Mahayanatekster

Shantideva: Veien til det oppvåknede liv


8. Fullkommen meditasjon


Startside Mahayanatekster Bodhicaryavatara


1.
Nå har du fått kraft! Befest ditt sinn
i fullendt meditasjon.
En mann med ustadig sinn blir bitt
av lidenskaps skarpe tann.

2.
Når kroppen og sinnet avsondres
forstyrres de ikke mer –
gi slipp på vår verdens pratsomhet
og ukonsentrerte ånd.

3.
Fordi vi begjærer jordisk fryd,
så klamrer vi oss til liv:
den vise bør trene sinnet sitt
så dette kan slippe tak.

4.
Den konsentrerte stillhet skaper innsikt
som fjerner lidenskapens tunge bør.
Så søk meditasjon i ensom stillhet
og lev tilbaketrukket for deg selv.

5.
Forgjengelige! Hvorfor skal du elske
en annen, like dødelig person?
Du mister jo din elskede av syne –
i tusen liv er hun fullstendig vekk.

6.
Når den du elsker ikke er til stede,
så sørger du, og ingenting blir gjort.
Men heller ikke når din kjære er der,
er du tilfreds. Din lengsel er som før.

7.
Din virkelighetssans forvrenges kraftig,
du tæres bort av følelsenes ild.
Du brenner opp av feber mens du sørger
og lengter vilt til henne du har kjær.

8.
På grunn av slike bortkastede lengsler
går livet hurtig, om og om igjen –
på grunn av en forgjengelig begeistring
går evighetens store glede tapt!

9.
Om du er tosk, og holder deg med tosker,
så fødes du til usle, vonde liv.
En tosk er dårlig selskap – så hva har du
igjen for å ha omgang med en slik?

10.
Det ene øyeblikket er han vennlig,
det neste øyeblikket er han slem
og sint for det som burde gi ham glede.
Så vanskelige er de jevne menn!

11.
Når de får gode råd, så blir de sinte
og hindrer meg å gjøre gode ting.
Og når man ikke lytter til dem, blir de
jo også sinte, og i slett humør.

12.
De er sjalu på dem som står litt over,
de strides uavbrutt med likemenn,
de er hovmodige mot små og svake,
og blir som gale når de får litt ros!
Kritikk gjør tosker sinte – hva slags glede
har du av å ha omgang med en tosk?

13.
Å skryte av seg selv, fordømme andre
og snakke om fornøyelser og svir –
kun dette står i hodet på den tosken
som høylytt snakker med en annen tosk.

14.
Og derfor er det ikke bra for noe
å være sammen med en vanlig tosk –
nei, heller lever jeg i fred alene
med lykkelig og uforstyrret sinn.

15.
Langt vekk fra tosker bør man alltid flykte,
men om du likevel skal treffe en
så bør du være vennlig – men hold avstand,
vær likegyldig på en vismanns vis.

16.
Jeg lever hvor som helst, og som en ukjent,
helt uten nære bånd. Jeg tar kun dét
jeg trenger for å praktisere læren
som bien suger nektar fra en blomst.

17.
En dødelig som lever godt med tanken
på at han selv er rik og respektert,
blir likevel helt kald av angst og redsel
når han en dag ser døden nærme seg.

18.
Det spiller ingen rolle hvor du finner
den største lykkerus for sinnet ditt –
for nettopp det som gir deg glede, blir til
bedrøvelse og savn i tusenfold.

19.
Så derfor bør den vise aldri ønske
seg glede. Ønsker skaper bare angst!
Men om en glede kommer helt naturlig,
bør vismannen betrakte den med ro.

20.
En mengde mennesker har samlet rikdom,
og mange skapte seg et voldsomt ry.
Men hvor er disse nå? Det vet jo ingen!
Med ry og rikdom gikk de opp i røyk.

21.
Hvis noen viser meg forakt og hovmod,
hva blir jeg glad for da, når jeg får ros?
Hvis noen roser meg og taler vennlig,
hva blir jeg lei for når jeg får kritikk?

22.
Hvis folk er så forskjellige i holdning,
og ikke en gang buddhaene gjør
dem glade, hvordan kan de like sånne
som meg? Det vil jeg ikke bry meg om!

