Suttapitaka

Khuddakanikaya - Mindre tekster

Dhammapada

19. Den rettskafne, v. 256 - 272


Startside Suttapitaka Khuddakanikaya Dhammapada


256.
Det er ikke dermed sagt
at du er rettskaffen,
fordi om du med brask og bram
vil veilede andre i hva som er rett.
Men om du sindig overveier
både rett og galt,
da kan du kalles vis.

257.
For den som rolig veileder andre,
saktmodig, i samsvar med dhamma, -
han kan kalles rettskaffen, vis,
og rettferdighetens vokter.

258.
Man er ikke dermed vis
fordi om man snakker mye.
Den kan i sannhet kalles vis
som er fredelig, vennlig og uten frykt.

259.
Man er ingen kjenner av dhamma
fordi om man snakker mye.
Men den som lever i dhamma
og ikke forsømmer den,
han skal kalles en kjenner av dhamma
selv om han ikke er lærd.

260.
Man er ikke dermed en Eldre
fordi om ens hode er grånet.
Hvis man bare er modnet i alder,
da er man eldet forgjeves.

Eldre: thera. Denne hederstittelen brukes gjerne om en som har lang ansiennitet som munk.

26l.
Nei, han som er sann og rettferdig,
behersket og vennlig, med selvdisiplin;
han, den vise og rene i hjertet,
han kan i sannhet kalles en Eldre.

262.
Vakre ord er ikke nok,
ei heller vakkert utseende.
Man er intet virkelig edelt menneske
hvis man er gjerrig, falsk og misunnelig.

263.
Men den som fullstendig har utryddet dette,
og rykket det opp med rota,
han, den forstandige, fri fra alt hat,
han er et virkelig edelt menneske.

264.
Man blir ikke munk ved å rake av håret
hvis man er troløs og umoralsk.
Hvordan kan vel han være munk,
som er fylt av begjær og grådighet?

Det ordet som her er oversatt som munk, er ikke bhikkhu, men samana. Dette ordet betegnet på Buddhas tid alle som hadde forlatt sitt tidligere erverv og drev med filosofiske, asketiske og religiøse aktiviteter på heltid, uten å tilhøre brahman-klassen. Samana kan oversettes med filosof, asket, munk, eneboer, vandrer o.l.
I vers 265 har vi et eksempel på en slags ordlek eller "pedagogisk etymologi" som vi ofte kan finne i gamle indiske skrifter. Ordet samana avledes her av sameti (undertrykke) og av samitatta (det å bringe til opphør). Språkvitenskapelig er dette ikke holdbart, men teknikken åpner unektelig for interessante pedagogiske poenger. Se videre note til v. 388.

265.
Men han som fullstendig har undertrykt ondskapen
både i stort og smått,
kalles en munk nettopp derfor
at alt det onde er brakt til opphør.

266.*
Man er ikke munk bare fordi
om man lever av almisser.
Selv ikke den som påtar seg alle reglene
blir med det en virkelig munk.

Her har vi et lite ordspill på bhikkhu ("munk") og bhikkha (almisse).

267.
Den som fører et edelt liv
og hever seg over godt og vondt,
og vandrer i verden med visdom,
han kan kalles en munk.

268.
Man blir ikke vismann bare ved taushet,
hvis man er uvitende og dum.
Den er vis som veier omhyggelig,
og derpå velger ut det som er godt

269.
og likedan forkaster det onde, -
nettopp derfor så er han vis.
Han kalles en vismann nettopp fordi
han overveier begge verdener.

Ordspillene fortsetter, her på muni (vismann), monena (ved taushet) og munati (overveie, tenke). Munati er igjen dannet analogt med minati (måle, veie).
Begge verdener: Dh.A.: den indre og ytre, dvs. subjekt/objekt.

270.
Man kan ikke kalles edel
når man skader levende vesener.
Men ved å la alle levende vesener
være i fred, er man edel.

271.
Ikke ved regler og ritualer
eller ved lærdom stor,
heller ikke ved meditasjon
eller en ensom bolig

272.
skal jeg nå fram til frihetens lykke,
den som mengden ikke kan oppnå.
Bhikkhu! Vær ikke sikker
før du grundig har luket bort
dine negative tendenser!