Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
19. Mahagovindasutta - Historien om Govinda den store
Innledning
Selv om denne teksten formelt sett er en jataka, har den mye til felles med foregående tekst. Også her ser vi at gudene lovpriser Buddha og gjør seg til talsmenn for hans lære.
Indias gudeverden er kompleks og mangfoldig og viser store variasjoner både over tid og fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. For religionshistorikere er det interessant å se det tverrsnittet av den indiske gudeverdenen som denne og neste tekst gir. Vi har allerede sett at Brahma innehar en viktig rolle, og det samme har Sakka, som er den samme som den vediske guden Indra. I tillegg viser de buddhistiske tekstene at to gudekollektiver – gudene over de fire himmelretningen og forsamlingen av trettitre guder – må ha innehatt en viktig plass i folks bevissthet. Sammenligner vi disse med nyere tids hinduisme, ser vi at flere av disse har gått over i glemselens rekker, mens andre er kommet til og har fått viktige roller. Av nyere guder som er viktige i vår tids hinduisme, er Vishnu bare nevnt nærmest i forbifarten i neste tekst, mens Shiva, Krishna og Kali, for bare å nevne noen, ikke forekommer i disse tekstene i det hele tatt.
Det var viktig å "omvende" gudene. En annen gruppe som buddhistene også la vekt på å få over på sin side, var brahmanene, siden disse hadde nøkkelroller i samfunnet. Tekstene viser da også at mange av Buddhas elever kom fra brahman-standen, men siden Buddha tok til orde for likhet mellom menneskene, opplevde de fleste brahmanene buddhismen som en trussel mot deres privilegier. I denne teksten finner vi da også en gjenklang av debatten mellom brahmaner og buddhister, når brahmanen Govinda gir uttrykk for misnøye med de offerritene som var selve grunnlaget for brahmanenes opphøyde status.
I Tevijjasutta (tekst nr. 13) så vi at de fire positive holdningene vennlighet, medfølelse, glede på andres vegne og nøktern sinnsro ble omtalt som veien til Gud, til Brahma. Dette gjentas også i denne teksten, og det er mulig at dette reflekterer et førbuddhistisk ideal. Men samtidig gir Buddha klart uttrykk for at selv om det i og for seg kan være bra å komme til Gud i himmelen, har hans egen lære et langt høyere mål.
Historien om Govinda den store
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren oppe på Gribbetoppen. Da det led ut på natten, viste gandhabbaen Pañcasikha seg for ham i stor stråleglans, så hele Gribbetoppen lå badet i lys. Pañcasikha gikk fram og hilste høflig på Mesteren og sa til ham:
"Jeg vil gjerne fortelle deg noe som jeg selv har hørt i de trettitre gudenes himmel, Mester."
"Så fortell meg det, Pañcasikha," svarte Mesteren.
"En gang for lenge siden hadde de trettitre gudene og deres følge samlet seg i Den gode læres sal for å helligholde fullmånenatten den femtende i måneden ved regntidens begynnelse. De var omgitt av himmelske skarer anført av kongene over de fire himmelretningene. I øst satt kong Dhatarattha med ansiktet vendt vestover mot gudeforsamlingen. I sør satt kong Virulhaka med ansiktet vendt nordover mot gudeforsamlingen. I vest satt kong Virupakkha med ansiktet vendt østover mot gudeforsamlingen, og i nord satt kong Vessavana med ansiktet vendt sørover mot gudeforsamlingen. Hver gang de trettitre gudene med hele sitt følge setter seg i Den gode læres sal, omgitt av himmelske skarer anført av kongene av de fire himmelretningene, pleier de å sitte på den måten. Våre plasser var bak dem igjen. De gudene som var blitt gjenfødt i himmelen fordi de hadde praktisert din lære, Mester, overstrålte de andre gudene i skjønnhet og glans. De trettitre gudene gledet seg stort over dette. De jublet og sa at nå øker himmelens skarer, mens demonenes flokk blir mindre.
Da Sakka, gudenes konge, så hvor glade de trettitre gudene var, uttalte han disse versene:
‘De trettitre jubler, både gudene og deres konge.
De lovpriser Buddha og hans gode lære
når de ser den herlige stråleglansen til nye gudene
som er kommet hit fordi de har praktisert Mesterens lære.
Vismannens elever har oppnådd dyp innsikt,
og de overstråler de andre i skjønnhet og glans.
