Suttapitaka
Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema
1. Sagathavagga - Boken med vers
7. Brahmanasamyutta - Samtaler med brahmaner
1.7.1 Kapitlet med arahanter
Arahantavagga
1.7.1.1 (1.7.1) Dhanañjani
Dhanañjanisutta
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var det en brahmankvinne ved navn Dhanañjani som hadde fått en dyp tiltro til Mesteren, hans lære og hans munkeorden, selv om hun selv tilhørte brahmanklanen Bharadvaja, som hadde høy status blant brahmanene. En dag da hun serverte familien mat, kom hun til å snuble, og hun utbrøt:
"Jeg tar tilflukt i Mesteren, arahanten, han som har oppnådd fullkommen oppvåkning!
Jeg tar tilflukt i Mesteren, arahanten, han som har oppnådd fullkommen oppvåkning!
Jeg tar tilflukt i Mesteren, arahanten, han som har oppnådd fullkommen oppvåkning!"
Da brahmanen Bharadvaja hørte dette, sa han:
"Her driver dette elendige kvinnfolket og lovpriser en eller annen ussel snauskalle av en filosof! Jeg skal nok vite å sette denne læremesteren på plass, kvinnfolk!"
"Jeg vet ikke noen i hele verden med alle dens med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, som kan være i stand til å sette denne Mesteren, denne arahanten som har oppnådd fullkommen oppvåkning, på plass. Men gå og snakk med ham, du brahma, så får du se det selv!"
Dermed gikk brahmanen Bharadvaja og oppsøkte Mesteren. Han var både rasende og sint, men hilste likevel høflig på ham, pratet litt om løst og fast og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Hva må man fjerne for å leve lykkelig?
Hva må man fjerne for ikke å være trist?
Hvilken ting her i verden er det viktig
at man klarer å fjerne, Gotama?"
Mesteren svarte:
"Fjerner man alt sinne i seg selv,
så kan man leve lykkelig og ikke være trist.
De edle sier man bør fjerne alt sinne,
for det er søtt som honning på toppen,
men bittert som gift ved roten.
Fjerner man det, blir man ikke trist."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.2 (1.7.2) Skjellsord
Akkosasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, fikk en brahman som ble kalt Akkosaka (navnet betyr "Kjeftesmella") fra Bharadvaja-klanen høre at en annen brahman fra Bharadvaja-klanen hadde sluttet seg til Gotama og blitt munk. Han ble rasende over å høre dette, og oppsøkte Mesteren og overhøvlet ham med mange harde ord.
Da han stanset for å trekke pusten, sa Mesteren:
"Hvordan er det, brahman, det hender kanskje at du får gjester i huset ditt?"
"Naturligvis, Gotama. Der kommer både slekt og venner på besøk."
"Og hvordan er det, brahman, da setter du vel fram mye godt for dem, både av mat og drikke?"
"Det hender det, ja."
"Men hvis gjestene dine sier nei takk, hvem er det som eier disse tingene da?"
"Hvis de ikke vil ha noe, er det selvfølgelig mitt, alt sammen!"
"Slik er det, brahman, slik er det. Du har kommet her og villet gi meg en mengde skjellsord. Men jeg sier nei takk. Så det er ditt alt sammen, brahman, det er ditt alt sammen.
Når noen besvarer skjellsord med skjellsord, er det som om de deler et måltid. Men noe slikt måltid er jeg ikke interessert i å dele. Det er ditt alt sammen, brahma, det er ditt alt sammen."
"Kongen og hele hans følge mener at du er en arahant, Gotama. Men likevel blir du sint!"
Mesteren sa:
"Hvordan kan den som ikke hisser seg opp,
som har god selvkontroll og lever i fred,
som er frigjort gjennom fullkommen innsikt,
og som har ro i sinnet, bli sint?
Gjengjelder man vondt med vondt,
blir saken bare verre.
Den som kan gjengjelde vondt med godt,
vinner en strålende seier.
Den som forstår at den andre er sint,
men som selv kan bevare oppmerksomhet og ro,
handler til beste for dem begge,
både for seg selv og for den andre.
Den som forstår læren og som ikke blir sint,
kan nok lett bli regnet som en tosk.
Men han bringer legedom til dem begge,
både til seg selv og til den andre."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.3 (1.7.3) Asurindaka
Asurindakasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, fikk en brahman som het Asurindaka fra Bharadvaja-klanen høre at en annen brahman fra Bharadvaja-klanen hadde sluttet seg til Gotama og blitt munk. Han ble rasende over å høre dette, og oppsøkte Mesteren og overhøvlet ham med mange harde ord.