23.
De klandrer den som ikke eier penger,
og ser på rikmannen med stor forakt –
slik, av natur helt ufordragelige,
er sånne! Ingen gleder seg ved dem!

24.
De Vise som har sett Den store sannhet
har sagt at tosken aldri er en venn –
han bryr seg bare om deg når det passer
hans egen sak og egenkjærlighet.

25.
Å elske ut fra egen interesse
er ikke mer enn egenkjærlighet –
som sinne over tap av eiendeler
kun skyldes tap av lykke og behag.

26.
Et tre forakter intet annet vesen
og krever verken smiger eller ros –
når skal jeg bo i dype, svale skoger,
med trærne, som er vennligheten selv?

27.
Når skal jeg bo i svale, tomme templer,
i grotter eller inne i en skog?
Når skal jeg vandre stille, ubesværet,
og uten å se bak meg på min vei?

28.
Når skal jeg vandre slik jeg måtte ønske
og følge mine innfall som jeg vil
der ute i det åpne, vakre landskap
som ingen eier, der jeg er helt fri?

29.
Når skal jeg leve med min skål av leire
og kappen min, som ingenting er verd
for tyver? Leve uten angst og redsel,
og uten å beskytte livet mitt?

30.
Når skal jeg gå til likplassen og se på,
og sammenligne kroppen min med dem
som ligger der fra før? Forgjengelige
skjeletter! Å, forgjengelige kropp!

31.
For denne kroppen min vil bli så råtten
og rennende av oppløst kjøtt og puss
at selv sjakalene vil holde avstand
på grunn av dens motbydelige stank.

32.
Når kjøtt og blod og knokler som har vokst opp
helt sammenvevd i kroppen, faller fra
hverandre i fragmenter, hva kan ventes
av venner og av dem som jeg har kjær?

33.
Et menneske er ensomt når det fødes,
og ensomt vil det også en dag dø.
Det finnes ingen som kan dele smerten.
Så hvorfor elske, bare til besvær?

34.
Som reisende langs veier rundt i verden
får motta husly i et pensjonat,
får reisende i eksistensens kretsløp
sitt herberge når han blir født igjen.

35.
Som eneboer bør man bo i skogen
før dagen kommer da man bæres bort
til likplassen. Da sørger ingen. Ingen
står gråtende og sorgtunge omkring.

36.
I fysisk ensomhet bør livet leves –
helt uten venner eller fiender.
Når man på forhånd er gått bort fra verden,
må ingen bære sorgen når man dør.

37.
Når livet leves ensomt, kommer ingen
med skade eller innpåslitenhet,
og ingen vil forstyrre dine tanker
om Buddha og om andre slike ting.

38.
Og derfor er det godt å bo alene –
min ensomhet er fri for mas og kav,
den gjør meg godt og sinnet mitt blir rolig.
Slik vil jeg alltid leve livet mitt.

39.
Helt fri fra andre uvelkomne tanker
og samlet om et punkt i sinnet mitt
skal jeg arbeide med å meditere
med stor oppmerksomhet og selvkontroll.

40.
De sanselige nytelser vil skape
elendighet: i dette liv som grunn
til fangenskap og mord – i neste verden
som årsaker til helvete og gru.

41.
Den kvinnen du så ofte falt på kne for
og kalte på med budbringeres hjelp –
du gjorde hva som helst, du kom i vanry!
Men dette brydde du deg ikke om.

42.
For henne møtte du de største farer,
og all din rikdom var til hennes fryd.
Den aller største salighet i verden
var det å ta din elskede i favn.

43.
Nå er hun et skjelett, uten bevissthet,
og du kan gjøre med det som du vil!
Men hvorfor gleder det deg ikke lenger
å favne hennes kropp? Er lysten vekk?

44.
Det ansiktet som før var bøyd bluferdig,
og øynene med nedslått, ærbart blikk
som du kun med den aller største møye
fikk lokket til å stråle opp mot deg,

45.
alt ligger nå i naken gru og griner
mot gribbene: du orker ikke se!
Det plager deg så du må senke blikket –
men hvorfor? Hvorfor vil du løpe bort?

46.
Før var du så sjalu! Og hennes ansikt
beskyttet du mot andres lystne blikk:
hvor er din trang til å beskytte henne
blitt av, nå som hun blir fortært som mat?