De trettitre gudene med sin konge jubler når de ser dette,
og de lovpriser Buddha og hans gode lære.'
De trettitre gudene ble enda gladere da de hørte dette. De jublet og sa at nå øker himmelens skarer, mens demonenes flokk blir mindre.
Da Sakka, gudenes konge, så at de trettitre gudene var tilfredse og glade, sa han:
‘Vil dere høre åtte sannferdige lovprisninger av Mesteren, mine herrer?'
‘De vil vi gjerne høre,' svarte de.
Da framsa Sakka, gudenes konge, disse åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren for de trettitre gudene:
‘Hva mener dere så om dette, dere trettitre guder? Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har vist en så stor omsorg for vanlige mennesker, eller som ut fra sin medfølelse med verden har gjort så mye til beste og til nytte for både guder og mennesker.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har proklamert en lære som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har gitt klar beskjed om hva som er sunt og hva som er usunt, hva vi bør unngå og hva vi ikke bør unngå, hva vi bør praktisere og hva vi ikke bør praktisere, hva som er usselt og hva som er edelt, hva som gir mørke og hva som gir lyse resultater.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har gitt elevene sine så klare veiledninger om hvilken praksis som fører til nibbana, for praksisen fører naturlig i retning av nibbana. Det er som når elven Jamuna renner ut i Ganges. På samme måte har Mesteren gitt elevene sine klare veiledninger om hvilken praksis som fører til nibbana.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har utviklet et så dypt vennskap både med dem som er under opplæring og med dem som har fullført treningen og utryddet forurensningene i sinnet. Mesteren viser dem ikke bort, men lever sammen med dem i full harmoni og forståelse.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som får så mange gaver og så mye ros, slik at han hedres like mye som en adelsmann, men som likevel spiser det han får, uten å la stoltheten gå til hodet på seg.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som handler i samsvar med det han sier og som taler i samsvar med det han gjør i både stort og smått.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har overvunnet all tvilrådighet, som ikke vakler med hensyn til hva som er hva, som har nådd det målet han satte seg og etterlever den edleste standard.'
Dette var de åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren som Sakka, gudenes konge, framførte for de trettitre gudene. Og da gudene hørte dette, ble de enda gladere og enda mer tilfredse.
Da grep noen av gudene ordet og sa:
‘Å, tenk om fire slike fullkomment oppvåknede kunne stå fram i verden og undervise i læren slik Mesteren gjør nå! Det ville være til stor glede og nytte for folk og til stort gagn for både guder og mennesker.'
Men andre guder svarte:
‘Vi trenger ikke å ønske oss så mange som fire. Det ville være til stor glede og nytte for folk og til stort gagn for både guder og mennesker om tre slike fullkomment oppvåknede kunne stå fram i verden og undervise i læren slik Mesteren gjør nå.'
Andre, derimot, sa at det ville være bra selv om det bare var to slike fullkomment oppvåknede som kunne stå fram i verden og undervise i læren slik Mesteren gjør nå.
Da grep Sakka, gudenes konge, ordet og talte til de trettitre gudene:
‘Det er umulig, mine herrer. To ærverdige og fullkomment oppvåknede kan ikke stå fram samtidig i samme verdenssystem. Noe slikt er ikke mulig. Vi får håpe at Mesteren kan leve lenge og bevare helsen, mine herrer! Det vil bli til glede og nytte for mange, og det vil bli til nytte, glede og gagn for både guder og mennesker.'
Deretter tok de trettitre gudene opp den saken de hadde kommet sammen for å drøfte. Etter at rådslagningen var ferdig, ble de trettitre gudene stående ved sitteplassene sine.
Da kongene hadde lyttet og mottatt råd,
ble hver av dem stående rolig ved plassen sin.
Med ett viste det seg et veldig lysskjær i nord, og det lyste så kraftig at det overstrålte alle gudenes glans. Da talte Sakka, gudenes konge, til de trettitre gudene og sa:
‘Når det viser seg et veldig lysskjær som overstråler alle gudenes glans, betyr det at Brahma kommer. For slik er tegnet som varsler Brahmas ankomst.'
Når tegnet viser seg, vil Brahma komme til syne.
Tegnet på Brahmas ankomst er et kraftig lysskjær.
