Suttapitaka

Dighanikaya - De lange tekstene

11. Kevaddhasutta - Samtalen med Kevaddha


Startside Suttapitaka Dighanikaya


Innledning

I Tipitaka finnes det også beretninger om fenomener som mange vil kalle paranormale eller overnaturlige. Andre kaller det undre eller mirakler. I andre religioner ser man gjerne slike fenomener som tegn på en høyere makts inngripen, og det betraktes som sannhetsbevis for den ene eller den andre lære. Men i buddhismen (og her snakker vi om "palibuddhismen") betraktes ikke disse fenomenene som "overnaturlige". De ses tvertimot som utslag av naturlige evner i mennesket, evner som kan opptre spontant hos noen få, men som hvem som helst kan trene opp gjennom spesielle meditasjonsmetoder. Man kan beundre den "håndverksmessige" ekspertise som paranormale virtuoser kan utvise, og man kan ha respekt for den åndelige trening som ligger bak slike ferdigheter. Men paranormal virtuositet regnes ikke som sannhetsbevis for noe annet enn nettopp paranormal virtuositet. En annen ting er at den maktfølelsen som paranormale ferdigheter lett kan gi, kan virke ødeleggende på et svakt sinn. Derfor er det mange læremestere som advarer mot å ønske seg slike evner. Som vi ser i denne teksten, mente Buddha at sannheten må kunne stå på egne bein. Læren, undervisningen, får være under godt nok. Han nektet å benytte seg av paranormale PR-framstøt for å vinne tilhengere, og slike billige knep som f.eks. å gå på vannet, hadde han bare forakt til overs for.

Denne opprinnelige holdningen overfor mirakler o.l. ble glemt i mange senere skoler, – enkelte mahayanatekster er så fulle av mirakuløse innslag at det kan være vanskelig å oppdage de fundamentalt buddhistiske lære-elementene inne mellom alt glitteret! Men det er interessant å se at zen-skolen i Kina og Japan tok vare på dette element fra den tidligste buddhismen. Det fortelles at en shinshu-prest utfordret en zen-mester, og sa: "Grunnleggeren av vår sekt kunne utrette så store mirakler at når han sto på den ene elvebredden og tjeneren hans sto på den andre bredden med et papir i handa, kunne han skrive Amidas hellige navn på papiret, gjennom lufta! Kan du gjøre noe slikt?"

Zen-mesteren svarte ubekymret: "Det kan godt hende at din rev av en lærer kunne få til det knepet der, men slik er ikke zen. Mitt under er at når jeg er sulten så spiser jeg, og når jeg er trett, går jeg og legger meg."

Munkelivserien fungerer her som en nærmere beskrivelse av undervisningsunderet. Videre forteller Buddha anekdoten om munken som fór til himmels for å få svar på et vanskelig spørsmål. Noen har hevdet at denne fortellingen virker nokså tilfeldig påhengt, men ser vi den som illustrasjon på hvor lite hjelp det er i paranormale ferdigheter og overnaturlige vesener til å løse de dypere eksistensielle spørsmål, henger historien så godt sammen med tekstens hovedtema at det ikke skulle være noe i veien for at den kan være original. Denne historien om munken som blir send fra det ene "departementskontoret" til det neste opp gjennom hele det himmelske byråkratiet, og som munner ut i den kostelige scenen hvor Brahma tross desperate forsøk på å bevare fasaden likevel må innrømme sin uvitenhet, bærer umiskjennelig preg av Buddhas stillferdige ironi og underfundige form for humor.

Historien har så sterkt eventyr-preg, at det var uhyre fristende å oversette Brahma, den høyeste gud, som Vårherre i denne sammenhengen (noe jeg da også gjorde i den første utgaven av disse tekstene), og for en oversetter var det heller ikke lett å stå imot fristelsen til å bemanne de himmelske kontorene med St. Peter og erkeengelen Gabriel!

