Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
50. Maratajjaniyasutta - Mara blir irettesatt
Slik har jeg hørt det:
En gang da Moggallana den store var hos bhaggaene, holdt han til i hjorteparken Bhesakalalund på Susumaraåsen.
En dag vandret han fram og tilbake ute i parken. Da kom den ondskapsfulle Mara og fòr inn i magen på ham. Moggallana undret seg:
"Hvorfor er magen min så tung? Det er akkurat som om jeg skulle ha spist meg stappmett!"
Moggallana gikk bort fra vandrestien og satte seg på en sitteplass han hadde gjort klar. Da han hadde satt seg, rettet han oppmerksomheten mot sitt indre, og da fikk han se Mara som hadde fart inn i magen på ham.
Da han så den onde Mara, sa han:
"Kom ut, du onde, kom ut! Du skal ikke plage ham som har kommet fram til sannheten eller hans elev. Kom ut, ellers skal det bli ille for deg!"
Da tenkte den onde Mara:
‘Denne munken kan ikke se meg og han kan umulig vite om meg. Likevel sier han at jeg skal komme ut, og ikke plage ham som har kommet fram til sannheten eller hans elev! Selv ikke læreren hans kunne ha oppdaget meg så raskt, så hvordan kan denne munken ha oppdaget meg?'
Men Moggallana sa:
‘Jeg kjenner deg, du onde! Ikke tro at jeg ikke har gjenkjent deg! Du er Mara, den ondskapsfulle! Du tenker dette: Denne munken kan ikke se meg og han kan umulig vite om meg. Likevel sier han at jeg skal komme ut, og ikke plage ham som har kommet fram til sannheten eller hans elev! Selv ikke læreren hans kunne ha oppdaget meg så raskt, så hvordan kan denne munken ha oppdaget meg?'
Mara innså at Moggallana både så ham og gjenkjente ham. Dermed fòr han ut av munnen på ham og ble stående ved døren.
Moggallana så at Mara sto der ved døren, og han sa:
‘Jeg ser deg, du onde! Ikke tro at jeg ikke har sett deg, der du står ved døren! En gang het du Dusi Mara. Den gangen hadde jeg en søster som het Kali, og du var sønnen hennes. Du var altså nevøen min. På den tiden hadde den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha stått fram her i verden. De to fremste elevene hans var Vidhura og Sañjiva, og Vidhura var den fremste av alle elevene hans til å undervise i læren. Det var derfor han ble kalt Vidhura, den makeløse.
Sañjiva, derimot, gikk ofte ut i skogen eller satte seg under et tre eller i enerom og gikk med letthet inn i den meditasjonstilstand der alle sanseinntrykk opphører. En gang da han satt i denne meditasjonstilstanden under et tre, kom noen gjetere og bønder forbi og fikk se ham sitte der. Da sa de til hverandre at denne munken var død der han satt, og de bestemte seg for å kremere ham. De samlet sammen gras, kvister og tørr gjødsel, satte ham oppå bålet, tente på og gikk sin vei. Men da morgenen grydde, reiste Sañjiva seg fra meditasjonen, ristet kappen, kledde på seg, tok bollen og gikk inn i landsbyen for å motta matgaver. De som hadde tent på bålet, fikk se ham, og de utbrøt:
‘Dette er fantastisk! Det er helt utrolig! Den munken satt jo der og var død, og nå er han levende!'
Det var derfor han ble kalt Sañjiva, den levende.
Da tenkte Dusi Mara:
‘Jeg forstår meg ikke på disse munkene som har så god moral og edel karakter. Nå vil jeg besette borgere og brahmaner slik at de begynner å skjelle ut, kritisere, irritere og plage disse munkene. Kanskje de viser seg fra en annen side når de blir skjelt ut, kritisert, irritert og plaget, slik at jeg kan få slippe til.'
