Mahayanatekster

Shantideva: Veien til det oppvåknede liv


7. Fullkommen styrke


Startside Mahayanatekster Bodhicaryavatara


1.
Når du har blitt tålmodig: tren din styrke!
Med styrke vinnes oppvåkningens fryd.
Bevegelsen fins ikke uten vinden –
og uten styrke gjøres intet godt.

2.
Men hva er styrke? Det er innsatsvilje
og arbeidet du legger ned: og hva
er styrkens motstykke? Jo, det er sløvhet,
uverdig dovenskap og selvforakt.

3.
Slik sløvhet oppstår av å ikke bry seg,
av nytelsesbegjær og søvnighet,
fordi man ikke opprøres og plages
av lidelsen som bor i liv og død.

4.
Den blodtørstige jegeren, begjæret,
har sporet deg og drevet deg rett inn
i gjenfødelsens snare. Hvorfor innser
du ikke at du er i dødens gap!

5.
Du ser ikke at dine egne frender
blir slått ihjel og knust, en etter en.
Du faller jo i søvn, selv om du lever
som bøffelen blant hundre slaktere.

6.
Når døden stirrer på deg alle dager
og alle veier rundt deg er blokkert –
på hvilken måte kan du nyte maten,
en god natts søvn, en kvinne i din favn?

7.
Når døden har bestemt den rette tiden
så slår den til med hurtighet og kraft.
Og om du da gir opp din dovne sløvhet –
hva hjelper det i slik en krisestund?

8.
Så kommer døden brått, og du må tenke:
"Så mye som står uferdig igjen!
Det jeg begynte, får jeg aldri fullført –
å stakkars meg! Nå er det jo for sent!"

9.
Du ser fortvilte slektninger med øyne
som er helt oppsvulmet av sorg og sjokk –
nå gråter de så tåreflommen spruter!
Du ser de nifse dødens sendebud

10.
og skrekkslagen erindrer du din ondskap.
Du hører brølene fra helvete
og står der mens du gjør på deg av redsel!
Hva vil du, stakkars vesen, gjøre nå?

11.
Når du har innsett: "Jeg er liksom fisken
i garnet!" har du grunn til å bli redd!
Hvor mye større er din grunn til redsel
når du, din skurk, står foran helvete!

12.
Så ømskinnet er du at du vil skrike
om du er borti vann som er for varmt –
så hvordan kan du være sterk og fattet
når egen ondskap gir deg helvete?

13.
Du vil ha resultat, men intet yte!
Du er så ømskinnet, du lider sånn!
I dødens klør tror du du er usårlig!
Ulykkelige! Du blir ødelagt!

14.
Nå, endelig om bord i dette skipet
som menneske – kryss lidelsenes elv:
Nå må du ikke sovne, tosken! Skipet
er vanskelig å finne en gang til.

15.
Den største, mest vidunderlige gleden
er gleden over læren. Hvordan kan
du bytte den mot glede over hovmod
og spott, som bare skaper lidelse?

16.
Vis selvtillit, og tren din egen evne
til målbevissthet, mot og selvkontroll,
se andre mennesker på samme vis som
du ser deg selv: sett deg i andres sted.

17.
Alt dette bør du gjøre, uten motløst
å tenke: "Jeg kan ikke våkne opp!"
For Buddha, som har kommet frem til sannhet,
har fremlagt disse sanne ord for oss:

18.
"Selv de som før var fluer, mygg og larver
har nådd sin høye oppvåkning til slutt.
Ved kraften i sin styrke har de holdt ut
den vanskelige veien de har valgt."

19.
Så hva med meg, et menneske! Jeg vet jo
forskjell på godt og ondt, på rett og galt –
og slik bør jeg nå oppvåkningens lykke
så lenge jeg gjør slik som Buddha sa.

20.
Hvis jeg er redd fordi jeg tror jeg mister
en hånd, en fot, og kanskje andre ting,
er det fordi jeg ikke vet å skille
det viktige fra det uviktige.

21.
Om jeg blir skåret, stukket, brent og plaget
i mange millioner tidsaldrer,
så er det likevel slett ikke sikkert
at jeg vil finne oppvåkningens fred.

22.
Men lidelsen min nå, som er begrenset,
og fører meg til oppvåkningens fred,
er ikke verre enn den korte smerten
som kommer av å trekke ut en torn.

23.
Slik alle leger pleier å helbrede
en sykdom med et middel som gjør vondt,
slik bør man tåle ganske lette smerter
når disse lindrer store lidelser:

24.
men selv om den metoden er helt vanlig,
har han, Den beste legen, annet råd:
han heler selv den verste av all sykdom
med lindrende og deilig medisin.

25.
Først sier Veilederen du skal motta
kun grønnsaker og slikt. Når du gjør det
vil gradvis din forståelse bli større
til du en dag kan ofre eget kjøtt:

26.
du innser jo at eget kjøtt er laget
av grønnsaker – for dette har du spist!
Så hvordan kan det volde noen smerte
å ofre egne knokler, eget kjøtt?