Men spøk til side. Historien har også et didaktisk formål. Det har vært sagt at skal du omvende et folk må du først omvende dets guder, og dette har i stor utstrekning vært buddhismens metode opp gjennom historien. Fra historien om kong Olav og Dale-Gudbrand vet vi at andre misjonerende religioner til tider har valgt å gå hardere fram, og omvender heller folket ved å knuse dets guder (og gjerne også deres tilhengere!). Og ved sin omformulering av munkens spørsmål antyder Buddha at ren fysikk, eller naturvitenskap, først blir meningsfylt når den settes i relasjon til bevisstheten, til den bevisste iakttaker. Ved slik å sette mennesket i sentrum, foregriper han også temaer i vår tids vitenskaps- og samfunnsdebatt. Men dette er tanker leseren kan videreføre selv.



Kevaddhasutta - Samtalen med Kevaddha

1. Om undere

Slik har jeg hørt det:

En gang holdt Mesteren til i Pavarikas mangolund ved Nalanda. Da kom den unge borgeren Kevaddha bort til ham. Han hilste høflig på Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Da han hadde satt seg, sa han:

"Denne byen er velstående og rik på folk og gods, Mester, – og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester."

Mesteren svarte:

"Jeg lærer ikke opp munkene mine til å gå og gjøre undere for hvitkledde borgere, Kevaddha."

Kevaddha sa:

"Jeg mener ikke å motsi deg, Mester, men denne byen er velstående og rik på folk og gods, og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester."

Mesteren gjentok:

"Jeg lærer ikke opp munkene mine til å gå og gjøre undere for hvitkledde borgere, Kevaddha."

Men Kevaddha gjentok forslaget sitt:

"Jeg mener ikke å motsi deg, Mester, men denne byen er velstående og rik på folk og gods, og det er mange her som har tiltro til deg. Det hadde vært fint om du ville utnevne en munk med overmenneskelige evner til å utføre paranormale undere. Da ville folk her i Nalanda få enda større tiltro til deg, Mester."

"Det finnes tre slags undere som jeg kjenner og kan utføre selv, og som jeg kan lære bort til andre, Kevaddha. Hvilke tre? Det er paranormale undere, tankelesningsundere og undervisningsunderet.

Og hva er så paranormale undere, Kevaddha? Det er slike paranormale ferdigheter som en munk kan lære å mestre: Fra å være en gjør han seg til mange, og fra å være mange gjør han seg til en. Han gjør seg usynlig og kommer til syne igjen. Han går like uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Han dykker ned i jorda og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Han går på vannet uten å synke nedi, som om det skulle være fast grunn. Med korslagte bein ferdes han gjennom lufta som fuglen på vingene. Han berører og stryker over sola og månen med handa si, enda så mektige og veldige de er, og han ferdes i sitt legeme helt opp til Brahmas verden.

En troende og overbevist person som ser dette, går til en skeptiker som ikke er overbevist, og sier: ‘Det er fantastisk, du! Det er virkelig enestående å se hvor kraftfull og mektig denne filosofen er! Jeg så at fra å være en gjorde han seg til mange, osv.'

Men da kan det hende at skeptikeren som ikke er overbevist, svarer: ‘Ja, det finnes jo et fag som kalles magi. Det er vel det han benytter seg av.'

Hva mener du, Kevaddha? Kan det hende at en skeptiker som ikke er overbevist, sier dette til den troende, til han som er overbevist?"

"Ja, det kan nok hende, Mester."

"Når jeg ser ulempene ved slike paranormale undere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem.

Hva er så tankelesningsundere, Kevaddha? Det er når en munk kan si hva en annen person tenker eller mener, – når han kan beskrive hva som er i deres sinn og tanker: ‘Nå tenker du på det og nå tenker du på det.'

En troende og overbevist person som ser dette, går til en skeptiker som ikke er overbevist, og sier: ‘Det er fantastisk, du! Det er virkelig enestående å se hvor kraftfull og mektig denne filosofen er! Jeg så at han kunne si hva en annen person tenkte!'

