Fra palikommentarene
Jataka-kommentaren
Fra Nidana-katha - Den legendariske Buddha-biografien
Før oppvåkningen
[Nidanakatha 1,70-75]
Den vordende buddha reiste seg, tok matbollen sin og vandret til bredden av elven Nerañjara. Han satte fra seg bollen på elvebredden og gikk ut i elven og badet, nettopp der hvor tusener av andre vordende buddhaer også hadde badet den dagen de nådde full oppvåkning. Da han kom opp av vannet igjen, tok han på seg kappen sin igjen, slik mange tusen andre buddhaer også hadde gjort. Han satte seg med ansiktet vendt mot øst og spiste maten sin.
Da han hadde spist, tok han gullbollen sin og kastet den ut i elven.
"Hvis jeg skal nå full oppvåkning i dag, la da denne bollen gå mot strømmen. Hvis ikke, så la den drive med strømmen," sa han.
Bollen skar tvers gjennom strømmen til den var midt ute i elven. Der for den oppover mot strømmen som en hest i fullt trav, helt til den kom til en strømvirvel, der den ble sugd ned og traff tre andre gullboller etter tidligere buddhaer. Bollene ble liggende og klirre mot hverandre, og dragekongen Kala, som bodde der nede under vannet, sa: "I går ble det født en buddha, og nå er det visst født en buddha i dag også." Deretter diktet han et langt hyllingsdikt for anledningen.
Den vordende buddha gikk litt bort fra elvebredden og fant en lund med blomstrende sal-trær, der han ble værende utover dagen. Da det led mot kveld, løsnet blomstene fra stilkene sine, og gudene lot dem drysse ned og danne en vei fram mot oppvåkningstreet, like bred som når en løve våkner og strekker seg. Alle himmelens guder og ånder lot det drysse blomster fra himmelen til ære for ham, luften var fylt av de vakreste sanger, og i de ti tusen verdener bredte det seg vellukt, blomsterkranser kom til syne og alle verdener gjenlød av bifallsrop.
Akkurat da var det en mann ved navn Sotthiya som var ute i skogen og samlet gras. Han fikk øye på den vordende buddha, og ga ham åtte never gras. Den vordende buddha tok imot dette graset og laget seg en sitteplass under oppvåkningstreet. Så gikk han opp på denne sitteplassen fra sør, med ansiktet vendt mot nord. Da tippet jorden slik at den sørlige delen sank ned mot helvete, mens den nordlige delen vippet opp mot gudenes verden.
"Dette er visst ikke den rette stillingen for å oppnå oppvåkning," tenkte den vordende buddha, og steg ned igjen. Så gikk han opp på sitteplassen fra vest, med ansiktet vendt mot øst. Men nå tippet jorden slik at den vestlige delen sank ned mot helvete, mens den østlige steg opp mot gudenes verden. Det samme skjedde da han forsøkte fra nord.
"Dette er visst heller ikke den rette stillingen for å oppnå oppvåkning," tenkte den vordende buddha.
Så forsøkte han å gå opp på sitteplassen sin fra øst, med ansiktet vendt mot vest. Slik hadde alle tidligere buddhaer gjort det, og nå verken skalv eller rystet jorden. Da visste han: "Slik har alle buddhaer seiret gjennom sin urokkelighet, og sprengt det buret som sinnets forurensninger bygger!"
Så ordnet han sitteplassen og satte seg med ryggen inntil trestammen og ansiktet mot øst. Der traff han en fast beslutning:
"Om hud og kjøtt og sener
blir harde og seige som brusk,
om blodet i årer og vener
blir stivt og tørt som knusk,
så reiser jeg meg ikke fra denne plassen
før jeg har nådd fullkommen oppvåkning!"
Da forsto demonen Mara at prins Siddhattha var i ferd med å fri seg fra hans makt. "Men han skal ikke komme unna!" tenkte han.
