gå for å bli fri fra meg, munk? På samme måte er det med øret, lyder, hørselsbevissthet, nese, dufter, luktebevissthet, tungen, smaker, smaksbevissthet, kroppen, berøringer, kroppsbevissthet og sinnet, tanker og tankebevisshet. Alt dette tilhører meg. Så hvor vil du gå for å bli fri fra meg, munk?"

"Ja, øyet, synlige former og synsbevissthet tilhører deg, du onde. Men der hvor det verken er øye, synlige former eller synsbevissthet, der har du ingen adgang. På samme måte er det med øret, lyder, hørselsbevissthet, nese, dufter, luktebevissthet, tungen, smaker, smaksbevissthet, kroppen, berøringer, kroppsbevissthet og sinnet, tanker og tankebevisshet. Alt dette tilhører deg, du onde. Men der hvor ikke noe av dette finnes, der har du ingen adgang."

Mara sa:

"Det som folk tror de eier,
og de som sier de eier det –
hvis du tenker på dette,
slipper du ikke unna, munk!"

Mesteren svarte:

"Det de snakker om, er ikke mitt,
og jeg er ikke en som sier noe slikt.
Dermed kan du vite, du onde,
at du ikke kan se den veien jeg går."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.2.10 (1.4.20) Om regjeringsmakt
Rajjasutta

En gang bodde Mesteren i en liten hytte i skogen oppe i skråningen av Himalayafjellene i landet Kosala. Mens han satt der fordypet i sine egne tanker, kom han til å undre seg over følgende:

"Kan det være mulig å ha regjeringsmakt uten å drepe eller straffe, uten å beseire eller beherske, uten å oppleve sorg eller skape sorger for andre?"

Den onde Mara forsto hva Mesteren tenkte på, gikk bort til ham og sa:

"Grip regjeringsmakten, Mester! Du kan regjere rettferdig uten å drepe eller straffe, uten å beseire eller beherske og uten å oppleve sorg eller skape sorger for andre!"

"Hvorfor sier du dette, du onde?"

"Du har utviklet de fire spesielle evner til fullkommenhet og mestrer dem fullt og helt, Mester! Du kunne gjøre hele de veldige Himalayafjellene om til massivt gull, om du ville!"

"Om hele det veldige berget
var av reneste, pureste gull,
så ville det likevel ikke
tilfredsstille menneskenes begjær.
Den som forstår selve lidelsen
og kjenner dens dypeste grunn,
hvordan skulle vel han føle lengsel
etter sanselighetens rus?
Den som forstår sine bindinger,
vil øve seg til han når frihet."

Da forsto Mara at Mesteren hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.3 Tredje kapittel
Tatiyavagga

1.4.3.1 (1.4.21) Mange munker
Sambahulasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i Silavati. Mange munker var også der sammen med ham, og de praktiserte iherdig trening. Den onde Mara tok skikkelse som en gammel og krokrygget brahman med stor hårknute. Iført et antilopeskinn kom han pustende og pesende bort til munkene og sa:

"Dere er veldig unge, munker. Dere har forlatt hjemmet i ung alder, i deres beste alder mens dere fortsatt er mørke i håret før dere kunne nyte de sanselige gleder som hører ungdommen til. Så kom nå! Ikke gå glipp av øyeblikket her og nå bare for å jage en framtidig belønning!"

"Vi går ikke glipp av øyeblikket her og nå for å jage en framtidig belønning, brahman. Vi gir tvert imot slipp på framtidige belønninger og lever i øyeblikket her og nå. Mesteren har forklart oss at framtidige sansenytelser medfører mye smerte og lidelse, og at de innebærer store farer. Denne læren er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den."

Da den onde Mara hørte dette, ristet han på hodet, smattet med tunga, stakk fram panna med det tretannede gaffelmerket på, tok staven sin og gikk. Deretter gikk munkene bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned, og deretter fortalte de hva som hadde skjedd. Mesteren sa:

"Dette var ikke noen brahman, munker. Det var den onde Mara som kom for å forstyrre dere."

Deretter uttalte han dette verset:

"Den som har sett lidelsen
og som forstår hvordan den oppstår,
hvordan skal han vel kunne ha
tilbøyeligheter til sanselighet?

