Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
138. Uddesavibhangasutta - En sammenfatning og en analyse
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Savatthi, der han oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden. Der henvendte han seg til munkene og sa:
"Munker."
"Ja, Mester," svarte de.
Mesteren sa:
"Jeg skal lære dere en sammenfatning og en analyse, munker. Hør godt etter og legg merke til det jeg sier!"
"Ja vel, Mester," svarte munkene.
Mesteren sa:
"En munk bør undersøke fenomenene på en slik måte at bevisstheten hans ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener og heller ikke binder seg til lengsler, eller involverer seg så han blir opphisset. Hvis han følger denne metoden, skaper han ikke noe grunnlag for tilblivelse, forfall, død og lidelse i framtiden."
Deretter reiste han seg fra plassen sin og gikk inn i huset. Litt etter at Mesteren hadde gått, sa munkene til hverandre:
"Mesteren ga oss et sammendrag, men gikk før han fikk gitt oss noen detaljert analyse. Hvem kan gi oss en slik analyse, tro?"
Men så sa de:
"Kaccana den store blir rost både av Mesteren og av kloke medmunker. Han kan sikkert gi oss en slik analyse. La oss gå og spørre Kaccana den store om dette."
Dermed gikk til Kaccana den store, hilste høflig på ham og pratet litt med ham. Så satte de seg og sa:
"Mesteren har gitt oss et sammendrag, men reiste seg og gikk inn i huset før han fikk gitt oss noen detaljert analyse," og de gjentok hva Mesteren hadde sagt.
"Men så kom vi til å tenke på at kanskje du kan gi oss en analyse av dette. Kan du forklare det for oss?"
"Det er som om en mann skulle gå ut i skogen for å finne kjerneved, mine venner. Der får han øye på et stort, rett og kjempehøyt banantre. Men han overser kjerneveden og han overser roten og tror han skal finne kjerneved i kvistene og bladene. Slik er det også med dere. Dere var så heldige å sitte ansikt til ansikt med læremesteren, men likevel spurte dere ikke ham. I stedet mener dere at dere kan komme til meg og spørre. Men det er Mesteren som vet det som er å vite og ser det som er å se. Han som har kommet fram til sannheten kan se, han har kunnskap, han kjenner læren og er som en Brahma. Han er den som kan gi forklaringer og utredninger, som kan utdype innholdet og vise veien til det udødelige, det er han som er lærens herre. Dere skulle ha benyttet anledningen til å spørre Mesteren selv om dette, og det er hans forklaringer dere bør legge dere på hjertet."
"Ja, du har rett i alt dette, Kaccana. Vi skulle ha benyttet anledningen til å spørre Mesteren selv. Men du blir rost både av Mesteren og av kloke medmunker, Kaccana. Du kan sikkert gi oss en detaljert analyse av det sammendraget han ga oss. Så om det ikke er for mye bry for deg, ville vi sette pris på å få det forklart."
"Så hør godt etter og legg merke til det jeg sier!"
"Ja vel," svarte munkene.
Kaccana den store sa:
"Mesteren ga dere altså et sammendrag, men reiste seg og gikk inn i huset uten å gi noen detaljert analyse. Og det han sa, var følgende:
‘En munk bør undersøke fenomenene på en slik måte at bevisstheten hans ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener og heller ikke binder seg til lengsler, eller involverer seg så han blir opphisset. Hvis han følger denne metoden, skaper han ikke noe grunnlag for tilblivelse, forfall, død og lidelse i framtiden.'
Jeg forstår dette slik:
Hva vil det si at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener, mine venner? Når en munk ser en form med øyet sitt, løper bevisstheten etter det synlige objektet, gleder seg over det synlige objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av det synlige objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han hører en lyd med øret, løper bevisstheten etter objektet for denne lyden, gleder seg over dette objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han lukter en duft med nesen, løper bevisstheten etter objektet for denne duften, gleder seg over dette objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han kjenner en smak på tungen, løper bevisstheten etter objektet for denne smaken, gleder seg over dette objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han kjenner en berøring mot kroppen, løper bevisstheten etter objektet for denne berøringen, gleder seg over dette objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han fornemmer en idé med sinnet, løper bevisstheten etter objektet for denne ideen, gleder seg over dette objektet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener.
