Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
12. Lohiccasutta - Samtalen med Lohicca
Innledning
I forrige tekst framholdt Buddha at det underet han foretrakk å bli kjent for, var læren, undervisningen. I denne teksten drøftes flere aspekter av det å undervise, og den bidrar til å kaste lys over Buddhas motivasjon for å vie sitt liv til å undervise og hjelpe andre. Hovedmotivasjonen er medfølelse, eller nestekjærlighet. For hvis noen kommer fram til verdifulle tanker og ikke vil dele disse med andre, er dette en like egoistisk handling som å nekte å dele på materielle goder.
Dette bringer også tankene hen på beretningen i Vinayapitakas Mahavagga (gjengitt i lett mytologisk forkledning i Mahapadanasutta, DN 14), der Buddha forteller hvordan han besluttet seg til å undervise. Da han først var blitt en oppvåknet, eller en buddha, hadde han ikke lyst til å formidle sin innsikt til andre. Han tenkte andre ikke ville forstå den, og at dette bare ville gi ham bryderi til ingen nytte. Det måtte være bedre å leve tilbaketrukket og glede seg over den nyvunne innsikten for seg selv. Men da fortelles det at Brahma Sahampati, som noen betrakter som en personifisering av Buddhas medfølelse, kom og bønnfalt ham om å undervise. For folk var jo forskjellige, det fantes dem som bare hadde litt støv i øynene, og de ville nok forstå, mente han. Uten Buddhas hjelp, derimot, ville de gå til grunne. Og det var nettopp denne medfølelsen med andre som rørte Buddha til å påta seg arbeidet med å "åpne dørene til friheten fra død", og undervise i læren, eller dhamma.
Videre går teksten inn på en drøfting av hva slags egenskaper en god lærer bør ha. Han bør kjenne sitt emne ut fra egne erfaringer, og han bør ha evnen til å motivere og inspirere sine elever. På sett og vis kan derfor denne teksten leses som en pedagogisk avhandling. Hva er så den ideelle mønsterplan? I denne sammenheng blir det naturlig nok henvist til munkelivserien.
Denne forholdsvis korte teksten er fri for overnaturlige elementer, om en ser bort fra munkelivseriens faste ingredienser. Noen forskere hevder at dette, i tillegg til det enhetlige tema og den levende samtaleformen, kan tyde på at vi her har for oss en tidlig tekst, som ikke er blitt omformet verken av skolastisk dogmatikk eller av velmenende fromhet.
Samtalen med Lohicca
Slik har jeg hørt det:
En gang Mesteren var på vandring i Kosala sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, kom han til Salavatika. På den tiden bodde brahmanen Lohicca i Salavatika, et sted som myldret av mennesker, og som var rikt på gressganger, skog, vann og korn. Stedet var krongods som kong Pasenadi av Kosala hadde gitt ham å styre med kongelige fullmakter.
På den tiden hadde brahmanen Lohicca kommet fram til denne forkastelige teorien: Hvis nå en filosof eller en brahman skulle komme fram til en verdifull lære, så bør han ikke fortelle andre om det. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre? Det betyr jo bare å binde seg på nytt etter at en først har greid å rive seg løs fra de gamle båndene, og det er ikke noe annet enn simpelt begjær, mener nå jeg. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre?
Så fikk brahmanen Lohicca høre at den ærverdige filosofen Gotama Sakyasønn, som har utgått fra Sakyaklanen, var på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, og at han var kommet til Salavatika. Og disse lovord hørte han om Gotama:
"Han er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig, – og det som han selv har realisert, meddeler han til andre. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige."
Så sendte Lohicca bud på barbereren Bhesika og sa:
"Gå til filosofen Gotama, Bhesika. Hils ham fra meg og spør hvordan han har det, og inviter ham til å komme hit sammen med alle munkene og spise i morgen tidlig."
"Ja vel, herre," svarte Bhesika.
Han gikk til Mesteren, hilste ham og overbrakte Lohiccas invitasjon. Mesteren samtykket i taushet, og Bhesika dro tilbake og fortalte hvordan det hadde gått.
Da natten var omme, gjorde brahmanen Lohicca klar all slags god mat i huset sitt. Så tilkalte han Bhesika og ba ham gå og si fra til Gotama at maten var klar. Bhesika gjorde så, han gikk til Mesteren, hilste ham høflig og sa:
"Tiden er inne, Mester, maten er klar."
