Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
76. Sandakasutta - Samtalen med Sandaka
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Ghosita-parken i Kosambi. På den tiden bodde den omvandrende asketen Sandaka i Fikentre-grotten sammen med fem hundre andre omvandrende asketer.
En kveld da Ananda hadde reist seg fra sin meditasjon, sa han til de andre munkene:
"Kom, venner, la oss gå til Devakata-dammen og se på grotten."
"Ja, la oss gjøre det," svarte munkene.
Så gikk Ananda og mange andre munker til Devakata-dammen.
Akkurat da satt Sandaka og de andre omvandrende asketene og snakket høyt og støyende sammen, og de hengav seg til all slags fruktesløst prat, – så som snakk om konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om hvordan verden ble til og om hvordan havet ble til, samt prat om vinning og tap.
Mens Ananda enda var et godt stykke unna, fikk Sandaka se at han nærmet seg, og da han så det, brakte han forsamlingen til ro:
"Vær stille, mine herrer, ikke en lyd nå! Der borte kommer Ananda, Gotamas elev. Han har vært en av elevene hans så lenge Gotama har vært i Kosambi. Disse munkene setter pris på stillhet, er vant til stillhet og har mye godt å si om stillheten. Når han ser hvor stille denne forsamlingen er, kan det hende han kommer bort til oss."
Da han sa dette, tidde alle asketene.
Så nådde Ananda fram til den omvandrende asketen Sandaka, som sa til ham:
"Kom her, Ananda, og vær velkommen! Det er lenge siden dine veier har ført deg hit til oss. Sitt ned, Ananda, her er det plass!"
Ananda satte seg på den plassen som ble budt ham, og Sandaka tok en lavere plass ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Ananda:
"Hva var det dere satt her og snakket om, Sandaka? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i?"
"Ikke bry deg om hva vi snakket om, Ananda. Det kan du godt få høre etterpå hvis du har lyst. Kan du ikke heller fortelle oss om den læren som læreren din underviser i?"
"Det kan jeg godt, Sandaka. Følg godt med, så skal jeg fortelle om det."
"Ja, det skal jeg gjøre," svarte Sandaka.
Ananda sa:
"Den fullkomment våkne, den ærverdige som vet og ser, peker på fire uverdige praksismetoder og fire praksismetoder som ikke gir noen inspirasjon. En forstandig person bør ikke følge disse praksismetodene, for om han gjør det, vil de ikke føre til innsikt og sunne resultater."
"Hvilke praksismetoder er dette, Ananda?"
"Det finnes en lærer som mener og sier følgende, Sandaka:
‘Gaver, ofringer og velgjørenhet tjener ikke til noe, for gode og onde handlinger får ingen frukt og ingen virkning. Omsorg for foreldrene er ikke til noen nytte. Verken denne verden eller noen annen verden eksisterer, og det er ingen som blir gjenfødt. Ingen filosof eller brahman her i verden er fullkommen og ingen av dem har nådd fullkommenheten. Og ingen av dem har selv forstått og realisert denne og den andre verden, slik at de har noe å belære andre om. Vi mennesker er sammensatt av de fire grunnegenskapene, og når vi dør går jordegenskapen opp i jord og blandes med omverdenen. Det samme skjer med ild-, vann– og luftegenskapene, mens sinnsevnene går ut i det tomme rom. Folk bærer den døde som femtemann på båra, og hele veien til kremasjonsplassen lyder lovsangene. Men der blekner knoklene hans og alle hans ofringer ender i aske. Alt dette om gaver er noe sludder, og de som sier det er noe nytte i slikt, farer med tomprat og løgn. Både dårer og vise går til grunne og blir tilintetgjort når kroppen går i oppløsning. De eksisterer ikke etter døden.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Hvis denne læreren snakker sant, har jeg gjort noe jeg ikke har gjort, og jeg har fulgt en levemåte som jeg ikke har fulgt. Vi har oppnådd nøyaktig det samme, han og jeg, selv om jeg ikke sier at vi begge går til grunne og blir tilintetgjort når kroppen går i oppløsning eller at vi ikke eksisterer etter døden. Når denne læreren går naken med glattraket hode, sitter på huk eller napper ut hår og skjegg. er det helt bortkastet. Selv bor jeg i et hus sammen med familien min, kler meg i fineste bomull og benytter sandeltre av beste kvalitet, pynter meg med kranser, bruker salver og omgir meg med vellukt. Gull og sølv har jeg også. Likevel kommer jeg til å oppnå nøyaktig det samme som denne læreren. Hvorfor i all verden skal jeg da følge ham eller hans lære?'