Som tenkt så gjort. Dusi Mara besatte borgerne og brahmanene slik at de begynte å skjelle ut, kritisere, irritere og plage disse munkene som hadde så god moral og edel karakter:
‘Disse skallete liksom-munkene er noen elendige svartinger av ussel slekt! De påstår at de mediterer, men de sitter der bare, stive som stokker, med hengende skuldrer og hode, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. De sitter som ugler som sitter på greinene i et tre på lur etter en mus, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. Slik sitter de der bare, stive som stokker, med hengende skuldrer og hode, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. De sitter som sjakaler som sitter på elvebredden på lur etter en fisk og ruger, grubler, lurer og spekulerer. Slik sitter de der bare, stive som stokker, med hengende skuldrer og hode, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. De sitter som katter som sitter ved kanten av en søppeldynge på lur etter en mus, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. Slik sitter de der bare, stive som stokker, med hengende skuldrer og hode, og ruger, grubler, lurer og spekulerer. De sitter som esler som har fått lesset av seg lasset sitt og sitter ved kanten av en søppeldynge og ruger, grubler, lurer og spekulerer. Slik sitter de der bare, stive som stokker, med hengende skuldrer og hode, og ruger, grubler, lurer og spekulerer.'
Men de menneskene som døde mens dette sto på, havnet i smertefulle tilstander i helvete etter døden, da kroppen gikk i oppløsning, du onde.
Da talte den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha til munkene og sa:
‘Disse borgerne og brahmanene er besatt av Dusi Mara. Han fikk dem til å skjelle ut, kritisere, irritere og plage disse munkene som har så god moral og edel karakter. Kanskje de viser seg fra en annen side når de blir skjelt ut, kritisert, irritert og plaget, slik at jeg kan få slippe til, tenkte han. Nå skal dere fylle først den ene himmelretningen med vennlige tanker, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Fortsett å tenke store, opphøyde og grenseløst vennlige tanker om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje. På samme måte skal dere fylle den ene himmelretningen med medlidenhet ... medglede ... sinnslikevekt, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Fortsett å tenke store, opphøyde og grenseløse tanker fulle av sinnslikevekt om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje.'
Munkene fulgte rådet fra den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha. De gikk ut i skogen eller satte seg under et tre eller i enerom, og der fylte de først den ene himmelretningen med vennlige tanker, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. De tenkte store, opphøyde og grenseløst vennlige tanker om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje. På samme måte fylte de den ene himmelretningen med medlidenhet ... medglede ... sinnslikevekt, så den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Og de tenkte store, opphøyde og grenseløse tanker fulle av sinnslikevekt om hele verden, tanker som er fri fra hat og motvilje.
Da tenkte Dusi Mara:
‘Jeg forstår meg fortsatt ikke på disse munkene som har så god moral og edel karakter. Nå vil jeg besette borgere og brahmaner slik at de begynner å rose, respektere, hedre og ære disse munkene. Kanskje de viser seg fra en annen side når de blir rost, respektert, hedret og æret, slik at jeg kan få slippe til.'
Som tenkt så gjort. Dusi Mara besatte borgerne og brahmanene slik at de begynte å rose, respektere, hedre og ære disse munkene som hadde så god moral og edel karakter.
Men de menneskene som døde mens dette sto på, havnet i lykkelige tilstander i himmelen etter døden, da kroppen gikk i oppløsning, du onde.
Da talte den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha til munkene og sa:
‘Disse borgerne og brahmanene er besatt av Dusi Mara. Han fikk dem til å rose, respektere, hedre og ære disse munkene som har så god moral og edel karakter. Kanskje de viser seg fra en annen side når de blir skjelt ut, kritisert, irritert og plaget, slik at jeg kan få slippe til, tenkte han. Nå skal dere betrakte de urene aspektene av kroppen og de motbydelige aspektene av maten. Se at det ikke finnes noe i verden som er verdt å strebe etter, og at alle sammensatte ting er forgjengelige.'
Munkene fulgte rådet fra den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha. De gikk ut i skogen eller satte seg under et tre eller i enerom, og der betraktet de de urene aspektene av kroppen og de motbydelige aspektene av maten. De så at det ikke finnes noe i verden som er verdt å strebe etter, og at alle sammensatte ting er forgjengelige.