27.
Å kvitte seg med laster smerter ikke,
og ingen blir vel trist av å bli vis!
For sinnets smerter skyldes illusjoner,
og kroppens smerter dét du gjør av ondt.

28.
Din kropp er sunn fordi du gjør det gode,
ditt sinn er lykkelig når du er vis.
Hva kan vel plage En som føler med oss
når han forblir i verden for vår skyld?

29.
I viljen til å våkne ligger styrken
som utraderer det som før var ondt
og gir deg oseaner av det gode
så du når målet før elevene.

30.
En klok person vil ikke sture over
å sveve fra én lykke til en ny
i vognen der hans vilje til å våkne
har fjernet tretthet, og all sorg og savn.

31.
Til beste for alt levende fins kraften
i ivrig målbevissthet, frigjøring,
standhaftighet og dyp og ekte glede.
Av frykt for lidelsen og smertens sorg
bør ivrig målbevissthet kultiveres –
du ser jo hvilke goder dette gir!

32.
Så rykk all motstand i deg opp med roten,
forsøk å styrke iveren med kraft
fra målbevissthet, selvtillit og glede,
forsakelse og stor besluttsomhet.

33.
Utallige er feilene jeg slåss med –
ja, både hos meg selv og andre folk.
Å utrydde hver enkelt feil kan koste
eoner av den eviglange tid,

34.
og når jeg har begynt på denne jobben
så synes fremgangen for meg lik null!
Å, hvorfor brister ikke du, mitt hjerte,
når du får se den grenseløse sorg!

35.
En mengde gode egenskaper mangler –
ja, både hos meg selv og andre folk.
Å legge til en enkelt av dem koster
et osean av evig langsom tid:

36.
for aldri har jeg klart å legge smulen
av gode egenskaper til mitt sinn!
Det er forbløffende at jeg har sløst bort
min gave: å bli født som menneske.

37.
Jeg kjente ingen glede ved den høytid
som preget fester holdt til Buddhas pris,
jeg mestret aldri lærens rene praksis,
jeg dekket aldri fattiges behov.

38.
Jeg brakte ingen trygghet til de redde,
og ingen lykke til de trengende.
Det eneste jeg ble til her i livet
var smertens spyd i kroppen til min mor.

39.
Fordi jeg før har manglet målbevissthet
og iver etter læren, har mitt liv
blitt mislykket og mørkt. Hvem er så dum at
han skyver bort sin streben mot vårt mål?

40.
Den vise sa at ivrig målbevissthet
er roten til de mange gode ting
og at den roten alltid skyter nye
og friske skudd, med søte frukter på.

41.
En mengde lidelser og store sorger;
en dyp og varig angst og all slags frykt;
fortvilelse og dype frustrasjoner
vil alltid ramme den som har gjort ondt.

42.
Men den som har gjort godt, blir alltid hedret
og møtt med glede og enorm respekt
for alle gode gjerninger han gjorde –
det gjelder overalt hvor han vil gå.

43.
En mann som har gjort ondt og søker lykken,
vil alltid slås til jorden av det sverd
av lidelse, som smiddes av hans ondskap –
det gjelder overalt hvor han vil gå.

44.
Den gode, som har lindret andres smerte,
skal unnfanges i hjertet av en blomst:
den kjølige og velduftende lotus,
som gir ham rom til strålende å gro
i glans og skjønnhet! Næret av de søte
og milde ord fra Seierherrens munn
skal den som gjorde godt stå frem i skjønnhet –
en oppvåknet, en ekte Buddha-sønn!

45.
Den onde, som har pint og plaget andre,
skal stadig falle ned på fresende
og rødglødende jerngulv, der demoner
fra dødsriket flår huden av hans kropp
mens han til ingen nytte vræler voldsomt
og vilt! Han oversprøytes av en foss
av glovarmt kopper, hugges i små biter
av sverd og spyd som svir og brenner hvitt!

46.
Og derfor bør man alltid vise iver
til godhet: alltid praktisere den
og trene selvtilliten opp fra først av,
slik Vajradhvaja-sutra viser oss.

47.
Først bør man nøye se sin egen helhet
og spørre seg: begynne eller ei?
For bedre er det å la dette være,
enn først begynne, deretter gi opp –

48.
for i de neste liv blir dette verre,
en dårlig vane som gir mye vondt.
Og tiden kastes bort, så annet arbeid
ei heller fullføres som arbeid skal.

49.
Din selvtillit bør brukes på tre steder:
på arbeid, evner, og på lidenskap.
Og selvtillit i arbeid er å tenke:
"Nei, denne jobben skal jeg klare selv!"

