Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

146. Nandakovadasutta - Nandakas veiledning


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 143-152


Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Savatthi, der han oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden. Da kom Mahapajapati Gotami sammen med fem hundre nonner til Mesteren. Hun hilste høflig på ham, og mens hun sto der, sa hun:

"Vær så snill å gi veiledninger til nonnene, Mester! Gi dem undervisning! La nonnene få høre Mesteren tale om læren!"

På den tiden gikk det på omgang blant de eldre munkene å gi nonnene veiledninger. Men munken Nandaka hadde ikke lyst til å veilede nonnene, så Mesteren spurte Ananda:

"Hvem sin tur er det til å veilede nonnene i dag, Ananda?"

"Alle har veiledet nonnene i tur og orden, Mester. Men Nandaka har ikke lyst til å veilede dem."

Da vendte Mesteren seg til Nandaka og sa:

"Gi nonnene veiledninger, Nandaka! Gi dem undervisning! La nonnene få høre deg tale om læren, brahman!"

"Ja vel, Mester," svarte Nandaka.

Neste morgen kledde Nandaka på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter matrunden gikk han til Rajakaparken sammen med en annen munk. Nonnene fikk se at han nærmet seg, og de gjorde klar en sitteplass til ham og satte fram vann så han kunne vaske føttene. Nanda satte seg på den plassen som var gjort klar for ham og vasket føttene sine. Nonnene hilste høflig på ham og satte seg ned sammen med ham. Da alle hadde satt seg, sa Nandaka:

"Denne veiledningen vil bli i form av spørsmål, søstre. De som vet svaret, kan svare: ‘Vi vet', og de som ikke vet svaret, kan svare: ‘Vi vet ikke.' Hvis det er noe som er uklart for dere, kan dere spørre meg hva jeg mener."

"Dette høres bra ut, lærer. Dette forslaget er vi godt fornøyd med."

"Hva mener dere, søstre, er øyet varig eller uvarig?"

"Uvarig, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Hva mener dere da om øret, nesen, tungen, kroppen og sinnet? Er de varige eller uvarige?"

"Uvarige, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"Fordi vi allerede har innsett med rett visdom tingene som de er, nemlig at de seks indre sansefeltene er uvarige."

"Bra, søstre, bra! Det er slik de edles elever skal se tingene som de er med rett visdom!"

"Hva mener dere, søstre, er synlige former varige eller uvarige?"

"Uvarige, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Hva mener dere da om lyder, dufter, smaker, berøringer og tanker? Er de varige eller uvarige?"

"Uvarige, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"Fordi vi allerede har innsett med rett visdom tingene som de er, nemlig at de seks ytre sansefeltene er uvarige."

"Bra, søstre, bra! Det er slik de edles elever skal se tingene som de er med rett visdom!"

"Hva mener dere, søstre, er synsbevisstheten varig eller uvarig?"

"Uvarig, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Hva mener dere da om hørselsbevisstheten, luktebevisstheten, smaksbevisstheten, kroppsbevisstheten og sinnsbevisstheten? Er de varige eller uvarige?"

"Uvarige, lærer."

"Det som er uvarig, medfører det lykke eller lidelse?"

"Lidelse."

"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er meg selv'?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"Fordi vi allerede har innsett med rett visdom tingene som de er, nemlig at de seks bevissthetskategoriene er uvarige."

"Bra, søstre, bra! Det er slik de edles elever skal se tingene som de er med rett visdom! Det er som når en oljelampe står og brenner, søstre. Oljen er uvarig og forgjengelig, veken er uvarig og forgjengelig, flammen er uvarig og forgjengelig og lyset er uvarig og forgjengelig. Hvis noen da skulle si at selv om både oljen, veken og flammen i denne oljelampen er uvarige og forgjengelige, så er lyset varig, fast, evig og uforgjengelig, ville det være riktig sagt, søstre?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"Det er fordi både oljen, veken, og flammen i en oljelampe er uvarige og forgjengelige, så da må jo lyset være desto mer uvarig og forgjengelig."

"Nettopp, søstre. Og hvis noen skulle si at selv om disse seks indre sansefeltene er uvarige og forgjengelige, så er den lidelsen og lykken man opplever gjennom disse seks sansefeltene, varig, fast, evig og uforgjengelig, ville det være riktig sagt, søstre?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"For det er jo de som skaper betingelsene for at følelsene oppstår, og det er de som skaper betingelsene for at følelsene tar slutt, lærer."