Da satte de trettitre gudene seg igjen, og sa:
‘Vi skal få vite hva det er som lyser så sterkt, og når vi vet hvem som står bak det, skal vi gå og møte ham.'
Deretter sa både de fire kongene og de andre gudene det samme, og alle satte seg.
Da viste den evigunge Brahma seg for de trettitre gudene i form av en materiell skikkelse han skapte. For Brahmas naturlige skikkelse er slik at de trettitre gudene ikke kan se den. Og da den evigunge Brahma viste seg for de andre gudene, overstrålte han dem alle i glans og herlighet på samme måte som en gullstatue overstråler en vanlig menneskeskikkelse.
Når den evigunge Brahma viser seg for de trettitre gudene, er det ingen gud i forsamlingen som hilser ham, reiser seg eller ber ham sitte ned. Alle blir bare sittende tause med håndflatene mot hverandre løftet til hilsen, for de vet at dersom den evigunge Brahma vil noe med en av dem, vil han sette seg ned hos ham. Og når den evigunge Brahma setter seg ned hos en av gudene, blir denne guden fylt av sublim lykke og tilfredshet, på samme måte som en fyrste fylles av sublim lykke og tilfredshet når han blir salvet og innsatt som konge.
Da den evigunge Brahma så hvor glade og tilfredse de trettitre gudene var, gjorde han seg usynlig og uttalte:
‘De trettitre jubler, både gudene og deres konge.
De lovpriser Buddha og hans gode lære
når de ser den herlige stråleglansen til nye gudene
som er kommet hit fordi de har praktisert Mesterens lære.
Vismannens elever har oppnådd dyp innsikt,
og de overstråler de andre i skjønnhet og glans.
De trettitre gudene med sin konge jubler når de ser dette,
og de lovpriser Buddha og hans gode lære.'
Den evigunge Brahma talte om dette, og stemmen hans hadde åtte egenskaper. Den var tydelig, forståelig, behagelig, tiltalende, fyldig, fokusert, dyp og velklingende. Stemmen hans nådde ut over hele forsamlingen, men ikke lenger ut. Når noen har en stemme med disse åtte egenskapene, sier man at han har en guddommelig røst.
Deretter talte de trettitre gudene til den evigunge Brahma og sa:
‘Utmerket, Brahma. Vi er glade for å høre disse åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren som Sakka, gudenes konge, har fortalt oss.'
Da sa den evigunge Brahma:
‘Det hadde vært fint om også jeg kunne få høre disse åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren, Sakka.'
‘Ja vel, store Brahma,' svarte Sakka, og deretter framførte han de åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren:
‘Hva mener du så om dette, store Brahma? Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har vist en så stor omsorg for vanlige mennesker, eller som ut fra sin medfølelse med verden har gjort så mye til beste og til nytte for både guder og mennesker.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har proklamert en lære som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har gitt klar beskjed om hva som er sunt og hva som er usunt, hva vi bør unngå og hva vi ikke bør unngå, hva vi bør praktisere og hva vi ikke bør praktisere, hva som er usselt og hva som er edelt, hva som gir mørke og hva som gir lyse resultater.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har gitt elevene sine så klare veiledninger om hvilken praksis som fører til nibbana, for praksisen fører naturlig i retning av nibbana. Det er som når elven Jamuna renner ut i Ganges. På samme måte har Mesteren gitt elevene sine klare veiledninger om hvilken praksis som fører til nibbana.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har utviklet et så dypt vennskap både med dem som er under opplæring og med dem som har fullført treningen og utryddet sine negative tendenser i sinnet. Mesteren viser dem ikke bort, men lever sammen med dem i full harmoni og forståelse.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som får så mange gaver og så mye ros, slik at han hedres like mye som en adelsmann, men som likevel spiser det han får, uten å la stoltheten gå til hodet på seg.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som handler i samsvar med det han sier og som taler i samsvar med det han gjør i både stort og smått.
Selv om vi undersøker både i fortid og nåtid, finner vi ingen andre lærere enn Mesteren som har overvunnet all tvilrådighet, som ikke vakler med hensyn til hva som er hva, som har nådd det målet han satte seg og etterlever den edleste standard.'
Dette var de åtte sannferdige lovprisningene av Mesteren som Sakka, gudenes konge, framførte for den evigunge Brahma, og den evigunge Brahma ble glad og lykkelig til sinns over å høre disse sannferdige lovprisningene av Mesteren.