Han sammenkalte hæren sin og fortalte hva som holdt på å skje. Maras hær strakte seg tolv mil foran ham, tolv mil til høyre og venstre, og bak ham rakk den helt til horisonten. Dessuten strakte den seg ni mil til værs. Larmen og brølene fra hæren kunne høres tusen mil borte, og det hørtes ut som om selve jorden skulle revne.
Så steg Mara opp på en enorm elefant som het Fjellkjede. Han skapte seg om så han hadde tusen armer som løftet alle mulige slags våpen. I hele Maras hær var det ikke to som hadde like våpen. Det var alle mulige slags skapninger i alle farger og med de underligste ansikter, og med ett stormet de fram mot den vordende buddha som en flodbølge.
Ti tusen av dette universets guddommer sto rundt den vordende buddha og sang hans pris. Sakka, gudenes konge, blåste i den store seierstrompeten. Denne trompeten er 200 m lang. Når han har trukket pusten og blåser i trompeten, klinger den i fire måneder før lyden forstummer. Kala, den store dragekongen, sto og sang en lovsang på mange hundre vers. Den store Brahma sto og holdt en hvit parasoll over ham.
Men da Maras hær gikk til angrep, klarte ikke en eneste av gudene å holde stand, men flyktet hals over hode. Dragekongen Kala ble slått til marken og flyktet fem hundre mil ned i jorden til dragepalasset sitt, der han krøp sammen i panikk med begge hendene for ansiktet. Sakka slengte den store seierstrompeten på ryggen og kom seg i sikkerhet ved jordens ytterste rand. Den store Brahma kastet den hvite parasollen til verdens ende og rømte opp til gudenes verden. Ingen av gudene klarte å holde stand, og den vordende buddha ble sittende alene tilbake.
Mara talte til hæren sin og sa:
"Hør her, karer! Det finnes ingen som kan måle seg med Siddhattha, Suddhodanas sønn! Vi klarer aldri å ta ham i åpen kamp, så vi får heller finne på noen knep!"
Den vordende buddha så seg om, og så at det var tomt rundt ham etter at gudene hadde flyktet. Men så fikk han øye på Maras hær som kom stormende mot ham fra nord.
"Denne flokken vil visst måle krefter med meg," tenkte han. "Her har jeg ingen mor, far, bror eller andre slektninger som kan hjelpe meg. Men de ti perfeksjonene, det vil si fullkommen giverglede, fullkommen etikk, fullkommen forsakelse, fullkommen visdom, fullkomment pågangsmot, fullkommen tålmodighet, fullkommen sannhet, fullkommen fullkommen besluttsomhet, fullkommen vennlighet og fullkommen sinnsro, har vært som de beste venner for meg i lang tid. Derfor skal de ti perfeksjoner være mitt skjold og mitt sverd i denne kampen!" Og han ble sittende, rustet med de ti perfeksjoner.
"Nå skal vi jage Siddhattha på flukt!" ropte Mara, og sendte en virvelstorm mot ham. Stormen kastet seg over ham fra alle kanter i fryktelig villskap. Den brøt ned fjelltopper, rykket opp kjempetrær med roten og knuste byer og landsbyer til fineste støv. Men den vordende buddha satt beskyttet av sine gode gjerninger, og stormen klarte ikke engang å få kappefliken hans til å flagre i vinden.
"Vi skal drepe ham, vi skal drukne ham!" brølte Mara, og slapp styrtregnet løs over ham. Han lot det tårne seg opp enorme skybanker og svarte tordenskyer over den vordende buddha. Deretter revnet skyene og regnet høljet ned. Det regnte så kraftig at jorden slo sprekker. Regnskyene feide over tretoppene, men kappen til den vordende buddha ble ikke engang fuktet av en eneste liten regndråpe.
Da lot Mara det regne med kampesteiner. Enorme fjelltopper ble slengt til værs så røyk og flammer sto om dem, men de drysset bare ned over den vordende buddha som blomsterbuketter fra himmelen.
Så lot Mara det regne med våpen. Eneggede og tveeggede sverd, sabler og spyd ble slengt til værs så det gnistret og røk om dem, men de drysset bare ned over den vordende buddha som blomster fra himmelen.
