Mahayanatekster

Shantideva: Veien til det oppvåknede liv


6. Fullkommen tålmodighet


Startside Mahayanatekster Bodhicaryavatara


1.
Det gode som er oppnådd i eoner
ved gaver, riktig oppførsel og dyd
og hedring av De våkne, blir besudlet
når fiendskap tar bolig i et sinn.

2.
Å hate er den verste av all ondskap,
tålmodighet den største prøvelsen.
Og derfor bør tålmodigheten styrkes
og utvikles med flid, på alle vis.

3.
Man oppnår verken sinnsro eller lindring
og ingen sann og ekte gledesstund,
man sover dårlig, man har ingen fasthet
så lenge hjertet huser hatets pil.

4.
Selv de han hedrer med de beste gaver
og de hvis livsløp avhenger av ham,
vil ønske tap og skade for en herre
som styrer full av grusomhet og hat.

5.
Han fryktes, selv av venner. Det han gir bort
gir ingenting tilbake til ham selv.
Det finnes kort sagt ingenting i verden
som bringer lykke til en hatefull.

6.
Men den som kjenner hatet som en uvenn
som bare skaper lidelse og gråt,
han dreper hatet raskt og uten nåde
og lever lykkelig hvor enn han går.

7.
Av misnøye og ulykke i livet
blir hatet født. Det ødelegger alt
det gode jeg vil ha, og skaper sorger.
Slik blir det arrogante hat min død.

8.
Og derfor vil jeg ødelegge hatet
og alt i meg det suger næring av,
for slik en fiende vil aldri gi seg
før jeg er knust, fullstendig ødelagt.

9.
Selv hendelser av verste sort skal ikke
få rokke ved den glede jeg har fått.
Av mismot blir man misfornøyd og gretten,
og gode egenskaper svinner bort.

10.
Hvis botemidler fins for all din smerte,
hva er vel vitsen med så mye sorg?
Hvis ingen botemidler fins i verden,
hva er vel vitsen med så mye sorg?

11.
Fornærmelser, forakt og all slags smerte
er slikt man ikke ønsker i sitt liv
og heller ikke ønsker sine kjære –
men fiendene ønsker man alt vondt.

12.
Svært vanskelig å fange er din lykke.
Og smerten kommer ubedt, når den vil.
Men lykken når du bare gjennom smerten,
så derfor må du styrke sinnet godt!

13.
Karnatas folk og Durgas små disipler
må tåle å bli brent og skåret opp
for ingenting: så hvorfor være pyse
når målet er å bli fullstendig fri?

14.
Nei, ingenting er vanskelig og skummelt
når øvelsen er god og vanen sterk:
ved gradvis tilvenning til noe smerte
vil større smerter tåles etter hvert.

15.
Du synes vel at stikk fra mygg og fluer,
fra andre insekter og ekle kryp,
og plagene som sult og tørste gir deg
er ingenting å bry seg om for deg?

16.
Besvær fra kulde, varme, regn og reiser,
fra sykdom, fangenskap og fra tortur
bør ikke gi deg bløtaktige nykker:
da gjør det enda vondere enn før!

17.
Det hender noen kjemper enda bedre
ved synet av sitt eget røde blod –
mens andre faller sammen og besvimer
så fort de ser at andres blod blir spilt.

18.
Det skillet mellom folk jeg her beskriver,
går mellom feigingen og den, hvis sinn
er fast. Så la deg ikke overmanne
av lidelse, bekjemp alt som gjør vondt!

19.
Selv om han lider, bør den vise holde
så hardt han kan på sinnsroen: hans slag
står mot begjær og hat, og denne krigen
gir alltid smerter. Slik er verdens gang.

20.
De edle seierherrer tåler skaden
som påføres av fienden iblant.
For de er helter, de vil alltid seire!
Mens andre bare dreper råtne lik.

21.
Men lidelsen gir óg en annen fordel:
ved sinnsopprøret dempes hovmodet,
mens medynken med levende som lider
vil gro; og Buddha-lengsel vil bli født.

22.
Jeg raser ikke over kroppens galle
til tross for at den gjør meg mye ondt,
så hvorfor rase over de bevisste?
De drives bare av omstendighet.