Mesteren ble sittende taus. Da sa Asurinda Bharadvaja :
"Du har tapt, munk. Du har tapt."
Mesteren sa:
"En tosk tror at han vinner en debatt
ved å strø om seg med skjellsord.
Den som vet å tåle slikt mas,
er den virkelige seierherre.
Gjengjelder man vondt med vondt,
blir saken bare verre.
Den som kan gjengjelde vondt med godt,
vinner en strålende seier.
Den som forstår at den andre er sint,
men som selv kan bevare oppmerksomhet og ro,
handler til beste for dem begge,
både for seg selv og for den andre.
Den som forstår læren og som ikke blir sint,
kan nok lett bli regnet som en tosk.
Men han bringer legedom til dem begge,
både til seg selv og til den andre."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Asurindaka Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.4 (1.7.4) Bilangika
Bilangikasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, fikk en brahman som het Bilangika fra Bharadvaja-klanen høre at en annen brahman fra Bharadvaja-klanen hadde sluttet seg til Gotama og blitt munk. Han ble rasende over å høre dette, og oppsøkte Mesteren. Der ble han stående uten å si noe. Mesteren forsto hva Bilangika tenkte på, og sa til ham:
"Den som krenker en skyldfri mann,
et rent og uplettet menneske,
den dåren faller det onde tilbake på,
som fint støv kastet mot vinden."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Bilangika Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.5 (1.7.5) Ahimsaka
Ahimsakasutta
En dag i Savatthi kom brahmanen Ahimsaka ("Den ikke-voldelige") fra Bharadvaja-klanen på besøk til Mesteren. Han hilste på ham og pratet litt med ham, og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Jeg er Ahimsaka, Mester. Jeg er Ahimsaka."
Mesteren sa:
"Vær slik navnet ditt tilsier.
Vær du ikke-voldelig, Ahimsaka.
Den som ikke skader noen,
verken med tanke, ord eller gjerning,
han er i sannhet ikke-voldelig,
for han begår ikke vold mot noen."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Ahimsaka Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.6 (1.7.6) Villnis
Jatasutta
En dag i Savatthi kom en brahman fra Bharadvaja-klanen på besøk til Mesteren. Han ble kalt Jata (Villnis), for håret hans var et flokete villnis. Han hilste på ham og pratet litt med ham, og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Indre villnis og ytre villnis,
folk vikler seg inn i et villnis.
Derfor spør jeg deg, Gotama:
Hvordan skal man vikle seg ut av villniset?"
Mesteren svarte:
"En vis mann som har en grunnfestet moral
og som utvikler sitt sinn og sin visdom,
en forstandig munk som trener iherdig,
han kan vikle seg ut av villniset.
En arahant uten negative tendenser
som har kvittet seg med lidenskaper,
og som har kvittet seg med sinne og uvitenhet,
han kan vikle seg ut av villniset.
Der det ikke lenger er noen forskjell
på objekt og subjekt,
og der objekter ikke føles som materielle,
der er villniset hogd over ved roten."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Bharadvaja med flokete hår:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.7 (1.7.7) Suddhika
Suddhikasutta
En dag i Savatthi kom brahmanen Suddhika ("Den rene") fra Bharadvaja-klanen på besøk til Mesteren. Han hilste på ham og pratet litt med ham, og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Ingen brahman blir ren her i verden
ved bare å praktisere etikk og askese.
Det eneste som kan gjøre mennesket rent,
er atferd i samsvar med de vediske tekstene."
Mesteren svarte:
"Ingen er født som brahman,
og det hjelper ikke å resitere tekstene
hvis man er skitten i sitt indre
og lever på falskhet og løgn.
Hvis adelsmenn, brahmaner, borgere
og arbeidere, og selv de som er kasteløse,
viser besluttsomhet og styrke,
og stadig setter alle krefter inn,
vil de alle kunne oppnå den høyeste renhet.
Det skal du vite, brahman!"
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Suddhika Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.8 (1.7.8) Aggika
Aggikasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, hadde en brahman som het Aggika ("Ildmannen") fra Bharadvaja-klanen, forberedt en ofring av ris med klaret smør. Han ville gjerne foreta en ildofring og ofre dette i ilden.