Deretter lot Mara det regne aske og glør over ham. Glovarm aske og store glør ble slengt til værs, men glørne drysset bare ned over den vordende buddha som blomster fra himmelen, og asken falt for hans føtter som velluktende sandeltrepulver.
Så sendte Mara en sandstorm mot ham. Brennende sand og fint støv ble slengt til værs, men drysset bare ned for den vordende buddhas føtter som blomster fra himmelen.
Nå slynget Mara glødende gjørme mot ham, men den falt bare ned for den vordende buddhas føtter som den fineste salve.
"Men nå skal vi skremme Siddhattha så han flykter!" sa Mara, og sendte et stort mørke over landet. Som en kullsvart sky gled mørket mot den vordende buddha fra alle kanter, men akkurat da det nådde fram til ham, brøt solen igjennom og splittet mørket, slik at det løste seg opp og forsvant.
Da Mara så at ingen av disse knepene lyktes, ropte han til hæren sin: "Hold ut, karer! Gå på, og grip denne Siddhattha! Drep ham! Jag ham bort!"
Mara grep en stor diskos med knivskarp egg og red fram mot den vordende buddha på den store elefanten sin.
"Reis deg opp, Siddhattha! Dette her klarer du ikke! Det blir vi som vinner!" sa han.
Men den vordende buddha svarte:
"Du har ikke perfeksjonert de ti perfeksjonene, Mara. Og du har heller ikke mestret de videregående perfeksjoner eller de høyeste perfeksjoner. Og du har ikke forsaket de fem store forsakelser og du har heller ikke vandret visdommens, kunnskapens eller innsiktens vei. Du er bare en illusjonenes mester, så derfor kommer du ikke til å vinne. Det blir nok heller jeg som vinner."
Da ble Mara så fykende sint at han kastet diskosen sin mot den vordende buddha. Men de ti perfeksjonene fikk den til å skjene unna, slik at den landet oppå baldakinen av blomsterkranser. Denne diskosen var så skarp at den ellers kunne skjære seg gjennom fast fjell som om det var de mykeste bambusskudd. Men da den nå landet oppå blomsterbaldakinen og ble liggende der, ropte hele Maras hær: "Nå skal vi vel få ham til å reise seg opp og flykte!" Og de ga seg til å kaste kjempestore fjell mot ham. Men den vordende buddha avverget også dette ved hjelp av de ti perfeksjoner, slik at de dalte som blomsterbuketter til jorden.
Gudene, som i redsel hadde søkt tilflukt ved verdens ende, strakte hals og løftet forskrekket på hodene sine, tittet fram og sa til hverandre: "Dette betyr vel slutten for prins Siddhattha! Hva i all verden skal han gjøre?"
"Jeg sitter like besluttsomt som alle de som tidligere har nådd den fulle oppvåkningen," tenkte den vordende buddha. Så sa han:
"Hvem vil du utpeke som vitner til de gavene du har gitt, Mara?"
"Hele min hær er vitner," svarte Mara, og strakte ut armen.
"Jeg er vitne, jeg er vitne!" skrålte hele hæren, så det lød som et buldrende jordskjelv.
Så sa Mara:
"Men hvem vil du utpeke som vitne til de gavene du har gitt, Siddhattha?"
"Du har levende vitner til dine gaver," svarte den vordende buddha. "Det har ikke jeg. Derfor vil jeg utpeke jorden selv som vitne til den store gaven som jeg skal gi."
Og han berørte jorden med den ene hånden og sa:
"Jeg tar deg til vitne."
"Jeg er ditt vitne!" svarte jorden med en tordenrøst som overdøvet all støyen fra Maras hær.
Da Maras hær hørte det, flyktet den til alle kanter. Alle kastet det de hadde i hendene og løp hver sin vei.
Da gudene så dette, sa de til hverandre:
"Mara har tapt, prins Siddhattha har vunnet! Kom, la oss feire seieren!"
Og med blomster og røkelse i hendene kom alle gudene vandrende fram til den vordende buddhas sitteplass mens de sang lovsanger til hans ære.
