Suttapitaka

Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene

85. Bodhirajakumarasutta - Samtalen med prins Bodhi


Startside Suttapitaka Majjhimanikaya Sutta 81-90


Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i bhaggaenes land, holdt han til i hjorteparken i Bhesakalalunden i Susumaragira.

På den tiden hadde prins Bodhi nylig fått bygd ferdig et palass som het Kokanada, og ingen hadde tatt det i bruk ennå. Prins Bodhi henvendte seg til den unge brahmanen Sañjikaputta og sa:

"Gå til Mesteren, Sañjikaputta, hils ham ærbødig fra meg, spør hvordan det står til med ham og si at jeg inviterer ham og de andre munkene til å spise hos meg i morgen."

"Ja vel," svarte Sañjikaputta og gjorde som han ble bedt om. Da Mesteren hørte invitasjonen, samtykket han i taushet. Deretter vendte Sañjikaputta tilbake til prins Bodhi og fortalte dette.

Da morgenen kom, lot prins Bodhi sette fram all slags god mat i huset sitt, og han lot bre ut hvite tepper helt ut til nederste trappetrinn i Kokanada-palasset. Så ba han Sañjikaputta gå til Mesteren og si at maten var klar.

Mesteren kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk til huset til prins Bodhi. Prinsen sto og ventet på ham utenfor døren, og da han så at Mesteren nærmet seg, gikk han i møte med ham, hilste høflig på ham og førte ham mot Kokanada-palasset. Men Mesteren stoppet ved det nederste trappetrinnet, og der ble han stående. Prins Bodhi sa til ham:

"Gå inn på teppene, Mester, for det kommer til å gi meg glede i lang tid framover."

Men Mesteren svarte ikke.

Prinsen gjentok sin oppfordring, men Mesteren svarte ikke.

For tredje gang sa prins Bodhi:

"Gå inn på teppene, Mester, for det kommer til å gi meg glede i lang tid framover."

Mesteren snudde seg og så bort på Ananda, som sa:

"Ta bort teppene, prins. Mesteren vil ikke tråkke på tøy, for han har omtanke for senere generasjoner."

Da lot prins Bodhi teppene fjerne og gjorde klar sitteplasser inne i Kokanada-palasset. Mesteren gikk inn og satte seg, og det samme gjorde de andre munkene. Deretter serverte prins Bodhi ham egenhendig og forsynte både ham og de andre munkene med all slags god mat. Da Mesteren var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok prinsen et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham.

Som han nå satt der, sa han:

"Vi har hørt at man ikke kan finne lykken gjennom lykke, Mester, men at man bare kan finne lykken gjennom lidelse."

"Før jeg nådde oppvåkningen, da jeg fortsatt var på søken etter oppvåkning, trodde også jeg at man ikke kan finne lykken gjennom lykke, men at man bare kan finne lykken gjennom lidelse. Senere, mens jeg fortsatt var ung og mørk i håret, mens jeg var i min beste ungdom og i første fase av mitt liv, raket jeg av meg hår og skjegg og iførte meg gul kappe, til tross for at min mor og min far satte seg imot det og sto der gråtende med tårevåte ansikter. Så forlot jeg hjemmet og gikk ut i hjemløshet.

Jeg ville finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Derfor gikk jeg til Alara Kalama og sa:

‘Jeg vil følge den lære og disiplin som du underviser i.'

Alara Kalama svarte:

‘Da kan du få være her. Denne læren er slik at en forstandig mann ikke trenger lang tid for å forstå og virkeliggjøre selv den samme dype kunnskap som læreren hans har.'

Jeg brukte ikke lang tid på å trenge inn i denne læren og forstå den, prins. På samme måte som andre der ble jeg flink til å etterplapre læreren og snakke slik han gjorde, og jeg sa at "jeg vet" og "jeg ser", og trodde at jeg virkelig talte om kunnskap og formidlet de eldres lære.

Men så falt det meg inn at Alara Kalama ikke bare doserer sin lære fordi han tror på den. Han sier at han selv har forstått og virkeliggjort den. Derfor snakker han sikkert ut fra egen erfaring. Så jeg gikk til Alara Kalama og sa:

‘I hvilken grad har du selv forstått og virkeliggjort den læren du underviser i?'

Da forklarte Alara Kalama meg intethetens plan, prins, og jeg tenkte som så:

‘Det er ikke bare han som tror på dette. Jeg tror også på det. Det er ikke bare han som er iherdig. Jeg er også iherdig. Det er ikke bare han som øver oppmerksomhet. Jeg øver også oppmerksomhet. Det er ikke bare han som øver konsentrasjon. Jeg øver også konsentrasjon. Det er ikke bare han som har visdom. Jeg har også visdom. Kanskje jeg skulle prøve å forstå og virkeliggjøre læren hans selv?'

