Mahayanatekster
Shantideva: Veien til det oppvåknede liv
4. Utrettelig flid i viljen til oppvåkning
1.
Når Seierherrens sønn nå slik har grepet
sin vilje til å gå med våkent sinn,
bør han iherdig trene sinnets styrke
og aldri bryte treningsreglene.
2.
Den trening som er påbegynt i hastverk
og uten grundig tankevirksomhet
vil kanskje gjennomføres – kanskje ikke:
men om jeg skulle gi et løfte her,
3.
som ikke bare buddhaer i visdom,
men også deres sønner finner godt
i tillegg til meg selv, i egne tanker –
nei, aldri kan vel slikt bli neglisjert!
4.
For om jeg gir de inderligste løfter,
men svikter dem i neste øyeblikk –
bedrager er jeg da! En ussel løgnhals!
Og hvordan skal det gå meg etterpå?
5.
En mann som tenker grundig over saken
men enda ikke gir med gavmildt sinn,
vil bli – så er det sagt – et sultent gjenferd,
ja, óg om saken er en bagatell.
6.
Hva så med han som høylydt proklamerer
den største fryd – og siden svikter den?
Hva vil vel skje med meg om jeg i falskhet
for verden bare presenterer løgn?
7.
Å, bare Han som kjenner hele verden
vet hvilken ubegripelig aksjon
som kreves for å sette fri en slik en
som lot sin vilje til å våkne dø!
8.
Og derfor: når en bodhisattva svikter
er dette svært alvorlig – verst av alt!
En bodhisattvas overtramp og feilgrep
vil skade alt som lever på vår jord.
9.
Og om en annen, selv i korte stunder,
gjør skade på hans oppsamling av godt,
vil dennes skjebne bli utrolig grusom,
fordi han skader alle på vår jord.
10.
Å skade en som er til gavn for andre,
om så for bare én, gir vondt igjen.
Hva da om skaden gjelder hele verden,
ja, alle levende i evighet?
11.
Da svinger han ustadig mellom kraften
i sine overtramp, og viljens kraft
til oppvåkning. Han henger fast i nettet
av liv og død – og sent når han sitt mål!
12.
Så derfor må jeg holde det jeg lovet,
og gjennomføre det jeg vil ha gjort
så godt jeg kan: hvis ikke vil jeg synke
fra dyp til dyp i ussel eksistens.
13.
Så mange buddhaer sto frem og bisto
de levende, av stor barmhjertighet:
på grunn av egne feil, og ingen andres,
har jeg levd fjernt fra deres medisin.
14.
Men hvis jeg også denne gang skal falle
og være dum, som mange ganger før,
da vil det gå meg ille! Jeg må tåle
tortur og sykdom, ulykke og død.
15.
For når skal jeg igjen få se en buddha,
og samstundes ha tillit, være født
som menneske i gode kår for læren?
Et liv som dette er en sjeldenhet!
16.
En dag som denne, uten sult og fare,
med styrke i en frisk og rørlig kropp,
er kun en illusjon: den kropp jeg bærer
er bare øyeblikkets lånte prakt.
17.
Med oppførsel som min, kan ingen regne
med noen gang å bli en mann igjen –
å ikke være menneske er grusomt!
Da er det gode uoppnåelig!
18.
Hvis jeg nå ikke bruker denne sjansen
til gode handlinger, mens den er her –
på hvilken måte kan jeg vise godhet
bedøvet i en ussel eksistens?
19.
Fordi jeg samlet ondskap, hat og sinne
i stedet for å gjøre gode ting
er selve tanken "skjebnens godhet" borte
i hundre tusen verdensaldrers tid.
20.
Å bli et menneske – lød Buddhas tale –
er vanskelig: som om en skilpadde
tilfeldigvis skal stikke hodet opp i
et enslig åk i drift på åpent hav.
21.
En enkelt dårlig handling er det hele
som trengs for å bli sendt til helvete
én verdensalder – hvilken skjebne venter
den onde som gjør ondt, og ondt igjen?
22.
Selv ikke etter ondskapen er sonet
er friheten tilgjengelig for bruk:
for mens man soner gjør man, like freidig,
en mengde nye, ondskapsfulle ting.
23.
I dette perspektivet er det verste
og dummeste bedraget mot meg selv
å ikke satse livet på det gode,
når slik en gyllen sjanse er meg gitt!
24.
Og om jeg skulle nøle denne gangen
og sitte handlingslammet, dum og sløv,
vil sorgen komme stor og tung tilbake,
og dødens sendebud vil slå meg ned.
25.
Min kropp vil brenne pinefullt og lenge
i helvetes udødelige ild.
Mitt usselt trente sinn vil brenne lenge
i angerens og sorgens smertebrann.