23.
På samme vis som skarpe smerter oppstår
til tross for at ditt ønske går imot,
blir også raseriet til av krefter
som styrer selv, og trosser viljen din.

24.
En mann blir aldri sint fordi han tenker:
"Jeg har bestemt meg for å være sint!"
Et raseri vil heller aldri oppstå
fordi det tenker: "Nå skal jeg bli til."

25.
Fornærmelser og krenkelser, ja, alle
slags onde gjerninger som blir begått
er følger av betingelser og årsak:
det finnes ingen uavhengighet.

26.
En samling av betingelser kan ikke
ha tanken: "Jeg skal produsere nå!"
Og det betingelsene produserer
kan ikke tenke "Jeg er produsert."

27.
Det noen ser på som primærsubstansen,
som ofte misoppfattes som et "selv",
vil aldri noensinne kunne oppstå
med denne tanken: "Nå skal jeg bli til."

28.
Og siden slik substans jo aldri oppsto,
hvem skulle da ha ønsket å bli til?
Den hevdes å ta del i denne verden:
da kan den aldri strebe mot en slutt.

29.
Hvis selvet er som universet, evig
og ubevisst, så er det inaktivt.
Og selv om dette skulle ha kontakt med
betingelsene for at ting skal skje –
på hvilket vis kan noe som er statisk
besørge noen slags aktivitet?

30.
Om selvet i et øyeblikk av handling
forblir som før, og uten endringer,
hva nytte har det av aktiviteten?
Om det nå finnes en forbindelse
fra selvet til objektet, lik en handling,
hvem virker på den andre? Hvem er først?

31.
Slik avhenger hver hendelse av andre
som også har sin årsak annet sted –
hvem blir da sint på dem som går og snakker
som hule dukker, uten en substans?

32.
Men sier noen: Det har ingen mening
å avverge det onde, for av hvem
blir noe avverget? Mitt svar er dette:
Det har en mening å slå ondet ned!
For siden alt betinges helt gjensidig
så regnes det som lidelsenes slutt.

33.
Så om du ser en venn, eller en uvenn
begå en gjerning som han best lot bli,
tenk rolig: hans betingelse og årsak
er det som får ham til å handle slik.

34.
Hvis alle de som lever kunne velge,
og leve livet slik de ønsket det,
så ville ingen kjenne sorg og smerte,
for ingen ønsker jo å ha det vondt.

35.
Men folk får sår og stikker seg på torner
fordi de glemmer helt å se seg for –
av sinne og av lengsel etter elskov
og annet som er vanskelig å nå.

36.
Folk henger seg, de hopper utfor klipper
og spiser eller drikker farlig gift.
Slik tar de livet av seg selv – hvis ikke
de dør av sine onde handlinger.

37.
Når mennesker, forført av lidenskaper,
tar livet av seg selv, som de har kjær,
kan ingen vente at de skulle føle
respekt og omtanke for andres kropp.

38.
For dem som overveldes av begjæret
i den grad at de tar sitt eget liv
er medynk alt jeg kjenner. Hvordan kan jeg
på noen måte føle raseri?

39.
Om trangen til å skade er naturlig
for dårer som gjør menneskene vondt,
er det å være sint på dem uverdig –
som å bli sint på ilden for dens brann.

40.
Om derimot slik trang kun er tilfeldig
og alt som lever elskelig av sinn,
er det å være sint helt uten mening,
som å bli sint for røyk i morgenluft.

41.
Hvis du ser bort fra stokken som gir smerte
og heller raser sint mot ham som slår,
så husk at hatet styrer mannens vilje:
bli heller sint på hatet enn på ham!

42.
I fortiden har også jeg gjort andre
en mengde onde ting. På grunn av dét
fortjener jeg å kjenne all den smerte
jeg får, jeg, som har gjort så mye vondt!

43.
Min uvenns sverd og kroppen min har sammen
skapt smerten som har rammet meg så hardt.
Min fiende har sverdet – jeg har kroppen!
På hvem skal jeg bli sint når det gjør vondt?