Og da varte det ikke lenge før jeg selv forsto og virkeliggjorde læren hans, prins. Da gikk jeg til Alara Kalama og sa:

‘Er dette så langt som du selv har forstått og virkeliggjort denne læren?'

‘Det er det, min venn. Det er slik jeg selv har forstått og virkeliggjort denne læren.'

‘Jeg har også forstått og virkeliggjort denne læren i samme grad som du har.'

‘Vi er heldige, vi er virkelig heldige, min venn, som har en kollega som deg. Den læren som jeg sier jeg selv har forstått og virkeliggjort, den har også du forstått og virkeliggjort. Og den læren som du selv har forstått og virkeliggjort, den sier også jeg at jeg har forstått og virkeliggjort. Den læren som jeg kjenner, den kjenner du, og den læren som du kjenner, den kjenner jeg. Jeg er som deg, og du er som meg. Kom derfor, min venn, og la oss sammen lede denne gruppen.'

På denne måten satte Alara Kalama meg, som var hans elev, på samme nivå som han selv var, og han ga meg den høyeste heder.

Men da tenkte jeg at denne læren fører verken til løsrivelse eller til at man blir fri fra lidenskapene, den fører verken til opphør, fred, innsikt, oppvåkning eller nibbana – men bare til intethetens plan. Derfor fant jeg at denne læren var utilstrekkelig, prins, og jeg forlot den.

Jeg ville likevel finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Derfor gikk jeg til Uddaka Ramaputta og sa:

‘Jeg vil følge den lære og disiplin som du underviser i.'

Uddaka Ramaputta svarte:

‘Da kan du få være her. Denne læren er slik at en forstandig mann ikke trenger lang tid for å forstå og virkeliggjøre selv den samme dype kunnskap som læreren hans har.'

Jeg brukte ikke lang tid på å trenge inn i denne læren og forstå den, prins. På samme måte som andre der ble jeg flink til å etterplapre læreren og snakke slik han gjorde, og jeg sa at "jeg vet" og "jeg ser", og trodde at jeg virkelig talte om kunnskap og formidlet de eldres lære.

Men så falt det meg inn at Uddaka Ramaputta ikke bare doserer sin lære fordi han tror på den. Han sier at han selv har forstått og virkeliggjort den. Derfor snakker han sikkert ut fra egen erfaring. Så jeg gikk til Uddaka Ramaputta og sa:

‘I hvilken grad har du selv forstått og virkeliggjort den læren du underviser i?'

Da forklarte Uddaka Ramaputta meg planet der det verken finnes bevissthet eller ikke bevissthet, prins, og jeg tenkte som så:

‘Det er ikke bare han som tror på dette. Jeg tror også på det. Det er ikke bare han som er iherdig. Jeg er også iherdig. Det er ikke bare han som øver oppmerksomhet. Jeg øver også oppmerksomhet. Det er ikke bare han som øver konsentrasjon. Jeg øver også konsentrasjon. Det er ikke bare han som har visdom. Jeg har også visdom. Kanskje jeg skulle prøve å forstå og virkeliggjøre læren hans selv?'

Og da varte det ikke lenge før jeg selv forsto og virkeliggjorde læren hans, prins. Da gikk jeg til Uddaka Ramaputta og sa:

‘Er dette så langt som du selv har forstått og virkeliggjort denne læren?'

‘Det er det, min venn. Det er slik jeg selv har forstått og virkeliggjort denne læren.'

‘Jeg har også forstått og virkeliggjort denne læren i samme grad som du har.'

‘Vi er heldige, vi er virkelig heldige, min venn, som har en kollega som deg. Den læren som jeg sier jeg selv har forstått og virkeliggjort, den har også du forstått og virkeliggjort. Og den læren som du selv har forstått og virkeliggjort, den sier også jeg at jeg har forstått og virkeliggjort. Den læren som jeg kjenner, den kjenner du, og den læren som du kjenner, den kjenner jeg. Jeg er som deg, og du er som meg. Kom derfor, min venn, og la oss sammen lede denne gruppen.'

På denne måten satte Uddaka Ramaputta meg, som var hans elev, på samme nivå som han selv var, og han ga meg den høyeste heder.

Men da tenkte jeg at denne læren fører verken til løsrivelse eller til at man blir fri fra lidenskapene, den fører verken til opphør, fred, innsikt, oppvåkning eller nibbana – men bare til planet der det verken finnes bevissthet eller ikke bevissthet. Derfor fant jeg at denne læren var utilstrekkelig, prins, og jeg forlot den.

Jeg ville finne ut hva som var sunt og godt, jeg søkte den høyeste og edleste fred. Jeg vandret omkring i landet Magadha inntil jeg kom til bredden av elven Uruvela. Der kom jeg til et fint område med en vakker skoglund, der den klare elven rant forbi og der det var et bra vadested. Like i nærheten var det også en landsby. Da tenkte jeg at dette er et vakkert sted der jeg kan praktisere meditasjon. Derfor satte jeg meg ned og tok fatt på treningen.