Nå viste den evigunge Brahma seg for de trettitre gudene i skikkelse av prins Pañcasikha. Like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen sin, steg han til værs og satte seg i luften med korslagte bein. Deretter sa han til dem:
‘Vet dere hvor lenge Mesteren har vært så vis, mine herrer?
Det var en gang en konge som het Disampati. Hans førsteminister var en brahman som het Govinda. Kong Disampatis sønn var prins Renu, og Govindas sønn var den unge brahmanen Jotipala. Prins Renu og Jotipala var gode venner, og sammen med seks andre unge menn utgjorde de en kameratflokk på åtte.
Tiden gikk, og brahmanen Govinda ble gammel og døde. Kong Disampati sørget over tapet av Govinda:
‘Akk, at Govinda skulle dø nå som vi hadde overlatt alle de tyngende pliktene til ham og bare levde i luksus og nytelser!'
Men prins Renu svarte:
‘Du trenger ikke å sørge så voldsomt over Govindas død, herre konge. Vi har jo Jotipala, Govindas sønn, blant oss. Han er enda klokere enn sin far og enda flinkere til å finne gode løsninger. La Jotipala ta seg av slike saker som far hans ordnet med.'
‘Sier du det, gutten min?'
‘Ja visst, herre konge.'
Da tilkalte kongen en tjener og sa:
‘Hør her, min gode mann. Gå til den unge brahmanen Jotipala og si til ham: Vær hilset, Jotipala. Kong Disampati ber deg om å komme, for han vil gjerne snakke med deg.'
‘Ja vel, herre konge,' svarte tjeneren og gjorde som han hadde fått beskjed om.
Jotipala takket ja til invitasjonen og gikk til kongen. Han hilste høflig og satte seg ned hos ham. Da de begge hadde satt seg, sa kong Disampati:
‘Overta ministerposten, Jotipala, og ikke si nei til dette tilbudet! Jeg vil innsette deg i din fars sted og salve deg som minister.'
‘Ja vel, herre konge,' svarte Jotipala.
Dermed salvet kong Disampati Jotipala som minister og innsatte ham i hans fars sted. Da dette var gjort, ga Jotipala råd i slike saker som hans far hadde behandlet, og han lot være å gi råd i slike saker som hans far ikke hadde behandlet. Han tok seg av slike saker som hans far hadde tatt seg av, og ikke noe annet, slik at folk sa om ham at han i sannhet var en dyktig minister, og de kalte ham Govinda den store. På denne måten fikk Jotipala tilnavnet Govinda den store.
Deretter gikk Govinda den store til de seks vennene og sa:
‘Kong Disampati er gammel og nærmer seg livets slutt. Hvem vet vel hvor lenge man har igjen å leve? Når han dør, vil rådsforsamlingen sannsynligvis salve prins Renu til konge. Jeg foreslår at dere går til prins Renu og sier følgende: Vi er gode venner og vel forlikte med hverandre, Renu. Dine gleder og sorger er våre gleder og sorger. Nå er kong Disampati gammel og nærmer seg livets slutt. Hvem vet vel hvor lenge man har igjen å leve? Når han dør, vil rådsforsamlingen sannsynligvis salve deg til konge. Hvis du får kongedømmet, Renu, så del med oss!'
De seks vennene gikk til prins Renu og sa dette. Prinsen svarte:
‘Hvis jeg kommer til makten, hvem andre enn dere fortjener vel å nyte godt av det, mine venner? Hvis jeg overtar riket, skal jeg dele med dere.'
En tid senere døde kong Disampati. Rådsforsamlingen salvet prins Renu til konge, og han nøt den kongelige luksus i fulle drag. Da gikk Mahinda den store til de seks vennene og sa:
‘Nå er kong Disampati død, og Renu er blitt salvet til konge og nyter den kongelige luksus i fulle drag. Så hvem vet hvordan det kan gå? Luksus virker fordervende. Nå bør dere gå til Renu og spørre om han husker det løftet han ga dere.'
De seks vennene gikk til kong Renu og spurte om han husket hva han hadde lovt dem.
‘Jeg husker løftet mitt,' svarte han. ‘Men hvem av dere kan dele dette kontinentet, som er så bredt i nord og som smalner mot sør, i sju like deler?'
‘Det er det vel bare Govinda den store som klarer,' svarte de.
Da tilkalte kong Renu en tjener.