44.
Begjæret blindet meg, og derfor fikk jeg
en byll som har tatt form av mannekropp.
Den verker gruelig så fort den røres!
På hvem skal jeg bli sint når det gjør vondt?

45.
Jeg ønsker ingen smerte, men er dum nok
til at jeg ønsker det som er dens grunn.
Min lidelse er født av det jeg gjorde –
så hvorfor skulle andre få meg sint?

46.
Den skogen som er lagd av blanke sverdblad
og fuglene som flyr i helvete
er skapt av det jeg selv har gjort og tenkt på.
Så hvorfor skulle andre få meg sint?

47.
Kun mine handlinger har provosert dem,
de sinte som vil ødelegge meg.
de skader meg, men de går selv til grunne!
Slik er de helt fortapt på grunn av meg!

48.
Jeg takker dem: jeg soner selv min ondskap
fordi jeg nå tålmodig holder ut.
Men takket være meg går de til grunne
i helvete, der pinens tid blir lang.

49.
Så det er altså jeg som står for skaden,
mens de gjør meg en veldig tjeneste.
Å, onde sinn! Si, hvorfor misforstår du
og ser alt bakvendt, slik at du blir sint?

50.
Hvis hjertet mitt har gode intensjoner
skal aldri jeg bli sendt til helvete:
men hvilken forskjell gjør det for de andre
at jeg beskytter meg på dette vis?

51.
Hvis jeg begjærte hevn og gjorde gjengjeld
beskyttet jeg jo ingen andre mer –
da lå min bodhisattva-trening øde,
og de som lider ville vært fortapt.

52.
Et sinn er ingen fysisk del av kroppen
og derfor kan det aldri skades selv.
Men bundet som det er av kroppens livsløp,
så lider sinnet óg når det gjør vondt.

53.
En strøm av skjellsord, baksnakking og latter,
all ydmykelse, skam og dyp forakt –
det skader ikke kroppens liv og lemmer,
så hvorfor, sinn, gjør dette deg så sint?

54.
At andre ikke liker meg kan ikke,
så vidt jeg vet, fortære kroppen min
i dette livet eller i et annet –
så hvorfor bry seg noe mer om det?

55.
Hvis dette plager meg fordi det hindrer
at jeg får jordisk vinning og suksess,
så må jeg huske at suksess blir borte,
men egen ondskap følger alltid med.

56.
Om jeg må dø i dag er dette bedre
enn om jeg får et langt, fordervet liv.
For selv om livet skulle vare lenge,
vil dødens smerter komme likevel.

57.
Et menneske som har nytt søte drømmer
i hundre år, slår våkent øyet opp.
En annen våkner også, som i drømme
var lykkelig i bare ett sekund.

58.
Å våkne ødelegger begges lykke,
og ingen av dem finner den igjen.
Og slik er dødens øyeblikk det samme
om livet varer lenge eller kort.

59.
Om jeg er rik på eiendom og lykke
og lever lenge, flott og uten savn,
forlater jeg jo livet naken, tomhendt
som om jeg var blitt plyndret nådeløst.

60.
Men hva om jeg kan knuse alt det onde,
men leve godt på det som jeg har tjent?
Vil godheten bli omformet til ondskap
hvis jeg blir sint på grunn av alt jeg har?

61.
Hvis meningen med livet mitt ble borte –
hva er da vitsen med å ha et liv?
Hva er poenget med et liv i ondskap,
en hengemyr av dårlig oppførsel?

62.
Du vet at hatet ødelegger livet
for alle dem det rammer med sin løgn.
Hvor er ditt raseri når du ser andre
bli ødelagt av ryktesmeders snakk?

63.
Du er tålmodig med de ondskapsfulle
så sant de plager andre – ikke deg.
Men rammer noen deg, vil du straks hevde
at sinnet hans er dårlig av begjær.

64.
Om jeg blir sint på dem som ødelegger
skulpturer, stupaer og læren selv,
er dette galt av meg. For slike dårer
har aldri plaget buddhaene selv.

65.
Og krenkes lærere og slekt og venner,
vet jeg fra før: det skyldes grunnlaget –
betingelsene føder dårlig atferd.
Slik kan jeg temme alt mitt raseri.