Da Mesteren hadde stått opp, kledd på seg og tatt kappe og bolle, gikk han inn til byen for å motta matgaver. Mens han gikk fra hus til hus, kom han til huset til brahmanen Aggika. Der ble han stående. Aggika fikk se at han sto der og ventet på matgave, så han sa:
"Den som er av ren avstamning,
som har lærdom og kjenner de tre vedaer,
og som har god atferd og kunnskap,
han skal få nyte denne risen."
Mesteren svarte:
"Ingen er født som brahman,
og det hjelper ikke å resitere tekstene
hvis man er skitten i sitt indre
og er omgitt av falskhet og løgn.
Den som kjenner sine tidligere oppholdssteder,
som ser både himmel og helvete,
som har gjort slutt på tilblivelsen,
og som har dyp innsikt, han er en vismann.
Med disse tre kunnskapene
er brahmanen kyndig i de tre vedaer.
Da har han god atferd og kunnskap,
og da kan han få nyte denne risen."
Brahmanen sa:
"Vær så god og spis, Gotama. Du er en virkelig brahman!"
Mesteren sa:
"Jeg spiser ikke mat det er sunget over,
for dette er ikke læren til de som ser.
De våkne synger ikke for maten.
Slik lever de så lenge læren eksisterer.
Gi noe annet til den store vismann,
til ham som er hel, til ham
som har utslettet sinnets forurensninger
og ikke lenger har noen bekymringer.
For da kan du høste store fortjenester."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Aggika Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.9 (1.7.9) Sundarika
Sundarikasutta
En gang da Mesteren var i Kosala, holdt han til ved bredden av elven Sundarika. Brahmanen Sundarika av Bharadvaja-klanen var opptatt med å ofre til ilden der ved elvebredden. Da han var ferdig med ofringen, reiste han seg og så seg om til alle kanter og tenkte:
"Hvem skal få spise restene av offermåltidet?"
Sundarika fikk øye på Mesteren som satt under et tre med hodet dekket. Han tok restene av offermåltidet i venstre hand og en vannkrukke i høyre hand og gikk bort til Mesteren. Da Mesteren hørte Sundarika komme, tok han vekk det kledet han hadde over hodet. Sundarika fikk se at det var en glattraket munk som satt der, og fikk lyst til å snu. Men så tenkte han at det er jo også noen brahmaner som raker av seg håret, og tenkte at han kunne jo spørre denne mannen om han var brahman eller ikke. Dermed gikk han bort til Mesteren og sa:
"Hvilken klasse tilhører du, men herre?"
Mesteren svarte:
"Ikke spør om klasse. Spør om oppførsel.
Ilden oppstår fra brenselet.
En vismann som temmer seg selv
blir som en fullblodshest, om han enn er av simpel slekt.
En som er temmet av sannheten og har selvkontroll,
en som har full kunnskap og har levd det opphøyde liv –
til ham bør en brahman som ønsker gode fortjenester
gi ofringer når tiden til det er inne."
Sundarika sa:
"Da blir sannelig min ofring en sann ofring,
siden jeg har fått besøk av en som vet så mye!
Jeg har aldri tidligere truffet noen som deg.
Andre bare spiser det som er til overs etter ofringen.
Vær så god og spis, Gotama. Du er en virkelig brahman!"
Mesteren sa:
"Jeg spiser ikke mat det er sunget over,
for dette er ikke læren til de som ser.
De våkne synger ikke for maten.
Slik lever de så lenge læren eksisterer.
Gi noe annet til den store vismann,
til ham som er hel, til ham
som har utslettet sinnets forurensninger
og ikke lenger har noen bekymringer.
For da kan du høste store fortjenester."
"Men hvem skal jeg da gi restene av offermaten til, Gotama?"
"Jeg ser ikke noen i hele verden med alle dens med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, som kan spise denne maten og fordøye den utenom han som har kommet fram til sannheten eller en av hans elever, brahman. Så gå og slå den ut et sted det ikke vokser gras eller i vann der det ikke finnes levende vesener."
Brahmanen Sundarika Bharadvaja kastet restene av offermaten i vann der det ikke fantes noe levende vesen. Så snart maten traff vannet, begynte det å koke, syde, boble og frese, akkurat som vannet begynner å koke, syde, boble og frese når man kaster et rødglødende plogjern ut i det.
Brahmanen Sundarika Bharadvaja ble forskrekket og fikk gåsehud. Han gikk bort til Mesteren. Mesteren sa:
"Ikke tro du kan oppnå renhet
ved å legge ved på bålet, brahman!
