Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
81. Ghatikarasutta - Pottemakeren Ghatikara
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk munker. Et sted dreide han av fra hovedveien og smilte. Ananda undret seg over dette, og tenkte: ‘Hvorfor smiler Mesteren? En som har kommet fram til sannheten, smiler jo ikke uten å ha grunn til det.'
Derfor la Ananda kappen over den ene skulderen, hilste Mesteren ærbødig og sa:
"Hvorfor smiler du, Mester? En som har kommet fram til sannheten, smiler jo ikke uten å ha grunn til det."
"En gang for lenge siden var det en liten by her som het Vegalinga, Ananda. Det var en rik og velstående by med mange mennesker, og her bodde den ærverdige og fullkomment selvoppvåknede mesteren Kassapa i en park. Og han satt akkurat her og underviste et munkefellesskap."
Da brettet Ananda kappen i fire og sa til Mesteren:
"Kan du ikke sette deg ned her, Mester. Da blir det to ærverdige og fullkomment selvoppvåknede mestere som har brukt dette stedet."
Mesteren satte seg på den plassen som ble gjort klar for ham, og sa:
"En gang for lenge siden var det en liten by her som het Vegalinga, Ananda. Det var en rik og velstående by med mange mennesker, og her bodde den ærverdige og fullkomment selvoppvåknede mesteren Kassapa Buddha i en park. Og han satt akkurat her og underviste et munkefellesskap.
Den fremste av Kassapa Buddhas oppassere var pottemakeren Ghatikara. Han og den unge brahmanen Jotipala var gode venner, og en dag sa Ghatikara til sin venn:
‘Kom, Jotipala, så går vi og besøker Kassapa Buddha. Det er godt å se denne mesteren som er en ærverdig som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd.'
‘Nei, gi deg nå, min venn. Hva er vitsen med å se denne snaurakede kvasifilosofen?'
Ghatikara gjentok forslaget, men fikk samme svar. Og det samme gjentok seg for tredje gang. Da sa Ghatikara:
‘Vel, skal vi heller ta med oss såpe og ryggskraper og gå ned til elva og bade, da?'
‘Ja, det gjør vi,' svarte Jotipala.
Dermed tok de med seg såpe og ryggskraper og gikk ned til elva. Men da de var der, sa Ghatikara:
‘Vet du at nå er vi like i nærheten av parken der Kassapa Buddha holder til? Kom, Jotipala, så går vi og besøker Kassapa Buddha. Det er godt å se denne mesteren som er en ærverdig som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd.'
‘Nei, gi deg nå, min venn. Hva er vitsen med å se denne snaurakede kvasifilosofen?'
Ghatikara gjentok forslaget, men fikk samme svar. Og det samme gjentok seg for tredje gang. Da grep Ghatikara tak i beltet til vennen og sa:
‘Vet du at nå er vi like i nærheten av parken der Kassapa Buddha holder til? Kom, Jotipala, så går vi og besøker Mester Kassapa. Det er godt å se denne mesteren som er en ærverdig som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd.'
Men Jotipala løsnet det grepet han hadde i beltet hans og svarte:
‘Nei, gi deg nå, min venn. Hva er vitsen med å se denne snaurakede kvasifilosofen?'
Da grep Ghatikara vennen i håret, som nettopp var nyvasket, og sa:
‘Vet du at nå er vi like i nærheten av parken der Kassapa Buddha holder til? Kom, Jotipala, så går vi og besøker Mester Kassapa. Det er godt å se denne mesteren som er en ærverdig som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd.'
Da tenkte Jotipala:
‘Det var da voldsomt! Her drister denne pottemakeren seg til å gripe fatt i det nyvaskede håret mitt, enda han er av lavere fødsel! Dette må nok være noe viktig!'
Høyt sa han:
‘Nå går du temmelig langt, min venn.'
‘Ja, jeg går så langt fordi jeg mener at det ville være godt å se denne mesteren som er en ærverdig som har nådd den fullkomne oppvåkningen på egen hånd.'
‘Nå vel. Slipp meg da, Ghatikara, så går vi dit.'
Dermed gikk pottemakeren Ghatikara og den unge brahmanen Jotipala bort til den ærverdige og selvoppvåknede Kassapa Buddha, Ananda. Ghatikara hilste høflig på ham og satte seg ned. Jotipala ble stående og snakke litt med Kassapa før han satte seg. Etter at begge hadde satt seg, sa Ghatikara:
‘Dette er min gode venn Jotipala, Mester. Kunne du være så snill å gi ham undervisning i læren?'
