Vinayapitaka
Mahavagga
Finn dere selv!
Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Baranasi, ga han seg på vandring mot Uruvela. Etter en stund forlot han veien og gikk inn i et skogholt, der han satte seg under et tre.
Akkurat da var tretti unge menn var på tur i skogen sammen med sine hustruer. En av de unge mennene hadde ikke noen hustru, så han hadde leid en prostituert til å være med på turen. Mens lekte og moret seg, så den prostituerte kvinnen sitt snitt til å stjele fra mannen og stikke av.
Da dette ble oppdaget, hjalp de andre vennene den unge mannen med å lete etter kvinnen, og mens de gikk rundt og lette, fikk de øye på Mesteren der han satt under et tre. De gikk bort til ham og spurte:
"Har du sett en kvinne komme forbi her, Mester?"
"Hvorfor leter dere etter en kvinne?"
De fortalte ham hva som hadde hendt.
"Men hva mener dere om dette, mine herrer: Hva er best for dere? Å prøve å finne en kvinne eller å prøve å finne dere selv?"
"Det beste er vel om vi prøver å finne oss selv, Mester."
"Da kan dere sette dere her, så skal jeg forklare hvordan dere kan gjøre det."
"Ja vel, Mester," svarte de.
Mens de satt der, ga Mesteren dem en metodisk innføring i læren. Han snakket om gavmildhet, om etikk og om himmelen. Han snakket videre om hvor dumt og usunt det er å hengi seg til sanselige nytelser, hvordan de forurenser sinnet og at det derfor er mye bedre å gi slipp på dem. Da Mesteren forsto at de unge mennenes sinn var mottakelige, fleksible, uten hindringer, oppløftede og tillitsfulle, gikk han videre og underviste dem i den læren som er særegen for de oppvåknede. Han forklarte dem om det som gjør vondt, årsaken til det som gjør vondt, slutten på det og veien som fører til at man gjør slutt på det som gjør vondt. På samme måte som et rent og flekkfritt stykke tøy absorberer et fargestoff, fikk de unge mennene der og da en ren og uplettet innsikt i at alt det som er av en slik natur at det kan oppstå, det er også av slik natur at det kan opphøre.
De unge mennene så, absorberte og forsto læren. De fordypet seg i den og all uvisshet og usikkerhet ble borte. De fikk tillit til sin egen forståelse og var ikke avhengig av andre hva Mesterens lære angår. Derfor sa de:
"Kan vi få utgang og ordinasjon av deg, Mester?"
"Kom som munker," svarte Mesteren. "Læren er tydelig forklart. Nå kan dere vandre de edles vei og gjøre slutt på alt som gjør vondt."
Slik ble de unge mennene ordinert.