Det der er bare ytre ting,
og de vise regner ikke den som ren
som bare ønsker seg ytre renhet,
Jeg har forlatt det rituelle brennofferet, brahman.
Jeg lar heller ilden brenne i mitt indre.
Der er den alltid tent, der brenner den alltid.
Jeg er en arahant som lever det opphøyde liv.
Din stolthet holder deg lenket til marken, brahman.
Ditt sinne er røyken som sperrer for ofringen,
og ofringen blir liggende i en aske av løgner.
En slik ofring stiger ikke til himmelen.
La tungen være offerskjeen og la ditt hjerte være et alter,
og la god selvkontroll være ilden som brenner.
Den sanne lære er som en svalende innsjø,
og de rene vil alltid lovprise dens klare vann for de gode.
Der har de innsiktsfulle alltid badet,
og krysset over til den andre bredden
uten at noen urenheter ble hengende ved dem.
Læren er sannhet og det opphøyde liv er treningen.
Den veien som fører til det høyeste,
er veien som befinner seg i midten.
Vis alltid respekt for de rettsindige!
En slik mann vil jeg si følger den gode lære!"
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Sundarika Bharadvaja:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.1.10 (1.7.10) Mange døtre
Bahudhãtarasutta
En gang da Mesteren var i Kosala, holdt han til i en skog der.
En brahman fra Bharadvaja-klanen hadde mistet fjorten okser, så han gikk og lette etter dem der i skogen. Han fikk se Mesteren sitte under et tre der med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Han gikk bort til ham og sa:
"Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken har ikke savnet
fjorten okser i ei hel uke nå!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken har ikke en dårlig åker
der bare ett eller to skudd av sesamplanten kommer opp!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken har ikke en tom låve
der musene danser lystig omkring!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken har ikke ei seng
der utøy og kryp har svermet i sju måneder!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken har ikke sju døtre
som er barnløse eller har bare én sønn!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For denne munken er ikke plaget av utslett
som vekker ham med kriblende kløe!
Denne munken kan nok være lykkelig.
For han er ikke plaget av pengeinnkrevere
som vekker ham tidlig med krav om innbetaling!"
Mesteren svarte:
"Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken har ikke savnet
fjorten okser i ei hel uke nå!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken har ikke en dårlig åker
der bare ett eller to skudd av sesamplanten kommer opp!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken har ikke en tom låve
der musene danser lystig omkring!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken har ikke ei seng
der utøy og kryp har svermet i sju måneder!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken har ikke sju døtre
som er barnløse eller har bare én sønn!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For denne munken er ikke plaget av utslett
som vekker ham med kriblende kløe!
Det stemmer at jeg er lykkelig, brahman.
For han er ikke plaget av pengeinnkrevere
som vekker ham tidlig med krav om innbetaling!"
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen fra Bharadvaja-klanen:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, mester Gotama."
Brahmanen Bharadvaja fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Bharadvaja seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bharadvaja en arahant.
1.7.2 Kapitlet med legmenn
Upasakavagga
1.7.2.1 (1.7.11) Plogkaren
Kasibharadvajasutta
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Dakkhinagiri ved brahmanlandsbyen Ekanala i landet Magadha. Akkurat da hadde brahmanen Bharadvaja bonde fem hundre ploger i arbeid på markene, siden det var tiden for å så kornet.
Tidlig om morgen sto Mesteren opp, kledde på seg og gikk med matbollen bort til der hvor Bharadvaja hadde folk i arbeid. Bharadvaja holdt på med å dele ut mat, og Mesteren stilte seg opp i nærheten med bollen sin.
Da Bharadvaja fikk se ham, sa han:
"Hei du! Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå kan jeg spise av det jeg har høstet. Det får du også gjøre. Pløy og så. Etterpå kan du glede deg over det du høster inn."
"Det gjør jeg, brahman. Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå gleder jeg meg over det jeg høster inn."
"Men jeg kan ikke se at du har noen plog eller åk, ikke noe plogskjær, ikke noe okser og ikke noen pisk, Gotama. Likevel sier du at du pløyer og sår og gleder deg over det du høster!"
Og han fortsatte med dette verset:
"Du sier du pløyer,
men jeg ser ingen plog.
Si oss hva som er plogen din,
så vi kan se at det stemmer."
Mesteren:
"Tillit er frøet og innsatsvilje er regnet,
visdommen er mitt åk og min plog.