66.
Om noen skader meg med vilje; eller
om smerten rammer uten noens plan,
så finnes denne smerten kun i sinnet.
Når jeg har innsett dét, bør jeg stå ut!

67.
Uvitenhet får noen til å handle
i ondskap: andre kjenner raseri.
Si, hvem av disse kaller du uskyldig?
Og hvem av dem er bærere av skyld?

68.
Men hvorfor har jeg tidligere handlet
så grusomt at jeg nå blir plaget selv?
Jeg vet at alle høster slik de sådde.
Og hvem kan vel forandre noe slikt?

69.
Nå har jeg innsett dette – og fra nå av
er alle mine krefter rettet mot
å gjøre gode gjerninger, så alle
blir vennlige mot andre mennesker.

70.
Når farlig ildebrann slår ut og sprer seg
så flammene fortærer hus på hus,
bør strå og andre brannfarlige saker
så fort som mulig samles og tas vekk.

71.
Slik er det óg med sinnet når det brenner
fordi det streifet borti hatets ild:
kast hatet vekk så fort du kan! For ellers
blir alle gode gjerninger til støv.

72.
En dødsdømt som får leve mot å miste
den ene hånden: er han uten hell?
Om du får slippe helvete mot smerte
i dette livet: er du uten hell?

73.
Om du i dette livet ikke tåler
en bitte liten lidelse engang,
så spør jeg: hvorfor dette raseriet
som gir deg smertens tid i helvete?

74.
På grunn av raseriet har jeg havnet
alt tusen ganger dypt i helvete,
og det jeg gjorde gavnet ingen andre,
og hadde ingen nytte for meg selv –

75.
men denne lidelsen er annerledes:
den gir meg mange fordeler til slutt!
Så fryd deg over lidelsen som siden
lar hele verdens lidelser ta slutt.

76.
Å lovprise en annens egenskaper
og glede seg på andres vegne, gir
en varig lykke. Hvorfor, sinn, vil ikke
du også glede deg ved andres fryd?

77.
Slik lykke er uklanderlig og verdig,
den bringer godt, den er ikke forbudt.
Å vise slike gode egenskaper
er svært prisverdig, ja, en vakker dyd.

78.
Men om du ikke liker at en annen
har oppnådd gode ting og større fryd,
da går du faktisk mot at andre lønnes
i denne verden eller annetsteds.

79.
Når dine gode egenskaper roses,
vil du at andre gleder seg med deg.
Men når man roser andres egenskaper
er gleden død – du føler ingen fryd.

80.
Når du har funnet viljen til å våkne
for alles lykke, frihet, ro og fred,
hva skyldes det at du så føler sinne
når de kan skaffe seg litt lykke selv?

81.
Du ønsker buddhatilstanden for alle,
en tilstand hedret i tre verdener;
så hvorfor brenner sinnet ditt ved synet
av folk som skaffer seg litt heder her?

82.
En mann som brødfør en du skal forsørge
gir også deg en gave av verdi:
men ser du andre nære din familie,
så blir du ikke glad, men arg og sint!

83.
Om du kan ønske oppvåkning for alle –
hva vil du helst at andre ikke får?
Om du blir rasende på andres fremgang –
hvor er din vilje til å våkne, da?

84.
De gaver som blir glemt og ikke gitt bort
men ligger der i velgjørerens hus,
er uansett en annens, ikke dine
– hva gjør det om de gis bort eller ei?

85.
Vil du at andre avstår fra det gode
og viser bort all vennlighet og fryd?
Vil du at ingen andre skal få gaver?
Vel, si meg hva som ikke gjør deg sint!

86.
Du angrer ingenting av alt det gale
du gjorde selv: men det er ikke alt!
Du er jo óg misunnelig på andre
som virkelig har utført gode ting.

87.
Hvis ulykke og sorg har nådd din uvenn,
tror du det skjer igjen fordi du ber?
Nei, slike ting skjer ikke uten årsak,
de følger ikke dine ønskemål.

88.
Men selv om denne ulykken var født av
ditt ønske: hvordan gjør vel det deg glad?
Hvis andres uhell er for deg en lykke,
kan ingenting bli verre – kan det vel?