En morgen da den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha hadde stått opp og kledd på seg, tok han matbollen og gikk inn til landsbyen for å motta matgaver. Vidhura gikk bak ham. Da besatte Dusi Mara en ung mann slik at han tok en stein og kastet den på Vidhura. Han traff ham i hodet, så det ble et stort sår. Men Vidhura fortsatte å gå bak den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha, enda blodet rant fra såret i hodet hans.
Da så den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Kakusandha seg rundt og tenkte:
‘Denne Dusi Mara kjenner da slett intet måtehold!'
Og i samme øyeblikk falt Dusi Mara derfra og havnet i det store helvete.
Det store helvete har tre navn, du onde. Det er ‘De seks sansekontakters område', ‘Pigghelvete' og ‘Det du selv må oppleve'. Der kom helvetes voktere bort til meg og sa:
‘Når piggene gjennomborer hjertet ditt, min herre, kan du tenke på at her skal du være i tusen år!'
Og så ble jeg kokt i det store helvete i mange år, i mange hundre år, i mange tusen år, du onde. I ti tusen år ble jeg kokt under fryktelige smerter der i det store helvetes haller. Det er derfor jeg har menneskekropp og fiskehode, du onde.
Hvordan var det helvetet der Dusi ble kokt
for å ha angrepet Vidhura, elev av brahmanen Kakusandha?
Der var det hundre jernpigger, og alle gjennomboret ham.
Slik var det helvetet der Dusi ble kokt
for å ha angrepet Vidhura, elev av brahmanen Kakusandha.
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Midt i havet står eldgamle, strålende palasser.
De lyser og glitrer som krystaller av beryll.
Der danser det nymfer kledd i alle slags farger.
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Det var jeg som ble inspirert av Buddha,
og fikk palasset til Migaras mor til å riste
bare ved å rugge på det med stortåa,
mens resten av munkene så på.
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Det var jeg som fikk Seierspalasset til å riste
bare ved å rugge på det med stortåa,
så gudene skalv av forbløffelse
over slike enorme krefter.
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Jeg stilte spørsmål til Sakka i Seierspalasset:
Kjenner du den friheten
som oppleves når begjæret tar slutt, Vasava?
Og Sakka besvarte dette rettmessige spørsmålet
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Det var jeg som stilte spørsmål til Brahma
i den praktfulle hallen Sudhamma:
‘Holder du fortsatt fast
på dine tidligere meninger, min venn?
Ser du at Brahmas strålende verden er forgjengelig?'
Og Brahma svarte sannferdig på alt:
‘Jeg holder ikke lenger fast
på mine tidligere meninger, min herre.
Jeg ser at Brahmas strålende verden er forgjengelig.
Hvordan kan jeg nå si at jeg er evig?'
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Det var jeg som i frihet
nådde det høye Merus topp,
og skogene øst i Videha,
der menneskene sover på marken.
Denne munken, elev av Buddha, husker dette direkte.
Angriper du en slik munk, går det deg ille, du svarte!
Ilden tenker slett ikke som så:
‘Jeg skal brenne den tosken!'
Tosken brenner seg selv
når han sitter for nær den flammende ilden.
Slik er det også med deg, du Mara,
når du angriper en som har kommet fram til sannheten.
Da brenner du deg selv
som en tosk som skal ta på ilden.
Du gjorde det ille for deg selv, Mara,
da du angrep en som har kommet fram til sannheten.
Så tro du bare ikke, du onde,
at du ikke selv får svi.
Ondskapen slår tilbake på den som gjør ondt,
og det får langvarige virkninger.
Trekk deg tilbake fra Buddha, du Mara,
og ha ingen forhåpninger hva munkene angår."
Slik ble Mara irettesatt av munken
i hjorteparken Bhesakalalund.
Så ånden mistet motet,
og forsvant i samme stund.