|
90.
For den som har vandret veien til ende,
som fri fra sorg har brutt alle bånd,
i alle henseender fullt ut befridd,
for ham finnes ingen feber.
Den ærgjerrige munken Devadatta forsøkte å drepe Buddha ved å velte en kampestein over ham, slik at han selv kunne ta kommandoen over munkeordenen. Buddha unnslapp så vidt, men en steinsplint ga ham et sår i foten. Legen Jivaka la på en forbinding og en sterk salve, og dagen etter så han til såret og spurte om Buddha hadde hatt feber. Buddha svarte med dette verset. Dh.A. fortsetter: Det finnes to slags feber: feber i kroppen og feber i sinnet. Selv den som er fri fra alle negative tendenser i seg selv (som Buddha), kan oppleve feber i kroppen og føle hetebølger og frysninger. Og det var dette Jivaka spurte om. Men Mesteren svarte ut fra sin dype innsikt og ut fra sin evne til å bruke alle slags situasjoner som utgangspunkt for sin undervisning. Derfor lot han svaret dreie seg om feber i sinnet, og sa til slutt: "I absolutt forstand, kjære Jivaka, finnes det ingen feber for den som slik har utryddet alt negativt i seg selv."
91.
Den oppmerksomme løsriver seg
og finner ei glede i hus og hjem;
hvert oppholdssted legger han bak seg,
som svanen forlater sin dam.
92.
De som ikke samler i lade,
som inntar sin føde med omtanke,
som tar sikte på frigjøring
ved hjelp av tomhet og uvarighet,
deres vei er vanskelig å følge,
liksom fuglenes i himmelrommet.
Frigjøring fra de tre negative røttene uvitenhet, hat og grådighet. Det er disse som ligger bak alle våre problemer, og fullstendig utslettelse av dem er det samme som nibbana. To metoder er nevnt i verset. Tomhet vil si å innse at ingenting har absolutt eksistens i seg selv (anatta). Så hvem er det da som krever, og hater? Og hva? Den andre metoden er uvarighet eller foranderlighet, det vil si å innse tilværelsens dynamiske karakter (anicca). Når alt er i stadig forandring, også jeg selv, hvordan er det da mulig å holde på det ønskede, og holde det uønskede borte? Kommentaren sier at en tredje metode, begjærsfrihet, er underforstått her. Når vi innser at alle ting i det lange løp er utilfredsstillende (dukkha), slutter vi også å etterstrebe dem.
93.
De som har uttømt de dårlige tendenser,
som ikke bare tenker på mat,
som tar sikte på frigjøring
ved hjelp av tomhet og uvarighet,
deres spor er vanskelig å følge,
liksom fuglenes i himmelrommet.
94.
Selv englene bøyer seg gjerne for han
som holder sansene vel i tømme,
som kusken holder en veltemmet hest;
når han har lagt bort sin stolthet
og ikke huser dårlige tendenser.
95.
Det finnes intet kretsløp mer for den
som, liksom jorden, intet avviser,
men gjør sin gjerning ydmyk som en dørterskel -
han er liksom en innsjø ren og klar.
96.
Tankene hans er harmoniske,
det samme hans ord og gjerninger,
når han gjennom fullkommen kunnskap
har funnet frihet og fred.
97.
Den mann som ikke tror og ikke håper,
men gjennom egen innsikt ser det uskapte,
som bryter ut av kretsløpet og ikke lar seg forlede,
han er den største blant mennesker.
Ordet for "tro" er saddha, som kan oversettes med "tro" eller "tillit". Det blir også forklart som begrunnet tillit eller overbevisning.
Nå er imidlertid ikke tro noe sentralt begrep i Buddhas lære. De flest av oss vil nok på bakgrunn av vår luthersk-kristne kulturhistorie sitte med det inntrykk at tro er av avgjørende betydning i all religion. Men slik er det ikke i buddhismen. I den sammenheng kan det være av interesse å gjengi den samtalen som ifølge Dh.A. gikk forut for dette verset:
Buddha stilte sin fremste elev, Sariputta, dette spørsmålet:
Tror du, Sariputta, at evnen til å tro, hvis den blir styrket og utviklet, fører helt inn i det udødelige (nibbana), inn i det udødeliges fullkommenhet?
Jeg vandrer ikke her bare fordi jeg tror på deg, Mester! svarte Sariputta. Men slike som verken vet, ser eller hører, som verken realiserer eller trenger inn i visdommen eller i det hele tatt kommer i berøring med den disse kan nok ha tro på andre, og derav kan de komme til å hevde at evnen til å tro fører helt fram til det udødelige.
Noen munker som satt og hørte på dette, mumlet seg imellom:
Dette har Sariputta forklart fullstendig feilaktig, og nå tror han altså ikke på Buddha selv, engang!
Men Buddha hørte dem, og sa:
Men hvordan er det dere snakker, munker? Det jeg spurte Sariputta om, var om han trodde det var mulig å realisere veien og fruktene uten å utvikle kontroll over de fem sansene og uten å øve meditasjon og innsikt. Og han svarte at han ikke trodde dette var mulig. Men han sa ikke noe om at han ikke trodde på gavmildhet, eller på årsak og virkning, og heller ikke at han ikke trodde på Buddhas kvaliteter. Men han vandrer ikke i troen på andre når han selv har oppnådd veien, fruktene og sannheten gjennom sin egen meditasjon og innsikt. Derfor har ikke Sariputta sagt noe galt.
Og han avsluttet sin forklaring med dette verset.
98.
Der hvor en arahant holder til,
om den nå enn er høyt eller lavt,
i landsbyen eller i skogen -
der er det herlig å være.
Arahant, en ærverdig, er en som har vandret veien til ende og nådd fram til fullkommen oppvåkning og befrielse, slik som Buddha selv. Den eneste forskjellen er at Buddha fant veien ved egen hjelp, mens en arahant har fått impulser og undervisning av en buddha. Men begge når nibbana på like fot. Se også n. 178.
99.
Herlige er skogene,
der hvor mengden ikke trives,
der skal de nøkterne trives
som ikke jager det sanselige.
|