Vinayapitaka
Culavagga
Anathapindika gir Jetalunden som gave til Buddha og ordenen
I byen Rajagaha bodde det en rik finansmann. Søsteren hans var gift med en borger som ble kalt Anathapindika – "Han som gir mat til de fattige". En dag kom Anathapindika til Rajagaha for å ordne med noen forretninger. Finansmannen hadde invitert Buddha og munkene til å komme og spise hos ham neste morgen. Derfor var han travelt opptatt med forberedelsene og ga tjenestefolkene beskjed om å stå tidlig opp og gjøre klar og sette fram mat og drikke til gjestene.
"Når jeg har kommet på besøk her tidligere, har svogeren min lagt alle andre gjøremål til side og snakket med meg. Men nå er han travelt opptatt med å gi beskjeder til tjenestefolkene sine. Jeg undres om de forbereder bryllup eller en stor offerseremoni? Eller venter de besøk av kong Seniya Bimbisara med hele sitt følge?"
Han spurte svogeren om dette, og denne svarte:
"Nei, vi forbereder verken bryllup eller kongebesøk, men en stor offerseremoni. Jeg har invitert Buddha, den oppvåknede, med hele sitt følge av munker hit i morgen tidlig."
"Sa du Buddha?"
"Ja, jeg sa Buddha?"
"Sa du Buddha?"
"Ja, jeg sa Buddha."
"Sa du virkelig Buddha?"
"Ja, jeg sa Buddha."
"Det er sannelig ikke ofte vi hører om en Buddha, en fullkomment oppvåknet! Tror du at jeg kunne gå og hilse på denne ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren nå?"
"Det passer dårlig akkurat nå. Men du kan treffe ham i morgen."
Anathapindika gikk og la seg. Men han gledet seg så til å treffe den ærverdige og fullkomment oppvåknede Mesteren at han våknet tre ganger den natten og trodde at det allerede var morgengry.
Da gikk Anathapindika til Sivaka-porten, og åndene åpnet den for ham. Men da han kom ut av byen, forsvant lyset, og det ble mørkt. Han ble redd, og håret reiste seg på hodet hans. Han fikk mest lyst til å snu. Men den usynlige ånden Sivaka oppmuntret ham:
"Hundre elefanter, hundre hester,
hundre vogner med muldyrspann,
hundre piker i skjønneste skrud –
de er ikke verd en brøkdel av et skritt.
Gå videre, borger, gå videre.
Det er bedre å fortsette enn å snu."
Da svant mørket og det ble lyst igjen, så han tok mot til seg og fortsette. To ganger til ble han skremt av at det ble mørkt, og to ganger til oppmuntret ånden ham med det samme verset, slik at han våget å gå videre. Og nå nærmet han seg Sitalunden der Mesteren oppholdt seg.
Mesteren fikk se Anathapindika komme gående. Han gikk ned fra den terrassen der han hadde praktisert gående meditasjon og satte seg på sitteplassen sin. Så sa han:
"Kom hit, Sudatta."
"Mesteren bruker det egentlige navnet mitt når han snakker til meg," tenkte Anathapindika, og glad og overrasket gikk han bort til Mesteren, bøyde seg dypt for ham og sa:
"Jeg håper alt står bra til med deg, Mester?"
"Det står alltid bra til med den brahman
som har nådd fram til fullkommen lindring,
som ikke klamrer seg til sanselige nytelser,
men har falt til ro og ikke binder seg til noe,
som har skåret over alle bånd
og stilnet hjertets uro.
Den fredfylte har det godt,
for han har funnet ro i sinnet."
Deretter ga Mesteren Anathapindika en metodisk veiledning og snakket om gavmildhet, om etikk og om himmelen. Han snakket videre om hvor dumt og usunt det er å hengi seg til sanselige nytelser, hvordan de forurenser sinnet og at det derfor er mye bedre å gi slipp på dem. Da Mesteren forsto at sinnet til Anathapindika var mottakelig, fleksibelt, uten hindringer, oppløftet og tillitsfullt, gikk han videre og underviste ham i den læren som er særegen for de oppvåknede. Han forklarte ham om det som gjør vondt, årsaken til det som gjør vondt, slutten på det og veien som fører til at man gjør slutt på det som gjør vondt. På samme måte som et rent og flekkfritt stykke tøy absorberer et fargestoff, fikk Anathapindika der og da en ren og uplettet innsikt i at alt det som er av en slik natur at det kan oppstå, det er også av slik natur at det kan opphøre.
Anathapindika så, absorberte og forsto læren. Han fordypet seg i den og all uvisshet og usikkerhet ble borte. Han fikk tillit til sin egen forståelse og var ikke avhengig av andre hva Mesterens lære angår. Derfor sa han:
"Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. La meg få invitere deg sammen med munkefellesskapet til å komme og spise hos meg i morgen tidlig, Mester."
Mesteren samtykket i taushet.
Da Anathapindika så at Mesteren samtykket, reiste han seg, hilste høflig og tok farvel.
Da finansmennene og andre borgere i Rajagaha fikk høre at Anathapindika hadde invitert Buddha og munkefellesskapet til frokost dagen etter, gikk de bort til ham og sa:
"Vi hører du har invitert Buddha og munkene. Vi vil gjerne være med på å betale for det som trengs til måltidet."