47.
Nå ser du gribber ete denne haugen
av kjøtt og bein: får du da noen lyst
til omsorgsfullt å hedre deres måltid
med blomsterkranser, smykker, røkelse?

48.
Nei, redd blir du for denne knokkelhaugen!
Ja, selv om den er ubevegelig:
så hvorfor fryktet du den ikke før, da
den rørte på seg, drevet av en ånd?

49.
Fra samme kilde – maten – kommer spyttet
og ekskrementene. Så hvorfor si
at ekskrementer er motbydelige,
når du vil drikke spytt i lange kyss?

50.
De elskende vil helst berøre annet
enn myke bomullsputer i sin seng –
de er beruset av den skitne kroppen,
og kjenner derfor ikke kroppens stank.

51.
Din lidenskap for kroppens myke ytre
forsvinner når du ser dens råttenskap –
hvis møkka ikke er ditt mål, si hvorfor
sånn ivrig grafsing over naken hud?

52.
Hvis møkka ikke er hva du begjærer,
si hvorfor du vil favne gang på gang
en skitthaug fanget i et bur av knokler
og pakket inn i sener, kjøtt og blod!

53.
Vær kysk, styr unna, nøy deg med din egen
befengte møkkahaug med knokler rundt!
Du, sultne! Glem den andre, glem begjæret
du følte for den kvinnens skitne kropp.

54.
Du sier at du elsker denne kroppen
og gjerne vil berøre kroppens hud,
men hvordan kan du elske dette kjøttet
som av natur er uten ånd og sinn?

55.
Det sinnet som du elsker og begjærer
kan verken sees eller røres ved.
Det du berører, mangler helt bevissthet –
din omfavnelse er helt meningsløs!

56.
Det er ikke så rart du ikke innser
at andres kropper kun består av møkk:
til gjengjeld er det rart du ikke skjønner
at kroppen din består av bare møkk!

57.
Når du gir avkall på den unge lotus
som glitrer som en sol på skyfri dag,
si hvordan sinnet ditt kan finne fryd ved
å ruse seg på skitt i møkkahaug!

58.
Hvis ikke du vil røre jord, fordi den
er tilgriset med urenhet og skitt,
si hvordan kan du røre ved den kroppen
som urenheten kommer ut ifra!

59.
Hvis ikke du begjærer kroppens skitthaug,
så si meg hvordan du kan favne den
som er blitt til på urenhetens marker
der frøet dens fikk næring og slo rot.

60.
En uren liten mark som bor i møkka
begjæres aldri, liten som den er.
Men kvinnekroppen, født av møkk og stappfull
av enda mere møkk – den vil du ha!

61.
Du vemmes ikke, føler ingen avsky
ved tanken på at du består av skitt –
og ikke nok med det! Du, møkkasultne,
begjærer andres skitne kropper, óg!

62.
Når ris med deilig saus og krydder, kamfer
og andre gode retter spyttes ut
og kastes opp på marken, regnes jorden
som uren på det sted der dette skjer.

63.
Om ikke du vil vedgå at den kroppen
du selv har, helt utvilsomt kun er møkk,
så gå og se på andres ekle kropper
som ligger råtne, slengt på gravplassen.

64.
Når skinnet flås og rives rett av kroppen
vil grusom angst og redsel skrike ut:
så hvordan kan du ønske at det gjentas,
når du vet hvordan slike ting går til?

65.
Den duft som strømmer ut fra denne kroppen
er sandeltre, og ikke noe mer:
du tiltrekkes av kroppen, selv om duften
er fra en annen ting – men hvorfor det?

66.
Hvis stanken fra en kropp forhindrer lyster,
er det helt fint! Så hvorfor liker folk
den stinkende så godt at de vil smøre
den inn med deilig duft av sandeltre?

67.
Hva har da skjedd med kroppen dersom duften
du kjenner er en duft av sandeltre?
Og hvorfor trekker duften deg til kroppen,
når duftens opphav er en annen ting?

68.
Hvis hår og negler vokser vilt og lenge,
hvis tennene er gule av belegg
og kroppen naken, dekt av skitt og søle,
er den av vesen helt motbydelig.

69.
Så hvorfor steller du den fint og flittig,
og slik smir kroppen til et selvmordssverd?
Vår jord er full av galninger og tosker
som ivrig og med flid bedrar seg selv.

