Mahayanatekster
Shantideva: Veien til det oppvåknede liv
2. Bekjennelse av ondskap
1.
Mitt sinns juvel vil jeg så gjerne gripe!
Jeg hedrer derfor buddhaene selv,
den stråleklare lærens kronjuveler
og Buddhas sønners osean av dyd.
2.
Så mange slag av blomster, legeurter
og frukter som det finnes på vår jord,
så mange edelsteiner, klare kilder
som springer friskt og kjølig ut av fjell,
3.
og likeså juvelbestrødde knauser,
små ensom-sletter omkranset av skog,
en frodig glød av blomsterkledde stengler
som slynger seg rundt trær med saftig frukt,
4.
og røkelse av himmelrikets dufter,
juvelbesatte trær og ønsketrær,
et vell av glittersjøer fylt med lotus
og sang fra ville svaner, skjønn og klar,
5.
uendelige åkrer fylt med grøde
som ingen mann har dyrket; disse ting
som springer ut av universets skjønnhet
og ikke er i noens eie – alt
6.
vil jeg i tanken og i hjertet skjenke
de store seerne og deres barn.
Å, måtte dere som fortjener gaver
ha medynk med min sjel, og ta imot!
7.
Jeg har ingen spart fortjeneste.
Jeg har ikke mer å gi.
La ikke de gode frelserne
forsmå det jeg skjenker dem!
8.
Jeg vier meg til de seirende
og til deres rette barn:
Å, høyreiste! Ta meg til dere!
Min hengivenhet er stor!
9.
Og i denne ærens tjeneste
– til nytte, og uten frykt –
vil jeg legge fra meg ondskapen,
ta avstand fra slikt for godt.
10.
I badehus med glødende juveler
på søyler; gulv belagt med mosaikk;
med baldakiner tett bestrødd med perler
og duftende av parfymert essens;
11.
med rosenvann og fine badeoljer
fra edelsteinsbesatte, gylne kar
gjør jeg i stand et bad, til vakre sanger,
for buddhaene og for deres barn.
12.
Jeg tørker deres legemer med håndklær
så plettfrie og rene, med en duft
av sandeltre og roser – og jeg gir dem
de beste kapper, farget rent og klart.
13.
Guddommelige, himmelsk myke tøyer
brodert med vakker silketråd og gull
draperer jeg om Manjughoshas skuldre;
og også om de andre Buddhas barn.
14.
Jeg salver dem – de største av de vise,
med kropper som polert og blankskurt gull –
med liflige parfymer som vil dufte
i tusen verdener i evighet.
15.
Jeg hedrer dem – de største av de vise –
med kranser bundet vakkert av jasmin,
blå lotus, liljer, roser, himmelblomster,
betagende og fylt med deilig duft.
16.
Jeg hyller dem i tette drømmeskyer
av røkelse med søt og herlig duft,
jeg ofrer delikate, dyrebare
og lekre retter, drikke søt og sval.
17.
Jeg ofrer lamper smidd med edelsteiner
plassert i rad på gylne lotusblad
og strør på mosaikkgulv vakre kronblad
som stenker hele rommet med sin duft.
18.
Så gir jeg himlens perlebånd av skyer
som stråler over alle jordens land –
som lovsang henger skyene i luften
og svaler hjertet, liksom kjærlighet.
19.
Jeg bærer også til de store vismenn
juvelbesatte parasoller frem:
med gullskaft, vakkert formet, og med perler
som skimrer, løftet høyt mot solens lys.
20.
Og la så ros og hyllest bli til skyer
som sprer sin søte ånde til hvert sinn –
en vakker melodi som gleder hjertet
og frigjør de som lever fra all sorg!
21.
Å, måtte det i evigheter falle
et regn av stjernestøv og blomsterblad
på alle lærens vakreste juveler,
på helligdommer og relikvier!
22.
Slik Manjughosha og de andre vise
bejubler buddhaene i respekt,
lar jeg min hyllest strømme fritt og høylydt
til buddhaene og til deres barn:
23.
ja, lovsanger og jubelkor skal hylle
det hav av dyder de samlet opp –
den skjønne sangen danner lette skyer
av sødme og av vakker harmoni.