50.
Vår verdens folk har nok med lidenskapen –
de handler ikke til sitt eget vel.
Og derfor må jeg klare alt alene,
for jeg er ikke maktesløs som dem.

51.
Når jeg ser andre gjøre simpelt arbeid –
si, hvordan kan jeg bare la det skje?
Hvis stolthet nekter meg å hjelpe disse,
så bør jeg knuse stoltheten til støv.

52.
Selv kråka blir en ørn, så stor og mektig,
når slangen den vil angripe er død.
Selv minste motgang gjør meg lei og nedtrykt
hvis sinnet mitt er svakt og uten kraft.

53.
Når du er maktesløs i motløsheten
kan ulykker og skader enkelt skje –
men når du viser pågangsmot og iver
går selv de største hindre opp i røyk.

54.
Med fast og rolig sinn skal jeg beseire
den motgangen som svekker styrken min.
Så lenge jeg blir nedtrykt av litt motgang,
er ønsket om erobring latterlig.

55.
Ja, all slags motgang skal jeg overvinne!
Og ingenting skal overvinne meg!
En selvtillit som denne skal jeg dyrke –
Den seierrike løven er min far.

56.
Personer som har tapt for arrogansen
har ikke noen ekte selvtillit.
Mot selvtillit har ondskap ingen sjanse!
Mot den har arrogansen ingen makt!

57.
Men de som ligger under for sitt hovmod
blir pint; for slike finnes ingen fryd.
Som slaver spiser de på andres nåde,
og dumme, stygge, magre er de født.

58.
Foraktet er de stivnakkede tosker
som går omkring i ussel ensomhet –
hvis slike kommer sammen med de stolte
med ekte selvtillit: hvem har det verst?

59.
De ekte stolte er jo store helter
som knuser hovmod med sin selvtillit:
når de har kvittet seg med dette ondet,
så gir de gjerne seiersfrukten bort!

60.
Når du står midt i lidenskapers skare
må kampviljen bli ekstra stor og vill!
Og som en løve i en flokk av hjorter,
skal du beseire hver og en av dem.

61.
Selv når du står til halsen i problemer
er dine evner bare det de er:
la selvtilliten hjelpe deg i kampen
mot lidenskapens trussel om kontroll.

62.
Når du tar fatt på arbeidet som venter
så bør du vise stort engasjement.
Gå inn for oppgaven med liv og styrke,
som om du ønsket førstepris i løp.

63.
Du arbeider for lykken: aldri vet du
om slitet høster frukter eller ei.
Men hvordan finner den som elsker arbeid
sin lykke mer, når han er ørkesløs?

64.
I verden kan man aldri tilfredsstilles
av sanselighet: den er søt, men lumsk,
som rakeknivens egg smurt inn med honning.
Og hvordan kan man mettes av den saft,
den nektar som den gode gjerning skjenker
og sødmen av dens store trygghets frukt?

65.
Så når et arbeid kommer til en ende,
bør du med en gang starte på et nytt,
som elefanten lider under heten
og kaster seg rett i en kjølig dam.

66.
Når kreftene er brukt opp, bør du hvile,
men bare for å prøve hardt igjen.
Og når du så har utført noe grundig,
bør ønsket ditt gå mot et arbeid til.

67.
Som om du møter fienden i sverdkamp
og han er veltrent, sterk og full av hat,
men du er enda sterkere – slik bør du
slå lidenskapen ned med harde slag.

68.
Og om du mister sverdet, vil du hurtig
av redsel plukke sverdet opp igjen.
Slik bør du ta oppmerksomhetens klinge
raskt opp, om den har falt – husk helvete!

69.
Når giften finner veien inn i blodet,
så vil den bre seg ut i kroppen din.
Slik brer hver feil, som hat, seg ut i sinnet,
så fort den tar seg inn et sårbart sted.

70.
Som om du bar en skål med olje gjennom
en flokk med dragne sverd, og du var redd
for å bli spiddet om du skulle snuble,
slik bør du vokte treningsløftet ditt!

71.
Og derfor bør du resolutt bekjempe
din sløvhet og din søvnighet. Sprett opp!
Din dovenskap er som en giftig slange
som plutselig har lagt seg i ditt fang!

72.
Når du har gjort en ting du skjemmes over,
så bør du, brennende av anger, si:
Å, hvordan kunne jeg! Hva skal jeg gjøre
så dette aldri hender om igjen?

73.
Og når du gjør ditt arbeid eller nyter
en stund i gode venners lag, så tenk:
på hvilken måte er jeg best oppmerksom
i denne situasjonen – her og nå?

74.
Du bør la sinnet være lett og rede,
og huske undervisningen om flid,
så når en ting må gjøres, er du opplagt
og forberedt, hva enn som måtte skje.

75.
Som bomull vil bevege seg i vinden
og bøye seg snart hit, og siden dit,
bør sinnet være lett, spontant og villig –
da slår dets krefter ut i frodig blomst!