70.
Du føler avsky ved å se skjeletter
som ligger på sin gravplass i en haug,
men landsbyen, den liker du! En gravplass
som er helt full av lik som vandrer rundt!

71.
Men selv sånn skitt som dét er ikke gratis –
nei, prisen du betaler er nok høy:
et liv i slit fordi du samler rikdom,
og etterpå, tortur i helvete!

72.
Som barn kan ingen tjene penger. Hvordan
kan gleden skaffes da, mens man er ung?
Så brukes ungdomstiden til å samle
seg rikdom – gir det alderdommen fryd?

73.
Det finnes sanselige som arbeider
så hardt at de når dagen går mot slutt
er utslitte, og faller overende
som døde når de kommer til sitt hjem,

74.
mens andre deltar i de store krigstog
og alltid har et dårlig sted å bo.
I årevis er de så langt fra hjemmet
at barn og kone er et evig savn.

75.
De nytelser som menigmann vil selge
sitt liv for, i sin sanselighets rus,
blir ikke oppnådd! Nei, det er forgjeves
når de må tjene andre et helt liv.

76.
De selger seg til andre og vil alltid
gi tjenester – men lite få igjen.
Imens må deres koner gå og føde
sitt avkom dypt i jungelskogens kratt.

77.
Med åpne øyne går de med i krigen,
og for å leve satser de sitt liv –
ja, tosker går i slaveri for stolthet,
bedratt og latterliggjort av begjær.

78.
Men andre som har sanselige lyster
blir skåret opp og trædd på lange spyd,
og brent på bål og svidd på hete rister
og slått og hugget ned med skarpe sverd.

79.
Den rikes liv er bare rikt på sorger:
å tjene penger, vokte dem mot tap
og klamre seg til dem i angst er slitsomt!
På denne måten blir du aldri fri.

80.
Slik er det ingen ende på de plager
som rammer sanselige! Det de får
av goder, er det samme som en okse:
et sjeldent gresstrå – mange tunge lass.

81.
For denne lille gleden, som for dyret
er lett å oppnå, har en skjebnens trell
forspilt sin sjanse, sløst bort sin anledning
som er så vanskelig å få igjen.

82.
For smålige gevinster blir han kastet
til helvete, og lang tids pine der.
Så den som bare handler ut fra kroppen,
vil hele tiden være segneklar,

83.
mens kun én milliontedel av disse
bestrebelser vil gi ham Buddha-sinn!
Det sanselige liv gir store smerter,
men ingen oppvåkning, og ingen fred.

84.
Det finnes ingen sverd og ingen piler
og ingen fiender og ingen stup
som måler seg med sanselige lyster,
når det er snakk om pinsler eller angst.

85.
Gi derfor opp det sanselige livet
og lær å finne ensomhetens fryd
i skogene, der freden ånder stille
og menneskenes strev og mas er fjernt.

86.
Den lykkelige vandrer rundt og tenker
på andres beste – vinden vifter mildt,
og månesigden stråler sandel-kjølig
langs veien, i et herlig fjell-palass!

87.
Han holder til i grotter der han ønsker,
og under trær i ødemark og skog.
Han er jo fri fra pengestrev og sorger
og uro – slikt som følger eiendom.

88.
Han ferdes fritt og uhindret, og ingen
kan hindre ham – for han har ingen bånd.
Han nyter livet, og har slike gleder
som selv en konge kan misunne ham.

89.
Så mediter på denne måten! Tenk på
den glede du vil få av ensomhet –
da faller tankene til ro, og viljen
til oppvåkning blir sterk og ren og klar.

90.
Først bør du tenke godt på all den likhet
som finnes mellom deg og andre folk –
tenk: alle kjenner samme sorg og glede!
Beskytt dem, slik du passer på deg selv!

91.
En kropp består av armer, bein og annet,
men som en helhet må den passes på.
Og slik er verden: oppdelt, men en helhet,
fordi den er som meg i fryd og sorg.

92.
Den smerten som jeg kjenner, rører ikke
ved andres kropp – de kjenner ingenting.
For meg er smerten ikke til å bære
på grunn av all min egenkjærlighet.

93.
På samme måte kan jeg ikke kjenne
en annens smerte på min egen kropp –
for ham er smerten ikke til å bære
på grunn av all hans egenkjærlighet.