‘Gå til Govinda og be ham komme hit,' sa han.
Tjeneren gjorde som han ble bedt om, og Govinda kom til kongen og hilste høflig på ham. Da de så begge hadde satt seg, sa kong Renu:
‘Kan du dele dette kontinentet, som er så bredt i nord og som smalner mot sør, i sju like deler, Govinda?'
‘Det skal jeg gjøre, herre konge,' svarte Govinda, og delte riket i sju like store deler. Kong Renu fikk den delen som lå i midten.
Dantapura for kalingaene og Potana for assakafolket.
Mahissati for avantifolket og Roruka for sovirafolket
Mithila for videhafolket og Campa for angaene.
Baranasi for kasifolket – dette ble hovedstedene
da Govinda hadde trukket opp nye grenser.
Hver av de seks adelsmennene var meget fornøyd med den delen han hadde fått, og følte at denne saken hadde ordnet seg til det beste.
‘Vi fikk det vi håpet på og oppnådde det vi ønsket oss. Dette gikk virkelig bra,' tenkte hver og en av dem.
Sattabhu og Brahmadatta, Vessabhu og Bharata,
Renu og to som begge het Dhatarattha,
disse sju kongene delte India.
Deretter gikk de seks vennene til Govinda den store og sa:
‘Vi vil gjerne at du skal være vår gode venn og rådgiver, slik du er kong Renus gode venn og rådgiver. Vær vår rådgiver, kjære Govinda, og ikke si nei til dette forslaget!'
‘Det er greit,' svarte Govinda.
Dermed ble Govinda regjeringssjef for sju kongedømmer, og han underviste sju fremstående brahmaner og sju hundre lærlinger i de gamle tekstene.
Etter en tid fikk Govinda svært godt omdømme og godt ry, og man sa om ham at han så Brahma med egne øyne, snakket direkte med Brahma og rådførte seg med ham ansikt til ansikt.
Dette fikk Govinda høre, og han tenkte:
‘Men jeg ser jo ikke Brahma med egne øyne. Jeg snakker ikke direkte med Brahma og rådfører meg ikke med ham. Jeg har imidlertid hørt gamle og kloke brahmaner og læremestere si at den som trekker seg tilbake og mediterer over medfølelse i fire måneder, vil få se Brahma direkte og rådføre seg med ham ansikt til ansikt. Kanskje jeg skulle trekke meg tilbake i fire måneder og meditere over medfølelse?'
Han gikk til kong Renu og fortalte dette, og sa videre:
‘Nå vil jeg derfor trekke meg tilbake i fire måneder og meditere over medfølelse. Da må ingen oppsøke meg, unntatt de som kommer med mat.'
‘Gjør som du synes,' svarte kong Renu.
Deretter gikk Govinda til de andre seks kongene og sa det samme til dem. Etterpå gikk han til de sju fremtredende brahmanene og de sju hundre lærlingene og ga dem samme beskjed, og la deretter til:
‘Fortsett å studere tekstene slik dere har hørt og lært dem, og hjelp hverandre med å lære dem grundig.'
Etterpå gikk han til sine førti hustruer og fortalte også dem at han ville trekke seg tilbake i fire måneder og meditere over medfølelse, og at ingen måtte forstyrre ham i den tiden.
Deretter lot Govinda den store bygge en ny hytte øst for byen, og der trakk han seg tilbake og mediterte over medfølelse de fire månedene i regntiden. Bortsett fra mannen som regelmessig kom med mat til ham, var han helt alene.
Men etter fire måneder ble han urolig og bekymret.
‘Jeg har hørt gamle og kloke brahmaner og læremestere si at den som trekker seg tilbake og mediterer over medfølelse i fire måneder, vil få se Brahma direkte og rådføre seg med ham ansikt til ansikt,' tenkte han. ‘Men jeg ser ikke Brahma, jeg snakker ikke med Brahma og jeg rådfører meg ikke med ham.'
Den evigunge Brahma forsto hva Govinda tenkte på, og like raskt som en kraftig mann retter ut eller bøyer armen sin forsvant han fra Brahmas himmel og kom til syne foran Govinda.
Govinda ble så forskrekket at hårene reiste seg på hodet hans, for noe slikt hadde han aldri sett før. Redd og skremt tok han til orde og sa:
‘Du herlige, praktfulle og strålende,
hvem er nå du, min Herre?