Den som har sett involveringene
og bindingene til verden,
bør trene for å oppnå
frigjøring fra dette."


1.4.3.2 (1.4.22) Samiddhi
Samiddhisutta

En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i Silavati. Munken Samiddhi var også der og praktiserte iherdig trening. Men mens han satt alene og mediterte, kom han til å tenke på dette:

"Jeg er virkelig heldig som har en fullkomment oppvåknet arahant som lærer! Dette er virkelig bra for meg! Jeg er virkelig heldig som har sluttet meg til en lære og en disiplin som er så godt forklart! Dette er virkelig bra for meg! Jeg er virkelig heldig som har slike gode moralske følgesvenner på veien, følgesvenner som praktiserer den samme gode lære! Dette er virkelig bra for meg!"

Den onde Mara forsto hva Samiddhi tenkte på. Han nærmet seg ham med mye skremmende støy og buldring så det var som om jorden skulle revne. Samiddhi gikk bort til Mesteren og fortalte dette. Men Mesteren sa:

"Jorden revner ikke, munk. Det var den onde Mara som kom for å forstyrre deg. Gå og fortsett å praktisere iherdig trening."

"Ja vel, Mester," svarte Samiddhi. Han reiste seg, tok høflig avskjed med Mesteren ved å gå medsols rundt ham og fortsatte sin trening. Han tenkte det samme han tidligere hadde tenkt, og den onde Mara merket det igjen. Så han kom tilbake med mye skremmende støy og buldring så det var som om jorden skulle revne. Men Samiddhi uttalte dette verset til ham:

"Jeg forlot hjemmet ut fra tillit
og gikk ut i hjemløshet.
Oppmerksomhet og visdom har våknet i meg
og sinnet har blitt godt konsentrert.
Skap så mange bilder du bare vil.
Meg skremmer du aldri."

Da forsto Mara at munken hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.


1.4.3.3 (1.4.23) Godhika
Godhikasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, holdt munken Godhika til ved Svartsteinen i skråningen av Seeråsen. Godhika praktiserte iherdig trening og oppnådde midlertidig frigjøring av sinnet, men så falt han tilbake fra denne midlertidige frigjøringen. Han praktiserte iherdig trening på nytt og oppnådde igjen en midlertidig frigjøring av sinnet, men falt tilbake fra den igjen. Det samme skjedde seks ganger. Så han begynte treningen for sjuende gang. Men så tenkte han:

"Seks ganger har jeg falt tilbake fra en midlertidig frigjøring av sinnet! Jeg kan visst like så godt støte kniven i meg!"

Den onde Mara merket hva han tenkte. Han gikk bort til Mesteren og sa:

"Du store helt, du store vismann,
du som gløder av berømmelse og krefter,
du som har lagt alt hat og all frykt bak deg –
jeg bøyer mitt hode for dine føtter.

En av dine elever, du store helt,
er nå blitt overveldet av tanker på døden.
Han tenker på døden og lengter etter den.
Bare du kan stanse ham, du strålende!

For hvordan kan en av dine elever
som har glede av din lære, Mester,
men som ikke har nådd fram til målet,
ta sitt eget liv, du berømte?"

I samme øyeblikk støtte Godhika kniven helt inn. Men Mesteren forsto at det var den onde Mara som talte, og svarte ham slik:

"Slik handler de kloke
som ikke klamrer seg til livet.
Godhika har rykket opp begjæret med roten
og oppnådd det endelige nibbana."

Så vendte Mesteren seg mot munkene og sa:

"Kom, så går vi til Svartsteinen i skråningen av Seeråsen, munker, der Godhika har tatt livet av seg med en kniv."

"Ja vel, Mester," svarte munkene.

Så gikk Mesteren sammen med mange munker til Svartsteinen i skråningen av Seeråsen. Da de nærmet seg, fikk Mesteren se Godhika ligge livløs på senga si. Akkurat da var det noe som så ut som en mørk røyksky som beveget seg mot øst, mot vest, mot nord, mot sør, oppover og nedover og rundt omkring.

Mesteren vendte seg mot munkene og sa:

"Kan dere se dette som ser ut som en mørk røyksky, og som beveger seg mot øst, mot vest, mot nord, mot sør, oppover og nedover og rundt omkring, munker?"