94.
Så bør jeg lindre andres sorg og smerte –
de er jo mine egne lidelser!
Og jeg bør hjelpe alle dem som lever
fordi jeg jo er levende, som dem.

95.
Jeg ønsker lykke, og et liv i glede –
og andre ønsker akkurat som jeg.
Hva er det da ved meg som er så særskilt
at jeg vil skape lykke kun for meg?

96.
Jeg ønsker å få slippe angst og smerte
og andre ønsker akkurat som jeg:
hva er det da ved meg som er så særskilt
at den jeg vil beskytte, er meg selv?

97.
Hvis ikke jeg kan lide med en annen
og derfor ikke vil beskytte ham –
så hvorfor da beskytte meg mot smerte
i neste kropp – jeg kjenner ikke den!

98.
Det stemmer ikke at jeg selv vil føle
og oppleve et annet liv enn mitt:
for den som dør, blir aldri mer den samme,
en annen er det som blir født igjen.

99.
Du mener kanskje at de andre burde
beskytte seg mot lidelsene selv?
For fotens smerte er jo ikke håndens!
Så hvorfor skal en vokte andres vel?

100.
Men dette blir helt galt! For slik blir jeg´et
satt ufortjent i sentrum: uansett
om smerten rammer deg eller en annen,
så bør vi stoppe den så godt vi kan.

101.
En sammenheng i sinnet finnes ikke –
tilblivelsen er óg en illusjon,
slik rekken av soldater kun består av
de enkelte personer, hver og en.
Så når det ikke finnes én som lider –
hvem tilhører vel lidelsene, da?

102.
All lidelse er uten eier. Smerter
har ingen særskilt eier. Men vi må
forhindre lidelsen fordi dens vesen
er lidelse for alle og enhver!

103.
Så sier vi at lidelsen bør stoppes:
vi er jo alle enige om det!
Men hvis den stoppes, må det bli for alle,
for alt som lever, ikke bare meg.

104.
Hvis medfølelsen fører til mer smerte,
si, hvorfor bør jeg drive denne frem?
Fordi når du ser hvordan verden lider,
er medfølelsens smerter ingenting!

105.
Hvis mange mennesker kan slippe smerte
fordi én enkelt føler sterkt med dem,
bør medfølende sannelig ta på seg
slik lidelse – for sin og andres skyld.

106.
Selv om Supushpacandra kjente skikken
til kongene, så vek han ikke for
å påta seg de lidelser som grep ham,
som soning for de manges lidelser!

107.
Slik vil Den vise som har trent opp sinnet
og gjerne lindrer andres sorg og savn
selv stige ned i dødens skyggerike,
som svanen i et vell av lotusblomst.

108.
Når andre settes fri, så vil De vise
få oppleve et lykke-osean!
Slik har de oppnådd mye! Hvorfor ønske
en frihet for seg selv, med emmen smak?

109.
Men etter å ha gjort en ting for andre
bør ingen være overdrevent glad
og ikke nedtrykt: man bør ikke ønske
å oppnå goder – bare andres vel.

110.
Slik vil jeg også vokte meg for minste
kritikk og klander: jeg vil tenke kun
på andre, på beskyttelsen jeg gir dem
og all den medfølelse jeg kan gi.

111.
Av gammel vane tror vi at det finnes
en bit av "jeg" i andres blod og sæd,
selv om vi vet at han som er dets opphav
er annetsteds, og kanskje også død.

112.
Så hvorfor tenker ikke jeg at andre
er del av meg – at deres kropp er min?
Det er jo ikke vanskelig å fastslå
at kroppen min er fjernt fra det jeg er.

113.
Og når jeg innser alle mine mangler
og andres osean av ekte dyd,
så bør jeg øve meg på å forsake
meg selv – og akseptere andres kropp.

114.
Slik hendene og andre lemmer prises
og verdsettes som deler av en kropp,
slik burde hver en levende bli verdsatt –
en liten del av verdenslegemet.

115.
Av vane tenker vi at jeg´et fins i
vår egen kropp: det er jo ikke sant,
så hvorfor ikke like gjerne tenke
at jeg´et gjemmes i en annen kropp?

116.
Da trenger verken stolthet eller sinne
besvære oss når vi gjør andre godt,
og håpet om fortjeneste får hvile:
vi har jo bare tilfredsstilt oss selv.