89.
Begjæret er en fiskekrok som river
i kjøttet ditt, slik fiskermannen vil!
Og helvetes soldater vil få kjøpt deg
og koke deg i suppegryta si!

90.
Om noen gir meg aktelse og smiger,
gir ikke dette meg fortjeneste.
Det gir meg heller ikke noen styrke,
og verken helse eller bedre liv.

91.
Tross dette setter ellers kloke folk seg
som mål å oppnå ros og stor respekt.
De hengir seg til rus og spillegalskap,
for slik å tilfredsstille seg mentalt.

92.
For ry og ære ofrer noen gjerne
all eiendom, og til og med sitt liv.
Men ord kan ikke spises! Og hvem nyter
vel godt av ryet sitt når han er død?

93.
Slik barnet i fortvilelse vil gråte
når sandslottet det bygde trampes ned,
vil sinnet like barnslig reagere
ved tap av ry, berømmelse og ros.

94.
Et ord er lyd, det har ikke bevissthet,
så ordene "han roser meg" betyr
slett ingenting. Men visshet om at noen
beundrer meg – det gjør meg alltid glad.

95.
Om noen liker meg, eller en annen –
hva skulle dette ha å si for meg?
Hans glede ved å like er hans egen,
og ingen smuler faller ned til meg!

96.
Men om jeg gleder meg med ham, og andre,
da vil jeg alltid kunne være glad!
Så hvorfor er jeg ikke glad når andre
ser lykken sin hos andre folk enn meg?

97.
Så blir jeg altså glad når noen roser
og priser meg. Men dette er absurd!
Slik atferd er helt meningsløs; en dåre
er jeg, og sinnet mitt er som et barns.

98.
Berømmelse og ros vil distrahere –
de ødelegger frigjøringen min
og skaper sjalusi mot dem som lykkes
med gode egenskaper: jeg blir sint!

99.
Så derfor er det slik at de som prøver
å ødelegge meg, mitt navn og ry,
beskytter meg! Ja, faktisk verner disse
mitt sinn mot helvete og pinens gru.

100.
Berømmelse og vinning er en lenke
som ikke passer meg som vil bli fri.
Så hvordan kan jeg hate dem som frir meg
fra hindrene på frigjøringens vei?

101.
Som om de skulle være sendt av Buddha
er de som stopper meg ved pinens port,
den jeg så hodeløst vil gå igjennom.
Så hvordan kan jeg hate slike folk?

102.
Å være sint på noen som jeg tenker
vil hindre mine gode gjerninger
er feil! For dette er en god anledning
til øvelse i stor tålmodighet.

103.
Så om jeg da slett ikke er tålmodig
og dette bare er min egen feil,
er hindringene bare mine egne
når ingen gode gjerninger blir gjort.

104.
Hvis noe ikke fins når noe annet
er borte, men er der når dette fins,
er dette andre denne tingens årsak.
Og hvordan kan en årsak hindre deg?

105.
En tigger som vil motta dine gaver
er ingen hindring når du gjerne gir.
Asketen som kan motta dine løfter
er ingen hindring for ordinasjon.

106.
En tigger finnes overalt i verden –
men det er vanskelig å finne én
som gjerne krenker meg. Jeg krenker ingen!
Og derfor krenker heller ingen meg.

107.
En fiende bør verdsettes og prises
som om han var en skatt jeg bare fant,
tilfeldigvis og heldig! Han er hjelpen
jeg får på veien mot å våkne opp.

108.
Tålmodighetens frukt har vi to plukket,
min fiende og jeg, i samarbeid.
Min fiende er den som først bør nyte
slik frukt; han er tålmodighetens grunn!

109.
Fortjener ikke fienden min heder
når intensjonen hans var lite god?
Hvis ikke – hvorfor hedrer vi da læren?
Den bryr seg ikke om mitt resultat!

110.
Hvis ikke jeg vil hedre ham, min uvenn,
fordi hans hensikt var å skade meg,
si: bør jeg ikke vise meg tålmodig,
når han, som legen, bare gjør meg godt?