"Ja, Mester."

"Det er den onde Mara som leter etter Godhikas bevissthet og lurer på hvor Godhikas bevissthet har slått seg ned. Men Godhikas bevissthet har ikke slått seg ned noe sted, munker, for Godhika har oppnådd det endelige nibbana."

Da tok den onde Mara en harpe av lyst beluvatre, nærmet seg Mesteren og sang:

"Jeg leter forgjeves overalt,
både opp og ned og rundt omkring.
Hvor har det blitt av Godhika?"

Mesteren svarte:

"Den kloke, som har funnet mot
og som alltid liker å meditere
iherdig både natt og dag,
og som ikke klamrer seg til livet,

har beseiret dødens hær.
Han kommer ikke tilbake til noen ny tilværelse.
Godhika har rykket opp begjæret med roten
og oppnådd det endelige nibbana"

Men ånden ble trist og lei seg.
Nedslått lot han harpen
synke fra armkroken
og forsvant på flekken.


1.4.3.4 (1.4.24) Sju år
Sattavassanubandhasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang Mesteren var i Uruvela, satt han under geitepasserens mangotre ved bredden av elven Nerañjara i Uruvela. Da hadde den onde Mara fotfulgt Mesteren i sju år og speidet etter feil hos ham uten å finne noen. Den onde Mara gikk bort til Mesteren og sa:

"Sitter du i skogen og mediterer
fordi du er lei deg?
Sørger du over tap av eiendom,
eller lenger du etter å bli rik?

Har du begått noen overtredelse i landsbyen?
Hvorfor skaffer du deg ikke venner blant folk?
Er det ingen som vil være venner med deg?"

Mesteren svarte:

"Jeg har rykket opp alle sorgens røtter.
Jeg mediterer uten overtredelser og sorger.
Jeg har skåret over alle lengsler etter ny tilblivelse.
Så jeg mediterer uten negative tendenser,
du venn av de giddesløse!"

Mara:

"Det som folk tror de eier,
og de som sier de eier det –
hvis du tenker på dette,
slipper du ikke unna, munk!"

Mesteren:

"Det de snakker om, er ikke mitt,
og jeg er ikke en som sier noe slikt.
Dermed kan du vite, du onde,
at du ikke kan se den veien jeg går."

Mara:

"Hvis du har våknet opp til en vei
som fører til fred og til ikke-død,
så gå den veien alene!
Hvorfor skal du undervise andre?"

Mesteren:

"Mennesker som søker å komme over
til der hvor døden ikke finnes,
stiller spørsmål, og da forteller jeg
om sannheten uten involveringer."

"Tenk deg en lotusdam i nærheten av en by eller landsby, Mester. I dammen lever det ei krabbe. Så kommer det noen gutter og jenter fra byen eller landsbyen bort til lotusdammen. Der hopper de ut i vannet, griper krabben og løfter den opp på tørt land. Og samme hvor krabben prøver å strekke fram ei klo, så slår guttene og jentene den med stokker, steiner og potteskår, så kloa blir klippet og knust. Og etter at krabben har fått knust alle klørne sine, klarer den ikke lenger å komme ut i dammen igjen. På samme måte har du klippet og knust alle mine vrangforestillinger, sprell og knep. Etter dette kommer jeg nok ikke til å oppsøke deg for å yppe til debatt, Mester."

Og i sin dype skuffelse uttalte Mara disse versene:

"Ei kråke fløy rundt en stein
fordi den lignet på fett
og lurte på om det var
noe godt å få, noe som smakte bra.

Men kråka fant ikke noe som smakte,
så den fløy skuffet bort igjen.
På samme måte som kråka ble skuffet
da den hakket forgjeves
på det som viste seg å være en stein,
drar jeg skuffet bort fra Gotama."

Da den onde Mara hadde sagt disse versene til Mesteren, forlot han ham og satte seg ned på marken et stykke bortenfor. Der ble han sittende taus og skamfull med hengende skuldrer og hode mens han rotet i jorda med en pinne.


1.4.3.5 (1.4.25) Maras døtre
Maradhitisutta

(Fortsettelse fra foregående tekst.)
Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap bort til ham og sa:

"Hvorfor er du så trist, far?
Hvem har gjort at du er så lei?
Vi skal fange ham i lidenskapens snarer
slik en elefant blir fanget i skogen,
og føre ham hit til deg som din slave."