26.
Jeg undres hvordan jeg har klart å oppnå
slik lykketilstand, født som menneske –
for lykken den er vanskelig å finne!
Skal jeg med vilje la den bli forspilt?
27.
Og som forhekset, lamslått av en trolldom
som røver bort forstand og viljekraft,
forstår jeg ingenting! Hvem binder sinnet
med hekseri? Hvem har tatt bolig der?
28.
De mørke fiender, begjær og ondskap,
har verken hender, føtter eller kropp,
er verken tapre eller kloke! Hvordan
har disse kunnet gjøre meg til trell?
29.
Og enda har de funnet bolig i meg,
de slår og piner meg, helt som de vil –
men jeg er ikke sint på dem. Nei, sinne
er skammelig! Slik seirer ikke jeg!
30.
Om alle mennesker og alle guder
var fiender som ville gjøre ondt,
så skulle de nok likevel fått vansker
med å få dratt meg ned i helvete,
31.
der ilden er så het at ved den minste
berøring blir et fjell en haug av sot!
Men ondskap og begjær, de mørke krefter,
kan kaste meg dit ned på ett minutt.
32.
Det finnes ingen fiender i verden
som lever like lenge, og så seigt
som disse fiendene i mitt indre:
begjær og ondskap, grådighet og hat.
33.
Om jeg med vennlighet og glede tjener
en annen, får jeg mye godt igjen.
Men prøver jeg å tekkes lidenskapen,
er lidelse det eneste jeg får.
34.
Med slike fiender, så sta og sterke,
som bor i hjertet mitt og river ned
mitt vern mot synd og ulykker – fortell meg:
kan jeg gå gjennom livet uten frykt?
35.
Kan jeg bli lykkelig? Jeg som er fanget
av vokterne i livets fangehull
som dreper dem som drepes skal med pinsler –
de bor i meg! Jeg, grådighetens hus!
36.
Og jeg blir ikke fri før disse krefter
for mine øyne blir slått døde ned –
en stolt og hissig mann som ser den minste
forbrytelse, får ikke gått til ro
før den som har begått den onde gjerning
er slått til marken, helt ufarliggjort.
37.
De sterke krigere som kjemper modig
i første rekke, klarer å slå bort
bevisstheten om død og smertens mørke:
men smertene fra sverdsår, spyd og pil
er små i sammenligning med den pine
som indre fiender kan gi ditt sinn.
38.
Så hvordan kan jeg være redd og sorgfull
i dag, når jeg omsider har begynt
å slå ned de forferdelige krefter
som forårsaker alle lidelser
til alle tider! Nei, min angst er borte –
om hundre ulykker vil ramme meg.
39.
Å bære arr fra fiender som smykker
er meningsløst: det gjøres likevel.
Så hvorfor skulle jeg, som streber etter
det store målet, frykte noen sorg?
40.
Om kasteløse, fiskere og bønder
og andre som må streve hardt for mat,
kan tåle hete, frost og andre plager:
så kan vel jeg, for verdens ve og vel!
41.
Jeg lovte verden frihet fra begjæret:
hvert menneske, hvert vesen på vår jord,
ja, hele universet, selv om jeg var
så ufri selv! En slave av min lyst!
42.
Jeg kjente ingen grenser for min styrke,
jeg snakket over meg, jeg var forrykt!
Men jeg gir ikke opp. Og ikke snur jeg
på veien frem mot lidenskapens død.
43.
Så derfor fører jeg iherdig kampen
mot lidenskapen. Jeg er nådeløs
mot alt begjær – ja, unntatt mot pasjonen
som styrker sinnets viljekraft og glød.
44.
La tarmene bli revet ut av buken,
la hodet mitt bli kappet med en øks!
Jeg bøyer aldri nakken for det onde,
de lumske lidenskaper i mitt sinn.
45.
En fiende som drives bort, kan finne
et skjul et annet sted, hvor han får kraft
til nye angrep: men slik går det ikke
med lidenskapen som jeg kjemper mot!
46.
For hvor skal denne fienden ta opphold
og planlegge sin hevn, når han er slengt
brutalt ut av mitt sinn? Ved kraft og visdom
skal jeg nok vinne over mitt begjær!
47.
Begjær bor aldri inne i objekter
og sansenes opplevelser er fri
fra lyster: heller ikke midt i mellom
bor lidenskapene. Men si, hvor er
de plagsomme, som herjer hele verden?
De er kun illusjoner og bedrag!
Befri ditt hjerte. Utrydd frykt og redsel,
og øv din visdom! Ikke plag deg selv!
48.
Så har jeg bestemt meg, endelig!
Min trening skal gjøres rett!
Den syke som ønsker legedom
må følge sin leges råd!