Da kom jeg på tre lignelser som ingen har hørt før, prins.

Tenk deg en søkkvåt kvist som ligger under vann. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, prins? Klarer han å tenne ild med denne våte kvisten?"

"Nei, Gotama."

"Og hvorfor ikke?"

"Fordi denne kvisten er søkkvåt og har ligget under vann, Gotama. Han kommer bare til å slite seg ut til ingen nytte."

"Nettopp, prins. Og slik er det også med asketer og brahmaner som ikke trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser. De klarer ikke å slippe helt tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, og de finner ikke ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og selv om de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den første av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før.

Her er den andre lignelsen som jeg kom på, og som ingen har hørt før, prins:

Tenk deg en søkkvåt kvist som ligger på tørt land. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, prins? Klarer han å tenne ild med denne våte kvisten?"

"Nei, Gotama."

"Og hvorfor ikke?"

"Fordi selv om denne kvisten ligger på tørt land, så er den søkkvåt, Gotama. Han kommer bare til å slite seg ut til ingen nytte."

"Nettopp, prins. Og slik er det også med asketer og brahmaner som trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser. Men de klarer ikke helt å slippe tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, og de finner ikke ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og selv om de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel ikke å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den andre av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før.

Her er den tredje lignelsen som jeg kom på, og som ingen har hørt før, prins:

Tenk deg en helt uttørret kvist som ligger på tørt land. Så kommer det en mann med en annen pinne og vil gni dem mot hverandre for å tenne ild. Hva tror du, prins? Klarer han å tenne ild med denne uttørrede kvisten?"

"Ja, Gotama."

"Og hvorfor?"

"Fordi denne kvisten er helt uttørret og ligger på tørt land, Gotama."

"Nettopp, prins. Og slik er det også med asketer og brahmaner som trekker kroppen og sinnet bort fra sanselige nytelser og klarer å slippe helt tak i den lysten, det begjæret, den hungeren, den tørsten og den ilden de føler overfor sanselige nytelser, slik at de finner ro i sitt indre. Hvis de blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de likevel å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Og hvis de ikke blir plaget av smertefylte, skarpe, stikkende og vonde følelser, klarer de også å oppnå viten, innsikt eller fullkommen oppvåkning. Dette er den siste av de tre lignelsene som jeg kom på, og som ingen har hørt før. Disse tre lignelsene som ingen hadde hørt før, kom jeg altså til å tenke på.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle bite tennene sammen, holde tunga rett i munnen og la sinnet mitt gripe fatt i, tvinge og temme seg selv? Som tenkt, så gjort. Jeg anstrengte meg så kraftig at svetten rant under armene mine. Det var som når en sterk mann griper en svakere mann i hodet eller skuldrene og tvinger og temmer ham. På samme måte gjorde jeg da jeg bet tennene sammen, holdt tunga rett i munnen og lot sinnet mitt gripe fatt i, tvinge og temme seg selv så svetten rant under armene mine. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn og nese. Mens jeg holdt pusten slik, var det som om vinden tordnet i øregangene mine. Det var akkurat som en kraftig blåselyd i blåsebelgen til en smed, slik tordnet vinden i øregangene mine. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, var det som om hodet mitt revnet av kraftig vind. Det var som om en sterk mann skulle ha kløvet skallen min med et skarpt sverd, slik følte jeg det som om hodet mitt revnet. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, fikk jeg en voldsom hodepine. Det var som om en sterk mann skulle ha strammet en lærreim hardt rundt hodet mitt, så vondt gjorde det i hodet. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, kjente jeg skjærende smerter i magen. Det var som om en slakter eller læregutten hans skulle ha skåret opp magen min med en skarp kniv, så vondt gjorde det. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg skulle fortsette å meditere uten å puste? Dermed sluttet jeg å puste gjennom munn, nese og ører. Mens jeg holdt pusten slik, ble kroppen min brennende het. Det var som om to sterke menn skulle ha tatt enn svakere mann i armene og stekt ham over glødende trekull, så varm følte jeg meg. Jeg slet hardt, prins. Jeg satte inn alle krefter og var oppmerksom uten å slappe av. Men jeg fikk ikke ro i kroppen, for all oppmerksomheten ble brukt til å bekjempe og undertvinge smertene. Sinnet mitt ble imidlertid ikke overmannet av smertefølelsene.

Noen ånder som så dette, sa: "Asketen Gotama er død." Andre ånder svarte: "Nei han er ikke død, men han er i ferd med å dø." Atter andre ånder sa: "Asketen Gotama er verken død eller døende. Han er en ærverdig, og det er slik ærverdige lever."

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg helt skulle slutte å spise? Men da kom det noen ånder bort til meg og sa: "Ikke slutt å spise, min herre. Hvis du gjør det, kommer vi til å gi deg himmelsk næring gjennom porene i huden din, slik at du klarer deg likevel." Da tenkte jeg at det ville være feil av meg å late som om jeg overhodet ikke spiste hvis åndene likevel skulle gi meg næring. Så jeg takket nei til tilbudet.