117.
Så hvis du vil beskytte deg mot sorger
og andre vonde ting som plager deg,
skal du arbeide frem en verdensholdning
av medfølelse og beskyttertrang.

118.
Og slik ga Avalokita, vår herre,
velsignelse til alle ved sitt navn –
så ingen skulle være fylt av redsel
for andres nærvær i forsamlingen.

119.
Hans fryktløshet og styrke gir oss tro på
at vi kan mestre store oppgaver,
så mye at alt det vi før har fryktet,
nå, ved sitt fravær, nesten skuffer litt!

120.
om du er ivrig, og så fort som mulig
vil hjelpe både andre og deg selv,
så praktiser det høyeste mysterium:
bytt ut deg selv med andre mennesker!

121.
På grunn av egenkjærligheten skaper
selv liten fare stor og grusom frykt –
så hvem vil ikke hate dette jeg´et
som forårsaker frykt, som fienden,

122.
og prøver å beskytte seg mot svakhet,
mot sult og tørste, sykdom og besvær
ved ondskapsfullt å legge lumske feller
for fugler, fisk, for hjort og andre dyr?

123.
For vinnings skyld vil dette usle jeg´et
ta livet av sin egen mor og far,
det kunne gjerne ta De tre juveler,
og slik bli brensel dypt i helvete!

124.
Så hvilken vis person kan vel beskytte
og hedre eller tilbe slikt et jeg?
Hvem ville ikke se det som en uvenn?
Hvem kan vel se det med ærbødighet?

125.
En mann som tenker: "Hvis jeg gir bort dette,
hva skal jeg spise selv?" blir en demon.
En mann som tenker: "Hvis jeg spiser dette,
hva skal jeg gi bort?" blir en konge-gud!

126.
Å pine andre for sin egen vinning
vil føre rett til helvetenes ild.
Å gi seg selv til pinen for en annen
vil alltid føre med seg stor suksess.

127.
Et ønske om å opphøye seg selv, gir
elendighet og stor stupiditet:
men overfør det ønsket på en annen!
Da gir det heder og intelligens.

128.
Å kommandere folk for egen vinning
vil føre til et liv som ussel trell.
Å presse seg med slit til andres fordel
vil føre til et liv med herremakt.

129.
Ulykkelige mennesker har blitt slik
fordi de ønsker lykke for seg selv –
men de som lever lykkelig har blitt slik
fordi de ønsker andre lykkens fryd.

130.
Men nok om det! Noter deg det som skiller
den tosken som er opptatt av seg selv
fra vismannen som handler godt, til nytte
for alle dem som lever på vår jord.

131.
En buddhatilstand er totalt utopisk,
og også jordens lykkelige liv
for den som ei vil bytte bort sin lykke
med andres smerte, lidelser og sorg.

132.
Den neste verden må vi tenke over,
for ellers lykkes ingenting for oss:
arbeiderne vil ikke gjøre jobben,
og herrene betaler ingen lønn.

133.
Forblindede er de som kaster vrak på
gjensidig lykke, senere og nå.
De mottar bare fryktelige plager
fordi de gjør hverandre mye ondt.

134.
Elendigheten i vår store verden,
som menneskenes lidelser og frykt,
den oppstår når man binder seg til selvet.
Så hvorfor skal jeg klamre meg til det?

135.
Å slippe unna smerte er umulig
hvis ikke du gir avkall på ditt selv.
Slik må du også brenne deg, hvis ikke
du klarer å få ilden fra din hånd.

136.
Og derfor må jeg gi meg selv til andre
og akseptere andre som meg selv
for selv å slippe lidelser, og lindre
de lidelser som plager andre folk.

137.
Du, sinn! Bestem deg nå, på øyeblikket,
for at du knytter deg til andre sinn!
Fra nå av skal du ikke tenke annet
enn det som er til alle andres vel.

138.
Å bruke sansene til egen fordel
når de er viet andre – det er galt.
Å bruke lemmene til egen fordel
når de er viet andre – det er galt.

139.
Når du har gitt deg hen som andres tjener
og øyner noe på din egen kropp
som andre kan ha nytte av, så ta det
og bruk det til de andres ve og vel.