Dermed underviste Kassapa Buddha både pottemakeren Ghatikara og den unge brahmanen Jotipala og gledet, oppmuntret og inspirerte dem med ord om læren. De takket ham, reiste seg, tok høflig avskjed med ham og gikk.
Jotipala snudde seg mot Ghatikara og sa:
‘Hvorfor forlater du ikke hjemmet og går ut i hjemløshet etter at du har hørt denne læren?'
‘Vet du ikke at jeg forsørger mine gamle og blinde foreldre, Jotipala?'
‘Ja, det er sant. Men da får heller jeg forlate hjemmet og gå ut i hjemløshet.'
De gikk tilbake til Kassapa Buddha, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa Ghatikara:
‘Dette er min gode venn, Jotipala, Mester. Kunne du være så snill å gi ham utgang?'
Så dermed fikk den unge brahmanen utgang og opptak av den ærverdige og fullkomment selvvåknede Kassapa Buddha, Ananda.
Ikke lenge etter at Jotipala hadde fått ordinasjon la den ærverdige og selvvåknede Kassapa Buddha i vei mot Baranasi. Da hadde han vært fjorten dager i Vegalinga. Ved Baranasi slo han seg ned i hjorteparken Isipatana, og kong Kiki av Kasi fikk høre at han var der. Da lot kongen spenne sine beste hester for de fineste praktvognene han hadde, og dro ut mot hjorteparken med hele sitt følge for å treffe Kassapa. Da de hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre, steg de ut og gikk til fots bort til Kassapa. Kongen hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Deretter underviste Kassapa Buddha kong Kiki av Kasi og gledet, oppmuntret og inspirerte ham med ord om læren, og kongen sa:
‘Jeg vil gjerne invitere deg og alle munkene til å komme og spise hos meg i morgen, Mester.'
Mesteren samtykket i taushet.
Da kong Kiki av Kasi så at Mesteren samtykket, reiste han seg fra plassen sin, tok respektfullt avskjed med Kassapa Buddha og gikk.
Da daggryet nærmet seg, lot kongen sette fram all slags mat av beste sort hjemme hos seg selv. Det var den fineste ris med forskjellige krydder, sauser og andre tilsetninger. Så sendte han bud til Kassapa Buddha:
‘Tiden er inne, Mester, maten er klar.'
Dette var om morgenen, og Kassapa Buddha, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til kongens bolig sammen med alle munkene. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og kong Kiki av Kasi serverte ham egenhendig og forsynte både ham og de andre munkene ham med all slags god mat. Da Kassapa Buddha var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok kongen et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham.
Som han nå satt der, sa han:
‘Bli her i Baranasi under regntiden, Mester. Her kommer munkene til å finne støtte.'
‘Dessverre, store konge. Jeg har allerede mottatt en invitasjon for regntiden.'
Kong Kiki av Kasi gjentok invitasjonen, men fikk samme svar. Da dette gjentok seg for tredje gang, ble kongen trist og lei seg fordi invitasjonen hans ble avslått. Og han spurte:
‘Er det noen andre som gir deg mer støtte enn jeg, Mester?'
‘Det finnes en liten by som heter Vegalinga, store konge, og der bor en pottemaker som heter Ghatikara. Han er min støttespiller, min aller fremste støtte. Du ble skuffet og lei fordi jeg takket nei til invitasjonen din, men slik er ikke Ghatikara, og slik kommer han heller ikke til å bli. Pottemakeren Ghatikara har nemlig tatt tilflukt i Buddha, læren og munkefellesskapet. Pottemakeren Ghatikara avstår fra å drepe noe levende vesen. Han avstår fra å ta det som ikke blir gitt ham. Han avstår fra seksuelle overtredelser. Han avstår fra feilaktig tale. Og han avstår fra å beruse seg på alkohol. Pottemakeren Ghatikara har urokkelig tillit til Buddha, læren og munkefellesskapet, og han har en oppførsel som gleder de edle. Pottemakeren Ghatikara tviler ikke på lidelsen, han tviler ikke på lidelsens årsak, han tviler ikke på lidelsens opphør og han tviler ikke på veien som fører til lidelsens opphør. Pottemakeren Ghatikara spiser bare ett måltid om dagen, lever et opphøyd liv, har en vakker atferd og en tiltalende karakter, store konge. Pottemakeren Ghatikara har gitt avkall på sølv, gull og juveler, store konge. Pottemakeren Ghatikara graver ikke selv etter leire med hakke eller spade. Han finner i stedet leire som har rast ut fra elvebredden eller som ligger i små hauger der rotter og mus har gravd i jorden. Denne leiren bærer han med seg hjem, og når han har lagd en krukke, sier han at den som vil ha den, bare kan ta den og legge igjen det de vil av ris eller bønner som betaling. Pottemakeren Ghatikara forsørger sine gamle og blinde foreldre, store konge. Han har fridd seg fra de fem bindingene som binder ham til denne bredden, slik at han blir gjenfødt spontant og oppnår nibbana der uten å vende tilbake fra den verdenen.