I min uvitenhet spør jeg deg,
for hvordan kan jeg vite hvem du er?'
‘I Brahmas verden er jeg
kjent som den evigunge.
Alle gudene kjenner meg,
så nå vet du det, Govinda.'
‘En sitteplass, vann til fotvask,
drikke og kaker bør man by Brahma på.
Hva kan jeg gi deg?
Si hva du vil ha, Herre.'
‘Jeg tar imot det du vil gi meg, Govinda.
Nå kan du spørre meg om hva du vil,
om hva du kan ha nytte av
i dette livet eller det neste.'
Govinda den store tenkte seg om:
‘Den evigunge Brahma gir meg lov til å spørre om hva jeg vil! Men skal jeg spørre ham om dette livet eller det neste, tro?'
Han kom fram til følgende:
‘Jeg har god greie på hva som er til nytte her i dette livet. Andre kommer jo og spør meg om råd i slike saker. Jeg tror heller jeg vil spørre den evigunge Brahma om slikt som er til nytte for det neste liv.'
Dermed sa han:
‘Jeg spør deg, evigunge Brahma.
Som uvitende spør jeg den som vet.
Mange vil jo gjerne vite dette.
Hvordan skal vi dødelige trene
og hva bør vi bli flinke til
for å komme til Brahmas udødelige verden?'
‘Den som kan legge bort alle tanker om ‘mitt‘,
som søker ensomhet og mediterer over medfølelse,
som unngår all stank og avstår fra seksualitet,
den som trener og blir flink til dette,
kommer til Brahmas udødelige verden.'
‘Jeg forstår hva som menes med å legge bort alle tanker om ‘mitt‘. Det er å gi avkall på det man eier, det være seg mye eller lite, gi avkall på slekten, den være seg stor eller liten, rake av seg hår og skjegg, iføre seg gul kappe, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Slik forstår jeg det å legge bort alle tanker om ‘mitt‘.
Jeg forstår hva som menes med å søke ensomhet. Det er når man slår seg ned på et avsondret sted i skogen, under et tre, oppe i fjellene, i en grotte eller en kløft, på en gravplass, i jungelen eller på et sete av strå ute i friluft. Slik forstår jeg det å søke ensomhet.
Jeg forstår også hva som menes med å meditere over medfølelse. Det er når man fyller først den ene himmelretningen med medfølende tanker, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Det er når man tenker store, opphøyde og grenseløst medfølende tanker om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje.
Men jeg forstår ikke hva som menes med å unngå all stank. Hva menes med stank blant mennesker, Brahma?
Siden jeg ikke vet det, spør jeg deg, du vise.
Hvilke hindringer får mennesket til å stinke
som en verkebyll, slik at det går nedenom
og blir stengt ute fra Brahmas verden?'
‘Sinne og løgn, svindel og juks,
gjerrighet, overlegenhet og misunnelse,
grådighet, vankelmodighet og vold,
begjær og hat, rus og dumhet.
De som stinker av slikt, går nedenom
og blir stengt ute fra Brahmas verden.'
‘Slik jeg forstår disse formene for stank, Brahma, er det ikke lett å kvitte seg med dem så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Gjør som du synes, Govinda.'
Så gikk Govinda den store til kong Renu og sa:
‘Du må finne deg en annen førsteminister, herre konge, som kan overta regjeringsansvaret. Jeg vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. For ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.
Hør hva jeg sier, kong Renu!
Styr riket ditt selv,
jeg vil ikke lenger være minister.'
‘Hvis du savner noen nytelser,
vil jeg skaffe deg dem.
Hvis det er noen som plager deg,
skal jeg stanse dem, for jeg er kongen.
Du er som en far for meg,
og jeg er din sønn.
Ikke forlat meg, Govinda!'
‘Jeg savner ingen nytelser
og ingen plager meg.
Men jeg har hørt en røst fra det høye
og derfor trives jeg ikke lenger hjemme.'
‘Hvordan var denne røsten,
og hva sa den til deg,
siden du nå vil gå ifra alt
og forlate både meg og mitt hus?'
‘Før jeg trakk meg tilbake i meditasjon
var jeg opptatt av å forestå ofringer,
tenne den hellige ild og strø det hellige kusa-gras.
Men så viste den evigunge Brahma seg for meg.
Etter at han besvarte mine spørsmål
trives jeg ikke lenger hjemme.'