Hva vil det si at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener, mine venner? Når en munk ser en form med øyet sitt, løper ikke bevisstheten etter det synlige objektet, den gleder seg ikke over det synlige objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av det synlige objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han hører en lyd med øret, løper ikke bevisstheten etter objektet for denne lyden, den gleder seg ikke over dette objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han lukter en duft med nesen, løper ikke bevisstheten etter objektet for denne duften, den gleder seg ikke over dette objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han kjenner en smak på tungen, løper ikke bevisstheten etter objektet for denne smaken, den gleder seg ikke over dette objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han kjenner en berøring mot kroppen, løper ikke bevisstheten etter objektet for denne berøringen, den gleder seg ikke over dette objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener. Når han fornemmer en idé med sinnet, løper ikke bevisstheten etter objektet for denne ideen, den gleder seg ikke over dette objektet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av dette objektet. Da sier man at bevisstheten ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener.
Hvordan binder man seg til indre fenomener, mine venner? Sett at en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der. Hvis da bevisstheten hans løper etter den glede og velvære som fødes av ensomhet, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av ensomhet, sier man at han binder seg til indre fenomener.
Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der. Hvis da bevisstheten hans løper etter den glede og velvære som fødes av fordypelse, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av fordypelse, sier man at han binder seg til indre fenomener.
Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der. Hvis da bevisstheten hans løper etter den glede og velvære som fødes av sinnslikevekt, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av sinnslikevekt, sier man at han binder seg til indre fenomener.
Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der. Hvis da bevisstheten hans løper etter den glede og velvære som springer ut av verken velvære eller lidelse, og den binder seg, knytter seg og lenker seg til nytelse av den glede og velvære som springer ut av verken velvære eller lidelse, sier man at han binder seg til indre fenomener.
Hvordan binder man seg ikke til indre fenomener, mine venner? Sett at en munk isolerer seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der. Hvis da bevisstheten hans ikke løper etter den glede og velvære som fødes av ensomhet, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av ensomhet, sier man at han ikke binder seg til indre fenomener.
Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der. Hvis da bevisstheten hans ikke løper etter den glede og velvære som fødes av fordypelse, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av fordypelse, sier man at han ikke binder seg til indre fenomener.
Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der. Hvis da bevisstheten hans ikke løper etter den glede og velvære som fødes av sinnslikevekt, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av den glede og velvære som fødes av sinnslikevekt, sier man at han ikke binder seg til indre fenomener.
Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der. Hvis da bevisstheten hans ikke løper etter den glede og velvære som springer ut av verken velvære eller lidelse, og den verken binder seg, knytter seg eller lenker seg til nytelse av den glede og velvære som springer ut av verken velvære eller lidelse, sier man at han ikke binder seg til indre fenomener.
Hvordan fører involveringer til opphisselse, mine venner? Et vanlig menneske, en person som ikke har fått opplæring, som ikke har møtt en edel person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de edles lære, som ikke har møtt en opphøyd person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de opphøydes lære, betrakter form som sitt selv, eller han mener at selvet har form, at formen er i selvet eller at selvet er i formen. Men så forandrer formen seg og bli annerledes, og bevisstheten hans blir opptatt av denne forandringen, og sinnet hans blir grepet av opphisselse over forandringene, slik at han blir redd, irritert og fylt av lengsler. Slik fører involveringer til opphisselse. Han betrakter følelsene som sitt selv, eller han mener at følelsene har form, at følelsene er i selvet eller at selvet er i følelsene. Men så forandrer følelsene seg og bli annerledes, og bevisstheten hans blir opptatt av denne forandringen, og sinnet hans blir grepet av opphisselse over forandringene, slik at han blir redd, irritert og fylt av lengsler. Slik fører involveringer til opphisselse. Han betrakter identifikasjoner som sitt selv, eller han mener at selvet har identifikasjoner, at identifikasjonene er i selvet eller at selvet er i identifikasjonene. Men så forandrer identifikasjonene seg og bli annerledes, og bevisstheten hans blir opptatt av denne forandringen, og sinnet hans blir grepet av opphisselse over forandringene, slik at han blir redd, irritert og fylt av lengsler. Slik fører involveringer til opphisselse. Han betrakter reaksjoner som sitt selv, eller han mener at selvet har reaksjoner, at reaksjonene er i selvet eller at selvet er i reaksjonene. Men så forandrer reaksjonene seg og bli annerledes, og bevisstheten hans blir opptatt av denne forandringen, og sinnet hans blir grepet av opphisselse over forandringene, slik at han blir redd, irritert og fylt av lengsler. Slik fører involveringer til opphisselse. Og han betrakter bevisstheten som sitt selv, eller han mener at selvet har bevissthet, at bevisstheten er i selvet eller at selvet er i bevisstheten. Men så forandrer bevisstheten seg og bli annerledes, og bevisstheten hans blir opptatt av denne forandringen, og sinnet hans blir grepet av opphisselse over forandringene, slik at han blir redd, irritert og fylt av lengsler. Slik fører involveringer til opphisselse.