"Bra, søstre, bra! Det er slik de edles elever skal se tingene som de er med rett visdom! Det er som et stort tre med solid kjerneved, søstre. Roten er uvarig og forgjengelig, stammen er uvarig og forgjengelige, greinene og bladene er uvarige og forgjengelige og skyggen er uvarig og forgjengelig. Hvis noen da skulle si at selv om både roten, stammen, greinene og bladene på dette treet er uvarige og forgjengelige, så er skyggen varig, fast, evig og uforgjengelig, ville det være riktig sagt, søstre?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"Det fordi både roten, stammen, greinene og bladene på et tre er uvarige og forgjengelige, så da må jo skyggen være desto mer uvarig og forgjengelig."

"Nettopp, søstre. Og hvis noen skulle si at selv om disse seks ytre sansefeltene er uvarige og forgjengelige, så er den lidelsen og lykken man opplever gjennom disse seks sansefeltene, varig, fast, evig og uforgjengelig, ville det være riktig sagt, søstre?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"For det er jo de som skaper betingelsene for at følelsene oppstår, og det er de som skaper betingelsene for at følelsene tar slutt, lærer."

"Bra, søstre, bra! Det er slik de edles elever skal se tingene som de er med rett visdom! Det er som om en dyktig slakter eller læregutten hans skulle slakte ei ku og skjære løs de forskjellige organene med en skarp kniv uten å skjære dem i stykker, søstre. Han legger ut innvollene, kjøttet, senene og huden hver for seg. Så legger han de forskjellige delene av kua inn i huden igjen og sier: ‘Nå har jeg satt sammen kua igjen.' Ville det være riktig sagt, søstre?"

"Nei, lærer."

"Og hvorfor ikke?"

"For selv om han legger de forskjellige delene av kua inn i huden igjen etter å ha partert den, så er den fortsatt partert."

"Denne lignelsen har jeg laget for at meningen skulle bli klarere, søstre. Kjøttet står for de seks ytre sansefeltene. Huden står for de seks ytre sansefeltene. Senene står for nytelse og begjær. Den skarpe kniven står for edel visdom, den edle visdommen som skjærer bort indre forurensninger og indre bindinger.

Det finnes sju oppvåkningsfaktorer, søstre, og ved å utvikle og praktisere disse mye utsletter munken sinnets forurensninger, og fri fra forurensninger i sinnet kan han selv forstå og virkeliggjøre sinnets frigjøring gjennom visdom og hvile i denne her og nå. Hvilke sju? Han utvikler oppvåkningsfaktoren oppmerksomhet, som baserer seg på tilbaketrekning, lidenskapsløshet og opphør og fører til at man slipper taket. På samme måte utvikler han oppvåkningsfaktorene utforskning av fenomenene, iherdighet, glede, indre fred, konsentrasjon og sinnslikevekt, som baserer seg på tilbaketrekning, lidenskapsløshet og opphør og fører til at man slipper taket. Dette er de sju oppvåkningsfaktorene, søstre, og ved å utvikle og praktisere disse mye utsletter munken sinnets forurensninger, og fri fra forurensninger i sinnet kan han selv forstå og virkeliggjøre sinnets frigjøring gjennom visdom og hvile i denne her og nå."

Deretter avsluttet Nandaka denne veiledningen for nonnene og sa:

"Nå er vi ferdige, søstre, nå kan dere gå."

Nonnene gledet seg over Nandakas undervisning og takket ham for den. Så reiste de seg og tok avskjed med ham ved å gå medsols rundt ham. Etterpå gikk de til Mesteren, hilste høflig på ham og ble stående ved siden av ham. Og Mesteren sa:

"Nå er vi ferdige, nonner, nå kan dere gå."

Nonnene tok avskjed med ham ved å gå medsols rundt ham før de gikk bort. Litt etter at de hadde gått, vendte Mesteren seg mot munkene og sa:

"På helligdagen den fjortende i måneden er det ingen som er i tvil om hvorvidt månen er full eller om det mangler litt. For det mangler fortsatt litt. På samme måten var det noen av nonnene som ikke fikk oppfylt sine forventninger under Nandakas veiledning, selv om de gledet seg over den."

Så vendte han seg mot Nandaka og sa:

"Så derfor får du gå og gi nonnene den samme veiledningen i morgen, Nandaka."

Neste dag ga Nandaka nonnene samme veiledning, ord for ord, og litt etter at nonnene hadde gått bort etter veiledningen, sa Mesteren til munkene:

"På helligdagen den femtende i måneden er det ingen som er i tvil om hvorvidt månen er full eller om det mangler litt. For da er månen full. På samme måten fikk nå alle nonnene oppfylt sine forventninger under Nandakas veiledning, og de gledet seg over den. Det er ingen av disse fem hundre nonnene som ikke i det minste har gått ut i strømmen slik at de ikke kan falle tilbake, men er trygt på vei mot oppvåkningen."

Slik talte Mesteren, og munkene gledet seg over Mesterens ord.