111.
Tålmodigheten er kun resultatet
av fiendenes onde intensjon.
Så derfor bør jeg hedre ham, min uvenn,
for han har skapt tålmodighet i meg.

112.
Den vise sa at alle de som lever
gir mulighet, som buddhaene gjør,
til arbeid mot den aller største frihet.
Så hedre dem, og du vil nå ditt mål!

113.
Når alle levende, som buddhaene,
kan føre meg til lærens sanne lys –
hva skyldes det da at jeg ikke føler
respekt for dem, som for De våkne selv?

114.
For intensjoner skaper ingen storhet:
den ligger kun i hva man faktisk gjør.
Og derfor har vi alle samme storhet
som Buddha selv: han er vår likemann.

115.
En holdning som er vennlig og oppriktig
er storheten vi alle bærer på.
De gode gjerninger som Buddha fremmer
er storheten som hører Buddha til.

116.
Slik ligner alle levende De våkne,
i noen av de fortrinn læren har –
men enda er De våkne annerledes,
for deres fortrinn fyller hele hav!

117.
Hvis bare et partikkel av de fortrinn
som disse har, som bærer søt essens
av alle gode egenskaper, fantes
i én – han skulle æres overalt!

118.
I alle oss som lever fins den smulen
av Buddhas gode lære! Derfor skal
vi alle hedres høyt i hele verden –
vi minner alle litt om lærens ord.

119.
Og når det gjelder dem som hjelper alle,
De våkne som oppriktig vil oss vel –
hva gir dem større glede enn om alle
respektfullt verner om hverandres liv?

120.
Når bodhisattvaene ofrer livet
og stiger ned i helvete, går de
med hjertet inn for alt som godt kan gjøres
for selv de verste som har bolig der.

121.
Ja, de er mine herrer! De tar aldri
det minste hensyn til sitt eget vel.
Så hvordan kan jeg være så hovmodig
å ikke tjene dem så godt jeg kan?

122.
De vise kjenner fryd ved andres lykke,
og føler med når andre har det vondt.
Vi gleder vismenn når vi gleder andre,
og sårer dem når vi gjør andre vondt.

123.
Slik ingen føler sanselige gleder
når kroppen er i ferd med å bli brent,
kan Medfølelsens herrer ikke fryde
seg når en annen lider overlast.

124.
Når jeg har skadet andre, har jeg derfor
i tillegg skadet De som føler med.
Jeg tilstår denne ondskap! Måtte alle
De vise jeg har rammet, tilgi meg!

125.
Som soning av min brøde mot De vise
vil jeg fra nå av tjene verdens folk.
La strømmer av dem tråkke på mitt hode,
ja, ta mitt liv, om Vismannen blir glad!

126.
Det finnes ingen tvil om at De gode
betrakter hele verden som seg selv:
de viser seg i ulike gestalter –
så alle må jo vise dem respekt.

127.
Så gir jeg mitt høytidelige løfte:
å hedre dem som fant den sanne vei,
å nå det store sannhetsmål jeg søker,
å lindre alle verdens lidelser.

128.
Når en av kongens menn tyranniserer
en hel befolkning med sitt skarpe sverd
vil ingen vidsynt vismann gjøre gjengjeld
selv om han kanskje kunne det – fordi

129.
den kongens tjener står ikke alene!
I ryggen har han hele kongens makt.
Se ikke ned på en som synes ensom
og svak, men som gjør onde gjerninger,

130.
for de som vokter helvetenes porter
og De som føler med oss er på lag
med ham! Så vis respekt for alt som lever,
som for en bråsint konges løpegutt.

131.
Hva kan en konges vrede gjøre mot deg
som måler seg med helvetenes gru?
For dette er jo alltid det som følger
om du gjør andre levende fortred.

132.
Hva kan en konge i tilfredshet gi deg
som måler seg med buddhatilstanden?
For dette er jo alltid det som følger
om du gir dem som lever fred og fryd.

133.
Foruten at du blir en buddha: innse
at hvis du gleder andre i ditt liv
vil lykke, god tilværelse og ære
bli handlingenes gode resultat.

134.
I alle de liv som venter, vil
tålmodighet gi deg alt:
en lykke som verdenskeisernes,
god helse og lange liv.