Maras døtre
[Nidanakatha 1,78-79]
En tid senere satt Mara for seg selv og var trist og nedslått over nederlaget. Hans tre døtre, Begjær, Misnøye og Lidenskap spurte hverandre:
"Hvor kan vel far ha gjort av seg?"
Til slutt fant de ham sittende der for seg selv, trist og lei seg. De gikk bort til ham og sa:
"Hvorfor er du så trist, pappa?"
"Den store asketen har unnsluppet fra mitt herredømme, kjære dere. Det er derfor jeg er lei meg."
"Ikke bry deg om det, vi skal nok få hektet ham igjen!"
"Det er umulig, kjære døtre. Han lar seg ikke binde, han er fast og urokkelig."
"Å pytt! Vi som er kvinner, skal nok få lagt ham i lidenskapens lenker og føre ham fram for dine føtter, vær du trygg!"
Så gikk Maras tre døtre dit hvor Mesteren satt.
"Vi tilber dine føtter," hilste de ydmykt på ham.
Mesteren hørte hilsenen deres, men rørte ikke på et øyelokk for å se på dem. Han bare satt der og gledet seg over sinnets frihet og totale mangel på bindinger.
Da rådslo Maras døtre med hverandre: "Noen menn liker unge kvinner og andre liker middelaldrende kvinner. Kanskje vi skal forsøke å friste ham i forskjellige skikkelser?"
Så tok de skikkelse av unge jenter og gikk fram og hilset på ham:
"Vi tilber dine føtter!"
Mesteren hørte hilsenen deres, men rørte ikke på et øyelokk for å se på dem. Han bare satt der og gledet seg over sinnets frihet og totale mangel på bindinger.
De iførte seg skikkelse av unge kvinner og forsøkte igjen, men med samme resultat. Seks ganger forsøkte de, hver gang i skikkelse av litt mer modne kvinner enn forrige gang, men resultatet var fortsatt det samme.
Til slutt sa Mesteren til dem:
"Gå deres vei. Hva er det dere strever slik for? Kanskje dere klarer å friste noen som ikke er blitt fri fra begjæret, på denne måten. Men en som er kommet fram til sannheten, har fridd seg fra begjær, ondskap og uvitenhet."
Og han understreket sin indre frihet med disse versene:
Hvordan vil du forføre den våkne?
Han har ingen svake punkter
og hans dimensjoner er grenseløse.
Hans seier kan ingen omstøte
og ingen i verden når opp til den.
Hvordan vil du forføre den våkne?
Han har ingen svake punkter
og hans dimensjoner er grenseløse.
I ham finnes intet giftig og klebrig begjær,
som kan føre på villspor.
Andre Jataka-fortellinger
Den gavmilde haren
Sasajataka, nr. 316
En rik mann i Savatthi hadde gitt mange gaver til Buddha og fem hundre munker, og han serverte dem mye god mat i en hel uke. Buddha takket for maten og sa:
"Det er riktig av deg å være så gavmild. Dette er en skikk de vise hadde før i tiden, også. Da hendte det til og med at de ofret seg og ga sin egen kropp som mat til andre."
Den rike mannen ba ham fortelle mer, og Mesteren fortalte denne legenden fra gamle dager:
---
En gang for lenge siden, på den tiden da Brahmadatta regjerte i Varanasi, ble Bodhisatta født som hare og levde ute i skogen. På den ene siden av skogen lå det et fjell, på den andre siden en elv og på en annen kant lå det en landsby.
Haren hadde tre venner: en ape, en rev og en oter. Disse fire kloke dyrene bodde på samme sted. Hver av dem dro ut i sitt eget område og fant seg mat, men om kveldene pleide de å være sammen. Den kloke haren ga de tre vennene sine råd og veiledning, og sa: "Vi bør gi gaver, vi bør oppføre oss godt og vi bør holde fullmånedagen hellig."
De andre var enige i dette, og de gikk og la seg til å sove.