Han innser at dette ikke er noen verdig praksismetode, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den første av de uverdige praksismetodene, Sandaka.
Så er den annen lærer som sier følgende:
‘Den som selv utfører en handling eller får andre til å utføre den, som lemlester eller lar lemleste, som piner eller lar pine, som krenker, utbytter, skremmer eller lar skremme, som dreper, stjeler, ødelegger og raner, som begår innbrudd og landeveisrøveri, som går til en annens hustru og som lyver, – den som gjør dette pådrar seg intet ansvar. Selv om noen skulle ta et hjul med kanter så skarpe som barberblad og gjøre alle levende vesener på denne jord om til en eneste kjøttdeig, en eneste kjøttmasse, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe vondt, det ville ikke føre til noen vonde følger for ham. Dersom noen skulle gå langsetter sydbredden av Ganges og drepe, lemleste og pine, og påvirke andre til å drepe, lemleste og pine, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe vondt, det ville ikke føre til noen vonde følger for ham. Dersom en annen skulle gå langsetter nordbredden av Ganges og gi og ofre, og påvirke andre til å gi og ofre, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe godt, det ville ikke føre til noen gode følger for ham. Det kommer ikke noe godt ut av gavmildhet, selvkontroll, selvbeherskelse og sannferdighet, – det gir ingen gode følger.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Hvis denne læreren snakker sant, har jeg gjort noe jeg ikke har gjort, og jeg har fulgt en levemåte som jeg ikke har fulgt. Vi har oppnådd nøyaktig det samme, han og jeg, selv om jeg ikke sier at ingen av oss gjør noe som er til skade. Når denne læreren går naken med glattraket hode, sitter på huk eller napper ut hår og skjegg. er det helt bortkastet. Selv bor jeg i et hus sammen med familien min, kler meg i fineste bomull og benytter sandeltre av beste kvalitet, pynter meg med kranser, bruker salver og omgir meg med vellukt. Gull og sølv har jeg også. Likevel kommer jeg til å oppnå nøyaktig det samme som denne læreren. Hvorfor i all verden skal jeg da følge ham eller hans lære?'
Han innser at dette ikke er noen verdig praksismetode, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den andre av de uverdige praksismetodene, Sandaka.
Videre finnes det en lærer som sier:
‘Det finnes ingen årsak eller betingelse for et vesens fornedrelse – levende vesener fornedres uten årsak eller betingelse. Det finnes heller ingen årsak eller betingelse for et vesens foredling, – levende vesener foredles uten årsak eller betingelse. Det er ingen hjelp i egne eller andres handlinger, menneskets handlinger er nytteløse. Styrke og innsatsvilje tjener ikke til noe, menneskets kraft og innsats er intet verdt. Alle levende vesener, både dyr og planter, er svake, hjelpeløse og kraftløse, og de kastes hit og dit av skjebnen, samfunnet og sin egen natur. De opplever lykke eller lidelse alt etter sin klasse.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Hvis denne læreren snakker sant, har jeg gjort noe jeg ikke har gjort, og jeg har fulgt en levemåte som jeg ikke har fulgt. Vi har oppnådd nøyaktig det samme, han og jeg, selv om jeg ikke sier at vi begge vil bli foredlet uten årsak eller betingelse. Når denne læreren går naken med glattraket hode, sitter på huk eller napper ut hår og skjegg. er det helt bortkastet. Selv bor jeg i et hus sammen med familien min, kler meg i fineste bomull og benytter sandeltre av beste kvalitet, pynter meg med kranser, bruker salver og omgir meg med vellukt. Gull og sølv har jeg også. Likevel kommer jeg til å oppnå nøyaktig det samme som denne læreren. Hvorfor i all verden skal jeg da følge ham eller hans lære?'
Han innser at dette ikke er noen verdig praksismetode, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den tredje av de uverdige praksismetodene, Sandaka.