24.
Jeg bøyer meg i like mange hilsner
for Buddha og for lærens brødreflokk
som alle buddhaverdner har atomer –
i morgen; nå; og i den tid som var.
25.
Jeg hilser også alle helligdommer
og alle steder knyttet til den ånd
som bodhisattvaene sprer omkring seg –
og likeså hver vismann og hver munk.
26.
Hos Buddha ønsker jeg å søke tilflukt
til dagen kommer da jeg våkner opp –
til læren og til alle Buddhas sønner
vil jeg oppriktig sette all min lit.
27.
Med håndflate mot håndflate jeg ber til
de fullkomne som hersker overalt
og bodhisattvaene – de som føler
medlidenhet med alle på vår jord:
28.
Alt ondt jeg har vært skyld i her i livet
og i det store hjul av liv og død;
alt grusomt og alt tåpelig jeg gjorde,
og alt som er gjort galt på grunn av meg;
29.
den glede jeg har nytt på grunn av dumhet,
som bare er til skade for meg selv;
alt slikt bekjenner jeg med skam og pine!
Jeg angrer dypt min overtredelse!
30.
Hva enn jeg har begått av simpel urett
mot Buddha, læren og dens vise menn,
mot far og mor, mot lærere og munker,
i handling, onde tanker eller ord –
31.
så mye ondt jeg gjorde i min dårskap!
Å herrer! Slike mørke gjerninger!
Alt slikt bekjenner jeg med skam og pine –
jeg angrer dypt all overtredelse.
32.
Men hvordan skal jeg slippe unna dette?
Jeg skjelver, gode herrer, dag og natt!
La døden vente! Gi meg nok en sjanse
til soning av det onde jeg har gjort.
33.
Ja, hvordan skal jeg slippe unna dette!
Å, redd meg fort fra fryktsomhet og angst!
La døden vente til jeg har fått sone
og ondskapen har flyktet fra mitt sinn.
34.
Men Dødens konge tar jo ikke hensyn
til hva vi gjorde, eller aldri rakk –
de friske, de som lider av en sykdom
er alle like utsatt for hans slag.
35.
På grunn av det jeg elsket eller hatet
har jeg gjort mange onde, dumme ting.
Og alle mine handlinger må sones –
å, herrer, om jeg bare hadde visst!
36.
Forgjengelig er alt det som jeg elsker
og alt i verden jeg har lagt for hat.
Forgjengelig er alt jeg tror jeg eier –
ja, hele verden dør og svinner hen.
37.
Opplevelser av alle slag blir minner,
erfaring viskes ut som skrift i sand.
Som drøm og tankespinn blir all ting borte
og aldri siden sees det igjen.
38.
Så mange mennesker gikk gjennom livet
– så kort som pust av vind – på godt og ondt.
Men sportegn etter menneskenes ondskap
står store, grå og skremmende igjen.
39.
Jeg skjønte ikke, tenkte aldri over
at også jeg er fremmed, på besøk,
og bundet av uvitenhet og dårskap
som får meg til å gjøre mye ondt.
40.
Ustoppelig forfaller livet; alltid
og ubønnhørlig svinner dag og natt.
Det kommer ingen hjelp! Nei, ingen frelse –
så hvordan kan jeg tro at jeg går fri?
41.
All smerte, hvor intens den enn må være,
skal tåles ensom: ingen er til hjelp.
Det gjelder både når jeg er alene
og når jeg omgis av familiens krets.
42.
Når dødens sendebud tar deg ved hånden –
hva godt kan slekt og venner gjøre deg?
Nei, god fortjeneste er det du trenger –
men slikt har ikke jeg fått praktisert!
43.
Fordi jeg henger fast ved livets lyster
og ikke ser hvor farlig dette er,
har jeg, min tankeløse dåre, samlet
en bør av onde gjerninger og hat.
44.
Tenk hvordan en, hvis arm skal amputeres,
er vissen over hele seg av angst,
hvor tørr han er i munnen, halvveis blindet –
han ser alt verden på et annet vis.
45.
Hva så med den som innhentes av døden!