"Takk for det, mine herrer, men det er ikke nødvendig. Jeg har alt som trengs."
Kong Seniya Bimbisara av Magadha fikk også høre dette, og han tilbød seg også å være med på å dekke utgiftene. Men Anathapindika takket nei også til ham.
Da morgenen grydde, sørget Anathapindika for å sette fram all slags god mat og drikke der svogeren bodde, og deretter sendte han bud til Buddha og munkene om at maten sto klar.
Buddha og munkene hadde allerede stått opp, og nå tok de kappe og bolle og gikk til finansmannens hus i Rajagaha. Anathapindika serverte egenhendig munkene med Buddha i spissen og serverte dem mat og drikke av beste sort. Da Mesteren var ferdig med å spise og hadde flyttet hånden vekk fra bollen, satte Anathapindika seg ned ved siden av ham og sa:
"Kan du ikke være så vennlig å slå deg ned i Savatthi sammen med munkene når regntiden kommer, Mester!"
"De som har kommet fram til sannheten, liker å bo der det er stille og fredelig, borger," svarte Mesteren.
"Aha, jeg forstår, Mester," sa Anathapindika.
Deretter gledet, oppmuntret og inspirerte Mesteren Anathapindika med å forklare mer om sin lære, før han reiste seg og gikk.
Anathapindika var en mann som hadde mange gode venner. Mange satte pris på ham fordi han alltid var vennlig og imøtekommende mot andre.
Da Anathapindika var ferdig med sine forretninger i Rajagaha, ga han seg på vei hjem til Savatthi igjen. Når han møtte mennesker underveis, sa han til dem:
"Opprett parker og bygg boliger for munkene, mine venner, og gjør klar gaver til dem. Det har stått fram en oppvåknet, en buddha, i verden, og jeg har invitert ham til Savatthi. Derfor kommer han denne veien om en stund."
Og siden det var Anathapindika som oppfordret dem til dette, innrettet de parker, bygde boliger og gjorde klar gaver.
Da Anathapindika var kommet tilbake til Savatthi, så han seg om i byen og tenkte:
"Hvor skal Mesteren bo, tro? Det gjelder å finne en bolig som ikke ligger altfor langt utenfor byen og ikke altfor nær den. Den bør ligge i passende gangavstand, slik at de som har lyst til det, kan gå dit og komme hjem igjen samme dag uten for mye strev, men samtidig slik at det er stille og fredelig der om natten, uten travelhet og støy av mange mennesker, slik at det er bra å meditere i stillhet der."
Da fikk han øye på en park som prins Jeta eide. Den lå akkurat passe langt utenfor byen og var akkurat slik han hadde tenkt seg.
Derfor oppsøkte han prins Jeta og spurte:
"Vil du selge meg denne parken slik at jeg kan bygge boliger til Buddha og munkene her?"
"Nei, den selger jeg bare hvis du dekker hele parken med gullstykker."
"Det er en avtale. Den prisen godtar jeg."
"Nei, jeg har ikke gått med på noen avtale!"
Siden de ikke kunne bli enige om de hadde inngått en bindende avtale eller ikke, la de saken fram for dommerne, som sa siden prins Jeta hadde sagt en pris, måtte han selge parken for den prisen.
Dermed lot Anathapindika kjøre ut vognlass etter vognlass med gullmynter til nesten hele parken var dekket av myntene. Til slutt var det bare et lite hjørne igjen, men da hadde han ikke flere penger. Derfor ba han noen andre være så vennlige å skaffe de pengene som gjensto.
Prins Jeta var storlig imponert over hvor gavmild Anathapindika var, så han sa:
"Ikke hent mer penger! La meg få beholde det siste hjørnet av parken, slik at jeg selv kan få gleden av å gi det som gave til Mesteren!"
Anathapindika tenkte at det ville bare være bra om en så berømt mann som prins Jeta også ville støtte Buddhas lære og organisasjon, så han lot prinsen beholde dette hjørnet av parken. Der lot så prinsen bygge et hus.
Nå sørget Anathapindika for at det ble bygd hus med enkeltværelser for munkene, lagerrom, møtesaler, spisesaler, forrådsmagasiner, toaletter, gangstier i friluft og en innendørs vandrehall, brønner og brønnhus, baderom, lotusdammer og paviljonger i Jetalunden.
Da Buddha og munkene en tid senere kom vandrende til Savatthi, tok Anathapindika imot dem og overrakte parken.
"La parken være åpen for alle munker, uansett hvor de kommer fra," sa Buddha.
"Ja vel, Mester," svarte Anathapindika, og ga beskjed om at Jetalunden var åpen for alle munker, uansett hvor de kom fra.
"De blir forstyrret av kulde og varme
de blir plaget av rovdyr, krypdyr og mygg.
Vinter og regntid, vind og hete skaper problemer.
Finner de et sted der de trygt kan være i ly
kan de meditere og vinne innsikt.
De oppvåknede sier at det å gi
boliger til munkefellesskapet er det beste
Derfor bør en forstandig person
som ønsker å gjøre noe godt,
bygge gode boliger for de vise.
Gi av et rent og edelt sinnelag,
gi dem mat og drikke, klær og husly.
Til gjengjeld gir de undervisning i læren
som fordriver alt som gjør vondt.
Den som forstå denne læren,
finner lindring og fred i sinnet."