Videre finnes det en lærer som sier:
‘Det er sju substanser som ikke er laget, som er ugjorte, uskapte, og som ingen har latt bli til. De er urokkelige og klippefaste og skaper ikke noe nytt. De er ubevegelige og uforgjengelige og kan ikke skade hverandre. Heller ikke er de i stand til å gi hverandre lykke eller lidelse eller begge deler.
Hvilke sju? Jord, vann, ild, vind, lykke, lidelse og livsånden som den sjuende. Disse er ubevegelige og uforgjengelige og kan ikke skade hverandre. Heller ikke er de i stand til å gi hverandre lykke eller lidelse eller begge deler. Så derfor er det ingen som dreper eller lar drepe, ingen som taler eller lytter, og det er ingen lærer eller elev. Den som hogger av et hode med et skarpslepent sverd, tar ikke livet av noen. Sverdet passerer bare gjennom åpninger mellom de sju substansene.
Det finnes fjorten hundre tusen hovedarter man kan bli født inn i, samt seks tusen og seks hundre underarter i tillegg. Det finnes fem hundre slags handlinger, videre fem (etter de fem sansene) og tre (tanke, tale og handling). Det finnes hele og halve handlinger. Det finnes sekstito veier, sekstito avsnitt i en verdenssyklus, seks samfunnsklasser, åtte avsnitt i menneskets liv, fire tusen ni hundre yrker, fire tusen ni hundre slags filosofer, eneboere, asketer og munker, fire tusen ni hundre drageboliger, to tusen evner, tre tusen pinesteder i skjærsilden og trettiseks steder hvor støvet samler seg. Videre finnes det sju typer animalsk forplantning, sju typer vegetabilsk forplantning og sju typer knoppskyting. Det finnes sju guder, sju mennesker og sju troll. Så er det sju sjøer, sju fjell og sju hundre til, sju bratte klipper og sju hundre til, sju drømmer og sju hundre til.
I åtte millioner fire hundre tusen store verdenssykluser skal både dårer og vise gjennomløpe livets og dødens kretsløp før lidelsene tar slutt. Det er fåfengt å tro at det går an å bringe sine umodnede handlinger til modning ved hjelp av den eller den moral, askese, seremoni eller edle livsførsel, eller at det går an å utslette de handlingene som er modnet etter hvert som man kommer i kontakt med dem. For all lykke og ulykke er tilmålt og begrenset i dette kretsløpet, og det finnes ingen framgang eller tilbakegang, ingen opphøyelse eller fornedrelse. Det er som når du kaster en ball i ei snor, så løper ballen akkurat så langt ut som snora rekker. Og nettopp slik må både dårer og vise gjennomløpe livets og dødens kretsløp før lidelsene skal ta slutt.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Hvis denne læreren snakker sant, har jeg gjort noe jeg ikke har gjort, og jeg har fulgt en levemåte som jeg ikke har fulgt. Vi har oppnådd nøyaktig det samme, han og jeg, selv om jeg ikke sier at vi begge må gjennomløpe livets og dødens kretsløp før lidelsene skal ta slutt. Når denne læreren går naken med glattraket hode, sitter på huk eller napper ut hår og skjegg. er det helt bortkastet. Selv bor jeg i et hus sammen med familien min, kler meg i fineste bomull og benytter sandeltre av beste kvalitet, pynter meg med kranser, bruker salver og omgir meg med vellukt. Gull og sølv har jeg også. Likevel kommer jeg til å oppnå nøyaktig det samme som denne læreren. Hvorfor i all verden skal jeg da følge ham eller hans lære?'
Han innser at dette ikke er noen verdig praksismetode, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den fjerde av de uverdige praksismetodene, Sandaka, så dette er dermed de fire uverdige praksismetodene som den fullkomment våkne, den ærverdige som vet og ser, har forklart det. En forstandig person bør ikke følge disse levemåtene, for om han gjør det, vil de ikke føre til innsikt og sunne resultater."
"Utmerket, Ananda! Dette er altså de fire uverdige praksismetodene. Men hva menes med at den fullkomment våkne, den ærverdige som vet og ser, også har pekt på fire praksismetoder som ikke gir noen inspirasjon – levemåter som en forstandig person ikke bør ikke følge fordi de ikke vil føre til innsikt og sunne resultater?"