Hvordan unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset, mine venner? Det er når en som har fått opplæring, en som er elev av de edle, som har møtt edle personer, som har god kjennskap til de opphøyde personers lære, som er vel bevandret i de opphøyde personers lære, betrakter ikke form som sitt selv, og han mener ikke at selvet har form, at formen er i selvet eller at selvet er i formen. Så forandrer formen seg og bli annerledes, men bevisstheten hans blir ikke opptatt av denne forandringen. Sinnet hans blir ikke grepet av opphisselse over forandringene, og han blir heller ikke redd, irritert eller fylt av lengsler. Slik unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset. Han betrakter ikke følelsene som sitt selv, og han mener ikke at følelsene har form, at følelsene er i selvet eller at selvet er i følelsene. Så forandrer følelsene seg og bli annerledes, men bevisstheten hans blir ikke opptatt av denne forandringen. Sinnet hans blir ikke grepet av opphisselse over forandringene, og han blir heller ikke redd, irritert eller fylt av lengsler. Slik unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset. Han betrakter ikke identifikasjoner som sitt selv, og han mener ikke at selvet har identifikasjoner, at identifikasjonene er i selvet eller at selvet er i identifikasjonene. Så forandrer identifikasjonene seg og bli annerledes, men bevisstheten hans blir ikke opptatt av denne forandringen. Sinnet hans blir ikke grepet av opphisselse over forandringene, og han blir heller ikke redd, irritert eller fylt av lengsler. Slik unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset. Han betrakter ikke reaksjoner som sitt selv, og han mener ikke at selvet har reaksjoner, at reaksjonene er i selvet eller at selvet er i reaksjonene. Så forandrer reaksjonene seg og bli annerledes, men bevisstheten hans blir ikke opptatt av denne forandringen. Sinnet hans blir ikke grepet av opphisselse over forandringene, og han blir heller ikke redd, irritert eller fylt av lengsler. Slik unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset. Og han betrakter ikke bevisstheten som sitt selv, og han mener ikke at selvet har bevissthet, at bevisstheten er i selvet eller at selvet er i bevisstheten. Så forandrer bevisstheten seg og bli annerledes, men bevisstheten hans blir ikke opptatt av denne forandringen. Sinnet hans blir ikke grepet av opphisselse over forandringene, og han blir heller ikke redd, irritert eller fylt av lengsler. Slik unngår han å involvere seg slik at han heller ikke blir opphisset.
Dette er en detaljert analyse av det sammendraget Mesteren ga, mine venner:
‘En munk bør undersøke fenomenene på en slik måte at bevisstheten hans ikke blir distrahert eller avsporet av ytre fenomener og heller ikke binder seg til lengsler, eller involverer seg så han blir opphisset. Hvis han følger denne metoden, skaper han ikke noe grunnlag for tilblivelse, forfall, død og lidelse i framtiden.'
Dette er hvordan jeg forstår meningen med dette, mine venner. Men hvis dere vil, kan dere gå til Mesteren og spørre hva han mener i denne saken. Og den forklaringen Mesteren gir, bør dere huske."
Munkene takket Kaccana den store for forklaringen. Så reiste de seg og gikk bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så fortalte de om hele denne samtalen med Kaccana.
"Kaccana den store er en vismann, munker, Kaccana den store er en meget klok mann. Hvis dere hadde spurt meg om dette, ville jeg ha gitt nøyaktig samme svar. Så dette er meningen med versene, og den bør dere huske."
Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.