En gang da jeg bodde i Vegalinga, hadde jeg kledd på meg en morgen, tok kappe og bolle og gikk bort til Ghatikaras foreldre og spurte dem hvor Ghatikara var. De sa at han hadde gått ut, men gitt beskjed om at jeg skulle forsyne meg med ris og saus fra en krukke som sto der. Jeg forsynte meg med ris og saus og gikk. Da Ghatikara kom hjem, spurte han foreldrene hvem som hadde forsynt seg med ris og saus, og de sa:
– Det er den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha som har vært her. Han forsynte seg med ris og saus før han gikk.
Da utbrøt Ghatikara:
– Det er heldig for meg, det er en stor vinning for meg, at den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha har slik tillit til meg!
Og Ghatikara var glad for dette i hele fjorten dager etterpå og foreldrene hans var glade i en uke, store konge.
En annen gang da jeg var i Vegalinga, hadde jeg kledd på meg om morgenen, tok kappe og bolle og gikk bort til Ghatikaras foreldre og spurte dem hvor Ghatikara var. De sa at han hadde gått ut, men gitt beskjed om at jeg skulle forsyne meg med ris, saus og annen mat fra en krukke som sto der. Jeg forsynte meg med ris, saus og annen mat, og gikk. Da Ghatikara kom hjem, spurte han foreldrene hvem som hadde forsynt seg med ris, saus og annen mat, og de sa:
– Det er den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha som har vært her. Han forsynte seg med ris, saus og annen mat. før han gikk.
Da utbrøt Ghatikara:
– Det er heldig for meg, det er en stor vinning for meg, at den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha har slik tillit til meg!
Og Ghatikara var glad for dette i hele fjorten dager etterpå og foreldrene hans var glade i en uke, store konge.
En annen gang da jeg var i Vegalinga, var det en lekkasje i hyttetaket mitt. Jeg ba munkene gå til pottemakeren Ghatikara og se om han hadde noe strå til overs. De kom tilbake og sa at han ikke hadde noe strå til overs, men det var stråtak på verkstedet hans. Da kan dere gå og ta strå fra taket på verkstedet hans, sa jeg. Og munkene gjorde det. Foreldrene til Ghatikara spurte dem hvorfor de tok strå fra taket på verkstedet, og de sa at de gjorde det fordi det var en lekkasje i hyttetaket til den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha. Ja, da kan dere bare forsyne dere, fikk de til svar. Da Ghatikara kom hjem, spurte han hvem som hadde tatt strå fra taket på verkstedet hans, og foreldrene hans fortalte at munkene hadde hentet strå fordi det var en lekkasje i hyttetaket til den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha.
Da utbrøt Ghatikara:
– Det er heldig for meg, det er en stor vinning for meg, at den ærverdige og selvvåknede mesteren Kassapa Buddha har slik tillit til meg!
Og Ghatikara var glad for dette i hele fjorten dager etterpå og foreldrene hans var glade i en uke, store konge. Verkstedet sto uten tak i tre måneder, men det kom ikke en dråpe regn inn i det.
En slik mann er pottemakeren Ghatikara, store konge.'
‘Det er heldig for ham, Mester, det er en stor vinning for pottemakeren Ghatikara at Mesteren har slik tillit til ham!'
Deretter sendte kong Kiki av Kasi fem hundre vogner med ris og passende sauser til pottemakeren Ghatikara, og kongens menn sa til Ghatikara at dette var en gave fra kongen.
Ghatikara svarte:
– Kongen har mye å gjøre og er en travelt opptatt mann. Men jeg tar gjerne imot denne gaven fra kongen.
Nå tror du kanskje at den unge brahmanen Jotipala var en annen, Ananda. Men slik skal du ikke se det. Det var jeg som var brahmanen Jotipala den gangen."
Slik talte Mesteren, og Ananda gledet seg over Mesterens ord.