Det finnes en lærer som hevder han vet alt og ser alt. Han gjør krav på å vite og se alt som finnes, og han sier: ‘Uansett om jeg går, står, sover eller er våken, så er vet og ser jeg alltid.' Men han går inn i et tomt hus, og får ikke noe mat. Han blir bitt av en hund, han møter en vill elefant, han møter en vill hest, han møter en vill okse, han spør menn og kvinner hva de heter og hvilken klan de tilhører, han spør om navnet på en by eller landsby, og han spør om veien.
Hvis noen spør ham hvordan dette kan henge sammen, svarer han:
‘Jeg måtte gå inn i det tomme huset, så derfor gikk jeg inn. Det måtte skje at jeg ikke skulle få mat, så derfor fikk jeg ikke mat. Noen måtte bli bitt av en hund, så derfor ble jeg bitt. Noen måtte møte en vill elefant, hest og okse, så derfor møtte jeg dem. Noen måtte spørre den mannen og den kvinnen om navn og klan, så derfor spurte jeg. Noen måtte spørre hva den byen og den landsbyen het, så derfor spurte jeg. Noen måtte spørre om veien, så derfor spurte jeg.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Denne læreren hevder han vet alt og ser alt. Han gjør krav på å vite og se alt som finnes, og han sier: ‘Uansett om jeg går, står, sover eller er våken, så er vet og ser jeg alltid.' Men han går inn i et tomt hus, og får ikke noe mat. Han blir bitt av en hund, han møter en vill elefant, han møter en vill hest, han møter en vill okse, han spør menn og kvinner hva de heter og hvilken klan de tilhører, han spør om navnet på en by eller landsby, og han spør om veien.
Hvis noen spør ham hvordan dette kan henge sammen, svarer han:
‘Jeg måtte gå inn i det tomme huset, så derfor gikk jeg inn. Det måtte skje at jeg ikke skulle få mat, så derfor fikk jeg ikke mat. Noen måtte bli bitt av en hund, så derfor ble jeg bitt. Noen måtte møte en vill elefant, hest og okse, så derfor møtte jeg dem. Noen måtte spørre den mannen og den kvinnen om navn og klan, så derfor spurte jeg. Noen måtte spørre hva den byen og den landsbyen het, så derfor spurte jeg. Noen måtte spørre om veien, så derfor spurte jeg.'‘
Han innser at dette er en praksismetode som ikke gir noen inspirasjon, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den første av de praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon, Sandaka.
En annen lærer baserer seg på tradisjoner og regner tradisjoner som sannhet, og han underviser ut fra tradisjoner, muntlige overleveringer og kanoniske tekster. Men muntlige overleveringer og tradisjonelle sannheter kan være riktig oppfattet eller de kan være feil oppfattet. De kan være slik, eller de kan være annerledes.
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Denne læreren baserer seg på tradisjoner og regner tradisjoner som sannhet, og han underviser ut fra tradisjoner, muntlige overleveringer og kanoniske tekster. Men muntlige overleveringer og tradisjonelle sannheter kan være riktig oppfattet eller de kan være feil oppfattet. De kan være slik, eller de kan være annerledes.'
Han innser at dette er en praksismetode som ikke gir noen inspirasjon, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den andre av de praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon, Sandaka.
En annen lærer er logiker og fortolker, Sandaka. Han underviser ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon. Men hans fortolkninger og slutninger kan være gode eller dårlige. Det kan være slik, eller det kan være annerledes.
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Denne læreren underviser ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon. Men hans fortolkninger og slutninger kan være gode eller dårlige. Det kan være slik, eller det kan være annerledes.'
Han innser at dette er en praksismetode som ikke gir noen inspirasjon, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den tredje av de praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon, Sandaka.
Videre er det en lærer som er dum og forvirret, Sandaka. Når han blir spurt om det ene eller det andre, tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål:
‘Det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.'
En forstandig person vil da tenke som så: ‘Denne læreren er dum og forvirret. Når han blir spurt om det ene eller det andre, tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål:
‘Det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.''
Han innser at dette er en praksismetode som ikke gir noen inspirasjon, så dermed vender han seg bort fra en slik måte å leve på.