Da tenkte jeg som så, prins: Kanskje jeg heller skulle spise veldig lite? Kanskje jeg bare skulle ta en liten slurk bønnesuppe, ertesuppe, linsesuppe eller vikkesuppe om gangen? Som tenkt, så gjort, og siden jeg spiste så lite, ble kroppen min uhyre utmagret, og armer og bein ble som visne stilker. Bakenden min ble som en kamelfot, ryggvirvlene stakk ut som en kjede med kuler, ribbeina ble som skrøpelige takbjelker i ei falleferdig rønne, øynene ble så innsunkne at pupillene så ut til å ligge på bunnen av dype brønner og huden i hodebunnen min ble så inntørket og skrukkete som umodne og avskårne gresskar som ligger og tørker i den varme vinden.

Hvis jeg skulle klø meg på magen, var det ryggraden jeg fikk tak i, og hvis jeg skulle klø meg på ryggen, var det mageskinnet jeg fikk tak i, for siden jeg spiste så lite, lå mageskinnet som klistret til ryggraden, prins. Når jeg skulle tømme meg for urin eller avføring, falt jeg hodestups framover. Hvis jeg prøvde å massere armer eller bein, løsnet kroppshårene og falt av, fordi røttene deres hadde råtnet. Noen som så meg, sa at asketen Gotama er svart. Andre sa: "Nei, asketen Gotama er ikke svart, han er brun." Atter andre sa at jeg verken var svart eller brun, men lys i huden. Fordi jeg spiste så lite, prins, var den klare hudfargen min blitt helt ugjenkjennelig.

Da tenkte jeg som så, prins: Uansett hva asketer eller brahmaner kan ha gjennomgått av skarpe, akutte, stikkende og bitre smerter før i tiden, så er dette verre. Noe verre enn dette finnes ikke. Og uansett hva asketer eller brahmaner kan oppleve nå eller i framtiden av skarpe, akutte, stikkende og bitre smerter, så er dette verre. Noe verre enn dette finnes ikke. Jeg oppnår ikke noen høyere tilstand på denne måten. Disse bitre og skarpe smertene fører ikke til den høyeste innsikt og forståelse. Det må da finnes en annen vei til oppvåkning?

Da kom jeg til å tenke på en gang jeg satt i skyggen under et rosenepletre mens min far pløyde, prins. Mens jeg satt der, gikk jeg inn i første meditasjonstilstand, – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære, og ble værende i den – og nå tenkte jeg: Kan dette være veien til oppvåkning? Videre tenkte jeg: Hvorfor skal jeg være redd for denne lykken? Det er jo en lykke som ikke har noe med sanselige nytelser eller usunne fenomener å gjøre. Og jeg tenkte: Jeg er ikke redd for denne lykken som ikke har noe med sanselige nytelser eller usunne fenomener å gjøre.

Videre tenkte jeg som så: En slik lykke er det ikke lett å oppnå så lenge kroppen er så svak og utmagret. Kanskje jeg skulle begynne å spise kraftigere kost igjen, som for eksempel kokt ris og brød? Dermed begynte jeg å spise kraftigere kost igjen, prins. Jeg spiste kokt ris og brød.

På den tiden var det fem andre asketer som var sammen med meg og regnet meg som leder. De så fram til at jeg skulle finne fram til en lære som jeg kunne dele med dem. Men da de så at jeg spiste kraftigere kost som kokt ris og brød, forlot de meg i forakt. ‘Asketen Gotama har falt tilbake til et verdslig liv,' sa de. ‘Han har gitt opp treningen.'

Da jeg hadde inntatt kraftigere kost igjen, fikk jeg tilbake kreftene. Jeg isolerte meg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og gikk inn i første meditasjonstilstand – den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære – og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Deretter lot jeg de innledende og fastholdende tanker falle til ro og gikk inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Deretter søkte jeg ikke lenger glede, men hvilte i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse følte jeg legemlig velvære og gikk inn i tredje meditasjonstilstand, – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!' – og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Deretter la jeg tidligere gleder og sorger bak meg og gikk inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og ble værende i den. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Da nå sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig – så anvendte jeg dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Jeg husket mange tidligere oppholdssteder. Således husket jeg en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og jeg kunne til og med huske at universet hadde utvidet seg og trukket seg sammen mangfoldige ganger. Og jeg husket følgende:

‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,' – og jeg husket like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.'

Slik husket jeg mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i første nattevakt, prins. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Da sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig – så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn så jeg hvordan alle vesener oppstår og går under. Han så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet og lidelse i helvete. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår i himmelen.' Slik så jeg med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Jeg så og forsto hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i andre nattevakt, prins. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende. Men sinnet mitt bandt seg ikke til de behagelige følelsene dette ga meg, prins.