En kveld haren så opp på månen, forsto han at i morgen var det helligdag. Han sa til de andre:
"I morgen er det fullmåne. Husk derfor å gi gaver, oppfør dere godt og overhold helligdagen! En gave som blir gitt av en som oppfører seg godt, gir store frukter. Så hvis det kommer noen tiggere forbi, skal dere huske på å gi dem av den maten dere selv ville ha spist!"
"Ja, det skal vi huske," sa de andre.
Tidlig neste dag ville oteren ut og finne seg mat. Han løp ned til bredden av Ganges. Der hadde en fisker fanget sju røde fisker, tredd dem inn på et tau og begravd dem i sanden. Så dro han nedover langs elven etter mer fisk. Oteren kjente fiskelukten og gravde dem fram.
"Er det noen som eier disse?" ropte han høyt tre ganger.
Ingen svarte, så han bet over tauet og dro fiskene hjem til hiet sitt. Der la han dem fra seg og tenkte han kunne spise dem senere. Så la han seg ned for å tenke over sin egen oppførsel.
Reven dro også ut for å finne seg mat. Han fikk øye på to grillspyd med kjøtt utenfor hytten til en gjeter. Det sto også en krukke med smør der.
"Er det noen som eier disse?" ropte han høyt tre ganger.
Ingen svarte, så han gnagde løs kjøttet fra grillspydene, stakk hodet gjennom hanken på smørkrukken og slepte alt hjem til hiet sitt. Der la han dem fra seg og tenkte han kunne spise dem senere. Så la han seg ned for å tenke over sin egen oppførsel.
Apen klatret opp i et tre og hentet en klase mangoer. Han tok dem med hjem til seg og tenkte han kunne spise dem senere. Så la han seg ned for å tenke over sin egen oppførsel.
Haren dro ut for å spise gress. Men så tenkte han: "Jeg kan da ikke by noen tigger på gress! Og ikke har jeg noe sesamkorn eller ris eller annet godt å gi bort, heller. Hvis det kommer en tigger, må jeg gi ham min egen kropp å spise!"
Hans uselviske beslutning var så glødende at tronstolen til Sakka, gudenes konge, ble varm. Sakka undret seg over dette, men da han forstå grunnen til at den glødet, bestemte han seg for å sette den edle haren på prøve. Men først gikk han til oteren i skikkelse av en eneboer.
"Hvorfor står du der?" spurte oteren.
"Hvis jeg bare kunne få noe å spise, du vise oter, så kunne jeg meditere her ute i skogen," svarte Sakka.
"Du skal få mat av meg," svarte oteren, og tilbød ham de sju fiskene.
"I dag faster jeg, men jeg kommer tilbake i morgen og spiser," sa Sakka. Så gikk han til reven.
"Hvorfor står du der?" spurte reven.
"Hvis jeg bare kunne få noe å spise, du vise rev, så kunne jeg meditere her ute i skogen," svarte Sakka.
"Du skal få mat av meg," svarte reven, og tilbød ham kjøttet og smøret.
"I dag faster jeg, men jeg kommer tilbake i morgen og spiser," sa Sakka. Så gikk han til apen.
"Hvorfor står du der?" spurte apen.
"Hvis jeg bare kunne få noe å spise, du vise ape, så kunne jeg meditere her ute i skogen," svarte Sakka.
"Du skal få mat av meg," svarte apen, og tilbød ham mangofrukter og vann.
"I dag faster jeg, men jeg kommer tilbake i morgen og spiser," sa Sakka. Så gikk han til haren.
"Hvorfor står du der?" spurte haren.
"Hvis jeg bare kunne få noe å spise, du vise haren, så kunne jeg meditere her ute i skogen," svarte Sakka.
"Det var rett av deg å komme til meg og be om mat," svarte haren. "I dag skal jeg gi deg en gave jeg aldri før har gitt, men fordi du er en god mann, skal du slipp å skade noe dyr. Gå og tenn et bål, min venn, og rop på meg når det har brent ned til glødende kull. Da vil jeg hoppe opp i glørne og ofre meg. Når kroppen min er blitt stekt og du har spist kjøttet, kan du meditere i skogen."