Dens nifse sendebud sprer frykt og angst –
som feber får de kroppen til å skjelve
og slippe fra seg skitt og råtten stank.
46.
Med blikk som flakker redd til alle kanter
er jeg på stadig leting etter hjelp:
å, hvilken vismann finnes som er stor nok,
og sterk nok til å gi beskyttelse?
47.
Og når jeg ikke noen steder finner
en redningsmann, blir jeg så full av frykt
og desperat forvirring at jeg vakler
og faller mens jeg skriker høyt på hjelp!
48.
Og endelig! Jeg fant til slutt min frelse,
mitt tilfluktssted der jeg kan være trygg:
hos verdens herrer søker jeg nå tilflukt
– beskytterne som verner mot all frykt –
49.
og hos den store læren som de mestrer,
– den knuser all vår angst for liv og død.
Slik fant jeg trygghet, hos de store skarer
av bodhisattvaer: de har min tro!
50.
Samantabhadra! Manjughosha! Dere
har all min tillit: skjelvende av frykt
gir jeg meg selv til dere, fri og villig
til alltid å forbli i deres favn.
51.
Til Herren Avalokita, den edle
barmhjertighetens mester, skriker jeg
av smerte og av redsel: "Herre, redd meg!
Beskytt meg, jeg som var så ondskapsfull!"
52.
Akashagarbha! Edle Kshitigarbha!
Å, gode seierherrer, hør på meg!
Jeg roper høyt til dere og de andre
barmhjertige: "Beskytt meg mot meg selv!"
53.
Jeg bøyer meg for Lynets Herre – han som
gjør troll og vetter skjelvende av skrekk
og jager dødens sendebud tilbake
til dypet, der de gjemmer seg i angst.
54.
Jeg krenket dine ord hver dag i livet –
nå ser jeg farene; mitt syn er klart.
I redsel tar jeg tilflukt til deg, herre,
knus angsten min! La meg bli trygt hos deg.
55.
Av frykt for selv en mild, ufarlig sykdom
vil alle nøye følge legens råd.
Hva så om man blir angrepet av mange
forskjellige slags plager på en gang?
56.
Og likevel fortæres hele landet,
ja, alle mennesker i India,
av én og samme dødelige sykdom –
og ingen medisin kan gjøre bot.
57.
For jeg, som alle andre, har forbrutt meg
mot rådet fra den legen som vet alt
og trekker alt det vonde ut av sinnet –
jeg skammer meg, forvirret og forlatt.
58.
Jeg ville jo selvfølgelig trå varsomt
på kanten av et høyt og farlig stup:
hva da med klipper tusen mil i været
som lokker deg til endeløse fall?
59.
Om døden gir oss timer eller dager,
kan aldri noen se. Jeg er på vakt!
Jeg vet at tiden nådeløst vil komme
da jeg er borte, smuldret opp til støv.
60.
Hos hvem får jeg beskyttelse og trygghet?
Og hvilken sti kan være frelsens vei?
Jeg vet at tiden nådeløst vil komme
da jeg er død – så hvem kan more seg?
61.
Hva har jeg vel igjen av varig glede
når alt jeg opplevde er helt forbi?
Og hva har jeg tilbake av verdier
når jeg har neglisjert min lærers ord?
62.
Når jeg har lagt de levende, og verden,
langt bak meg, og sagt bror og venn farvel,
må jeg gå ensom videre på veien –
hvor viktig er vel da det jeg har kjært?
63.
Rundt dette svirrer alle mine tanker
i dagens lys og inn i nattens drøm:
At lidelsen er skapt av hat og ondskap.
At veien ut av lidelsen er smal.
64.
De onde ting jeg gjorde, sa og tenkte
fordi jeg var så vettløs, treg og dum
– ja, både det som sprang ut fra naturen
og det som skyldtes brudd på lov og rett –
65.
bekjenner jeg! Jeg tilstår all min brøde
for dere, som er seierherrene!
Av frykt for smerten faller jeg til marken
med håndflatene sammen, gang på gang.
66.
Å hør, herrer, min bekjennelse
om alt jeg har gjort helt galt!
De onde og dumme handlinger
skal aldri mer gjenta seg.