Mara svarte:

"Det er ikke lett å binde en arahant,
en som er lykkelig, i lidenskapens snarer.
Han unnslipper Maras herredømme!
Det er derfor jeg er så ulykkelig!"

Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap gikk bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre unge piker?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre piker som ennå ikke har fått barn?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre kvinner som bare har født ett barn?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre kvinner som har født to barn?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre middelaldrende kvinner?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Menn har forskjellig smak. Enn om vi nå tok form som hundre eldre kvinner?"

Dette gjorde de. Deretter gikk de bort til Mesteren og sa:

"Vi bøyer oss for dine føtter, munk."

Men Mesteren brydde seg ikke om dem, for han var fullstendig fri fra alle slags involveringer.

Da gikk Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap litt til siden og rådslo med hverandre:

"Det var nok sant som far sa med dette verset:

‘Det er ikke lett å binde en arahant,
en som er lykkelig, i lidenskapens snarer.
Han unnslipper Maras herredømme!
Det er derfor jeg er så ulykkelig!'

Hadde vi iført oss slike skikkelser og nærmet oss en asket eller brahman som ikke var fri for begjær, ville enten hjertet hans ha bristet, han ville ha spydd varmt blod eller han ville ha blitt gal. Han ville ha tørket inn og visnet som et avskåret sivstrå."

Maras døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap gikk bort til Mesteren igjen. Maras datter Begjær gikk fram for ham og sa:

"Sitter du i skogen og mediterer
fordi du er lei deg?
Sørger du over tap av eiendom,
eller lenger du etter å bli rik?

Har du begått noen overtredelse i landsbyen?
Hvorfor skaffer du deg ikke venner blant folk?
Er det ingen som vil være venner med deg?"

Mesteren svarte:

"Jeg sitter alene og mediterer
fordi jeg har våknet til lykken.
Jeg har nådd målet
og har fred i mitt hjerte.

Jeg har beseiret hæren
av behagelige og tiltalende opplevelser.
Derfor søker jeg ikke venner blant folk.
Vennskap er ikke noe for meg."

Maras datter Misnøye gikk fram for Mesteren og sa:

"Hvis en munk har krysset de fem flodene,
hvordan bør han trene igjen og igjen
for å krysse den sjette floden?
Hvordan skal han meditere
for å holde nytelsestrangen på avstand
slik at den ikke får taket på ham?"

Mesteren svarte:

"En munk bør trene igjen og igjen
med ro i kroppen og et frigjort sinn,
uten å gruble, men oppmerksom og fri.
Han bør ha innsikt i sannheten
og meditere uten å forfølge tankemønstrene.

Han bør ikke hisse seg opp, ikke være sløv
og ikke dvele ved minner.
Slik krysser han de fem flodene samt den sjette.
Slik skal han meditere
for å holde nytelsestrangen på avstand
slik at den ikke får taket på ham."

Maras datter Lidenskap gikk fram for Mesteren og sa:

"Han har skåret over begjæret
og vandrer omgitt av store skarer.
Det er sikkert mange som følger ham
ut fra tillit. Mange mennesker
følger ham ut i hjemløshet.
Han vil føre dem bort
forbi dødens konge."

Mesteren svarte:

"Store helter og de som har nådd fram til sannhet
er ledere i kraft av sitt gode budskap.
Hvordan kan du i din misunnelse
gjøre med dem som forstår
og som blir ledet av læren?"

Maras tre døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap, gikk nå tilbake til sin far. Han så dem komme, og sa:

"Dere er nå dumme, også!
Dere kan like gjerne prøve å splitte
berget med en lotusstilk,
grave ut klippen med bare neglene,
prøve å bite over jern med tennene,
stange bort fjellet med bare hodet,
eller finne fotfeste i den dypeste avgrunn!
Dere vender slukøret tilbake fra Gotama
som om dere skulle ha støtt brystet mot en spiss påle!"

[Redaktørene satte inn følgende vers:]
De kom dit i glitter og prakt,
Begjær, Misnøye og Lidenskap.
Læremesteren feide dem bort
som bomullsdotter i vinden.