Sakka laget en magisk glohaug og ropte på haren. Haren gikk fram mot bålet og sa:
"Hvis det finnes noen smådyr i pelsen min, skal de ikke bli brent sammen med meg." Så ristet han seg tre ganger. Deretter ga han sin kropp som gave. Med et sprang landet han, henført av lykke, midt oppe i glohaugen. Men det var en magisk ild som ikke kunne svi så mye som et hår på kroppen til haren, og han følte det som å lande i et iskammer. Han ropte på Sakka og sa:
"Denne ilden er altfor kald! Hva er dette for noe?"
"Du vise hare," svarte Sakka. "Dine gode gjerninger skal huskes til evig tid!"
Så presset han saft av berget og malte et bilde av haren på måneskiven. Deretter hilste han haren ærbødig, og dro tilbake til himmelen.
De fire dyrene levde sammen som gode venner resten av livet, og de fortsatte å gjøre gode gjerninger og de helligholdt alle fullmånedager.
---
Etter at Mesteren hadde fortalt denne historien, sa han:
"Den gangen var det Ananda som var oteren, Moggalana var reven, Sariputta var apen og jeg var haren."
Munken som vant over dragen
Jataka 1, 360
En gang Mesteren var ute på vandring, kom han til en liten by som het Bhaddavatika. Da bøndene og gjeterne der i trakten fikk se ham, bønnfalt de ham om å holde seg unna en skog som het Ambatittha, for der bodde det en drage som var både giftig og livsfarlig, og de ville ikke at dragen skulle gjøre Mesteren noe vondt. Men Mesteren lot som om han ikke hørte dem, og fortsatte sin vandring.
Så satte Mesteren seg ned under noen trær for å hvile. En munk ved navn Sagata hadde spesialisert seg på paranormale ferdigheter, og han gikk i forveien til Ambatittha-skogen, der dragen bodde. Der samlet han sammen noe gras, laget seg en sitteplass under et tre og satte seg der. Dragen klarte ikke å styre sitt raseri, og det begynte å ryke av ham. Munken svarte med også å sende ut røyk. Dragen spydde flammer, og munken spydde flammer. Men ilden fra dragen gjorde ikke den minste skade på munken, mens dragen selv ble kraftig svidd av flammene fra munken. Dermed varte det ikke lenge før dragen var beseiret og temmet, og munken ga ham en rask opplæring i Buddhas lære og fikk ham til å avlegge løfte på denne
Nyheten om dette bredte seg raskt. Litt senere kom Buddha og munkene til byen Kosambi, og folk strømmet ut i gatene for å se Mesteren og Sagata, som hadde temmet dragen.
"Si oss hva du vil ha, så skal du få det," sa de til Sagata.
Men Sagata forholdt seg taus.
Noen ondskapsfulle munker hvisket imidlertid til byfolkene at det var svært sjelden munker fikk rødvin, og at det ville være en god gjerning å gi Sagata så mye vin som mulig.
"Det skal bli," svarte borgerne.
Da munkene dagen etter gikk rundt i byen for å få mat, ble Sagata invitert inn og fikk et beger rødvin i hvert eneste hus. Han ble så full at han til slutt falt over ende og ble liggende sanseløs i veikanten.
Noen munker bar ham med seg ut av byen til den lunden der munkene holdt til, og la ham ned på marken med hodet vendt mot Mesterens føtter.
Men i søvne snudde Sagata seg, slik at han vendte føttene mot Mesteren, noe som ble regnet som svært uhøflig.
Da sa Mesteren:
"Hvordan er det munker, viser Sagata meg samme respekt nå som han pleier å gjøre?"
"Nei, Mester."
"Men si meg, munker: Hvem var det som beseiret dragen i Ambatittha?"
"Det var Sagata, Mester."
"Men tror dere han kunne beseire så mye som en salamander, slik han er nå?"
"Nei, Mester."
"Er det da fornuftig å drikke slik at vett og forstand forsvinner?"
"Nei, det er ikke fornuftig, Mester."
Deretter ga Mesteren treningsregelen om å la være å beruse seg.