Det var om morgenen, og Mesteren som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei mot Salavatika sammen med alle munkene. Som de gikk der, gikk barbereren Bhesika like bak Mesteren, og sa til ham:
"Brahmanen Lohicca har kommet fram til denne forkastelige teorien, Mester: Hvis nå en filosof eller en brahman skulle komme fram til en verdifull lære, så bør han ikke fortelle andre om det. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre? Det betyr jo bare å binde seg på nytt etter at en først har greid å rive seg løs fra de gamle båndene, og det er ikke noe annet enn simpelt begjær, mener nå jeg. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre?
Det hadde vært fint om du kunne fri ham fra denne forkastelige teorien, Mester!"
"Vi får se, Bhesika, vi får se."
Da Mesteren kom fram til brahmanen Lohiccas hus, satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og brahmanen Lohicca serverte egenhendig både Buddha og de andre munkene, og forsynte dem med all slags god mat.
Da Mesteren var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok Lohicca et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham. Da han hadde satt seg, sa Mesteren:
"Er det sant, Lohicca, at du har kommet fram til denne forkastelige teorien: ‘Hvis nå en filosof eller en brahman skulle komme fram til en verdifull lære, så bør han ikke fortelle andre om det. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre? Det betyr jo bare å binde seg på nytt etter at en først har greid å rive seg løs fra de gamle båndene, og det er ikke noe annet enn simpelt begjær. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre?'"
"Det er sant, Gotama."
"Det er du som har regjeringsansvaret her i Salavatika, ikke sant?"
"Jo, Gotama, det stemmer."
"Hvis nå noen skulle si at ettersom det er du som regjerer her, burde du også nyte godt av alle stedets produkter og skatteinntekter helt alene, uten å dele med andre, – ville han da med snakket sitt være til skade for dem som er avhengige av deg, eller ville han ikke være det?"
"Han ville være til skade for dem, Mester."
"Når han er til skade for dem, Lohicca, har han da omtanke for andres ve og vel, eller har han ikke omtanke for dem?"
"Da har han ikke omtanke for dem, Gotama."
"Den som ikke har omtanke for andre, vil du si at sinnet hans er fylt av kjærlighet eller av ondskap?"
"Ondskap, Gotama."
"Den som har ondskap i sinnet, har han rett holdning eller har han feilaktig holdning?"
"Han har feilaktig holdning, Gotama."
"Og det vil jeg si, Lohicca, at den som har feilaktig holdning må regne med ett av to resultater: enten smertetilstander eller et liv på dyrisk nivå."
"Men hvordan er det, Lohicca, det er kong Pasenadi som har regjeringsmakten i Kasi og Kosala, ikke sant?"
"Jo, Gotama, det stemmer."
"Hvis nå noen skulle si at ettersom det er kong Pasenadi som regjerer i Kasi og Kosala, burde han også nyte godt av disse landenes produkter og skatteinntekter helt alene, uten å dele med andre, – ville han da med snakket sitt være til skade for dem som er avhengige av kongen, både deg og andre, eller ville han ikke det?"
"Han ville være til skade, Mester."
"Når han er til skade for dem, Lohicca, har han da omtanke for andres ve og vel, eller har han ikke omtanke for dem?"
"Da har han ikke omtanke for dem, Gotama."
"Den som ikke har omtanke for andre, vil du si at sinnet hans er fylt av kjærlighet eller av ondskap?"
"Ondskap, Gotama.
"Den som har ondskap i sinnet, har han rett holdning eller har han feilaktig holdning?"
"Han har feilaktig holdning, Gotama."
"Og det vil jeg si, Lohicca, at den som har feilaktig holdning må regne med ett av to resultater: enten smertetilstander eller et liv på dyrisk nivå.
Da er det altså slik at den som sier at du som regjerer her burde nyte godt av alle stedets produkter og skatteinntekter helt alene, uten å dele med andre, – han ville skade dem som er avhengige av deg. Og den som sier at kong Pasenadi som regjerer i Kasi og Kosala burde nyte godt av disse landenes produkter og skatteinntekter helt alene, uten å dele med andre, – han ville skade dem som er avhengige av kongen, både deg og andre. Når han er til skade for andre, har han ikke omtanke for deres ve og vel, og den som ikke har omtanke for andre, har ondskap i sinnet. Det å ha ondskap i sinnet er en feilaktig holdning.