Da sinnet mitt var blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig – så anvendte jeg dette sinnet og rettet det mot kunnskapen om å utslette negative tendenser i sinnet. Jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er lidelse', jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er lidelsens opphav', jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er lidelsens opphør', og jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er veien til lidelsens opphør'.

Jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er forurensinger i sinnet', jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er opphav til forurensinger i sinnet', jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er opphør av forurensinger i sinnet', og jeg erkjente det som det virkelig er at ‘dette er veien til opphør av forurensinger i sinnet'.

Da jeg så og erkjente dette, ble sinnet mitt fritt for forurensninger knyttet til sanselighet, forurensninger knyttet til ambisjoner og fra forurensninger knyttet til uvitenhet. Jeg så at nå var det slutt på ny tilblivelse, treningsveien er vandret til ende – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette var den kunnskapen jeg fikk i tredje nattevakt, prins. Uvitenheten ble fordrevet og kunnskapen oppsto, mørket ble fordrevet og lyset oppsto mens jeg satt der iherdig, besluttsom og utholdende.

Da tenkte jeg som så, prins:

‘Nå har jeg funnet en dyp lære som er vanskelig å se og vanskelig å forstå, som er herlig, som bringer fred, som er hinsides det spekulative, som er subtil og bare kan forstås av de vise. Men folk flest klamrer seg til sine forestillinger, de trives med dem og vil ikke gi slipp på dem. Derfor kommer de til å få problemer med å forstå denne læren om betinget tilblivelse. Det blir vanskelig for dem å forstå denne læren om å la forestillingene falle til ro, gi slipp på alle bindinger, slippe taket i begjæret, la lidenskapene slukne, gjøre slutt og finne nibbana. Hvis jeg nå skulle gi meg til å undervise i denne læren og folk ikke skulle forstå meg, vil det bare bli til slit og ergrelse for meg.'

Og jeg laget disse versene som ingen hadde hørt før:

‘Dette har jeg slitt for å finne ut av,
så hvorfor skulle jeg si noe til andre?
Denne læren er ikke lett å forstå
for dem som sitter fast i lidenskaper og hat.

Den går imot strømmen og er subtil,
den er dyp og vanskelig å forstå.
Lidenskapens treller kommer ikke til å forstå den,
for de er innhyllet i mørke.'

Dette tenkte jeg, prins, og jeg hadde mest lyst til å leve i tilbaketrukken stillhet og ikke gi noen undervisning. Men da Brahma Sahampati forsto hva jeg tenkte på, tenkte han som så:

‘Akk, verden er fortapt, verden kommer til å gå til grunne nå som denne ærverdige som har funnet oppvåkning og kommet fram til sannheten, bare har lyst til å leve i tilbaketrukken stillhet og ikke gi noen undervisning.'

Dermed forsvant han fra Brahmas himmel og dukket opp foran meg, like lett som når en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen. Brahma Sahampati la kappen sin over den ene skulderen, la håndflatene mot hverandre og løftet dem i hilsen. Så sa han:

‘Gi undervisning i læren, Mester, gi undervisning i læren, du lykkelige. Det finnes noen som bare har lite støv på øynene og som kommer til å gå til grunne hvis de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå den.'

Dette sa Brahma Sahampati, prins, og han tilføyde disse versene:

‘I landet Magadha har det hittil vært
en uren lære, utpønset av de besudlede.
Lukk opp døren til det udødelige,
la oss høre den læren som den ubesudlede har erkjent.

Stig opp på denne lærens høye tårn
og se deg om, du vidtskuende vise,
som om du skulle stå på bergets høyeste topp
og se all verden bre seg ut under deg,

Du som er fri fra sorg, se hvordan alle
er nedtynget av sorger, overveldet av fødsel og alderdom.

Reis deg, du seierrike helt,
du gjeldfrie veileder, og gå ut i verden.
Gi undervisning i læren, Mester.
Noen kommer til å forstå den!'

Da jeg hørte Brahmas bønn til meg, skuet jeg ut over verden med våkent blikk fullt av medfølelse med alt som lever. Da så jeg at noen mennesker har mye støv på øynene, mens andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner og andre har dårlige evner. Noen har mye forstand og andre har lite. Noen har lett for å forstå og andre har tungt for det. Noen er redde for at det de gjør av gale ting skal føre dem til vonde kår i den neste verden, og andre er ikke redde for noe slikt.

Det er som en dam der det vokser mange slags vakre lotusblomster. Noen av lotusblomstene er født under vann og vokst opp under vann og rekker ikke opp til overflaten, men lever hele sitt liv under vann. Andre lotusblomster er født under vann og vokst opp under vann og rekker akkurat opp til overflaten av dammen. Atter andre blomster er født under vann og vokst opp under vann, men strekker seg opp over overflaten der de blomstrer og ryster av seg hver vanndråpe.