Beskjedenhet er plogstangen, sinnet mitt er seletøyet,
og oppmerksomhet er plogskjær og pisk.
Jeg passer på hva jeg sier og gjør,
jeg spiser og drikker med måte.
Med sannhet luker jeg bort ugress,
Vennlighet er min frigjøring.
Iherdighet er mitt oksespann
som trekker meg mot treningens mål.
Uten å snu meg er jeg på vandring
dit hen hvor sorger ikke finnes.
Slik pløyer jeg min åker
og høster udødelighetens frukt.
Den som pløyer på denne måten,
blir fri fra alt som gjør vondt."
Da tok brahmanen Bharadvaja en stor bronsebolle, fylte den med ris og melk og ga den til Mesteren:
"Spis denne risen, Mester Gotama. Du er en virkelig plogkar, siden du pløyer for å høste udødelighetens frukt."
"Jeg spiser ikke mat det er sunget over,
for dette er ikke læren til de som ser.
De våkne synger ikke for maten.
Slik lever de så lenge læren eksisterer.
Gi noe annet til den store vismann,
til ham som er hel, til ham
som har utslettet sinnets forurensninger
og ikke lenger har noen bekymringer.
For da kan du høste store fortjenester."
"Men hvem skal jeg da gi denne risen til, Gotama?"
"Jeg kan ikke se at noen i hele verden med dens guder, djevler, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker kan spise og fordøye denne risen skikkelig, annet enn han som har kommet fram til sannheten eller en av hans elever. Derfor skal du kaste denne risen et sted det er lite gras eller senke den ned i vann som ikke inneholder noen levende vesener, brahman."
Brahmanen Bharadvaja senket risen ned i vann som ikke inneholdt noen levende vesener. Straks den kom ned i vannet, begynte den å syde og frese, og dampen veltet til værs. Den sydet og freste og dampet som om den skulle ha vært en jernplog som hadde ligget på ilden hele dagen. Slik begynte risen å syde og frese straks den kom ned i vannet, og dampen veltet til værs.
Brahmanen Bharadvaja skalv og fikk gåsehud. Så gikk han bort til Mesteren, bøyde seg for føttene hans og sa:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.2 (1.7.12) Udaya
Udayasutta
En morgen i Savatthi da Mesteren hadde stått opp og tatt bolle og kappe, gikk han til der brahmanen Udayi bodde. Udaya fylte Mesterens bolle med ris. Dagen etter skjedde det samme, og neste dag fylte også Udaya Mesterens bolle med ris. Men da sa Udaya til Mesteren:
"Du begynner å bli litt påtrengende, Gotama, siden du kommer hit om og om igjen!"
Mesteren svarte:
"Frøene blir sådd om og om igjen,
regnet faller om og om igjen.
Bonden pløyer åkeren om og om igjen,
landet får korn om og om igjen.
Tiggere tigger om og om igjen,
givere gir dem gaver om og om igjen.
Givere som har gitt gaver om og om igjen,
kommer til himmelen om og om igjen.
Kuene blir melket om og om igjen,
kalven søker sin mor om og om igjen.
Vi blir utslitt og skjelvende om og om igjen,
tosken søker gjenfødelse om og om igjen.
Noen blir født og dør om og om igjen,
noen blir båret til graven om og om igjen.
Den som har funnet veien til ikke å bli født mer,
er en vismann som ikke blir født om og om igjen."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Udayatil ham:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.3 (1.7.13) Devahita
Devahitasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, ble han grepet av sterke kramper. Han vendte seg mot Upavana, som var oppasseren hans da, og sa:
"Kan du skaffe meg noe varmt vann, Upavana?"
"Det skal jeg gjøre, Mester," svarte han. Dermed tok han kappe og bolle og gikk til huset til brahmanen Devahita. Der ble han stående uten å si noe. Brahmanen fikk øye på ham og sa:
"Du står der uten å si noe, min herre,
med kappe og med glattraket hode.
Hva er det du vil? Hva er det du ønsker?
Hva har du kommet for å be meg om?"
Upavana svarte:
"Den vise og gode arahanten
lider av sterke kramper.
Hvis du har noe varmt vann,
så gi det til vismannen, brahman.
Jeg vil gjerne at det blir brakt
til ham som hedres av de hederlige,
som respekteres av de respektable,
og som æres av de ærverdige."