Men da kan det hende at skeptikeren som ikke er overbevist, svarer: ‘Ja, det finnes jo et fag som kalles tankelesning. Det er vel det han benytter seg av.'

Hva mener du, Kevaddha? Kan det hende at en skeptiker som ikke er overbevist, sier dette til den troende, til han som er overbevist?"

"Ja, det kan nok hende, Mester."

"Når jeg ser ulempene ved slike tankelesnings-undere, skammer jeg meg over dem, Kevaddha, og jeg føler bare vemmelse og avsky for dem.

Hva er så undervisningsunderet, Kevaddha? Det er når en munk gir undervisning i hvordan man bør tenke og hvordan man ikke bør tenke, hva man bør ha i tankene og hva man ikke bør ha i tankene, og hva man bør vise fra seg og hva man bør ta vare på.

Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Kevaddha. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette kalles undervisningsunderet, Kevaddha.

Han går inn i den første ... andre ... tredje ... fjerde dypmeditasjon, ...

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er også en del av undervisningsunderet, Kevaddha.

Så dette er altså de tre slags undere som jeg kjenner og kan utføre selv, og som jeg kan lære bort til andre.

2. Munken som besøkte Brahma

Det var en gang en munk her i denne forsamlingen, Kevaddha, som søkte svar på dette spørsmålet: De fire grunnegenskapene er jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, – men hvor kan disse forsvinne uten å etterlate seg spor?

Han gikk inn i en så dyp konsentrasjon at han i sitt konsentrerte sinn kom fram dit hvor gudene ferdes. Først gikk han bort til bort til gudene i de fire store kongenes følge, og stilte dem dette spørsmålet:

‘Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor?'

‘Nei, det vet vi ikke,' svarte disse gudene. ‘Men kongene over de fire verdenshjørner er større og mektigere enn vi. De vet nok svaret.'

Så gikk munken bort til kongene over de fire verdenshjørner og spurte:

‘Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor?'

‘Nei, det vet vi ikke,' svarte de fire store kongene. ‘Men de trettitre gudene er større og mektigere enn vi. De vet nok svaret.'

Så gikk munken bort og spurte de trettitre, men de sa også at de ikke visste hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor. Men de sendte ham videre til kongen sin, Dyktig, som heller ikke kunne svare. Og slik ble han sendt videre oppover til vektergudene, som sendte ham videre til kongen sin, Overvokter. Derfra ble han sendt til de lykkelige gudene, og til kongen deres, Overlykkelig. Derfra videre til de gudene som liker å skape, og til kongen deres, Velskapt. Denne sendte ham videre til de gudene som hersker over andres skaperverk, men de sendte ham igjen videre til kongen sin, Overhersker. Munken stilte ham det samme spørsmålet om hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor, men fikk det samme svaret som de andre hadde gitt ham.

‘Nei, jeg vet ikke hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor,' sa Overhersker. ‘Men spør de gudene som ferdes i den store Brahmas nærhet. De er større og mektigere enn jeg. De vet nok svaret.'

Da gikk denne munken inn i en konsentrasjon som var så dyp, Kevaddha, at han i sitt konsentrerte sinn kom fram dit hvor den store Brahma ferdes.

Der gikk han bort til gudene i den store Brahmas følge, og spurte:

‘Hør her, mine venner. Kan dere si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?'

Da gudene i den store Brahmas følge hadde hørt spørsmålet, sa de:

‘Nei, munk, dette vet vi ikke. Men det finnes en som er større og mektigere enn vi. Det er Gud, den store Brahma, den uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Han vet nok svaret på spørsmålet ditt.'

‘Men hvor er den store Brahma nå da, mine venner?'