Slik er også menneskene forskjellige. Noen har mye støv på øynene, mens andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner og andre har dårlige evner. Noen har mye forstand og andre har lite. Noen har lett for å forstå og andre har tungt for det. Noen er redde for at det de gjør av gale ting skal føre dem til vonde kår i den neste verden, og andre er ikke redde for noe slikt.

Da svarte jeg Brahma Sahampati med disse versene:

‘Døren til det udødelige er nå åpnet.
De som hører dette, kan ha tillit til det.
Når jeg nølte med å forkynne den ypperste lære
Var det bare fordi jeg var redd det skulle være til bry.'

‘Nå har jeg inspirert Mesteren til å undervise,' tenkte Brahma Sahampati. Deretter tok han høflig avskjed og forsvant.

Da spurte jeg meg selv, prins:

‘Hvem skal jeg først gi undervisning i læren, hvem kan vel tenkes å oppfatte denne læren raskt?'

Så tenkte jeg at Alara Kalama var vis, klok og forstandig. Han hadde hatt lite støv på øynene i lang tid. Kanskje Alara Kalama skulle bli den første jeg forteller om denne læren? Han kommer til å forstå den raskt. Men da kom den noen ånder bort til meg og fortalte at Alara Kalama døde for syv dager siden. Da jeg forsto at Alara Kalama var død, tenkte jeg at han hadde lidd et stort tap, for hvis Alara Kalama hadde fått høre denne læren, ville han ha forstått den raskt.

Da spurte jeg meg selv, prins:

‘Hvem skal jeg da gi undervisning i læren, hvem kan vel tenkes å oppfatte denne læren raskt?'

Så tenkte jeg at Uddaka Ramaputta var vis, klok og forstandig. Han hadde hatt lite støv på øynene i lang tid. Kanskje Uddaka Ramaputta skulle bli den første jeg forteller om denne læren? Han kommer til å forstå den raskt. Men da kom den noen ånder bort til meg og fortalte at Uddaka Ramaputta var død kvelden i forveien. Da jeg forsto at Uddaka Ramaputta var død, tenkte jeg at han hadde lidd et stort tap, for hvis Uddaka Ramaputta hadde fått høre denne læren, ville han ha forstått den raskt.

Da spurte jeg meg selv, prins:

‘Hvem skal jeg da gi undervisning i læren, hvem kan vel tenkes å oppfatte denne læren raskt?'

Så tenkte jeg at de fem andre munkene som hadde praktisert askese sammen med meg, hadde hjulpet meg på mange måter. Kanskje de skal bli de første som får høre denne læren? Jeg visste ikke riktig hvor de holdt til akkurat da, men da jeg så ut over verden med mitt overmenneskelig skarpe klarsyn, så jeg at de fem munkene holdt til i hjorteparken Isipatana ved Baranasi. Da jeg deretter syntes jeg hadde vært lenge nok i Uruvela, ga jeg meg på vandring mot Baranasi.

Mens jeg vandret langs hovedveien fra stedet der jeg hadde nådd oppvåkning og i retning av Gaya, fikk den nakne asketen Upaka øye på meg. Da han så meg, sa han:

‘Ansiktet ditt stråler, min venn, og huden din er så ren og klar! Hvem har fått deg til å forlate hjemmet, hvilken lærer praktiserer du under, og hvem har gitt deg den læren du bekjenner deg til?'

Jeg svarte ham med disse versene:

‘Alt har jeg vunnet, alt har jeg sett,
men jeg klamrer meg ikke til noen lære.
Alt har jeg lagt bak meg, jeg er fri fra begjæret.
Hvem skal jeg vise til når jeg har innsett dette selv?

Jeg har ikke noen lærer,
jeg har ikke noen likemann.
I himmelen eller på jorden
er det ingen som meg.

For jeg er en som folk bør respektere.
En lærer som meg, det finnes ikke!
Alene har jeg vunnet oppvåkning,
jeg har funnet svalende nibbana.

Nå går jeg til Kasi-folkets by
for å sette lærens hjul i bevegelse.
I en verden trykket av blindhet
skal jeg tromme for det som ikke dør.'

‘Ut fra hva du her sier, har du visst beseiret uendeligheten, min venn!'

‘De som har nådd fram til seier
over alle sinnets forurensninger,
er seierherrer slik jeg er
Jeg har beseiret alt ondt,
derfor er jeg en seierherre, Upaka!'

‘Vel, min venn, vi får da håpe det,' svarte Upaka, ristet på hodet og gikk sin vei.

Jeg vandret videre, og etter en tid kom jeg fram til hjorteparken Isipatana ved Baranasi. Der gikk jeg bort til de fem munkene.

De fem munkene fikk øye på meg på avstand, og de sa til hverandre:

‘Der kommer denne asketen Gotama som lever i luksus. Han har gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus. Vi vil verken hilse på ham, reise oss for ham eller holde kappen eller bollen hans. Men vi kan gjøre klar en sitteplass for ham, så han kan sette seg hvis han har lyst til det.'