‘Jeg tror deg på ditt ord, Govinda.
Hvordan kan du vel handle annerledes
når du har hørt en røst fra det høye?
Jeg vil følge deg, vær min lærer, Govinda!
Jeg vil følge Govindas veiledning
og bli ren som klareste juvel.
Hvis du vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten, Govinda, da vil jeg gjøre det samme. For dit du går, vil også jeg gå.'
Deretter gikk Govinda den store til de andre seks kongene og sa:
‘Dere må finne en annen førsteminister, mine herrer, som kan overta regjeringsansvaret. Jeg vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. For ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
De seks kongene rådslo med hverandre og sa:
‘Disse brahmanene er noen grådige folk. Vi får tilby Govinda mer penger.'
Så gikk de til Govinda og sa:
‘Landene våre har store rikdommer, Govinda. Du kan bare forsyne deg med det du vil ha.'
‘Nei takk,' svarte han. ‘Takket være dere har jeg rikdommer nok fra før av. Det er nettopp disse jeg vil gi avkall på når jeg forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
De seks kongene rådslo med hverandre på nytt og sa:
‘Disse brahmanene er gale etter kvinnfolk. Vi får tilby ham flere kvinner.'
‘Det er rikelig med vakre kvinner i landene våre. Du kan bare ta dem du vil ha.'
‘Nei takk,' svarte han igjen. ‘Jeg har allerede førti hustruer som alle er like vakre. Det er nettopp disse jeg vil gi avkall på når jeg forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Hvis du vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten, Govinda, da vil vi gjøre det samme. For dit du går, vil også vi gå.'
‘Hvis dere vil slippe taket i slike fornøyelser
som vanlige folk higer etter,
ta da fatt, vær sterke og utholdende
og vis fast besluttsomhet. Dette er sannhetens vei,
den rette veien, den beste veien.
Gode mennesker høyakter den
for den fører til Brahmas verden.'
‘Men vent i sju år da, Govinda. Etter sju år skal vi også forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten, og dit du går, skal også vi gå.'
‘Sju år er for lenge, mine herrer. Jeg kan ikke vente i sju år. Hvem vet vel hvor lenge man har igjen å leve? Tiden går ubønnhørlig sin gang. Vi må lære av de vise, og vi bør gjøre det som er godt og praktisere den edle treningen. Ingen kan unnslippe døden. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
Da ba de ham vente i seks år, men han avslo med samme begrunnelse. Deretter ba de ham vente i fem år, i fire, tre, to og ett år. Men han avslo igjen.
‘Ett år er for lenge, mine herrer. Jeg kan ikke vente i ett år. Hvem vet vel hvor lenge man har igjen å leve? Tiden går ubønnhørlig sin gang. Vi må lære av de vise, og vi bør gjøre det som er godt og praktisere den edle treningen. Ingen kan unnslippe døden. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Men vent i sju måneder da, Govinda. Etter sju måneder skal vi også forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten, og dit du går, skal også vi gå.'
Govinda avslo også dette, og de ba ham vente i seks måneder, i fem, fire, tre, to og en måned. Så ba de ham vente i fjorten dager og til slutt i en uke.
‘En uke er ikke for lenge, mine herrer. Jeg skal vente på dere i en uke.'
Deretter gikk Govinda til de sju fremstående brahmanene og de sju hundre lærlingene og sa:
‘Dere må finne en annen lærer som kan undervise dere i tekstene. Jeg vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Ikke gå ut i hjemløsheten, Govinda! Vandringslivet gir lite makt og få inntekter. Livet som brahman gir derimot stor makt og gode inntekter.'
‘Snakk ikke slik, mine herrer. Hvem har vel hatt større makt og bedre inntekter enn meg? Til nå har jeg vært som en konge for kongene, som Brahma for brahmanene og som en gud for borgerne. Men nå vil jeg gi avkall på alt dette, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Hvis du virkelig vil dette, Govinda, da vil også vi forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Dit du går, skal også vi gå.'
Så gikk Govinda til sine førti hustruer og sa:
‘Hvis noen av dere vil vende hjem til sin egen familie eller finne en annen ektemann, så kan dere gjøre det. Jeg vil forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Ut fra hva jeg har hørt Brahma forklare om hva som menes med stank, er det ikke lett å kvitte seg med den så lenge man lever et verdslig liv. Derfor vil jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten.'
