Fra palikommentarene

Dhammapada-kommentaren

Startside Palikommentarene

I Savatthi bodde det to rike kjøpmenn som het Garahadinna og Sirigutta. De var gode venner og vel forlikte. Sirigutta var buddhist, mens Garahadinna var tilhenger av jainene, en gruppe asketer som lå i stadig rivalisering med buddhistene.

Jainenes ledere maste stadig på Garahadinna og ba ham sørge for å omvende Sirigutta. Derfor sa Garahadinna til ham:

"Hva er vitsen med å være sammen med disse buddhistene? Mine lærere er mye bedre!"

Til slutt ble Sirigutta lei av maset, og sa til sin venn:

"Nåvel. Hva er det for noe spesielt med disse lærerne dine, da? Hva er det de kan for noe?"

"De er allvitende, de vet alt! De vet alt som har skjedd og alt som skal skje, og de kan lese andres tanker!"

"Hvis det er slik, vil jeg gjerne hilse på dem," sa Sirigutta. "Be dem komme hjem til meg og spise frokost i morgen tidlig."

Sirigutta ville finne ut om det virkelig var sant at jainene var allvitende. Derfor satte han folk til å grave en lang og dyp grop på gårdsplassen sin. Denne gropen lot han fylle med skitt og møkk. Deretter la de tynne stokker og tepper over, og la sitteplasser oppå disse. Litt bortenfor lot han sette opp store krukker. De var tomme, men hadde et overtrekk av tøy og banablader med litt ris og frukt oppå, slik at det så ut som om de var fulle av all slags god mat.

Da jainene ankom, lot han dem føre bort til hver sin sitteplass, og sa at ingen måtte sette seg før alle var klar. Så satte alle seg på likt – og styrtet hodekulls ned i skitten. Mens de lå der og kavet i skitt og møkk, sto Sirigutta og holdt på å le seg fordervet.

"Var det ikke dere som skulle være allvitende, da?" hikstet han. "Så dere ikke at krukkene var tomme? Så dere ikke at det hele var en felle?"

Jainene krabbet opp, og sinte, redde og fullstendig ydmyket vaklet de vekk.

Garahadinna ble naturligvis rasende over dette knepet, og det gikk flere uker før han så mye som hilste på sin gamle venn. Men så bestemte han seg for å ta hevn.

Han lot som om han ikke var sint lenger, og sa til Sirigutta at siden jainlærerne hadde dummet seg så ettertrykkelig ut, hadde han ingen respekt for dem lenger.

"Kanskje jeg heller skulle lytte til læreren din?" sa han en dag. "Kan du ikke invitere Buddha og fem hundre munker til å spise frokost hjemme hos meg i morgen?"

Sirigutta gikk til Buddha og fortalte om invitasjonen.

"Men tenk deg godt om før du svarer," la han til, og så fortalte han alt som var hendt mellom ham og hans gamle venn.

"Jeg er redd han pønser på hevn," la han til.

Buddha forsto at både Garahadinna og Sirigutta var modne for høyere erkjennelse. Derfor tok han imot invitasjonen og sa han ville komme.

Nå lot Garahadinna grave en lang og dyp grop på gårdsplassen sin. Oppi gropen fylte han glødende kull, og så ble gropen dekt over med tynne greiner og tepper. Han satte også fram noen tomme krukker med overtrekk av tøy og bananblader, som så ut som om de var fulle av ris og annet godt.

Neste morgen kom Buddha med fem hundre munker i sitt følge. Da Buddha satte foten på teppet over gropen, forsvant teppet og kullene som ved et mirakel, og fem hundre vakre og velduftende lotusblomster så store som vognhjul sprang opp som sitteplasser for Buddha og munkene.

Da Garahadinna så dette mirakelet, ble han livredd og hvisket stammende til Sirigutta:

"Hjelp meg, gamle venn! Jeg var dum som forsøkte å hevne meg! Knepene mine virker jo slett ikke på din læremester. Men alle matkrukkene er tomme! Hva skal jeg by dem? Hjelp meg!"

Da ba Sirigutta Garahadinna gå og undersøke krukkene. Og se! Alle var fulle til randen av all slags god mat. Garahadinna ble forbløffet, men samtidig lettet og lykkelig.
Deretter ble maten servert for Buddha og munkene, og da de hadde spist, takket Buddha for maten ved å gi undervisning i sin lære. Da han var ferdig med å tale, hadde både Garahadinna og Sirigutta nådd det stadiet i åndelig utvikling som kalles "en som er gått ut i strømmen".

Til vers 287.

Historien om Kisa-Gotami og det døde barnet

Av alle historiene i Dh.A. er kanskje historien om Kisa Gotami den mest kjente. Den forekommer bare her i kommentaren og ikke i selve Tipitaka, men synes likevel å slå an en autentisk grunntone i all sin rørende enkelhet. Nødvendig for forståelsen av versene kan den neppe sies å være, men temaet er evig aktuelt, så la da denne historien stå som en prøve på Dh.A.s fortellerstil. Her følger historien slik Dh.A. forteller den, bortsett fra at vi hopper over et mindre relevant avsnitt som handler om hvordan Kisa Gotami ble gift.