Da lot brahmanen Devahita en tjener ta ei bærestang med varmt vann og en krukke sirup og ga dette til Upavana. Han tok med seg dette tilbake til Mesteren, badet ham i noe av det varme vannet og rørte ut sirupen i resten av vannet. Så ga han dette til Mesteren, og snart ga smertene seg.
Så gikk brahmanen Devahita bort til Mesteren, snakket høflig med ham en liten stund og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Hvor bør man gi gaver?
Hvor gir gavene størst frukter?
Hvordan får giveren mest igjen
for de ofringene han gir?"
Mesteren svarte:
"Den som kjenner sine tidligere oppholdssteder,
som ser både himmel og helvete,
men som også har gjort slutt på tilblivelse,
han er en vismann med dyp innsikt.
Til ham bør man gi gaver.
Der får gavene størst frukter.
Slik får giveren mest igjen
for de ofringene han gir."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Devahita til ham:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.4 (1.7.14) Rikmannen
Mahasalasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, kom en rik brahman bort til ham. Han var kledd i en ussel og fattigslig kappe. Han snakket høflig med Mesteren en stund, og så satte han seg ned hos ham. Mesteren sa:
"Hvorfor går du kledd i en slik ussel og fattigslig kappe, brahman?"
"Jeg har fire sønner, Gotama. Sammen med hustruene sine har de sparket meg ut av huset."
"Da skal du lære deg disse versene, brahman. Neste gang folk er samlet i møtesalen og sønnene dine også er der, kan du si dem fram:
De som jeg gledet meg over da de ble født,
de som jeg så gjerne ønsket skulle komme,
de har nå slått seg sammen med hustruene sine
liksom hunder som jager bort svin.
De som kaller meg ‘pappa',
har blitt frekke og ondskapsfulle.
De er som demoner i skikkelse av sønner,
og de bryr seg ikke lenger om den som er blitt gammel.
Han blir vist bort fra matfatet
liksom en utslitt hest som ingen bryr seg om.
Den gamle faren til de utakknemlige
må tigge maten sin ved andres dør.
Det er bedre for meg å ta tiggerstaven fatt
enn å være avhengig av utakknemlige sønner.
Staven beskytter meg mot okser
og staven verner meg mot hunder.
I mørket går staven foran meg,
i dypet finner den fotfeste.
Og selv om jeg skulle snuble,
hjelper staven meg på fote igjen."
Brahmanen lærte seg disse versene utenat mens han satt der hos Mesteren. Så gikk han til møtesalen da det var mye folk der og da også sønnene hans var der, og sa fram versene. Da sønnene hans hørte dette, tok de ham med seg hjem, badet ham og ga ham et par nye kapper. Brahmanen tok med seg kappene og gikk til Mesteren. Han hilste høflig på ham og snakket litt med ham før han satte seg ned. Så sa han:
"Vi brahmaner vil gjerne lønne en lærer. Vær så snill å motta disse kappene som lærerlønn!"
Og Mesteren tok imot kappene ut fra medfølelse. Da sa brahmanen:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.5 (1.7.15) Den stivsinnede
Manatthaddhasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, bodde det en brahman der som ble kalt Manatthaddha (Den stivsinnede). Han viste ingen respekt for sin far eller for sin mor, ikke for sin lærer og heller ikke for sin eldre bror.
Da Mesteren satt og ga en stor forsamling undervisning i læren, tenkte Manatthaddha som så:
"Nå sitter denne filosofen Gotama og gir en stor forsamling undervisning i læren. Jeg tror jeg vil gå bort til ham. Hvis denne filosofen Gotama snakker til meg, vil jeg snakke til han. Men hvis han ikke snakker til meg, vil ikke jeg snakke til ham, heller."
Dermed gikk han bort og ble stående borte hos Gotama. Mesteren sa ikke noe til ham. Da tenkte Manatthaddha:
"Denne filosofen Gotama vet jo ingen ting!" og han fikk lyst til å gå vekk igjen. Men Mesteren forsto hva han tenkte og sa:
"Det er ikke bra å være hovmodig.
Hva mener du egentlig, brahman?
Fortell nå hvorfor
du har kommet hit til meg."
Da forsto brahmanen at Mesteren var klar over hva han tenkte på, og han falt til marken og bøyde hodet for Mesterens føtter, kysset og klappet dem og sa navnet sitt:
"Jeg er Manatthaddha, Mester. Jeg er Manatthaddha!"