‘Det er du som er vår kjæreste familie, og noen bedre mann enn deg kan vi ikke få, Govinda. Hvis du skal forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten, da vil også vi forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten. Dit du går, skal også vi gå.'
En uke senere lot Govinda rake av seg hår og skjegg, iførte seg gul kappe, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten. De sju salvede kongene, de sju fremstående brahmanene, de sju hundre lærlingene, de førti hustruene hans og mange tusen andre adelsmenn, brahmaner og kvinner gjorde det samme.
Sammen med alle disse ga Govinda seg på vandring gjennom landsbyer, byer og hovedsteder. På denne vandringen var Govinda som en konge for kongene, som Brahma for brahmanene og som en gud for borgerne. Når folk på den tiden nøs eller snublet, pleide de å si:
‘Lovet være Govinda den store! Lovet være de sjus minister!'
Govinda den store pleide å fylle først den ene himmelretningen med vennlige tanker, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Med tanke på alle levende vesener overalt fylte han hele verden med stor, opphøyd og grenseløs vennlighet, som var fri fra hat og motvilje. På samme måte fylte han alle himmelretninger med medfølelse og med glede på andres vegne, og endelig fylte han først den ene himmelretningen med sinnslikevekt, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Med tanke på alle levende vesener overalt fylte han hele verden med stor, opphøyd og grenseløs sinnslikevekt, som var fri fra hat og motvilje. Og han ga elevene sine undervisning om veien som fører til Brahmas verden.
De av Govindas elever som den gangen virkelig forsto læren hans, ble gjenfødt i himmelen, i Brahmas verden etter at de døde. Av dem som ikke hadde forstått alle aspektene av læren, ble noen gjenfødt blant de gudene som regjerer over andres skaperverk, noen ble gjenfødt blant de gudene som gleder seg over å skape, noen blant de lykkelige gudene, noen blant Yamas gudeskare, noen i de trettitre gudenes følge og atter andre i følget til de gudene som hersker over de fire himmelretningene. Selv de som ikke hadde forstått så mye av læren, ble gjenfødt blant gandhabbaene.
På den måten fikk alle noe igjen for å forlate hjemmet. Ingen av dem gjorde det til ingen nytte.
Kan du huske dette, Mester?"
"Ja, dette husker jeg, Pañcasikha. Den gangen var det jeg som var Govinda den store. Det var jeg som viste disse elevene veien til Brahmas verden. Men dette var en treningsvei som ikke fører til at man slipper taket og faller til ro, og den fører ikke til avslutning, fred og innsikt, og heller ikke til oppvåkning og nibbana, men bare til at man blir gjenfødt i himmelen, i Brahmas verden.
Men denne treningsveien som jeg nå forklarer, Pañcasikha, fører til at man slipper taket og faller til ro. Den fører til avslutning, fred og innsikt, og den fører til oppvåkning og nibbana. Det er den edle åttedelte veien, det vil si rett syn, rett beslutning, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er den treningsveien som i høyeste grad fører til at man slipper taket og faller til ro, til avslutning, fred og innsikt, og til oppvåkning og nibbana.
De av elevene mine som forstår læren fullt ut, gjør slutt på forurensningene i sinnet og oppnår en positiv frigjøring av sinnet gjennom visdom, idet de ser og forstår tingene direkte som de er, og tar vare på denne innsikten. Av dem som ikke forstår alle aspektene av læren fullt ut, er det noen som gjør ende på de fem bindingene som holder oss fast i denne verden. De blir gjenfødt på et høyere plan, og der når de det endelige nibbana og vender ikke tilbake fra den verdenen. Andre av dem som ikke forstår alle aspektene av læren fullt ut, gjør ende på tre bindinger og svekker begjæret, hatet og uvitenheten i sitt sinn. De vender bare én gang tilbake til denne verden og gjør slutt på lidelse. Atter andre av dem som ikke forstår alle aspektene av læren fullt ut, gjør ende på tre bindinger og går ut i strømmen. De kommer ikke til å falle tilbake og er sikre på å nå fram til oppvåkningen.
På den måten har de alle noe igjen for å forlate hjemmet, Pañcasikha. Ingen av dem gjør det til ingen nytte."
Slik talte Mesteren. Glad og fornøyd takket gandhabbaen Pañcasikha Mesteren, tok høflig avskjed med ham og gikk.