Men etter hvert som jeg nærmet meg dem, klarte de ikke å holde fast på det de selv hadde bestemt. Noen av dem gikk meg i møte og tok kappen og bollen min. Noen av dem gjorde klar en sitteplass for meg, og noen av dem satte fram vann så jeg kunne vaske føttene mine. Og de tiltalte meg med navnet mitt og med tittelen avuso (brukt mellom likeverdige, eller overfor en med lavere status).

Da sa jeg til dem:

‘Den som har kommet fram til sannheten skal dere ikke tiltale med navn eller som avuso, men som en ærverdig (araham), en som har kommet fram til sannheten (tathagata) og som en fullkomment selvoppvåknet (sammasambuddha). Hør her, munker, jeg har funnet det som ikke dør. Jeg skal forklare det for dere og undervise dere i læren, så hvis dere praktiserer slik jeg lærer dere, vil dere snart oppnå den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette vil dere selv kunne se og virkeliggjøre her og nå.'

De fem munkene innvendte:

‘Men du har ikke nådd fram til noen overmenneskelig tilstand, til noen innsikt og kunnskap som særpreger de edle, ved å følge den edle og vanskelige metoden som vi praktiserer, avuso Gotama. Hvordan kan du ha oppnådd den innsikt og kunnskap som særpreger de edle, når du har gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus?'

Jeg svarte:

‘Den som har kommet fram til sannheten, har ikke gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus. Den som har kommet fram til sannheten, er ærverdig og fullkomment selvoppvåknet. Hør her, munker, jeg har funnet det som ikke dør. Jeg skal forklare det for dere og undervise dere i læren, så hvis dere praktiserer slik jeg lærer dere, vil dere snart oppnå den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette vil dere selv kunne se og virkeliggjøre her og nå.'

De fem munkene innvendte på nytt:

‘Men du har ikke nådd fram til noen overmenneskelig tilstand, til noen innsikt og kunnskap som særpreger de edle, ved å følge den edle og vanskelige metoden som vi praktiserer, avuso Gotama. Hvordan kan du ha oppnådd den innsikt og kunnskap som særpreger de edle, når du har gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus?'

Jeg svarte som før:

‘Den som har kommet fram til sannheten, har ikke gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus. Den som har kommet fram til sannheten, er ærverdig og fullkomment selvoppvåknet. Hør her, munker, jeg har funnet det som ikke dør. Jeg skal forklare det for dere og undervise dere i læren, så hvis dere praktiserer slik jeg lærer dere, vil dere snart oppnå den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette vil dere selv kunne se og virkeliggjøre her og nå.'

Men de fem munkene innvendte nok en gang:

‘Men du har ikke nådd fram til noen overmenneskelig tilstand, til noen innsikt og kunnskap som særpreger de edle, ved å følge den edle og vanskelige metoden som vi praktiserer, avuso Gotama. Hvordan kan du ha oppnådd den innsikt og kunnskap som særpreger de edle, når du har gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus?'

Da sa jeg til dem:

‘Har dere hørt meg si noe slikt før, munker?'

‘Nei, det har vi ikke, Mester.'

‘Den som har kommet fram til sannheten, har ikke gitt opp treningen og falt tilbake til et liv i luksus. Den som har kommet fram til sannheten, er ærverdig og fullkomment selvoppvåknet. Hør her, munker, jeg har funnet det som ikke dør. Jeg skal forklare det for dere og undervise dere i læren, så hvis dere praktiserer slik jeg lærer dere, vil dere snart oppnå den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette vil dere selv kunne se og virkeliggjøre her og nå.'

Slik klarte jeg å overbevise de fem munkene.

Så underviste jeg to av dem, mens de tre andre gikk ut og fikk mat, og denne maten levde vi av, alle seks. Etterpå underviste jeg tre av dem, mens de to andre gikk ut og fikk mat, og denne maten levde vi av, alle seks. Slik underviste jeg de fem munkene og ga dem veiledning, prins, og ikke lenge etter oppnådde de den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette kunne de selv se og virkeliggjøre her og nå."

Da prins Bodhi hørte dette, sa han:

"Hvor lang tid tar det for en munk å oppnå den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at de selv kan se og virkeliggjøre det her og nå, Mester?"

"La meg få stille deg et motspørsmål, prins, så kan du svare som du synes best. Hvordan er det, prins, kan du styre en elefant?"

"Ja, Mester, jeg kan styre en elefant."