Forsamlingen ble slått av forbauselse og sa til hverandre:
"Det er fantastisk, det er vidunderlig! Denne stivsinnede brahmanen viser ingen respekt for sin far eller for sin mor, ikke for sin lærer og heller ikke for sin eldre bror. Likevel viser han den aller største respekt for filosofen Gotama!"
Men Mesteren sa:
"Det er nok, brahman. Reis deg opp og sett deg på plassen sin, der hvor du satt da du fikk en slik tiltro til meg."
Da Manatthaddha hadde satt seg, sa han:
"Hvem er det vi ikke bør være nedlatende mot?
Hvem bør vi vise respekt?
Hvem bør vi vise heder og ære?
Hvem er det bra å verdsette?"
Mesteren svarte:
"Det er mor og det er far,
det er en eldre bror,
og den fjerde er en lærer.
Disse bør vi ikke være nedlatende mot.
Disse bør vi vise respekt.
Disse bør vi vise heder og ære.
Disse er det bra å verdsette.
En arahant som har funnet ro sitt indre,
en som har gjort det som bør gjøres
og som ikke har noe negativt i sinnet.
Disse uforlignelige bør du hedre
og ikke være nedlatende og stolt."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.6 (1.7.16) Kverulanten
Paccanikasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, bodde det en brahman der som ble kalt Paccanikasata ("Kverulanten"). Denne brahmanen bestemte seg for å oppsøke Mesteren og motsi ham uansett hva han ville komme til å si. Akkurat da praktiserte Mesteren gående meditasjon utendørs. Brahmanen Paccanikasata gikk bort til ham og sa:
"Si hva du står for, munk!"
Mesteren svarte:
"Det er ikke lett for en kverulant
å forstå ord om visdom,
hvis sinnet hans er forurenset
og han er full av stridslyst.
Den som temmer sin stridslyst,
gir slipp på fiendtlige holdninger
og ikke bare ønsker å kverulere –
han kan forstå ord om visdom."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.7 (1.7.17) Nybyggeren
Navakammikasutta
En gang da Mesteren var i Kosala, holdt han til i en lund der. En brahman som ble kalt Bharadvaja Nybyggeren holdt akkurat da på med å bygge et hus. Brahmanen fikk se Mesteren sitte under et sal-tre der med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Da han så dette, tenkte han:
"Jeg liker å bygge her i denne lunden. Undres hva denne filosofen Gotama liker å gjøre her?"
Dermed gikk han bort til Mesteren og sa:
"Hva har du ugjort her i skogen,
der du sitter under sal-treet, munk?
Hva er det du liker å gjøre
alene her i skogen, Gotama?"
Mesteren svarte:
"Jeg har ikke noe ugjort her i skogen.
Jeg har rykket opp roten
og det står ikke noe kratt igjen.
Det finnes ikke noe tornekratt for meg.
Jeg trives alene fordi jeg er kvitt all misnøye."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.8 (1.7.18) Vedsankeren
Katthaharasutta
En gang da Mesteren var i Kosala, holdt han til i en lund der. Da kom mange av elevene til en brahman fra Bharadvaja-klanen gående for å sanke ved. De fikk se Mesteren sitte der med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Da de kom tilbake til denne brahman fra Bharadvaja-klanen, sa de:
"Vet du hva, Mester? Der ute i skogen sitter det en filosof med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg!"
Brahmanen fulgte elevene tilbake til skogen, og der fikk han se Mesteren sitte med beina i kors, ryggen rak og oppmerksomheten festet på det emnet han hadde valgt seg. Han gikk bort til Mesteren og sa:
"Her har du gått inn i den dype skogen,
mennesketom og skremmende som den er.
Her sitter du og mediterer, munk,
med rak og flott holdning!
Her er det verken sang eller musikk.
Eneboeren er alene i den store skogen.
Jeg synes det er høyst forunderlig
at noen virkelig liker å bo her ute.
Jeg antar du søker å bli forent
med verdens hersker i den høyeste himmel?
Hvorfor skulle du ellers gå ut for deg selv
og øve askese her i skogen?"
Mesteren svarte:
"Alle ønsker og alle preferanser
for forskjellige ting og tilstander
som springer ut av uvitenhet,
har jeg rykket fullstendig opp med roten.
Jeg har ingen ønsker og ingen bindinger.
Jeg involverer meg ikke i noe som helst.
Jeg ser alle ting med et rent blikk.
Jeg har nådd den fullkomne oppvåkning.