Dette er den fjerde av de praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon, Sandaka. Så dette er altså de fire praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon, og som den fullkomment våkne Mesteren, den ærverdige som vet og ser, peker på. En forstandig person bør ikke følge disse praksismetodene, for om han gjør det, vil de ikke føre til innsikt og sunne resultater."
"Utmerket, Ananda! Det er virkelig utmerket at den fullkomment våkne Mesteren, den ærverdige som vet og ser, peker på de fire praksismetodene som ikke gir noen inspirasjon. En forstandig person bør ikke følge disse praksismetodene, for om han gjør det, vil de ikke føre til innsikt og sunne resultater.
Men hvordan underviser den læreren som fører en forstandig elev til innsikt og sunne resultater hvis han følger lærerens undervisning, Ananda?"
"Sett at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Sandaka. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.
Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ‘Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?'
En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.
Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.
Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.
Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.
Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.
Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.
Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.
Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.
Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten – han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.
Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.
Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.
En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.
Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.
Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.
Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.
Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og blir der.
Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der.
Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der.
Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der.
Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:
‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,' – og han husker like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.'
Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk, og dette ser han slik det virkelig er.
Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, betrakter han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.' Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger, og dette ser han slik det virkelig er.
Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, – så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.
Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.
Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.
Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Når en lærer kan få sine elever til å oppnå slike høye og gode resultater, bør en forstandig person følge disse praksismetodene, for om han gjør det, vil de føre til innsikt og sunne resultater."
"Men hvis en munk er blitt en ærverdig som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse – kan han da nyte sansenytelser, Ananda?"
"En munk som er blitt en ærverdig som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse – er ute av stand til å begå fem overtredelser. En munk som har kvittet seg med sinnets forurensninger, er ute av stand til med vitende og vilje å ta livet av noe levende vesen. En munk som har kvittet seg med sinnets forurensninger, er ute av stand til å begå tyveri og ta noe som ikke blir gitt ham. En munk som har kvittet seg med sinnets forurensninger, er ute av stand til foreta seksuelle handlinger. En munk som har kvittet seg med sinnets forurensninger, er ute av stand til å fortelle en bevisst løgn. En munk som har kvittet seg med sinnets forurensninger, er ute av stand til samle seg gods og nyte sanselige nytelser slik han kunne før han ble munk. En munk som er blitt en ærverdig som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse – er ute av stand til å begå disse fem overtredelsene."
"Men hvis en munk er blitt en ærverdig som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse – vil han alltid være klar over at han har kvittet seg med sinnets forurensninger, uansett om han går eller står, sover eller er våken?"
"La meg illustrere det med en lignelse, Sandaka, for det hender at forstandige folk forstår det bedre på den måten. Tenk deg en mann som har fått hendene og føttene skåret av. Han vil alltid være klar over at han mangler hender og føtter, uansett om han går eller står, sover eller er våken, og han vil også tenke over at han mangler hender og føtter. På samme måte vil en munk som er blitt en ærverdig, som har kvittet seg med sinnets forurensninger, gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse – vil alltid være klar over at han har kvittet seg med sinnets forurensninger, uansett om han går eller står, sover eller er våken, og han vil også tenke over at han har kvittet seg med sinnets forurensninger."
"Hvor mange veiledere finnes det i denne læren og disiplinen, Ananda?"
"Det finnes ikke bare ett hundre, ikke bare to, tre, fire eller fem hundre, men mange flere veiledere i denne læren og disiplinen, Sandaka."
"Utmerket, Ananda, utmerket! Da vil ikke hver av dem bare rose sin egen lære og rakke ned på de andres lære. Alle vil undervise i læren i hele sin bredde når det er så mange veiledere. Disse ajivika-asketene, derimot, er som fortapte barn, og hver av dem roser bare seg selv og rakker ned på andre. De har bare tre veiledere, og det er Nanda Vaccha, Kisa Samkicca og Makkhali Gosala."
Deretter vendte den omvandrende asketen Sandaka seg mot sine egne følgesvenner og sa:
"Dere bør praktisere filosofen Gotamas lære, mine herrer, selv om det ikke er lett for oss å gi slipp på inntekter, heder og berømmelse."
Slik oppfordret den omvandrende asketen Sandaka sine følgesvenner til å følge Mesterens lære.