Det var en gang en pike i Gotami-klanen som var så mager at de kalte henne Magre-Gotami, eller Kisa Gotami. Hun ble gift med sønn av en velstående kjøpmann i Savatthi. Etter en tid ble hun med barn, og ni måneder senere fødte hun en sønn. Men da han var så stor at han nettopp hadde begynt å gå, døde han. Hun hadde aldri sett noen dø før, og ville ikke la de andre bære ham bort for å bli kremert.

"Jeg må finne medisin til gutten min," sa hun. Så vandret hun omkring med den døde kroppen i armene og spurte i alle husene om noen visste om en medisin til gutten.

Og folk sa: "Er du gal, kjære deg? Spør du etter medisin for en som er død? Men hun bare fortsatte, for hun tenkte at hun sikkert ville finne en som kjente den rette medisinen.

Så var det en klok mann som fikk se henne, og han tenkte som så: "Stakkars jente! Hun har ikke sett døden før, og dette er det første barnet hennes. Jeg får prøve å hjelpe henne."

Han gikk bort til henne og sa: "Jeg vet nok ikke om noen medisin, jenta mi, men jeg kjenner en som vet det."

"Hvem er det som vet det, far?" spurte hun.

"Buddha vet det, kjære deg. Gå og spør ham!"

"Ja, da vil jeg gå og spørre ham," sa Kisa Gotami, og ga seg i vei til Jetalunden utenfor byen, der Mesteren holdt til.

Da hun kom fram, hilste hun Mesteren ærbødig og spurte om han visste om noen medisin for gutten hennes.

"Ja," svarte han, "det gjør jeg."

"Å, si meg hva det er," ba hun.

"Du skal bare hente noen få sennepskorn."

"Ja, det skal jeg nok greie, men hvor skal jeg hente dem fra?"

"Du må få dem fra et hus der det aldri har dødd et barn før."

"Ja vel, Mester," svarte hun.

Så hilste hun Mesteren, tok den vesle kroppen på armen igjen og gikk tilbake til byen.

Hun stoppet ved døra til det første huset hun kom til, og sa:

"Har dere noen sennepskorn å gi meg, så gutten min kan bli frisk igjen?"

Joda, de hentet sennepskorn.

"Men det er vel ingen barn som har dødd her i huset?" spurte hun, men folk svarte:

"Hva er det du sier, kjære deg? Mange er døde og få er de som lever!"

"Så behold sennepskornet deres, da kan det ikke hjelpe barnet mitt," – og hun ga det tilbake.

Slik gikk hun fra hus til hus, men det samme gjentok seg hvert sted, og noe sennepskorn fikk hun ikke tak i. Da kvelden falt på, tenkte hun:

"Å, så dum jeg har vært! Her gikk jeg og trodde at min gutt var den eneste som var blitt rammet av døden, og så er det jo mange flere som er døde enn de som lever i hele byen!"

Og idet hun tenkte dette, kjølnet hennes hete morskjærlighet, og hennes nedbøyde hjerte rettet seg opp. Nå gikk hun og la fra seg gutten på likplassen i skogen, og vendte tilbake til Mesteren og hilste ham ærbødig.

Mesteren spurte: "Nå, har du fått tak i noen sennepskorn?"

"Å nei, Mester, jeg har ikke fått tak i noen. I hele byen er det jo flere som er døde enn de som lever," svarte hun.

"Du trodde at døden bare angikk din egen sønn, men dette gjelder alt som lever. For dødens konge kommer som en flomkatastrofe og feier alle levende vesener ut i elendighetens hav lenge før de har fått nok av det de ønsker seg."

Slik underviste Mesteren, og han fortsatte med dette verset:

"Den mann som fylt av higen ..." (v. 287).

Da verset var slutt, nådde Kisa Gotami sotapattis frukt, og det samme gjorde mange andre som hørte dette. Nå ba Kisa Gotami om å bli opptatt som bhikkhuni, nonne, og han sendte henne til de andre nonnene og lot henne bli ordinert. Fra da av var hun kjent som Kisa Gotami Theri.

Så hendte det en dag at det var hennes tur til å tenne lampa i møtesalen. Hun ble sittende og se hvordan lampeflammen blafret og flakket, og hun tenkte:

"Akkurat som denne flammen blaffer opp og dør ned, slik er det med alt som lever. Men de som har nådd nibbana, ser det ikke på den måten."

Og hun fordypet seg i denne tanken. Enda Mesteren satt i sin egen hytte, var det med ett som om han satt rett foran henne i et eneste strålehav, og sa:

"Nettopp, Gotami, nettopp slik er det! Derfor er det bedre å leve bare ett øyeblikk og se nibbana, enn å leve i hundre år uten å se nibbana."

Og han fortsatte med dette verset:

"Du kan leve i hundre år ..." (v. 114).

Her betyr "den udødelige vei" det element som er uten død, nemlig det udødelige store nibbana.

Da han var ferdig, ble Kisa Gotami, nettopp som hun satt der, en ærverdig (arahant) med full innsikt.