140.
Ditt jeg skal du nå se blant små og lave,
og andres jeg skal du se i deg selv:
da kan du la misunnelse og stolthet
få oppstå, uten vond samvittighet.

141.
Han får respekt. Jeg får det ikke.
Jeg er ikke rik som ham.
Han prises høyt. Jeg kritiseres.
Jeg er trist, mens han er glad.

142.
Jeg jobber hardt. Han gjør det ikke.
Han kan nyte fritiden.
Hans ry er stort blant folk i verden.
Jeg er uten rennomé.

143.
Hva kan én uten dyder gjøre?
– Men alle bærer godt i seg!
Det finnes folk som overgår meg,
andre som er mindre bra.

144.
Et forfall i anskuelser og atferd
vil ikke skyldes vilje, men begjær –
la meg helbredes, likegyldig hvordan,
og selv om det vil gi meg lidelse.

145.
Hvis ikke han kan evne å helbrede,
av hvilken grunn forakter han meg, da?
Hva godt gjør alle gode kvaliteter
når det er han som har dem, ikke jeg?

146.
Sin medfølelse vil han bare skjenke
til dem som bor i skjebnens rovdyrkjeft –
i stolthet over egen godhet, strever
han for å overgå de vise menn.

147.
Om han nå treffer på en likeverdig,
så streber han mot overlegenhet,
mot egen vinning og respekt fra andre –
om han må krangle for å få det til!

148.
La alle mine gode egenskaper
bli synlige for alle verdens folk!
Men la de gode dyder han besitter
bli holdt i skjul, og aldri snakkes om.

149.
La mine mangler holdes skjult for andre,
så jeg får ry og heder: ikke han!
Da er det lett for meg å oppnå vinning
i form av stor respekt: men ikke ham!

150.
Med glede skal vi endelig få skue
at han blir banket opp og tråkket på
og latterliggjort på det aller verste
og kritisert! Ja, se! Sånn må det gå!

151.
Så hvordan den elendige kan lignes
med meg, går aldri an å skjønne helt.
For hva slags lærdom, visdom, slekt og skjønnhet
og hva slags rikdom har en sånn som han?

152.
Jeg hører mine gode egenskaper
bli rost av alle, både her og der!
Jeg kjenner håret reise seg av lykke,
og gåsehuden nuppe seg av fryd!

153.
Hans fordeler skal vi med makt ta fra ham,
og bare hvis han villig tjener oss
skal vi til nød gi akkurat så mye
tilbake, at han holder seg ved liv.

154.
Nå skal han rives vekk fra all sin lykke
og alltid være lenket til vår sorg!
På grunn av ham har vi lidd store smerter
i syklusen av fødsler, liv og død.

155.
Å, sinn! Gjennom utallige eoner
har du søkt det som bare gavner deg!
Og alt du høster av det tunge arbeid
er lidelse, og lidelse igjen!

156.
Følg derfor uten nøling det jeg gir deg
av anvisninger, veiledning og råd.
De goder som da oppstår, får du skue
med tidens løp. Den vise taler sant!

157.
Og hadde du gjort dét for lenge siden,
så ville du ha oppnådd frigjøring
og dermed lykke, slik som Buddha sier,
og sluppet dine lidelser i dag.

158.
Så slik du laget deg en annen jeg-form
i dråpene av andres blod og sæd,
skal du nå finne frem til dette jeg´et
i andre menneskers personlighet!

159.
Og lever du som om du er en annens,
så tar du hva du måtte finne der
i dennes kropp, og bruker det til beste
for dem du tjener: andre mennesker.

160.
Misunn deg selv, og tenk: se, dette selvet
er lykkelig mens andre har det vondt;
er opphøyd mens de andre har det ille;
er fri mens andre må arbeide hardt.

161.
Nekt selvet lykken! La det kjenne smerten
og lidelsen som andre gjennomgår,
gå grundig gjennom egne feil og spør deg:
"Hva galt har dette selvet gjort, og når?"

162.
Og la ditt selv ta ansvar for sitt eget –
på eget hode faller egne feil!
Bekjenn! Se selvet ditt med ekte klarsyn
og tilstå for Den store vismannen.

163.
La ham, ditt selv, få flekket til sitt rykte,
og ros i stedet andres bedre ry.
La ham arbeide som en ussel slave
og tjene andre på det beste vis.