‘Vi vet ikke hvor eller hvordan den store Brahma ferdes, munk, og vi vet heller ikke hvor han kommer fra. Men når vi ser at det kommer til syne et sterkt lysskjær og en veldig stråleglans, da vet vi at Herren kommer snart. For dette lysskjæret og stråleglansen har alltid tidligere vært et varsel om at han nærmer seg.'

Nå varte det ikke så lenge før den store Brahma kom til syne, og munken gikk bort til ham og spurte:

‘Hør her, min venn. Kan du si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?'

Da han hadde sagt dette, Kevaddha, sa den store Brahma:

‘Jeg er Gud, den store Brahma, munk, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener!'

Munken svarte:

‘Men hør nå her, min venn! Jeg spurte deg da ikke om du var Gud, den store Brahma, osv.? Jeg spurte deg bare hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!'

Den store Brahma gjentok bare:

‘Jeg er Gud, den store Brahma, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener, munk!'

Men munken sto på sitt:

‘Ja, men jeg spurte deg faktisk ikke om du er Gud, den store Brahma, og alt det der, min venn! Jeg spurte deg hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!'

Da tok den store Brahma munken i armen og førte ham litt bort fra de andre, Kevaddha, og sa:

‘Alle de andre gudene i mitt følge tror at det ikke finnes noe som Brahma ikke ser, intet som Brahma ikke vet og intet som Brahma ikke kjenner til, munk. Derfor ville jeg ikke si det så de hørte det, men faktum er at jeg heller ikke vet hvor de fire grunnegenskapene, altså jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor!

Så du har gjort en tabbe, munk. Det var dumt av deg å forbigå Mesteren og prøve å finne svar på dette andre steder enn hos ham. Gå nå tilbake og finn ham, og still dette spørsmålet til ham, munk. Så kan du legge merke til hva han har å si til det.'

Og dermed forsvant denne munken fra Brahmas rike like fort som når en kraftig mann strekker ut eller bøyer armen sin, Kevaddha, og han kom til syne her like foran meg. Han hilste høflig på meg og satte seg ned ved siden av meg. Da han hadde satt seg, stilte han meg dette spørsmålet:

‘Hør her, Mester. Kan du si meg hvor de fire grunnegenskapene, dvs. jordegenskapen, vannegenskapen, ildegenskapen og vindegenskapen, kan forsvinne uten å etterlate seg spor?'

Da han hadde sagt dette, Kevaddha, sa jeg til ham:

‘Før i tiden tok sjøfarende handelsmenn med seg en landfinnerfugl på skipet når de dro til sjøs, munk. Når de ikke kunne finne land, slapp de landfinnerfuglen løs fra skuta. Den fløy mot øst, mot syd, mot vest og mot nord, den steg høyt til værs og kretset omkring. Hvis den kunne se land et eller annet sted, forsvant den i den retningen, men hvis den ikke kunne se land, vendte den tilbake til skipet.

På samme måte har du lett etter svar på dette spørsmålet ditt. Du har vært helt opp til Brahmas rike uten å finne svar. Og nå kommer du tilbake til meg. Men du har formulert spørsmålet ditt feil, munk. I stedet for å spørre hvor de fire grunnegenskapene kan forsvinne uten å etterlate seg spor, skal du heller stille spørsmålet på denne måten: Hvor er det at jord og vann,
ild og vind ikke blir hengende fast?

Hvor er det at langt og kort,
stort og smått, stygt og pent, -
ja, hvor kan navn og form forsvinne
uten å etterlate seg spor?

Da blir svaret dette:

Bevisstheten, – usynlig og grenseløs,
kan slippe taket i alt som finnes.
Der er det at jord og vann,
ild og vind ikke blir hengende fast.
Der er det at langt og kort,
stort og smått, stygt og pent, –
ja, navn og form kan forsvinne
uten å etterlate seg spor.
Når bevisstheten blir borte,
blir alle ting borte.'"

Slik talte Mesteren, og glad til sinns tok Kevaddha imot Mesterens ord.