Slik er det også, Lohicca, med den som sier: ‘Hvis nå en filosof eller en brahman skulle komme fram til en verdifull lære, så bør han ikke fortelle andre om det. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre? Det betyr jo bare å binde seg på nytt etter at en først har greid å rive seg løs fra de gamle båndene, og det er ikke noe annet enn simpelt begjær. Hvorfor skal en vel gjøre noe for andre?'
Den som snakker slik, er til skade for de sønner av god familie som oppnår gode resultater ved å trene seg etter lære som er lagt fram av den som har kommet fram til sannheten, – som når fram til frukten av å gå ut i strømmen, frukten av å komme tilbake bare en gang, av ikke å komme tilbake, eller som oppnår å bli ærverdig, – han ville være til skade for dem som er modne for å bli født i himmelen. Når han er til skade for andre, har han ikke omtanke for deres ve og vel, og den som ikke har omtanke for andre, har ondskap i sinnet. Det å ha ondskap i sinnet er en feilaktig holdning, og det sier jeg deg, Lohicca, at den som har feilaktig holdning må regne med ett av to resultater: enten smertetilstander eller et liv på dyrisk nivå.
Det er tre slags lærere her i verden som fortjener kritikk, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta. Hvilke tre er det?
I det første tilfelle har vi en lærer som ikke selv har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå, Lohicca. Han har ikke nådd fram til munkelivets egentlige mening. Likevel driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Men elevene hans er uoppmerksomme og hører ikke ordentlig etter. De husker ikke det de lærer, og de vimser sine egne veier, uten å følge med på lærerens undervisning.
Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: ‘Du er som han som streber etter henne som trekker seg unna, eller omfavner henne som vender ansiktet bort. Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?'
Dette er den første av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta.
I det andre tilfelle har vi også en lærer som ikke selv har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå. Han har ikke nådd fram til munkelivets egentlige mening. Likevel driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Elevene hans er oppmerksomme og hører godt etter. De husker det de lærer, og følger med på lærerens undervisning.
Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: ‘Du er som han som lar sin egen åker gro igjen fordi han mener naboens åker trenger luking. Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?'
Dette er den andre av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta.
I det tredje tilfelle har vi en lærer som har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå, Lohicca. Han har nådd fram til munkelivets egentlige mening. Ettersom han selv har nådd fram, driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Men elevene hans er uoppmerksomme og hører ikke ordentlig etter. De husker ikke det de lærer, og de vimser sine egne veier, uten å følge med på lærerens undervisning.
Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: ‘Her har du greid å rive deg løs fra gamle bånd, og så går du bort og binder deg på nytt! Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?'
Dette er den tredje av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta."
Da Mesteren hadde sagt dette, sa Lohicca:
"Men finnes det da noen lærer her i verden som ikke fortjener kritikk, Gotama?"
"Ja, det finnes det, Lohicca."
"Hvilken lærer er det som ikke fortjener kritikk?"
"Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Lohicca. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Han går inn i den første ... andre ... tredje ... fjerde dypmeditasjon, ... (Videre som i Munkelivets frukter.) Når en lærer har elever som oppnår slike utmerkede resultater, fortjener han ikke å bli kritisert. Den som kritiserer en slik lærer, uttaler en kritikk som er både usann, urett og urimelig, og kritikken er ikke i samsvar med fakta.
Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom.
(Videre som i Munkelivets frukter.)
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Når en lærer har elever som oppnår slike utmerkede resultater, fortjener han ikke å bli kritisert. Den som kritiserer en slik lærer, uttaler en kritikk som er både usann, urett og urimelig, og kritikken er ikke i samsvar med fakta."
Da Mesteren hadde sagt dette, utbrøt Lohicca:
Der holdt jeg på å falle utfor stupet, Gotama! Men du kom og berget meg, akkurat som når en mann holder på å falle utfor et høyt stup, og en annen kommer i siste øyeblikk og griper ham i håret og trekker ham inn på fast grunn. Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.