164.
Så full av feil som han er, skal han ikke
ha ros for det han måtte ha av godt.
Så skjul hans gode egenskaper grundig,
så ingen skal få vite at de fins.

165.
Kort sagt: la alle krenkelser mot andre
som han begikk for egen vinnings skyld,
slå hardt tilbake på ham selv – til beste
for alle dem som lever på vår jord.

166.
Han må ikke få sjanse og anledning
til å bli frekk og altfor fordringsfull,
så hold ham under oppsyn, strengt i age,
som nygift brud i svigermorens hus.

167.
"Gjør sånn! Gå dit jeg sier! Stå nå stille!
Og slik som dette gjør du aldri mer!"
På denne måten skal han kommanderes
og tuktes hardt om han er steil og sta.

168.
Ja, hør nå, sinn! Og gjør sånn som jeg sier!
Følg den beskjed du får! For ellers skal
jeg straffe deg og slå deg til du lyder –
for dypt i deg bor alle mine feil.

169.
Hvor går du? Jeg kan se hva du bedriver
og slå din frekkhet ned med harde slag!
Den tid er over, da du hadde makten
og ødela meg gradvis dag for dag.

170.
Nå kan du gi opp håpet om å dyrke
din egeninteresse: du skal vekk!
Jeg solgte deg som alle andres slave,
jeg bryr meg ikke om deg! Det er slutt!

171.
Hvis ikke jeg forærer deg til andre
med gavmildhet, og kun er glad for det,
vil du utvilsomt lede meg i døden,
der vokterne i helvete står klar!

172.
Du har jo mange ganger allerede
latt meg få kjenne disse pinslene.
Og derfor vet jeg at du er min uvenn,
og knuser egeninteressen din.

173.
Om du har omsorg for deg selv, så ikke
vær omsorgsfull, men hard, mot sinnet ditt.
Og selv om det er verdig til å vernes,
så ikke gi det din beskyttelse.

174.
Jo mer du skjemmer bort og verner kroppen,
jo mer du vil beskytte den mot ondt,
jo svakere og mer bløtaktig blir den,
og faller raskt for minste fristelse.

175.
Når kroppen først har falt så dypt som dette,
er ikke engang hele jorden nok
til å imøtekomme alle ønsker –
og hvem skal tilfredsstille kroppen, da?

176.
Å ønske det umulige gir smerte,
et uforløst begjær og frustrasjon.
Å være uten håp eller forventning
vil alltid gi deg tidløs, evig fryd.

177.
Og derfor bør du aldri la begjæret
få frie tøyler til å vokse opp –
det beste er om du kan la ting være
og ikke ta dem, selv om du har lyst.

178.
Den hjelpeløse kropp som blir til aske
beveges ikke uten sinnets kraft –
så hvorfor la den skitne illusjonen
bestemme, som den skulle være meg?

179.
Til hvilken nytte er den mekanismen
for meg, om den nå lever eller dør?
Hva skiller denne kroppen fra en jordklump?
– Men akk! Jeg er nå bundet, likevel!

180.
Fordi vi har begunstiget den kroppen,
så samler vi på smerte uten grunn.
Så hvorfor skal vi hate eller elske
den kroppen som er lik et stykke tre?

181.
Om jeg beskytter kroppen, eller gribber
får rive i den og fortære den,
så kan den verken elske eller hate.
Hva kommer det av at jeg elsker den?

182.
En kropp blir ikke sint når den blir krenket.
Ved heder kan den ikke kjenne fryd.
Hva er poenget med å slite for den
hvis den er helt og holdent ubevisst?

183.
De mennesker som liker denne kroppen
er mine venner – dette er blitt sagt.
Men alle liker sine egne kropper,
så hvorfor er jeg ikke glad i dem?

184.
Nå ofrer jeg besluttsomt denne kroppen
til beste for de levende på jord!
Og selv om den har mange feil og mangler,
så bærer jeg den som et instrument.

185.
Nå er jeg lei av det verdslige liv!
Nå vil jeg følge i Vismannens spor:
drive ut sløvhet og passivitet –
husk hvordan Mesteren talte om flid!

186.
Derfor skal tanken min, som gikk seg vill,
styres på rett vei, og bli konsentrert
om et objekt som er fullkomment klart,
slik vil jeg knuse hver hindring til støv!