Derfor mediterer jeg alene med full selvtillit."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.9 (1.7.19) Brahmanen som tok seg av sin mor
Matuposakasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, kom det en brahman bort til Mesteren. Denne brahmanen tok seg av sin mor. Han hilste høflig på ham og de pratet litt sammen før brahmanen satte seg ned. Da han hadde satt seg, sa han:
"Jeg går og mottar matgaver i samsvar med skikk og bruk, Gotama. Etterpå tar jeg meg av foreldrene mine. Gjør jeg det som er riktig, Gotama?"
"Ja, du gjør sannelig det som er helt riktig, brahman. Den som først går ut og mottar matgaver i samsvar med skikk og bruk, og som deretter tar seg av foreldrene sine, han samler et lager av gode fortjenester!
Den som tar seg av sin far eller mor
i samsvar med det som er skikk og bruk,
blir rost av de vise for denne sin omsorg.
Han får ros her i denne verden og glede i himmelen siden."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.10 (1.7.20) Tiggeren
Bhikkhakasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, kom det en brahman bort til ham. Denne brahmanen levde som tigger. Han hilste høflig på ham og de pratet litt sammen før brahmanen satte seg ned. Da han hadde satt seg, sa han:
"Jeg lever av matgaver, Gotama, og du lever av matgaver. Hva er da forskjellen på oss?"
Mesteren svarte:
"Man er ikke noen ekte munk
bare fordi man lever av matgaver,
hvis man følger en råtten lære.
Da er man slett ingen munk.
Men den som lever det opphøyde liv,
som hever seg over vinning og tap,
som studer den verden han vandrer i,
kan med rette kalles en munk."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.11 (1.7.21) Sangarava
Sangaravasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, bodde det en brahman der som het Sangarava. Han mente at vann var grunnlag for renhet. Han trodde på renselse i vann, og hver morgen og kveld pleide han å ta et bad.
En morgen da Ananda hadde stått opp og kledd på seg, tok han kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter at han hadde gått matrunden og spist, gikk han bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"I Savatthi bor det en brahman der som het Sangarava, Mester. Han mener at vann er grunnlag for renhet. Han tror på renselse i vann, og hver morgen og kveld pleier han å ta et bad. Det hadde vært fint om du kunne vise medfølelse med ham og besøke ham, Mester."
Mesteren samtykket i taushet. Neste morgen sto Mesteren opp og kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk hjem til brahmanen Sangarava. Der satte han seg på en sitteplass som sto klar for ham. Brahmanen gikk bort til Mesteren og pratet litt med ham før han satte seg ned ved siden av ham. Mesteren sa:
"Er det sant at du mener at vann er grunnlag for renhet, brahman? Er det sant at du tror på renselse i vann, og at du pleier å ta et bad hver morgen og kveld?"
"Det er sant, Gotama."
"Men hvorfor har du en slik praksis, brahman?"
"Det jeg har begått av synder i løpet av dagen, vasker jeg av meg om kvelden, Gotama. Og det jeg har begått av synder i løpet av natten, vasker jeg av meg om morgenen. Derfor mener jeg at vann er grunnlag for renhet. Derfor tror jeg på renselse i vann, og derfor pleier jeg å ta et bad hver morgen og kveld."
Mesteren sa:
"Læren er en innsjø, brahman,
og moralen er en badeplass.
Disse er uten forurensninger,
og de rene roser dem for de rene.
Der har alle de vedakyndige
kommet for å bade.
Med rene lemmer
krysser de over til den andre bredden."
Da brahmanen hørte dette, sa han:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever."
1.7.2.12 (1.7.22) Khomadussa
Khomadussasutta
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Khomadussa, en av sakyaenes byer. En morgen da han hadde kledd på seg, tatt kappe og bolle og gitt seg i vei inn mot byen for å motta matgaver, satt byens borgere og brahmaner i bystyremøte og behandlet en eller annen sak. Det kom noen spredte regndråper, og Mesteren la kursen mot bystyrehallen. Da de som satt i møtet fikk se at han kom, sa de:
"Der har vi jammen enda en av disse snaurakede kvasifilosofene! Hva vet vel slike folk om politikk?"
Mesteren svarte med dette verset:
"Du kan ikke være politiker
hvis du ikke har fred i deg selv,
for da kan du ikke være objektiv.
Men hvis du kan kvitte deg
med grådighet, hat og dumhet,
da finner du fred i ditt indre –
da først kan du være objektiv!"
Da han hadde sagt dette, utbrøt borgerne og brahmanene:
"Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne oss som legvenner, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge vi lever."