"Hvordan er det da, prins, hvis det kommer en mann og sier han vil lære å styre elefanter av deg? Men han mangler kanskje tillit, så da oppnår han ikke det han kunne ha gjort hvis han hadde stolt på deg. Han er kanskje syk, så da oppnår han ikke det han kunne ha gjort hvis han hadde vært frisk. Han er kanskje uærlig og upålitelig, så da oppnår han ikke det han kunne ha gjort hvis han hadde vært ærlig og pålitelig. Han er kanskje lat, så da oppnår han ikke det han kunne ha gjort hvis han hadde vært flittig. Han er kanskje dum, så da oppnår han ikke det han kunne ha gjort hvis han hadde vært intelligent. Hva mener du om dette, prins? Kan du lære en slik mann å styre elefanter?"

"Hvis en mann bare innehar én av disse egenskapene, så kan jeg ikke lære ham å styre elefanter, Mester – for ikke da å snakke om hvis han har alle fem av disse egenskapene!"

"Hvordan er det da, prins, hvis det kommer en annen mann og sier han vil lære å styre elefanter av deg? Han har tillit, så da oppnår han det han kan oppnå ut fra tillit. Han frisk, så da oppnår han det han kan oppnå ut fra god helse. Han er ærlig og pålitelig, så da oppnår han det han kan oppnå ut fra ærlighet og pålitelighet. Han er flittig, så da oppnår han det han kan oppnå ut fra flid. Han er intelligent, så da oppnår han det han kan oppnå ut fra intelligens. Hva mener du om dette, prins? Kan du lære en slik mann å styre elefanter?"

"Hvis en mann bare innehar én av disse egenskapene, så kan jeg lære ham å styre elefanter, Mester – for ikke da å snakke om hvis han har alle fem av disse egenskapene!"

"Dette er de fem egenskapene som bidrar til god trening, prins. Hvilke fem?

Det er når en munk har tillit til oppvåkningen til ham som er kommet fram til sannheten og stoler på at han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, og at han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Det er når han er frisk og har god helse og god fordøyelse, når han verken er for kald eller for varm, men har en middelsgod tilstand som er bra for treningen. Det er når han verken er uærlig eller upålitelig, men er åpen og redelig om seg selv både overfor læreren og overfor kloke medvandrere. Det er når han arbeider flittig med å kvitte seg med usunne sinnstilstander og fremme sunne sinnstilstander, og han trener hardt og ikke slapper av i arbeidet for å oppnå sunne sinnstilstander. Han er klok og intelligent slik at han betrakter tilblivelse og opphør med visdom, han har edel innsikt som utsletter lidelsen fullstendig. Dette er de fem egenskapene som bidrar til god trening, prins.

Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning av ham som har nådd fram til sannheten, tar det sju år før han oppnår den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv kan se og virkeliggjøre det her og nå.

Du kan se bort fra de sju årene, prins. Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning av ham som har nådd fram til sannheten, tar det seks ... fem ... fire ... tre ... to ... ett år før han oppnår den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv kan se og virkeliggjøre det her og nå.

Du kan se bort fra det ene året, prins. Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning av ham som har nådd fram til sannheten, tar det sju måneder før han oppnår den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv kan se og virkeliggjøre det her og nå.

Du kan se bort fra de sju månedene, prins. Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning av ham som har nådd fram til sannheten, tar det seks ... fem ... fire ... tre ... to måneder... en måned ... fjorten dager ... en uke før han oppnår den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv kan se og virkeliggjøre det her og nå.

Du kan se bort fra den ene uken, prins. Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning av ham som har nådd fram til sannheten, tar det seks ... fem ... fire ... tre ... to ... ett døgn før han oppnår den høyeste fullendelse av det opphøyde liv, det som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, slik at han selv kan se og virkeliggjøre det her og nå.

Du kan se bort fra det ene døgnet, prins. Når en mann som har disse fem egenskapene får undervisning om kvelden av ham som har nådd fram til sannheten, når han målet om morgenen. Og når han blir undervist om morgenen, når han målet om kvelden."

Da prins Bodhi hørte dette, utbrøt han:

"Å, for en buddha! Å, for en lære! Å, så godt denne læren er forklart! Tenk at når en mann blir undervist om kvelden, når han målet om morgenen, og når han blir undervist om morgenen, når han målet om kvelden!"

Da sa den unge brahmanen Sañjikaputta:

"Så herr Bodhi sier altså: ‘Å, for en buddha! Å, for en lære! Å, så godt denne læren er forklart!' Men han tar ikke tilflukt til Mester Gotama, til læren og munkefellesskapet!"

"Si ikke det, min gode Sañjikaputta, si ikke det! Min mor har nemlig fortalt meg at da hun var gravid med meg, var Mesteren i Ghositalunden i Kosambi. Mor gikk bort til ham, hilste på ham og satte seg ned og sa:

‘Den prinsen eller prinsessen som jeg har i magen, tar tilflukt til Mesteren, til hans lære og til munkefellesskapet, Mester. Vær så vennlig å regne ham eller henne som legtilhenger fra i dag og så lenge han eller hun lever.'

Og en gang da Mesteren var her i bhaggaenes land og bodde i hjorteparken i Bhesakalalunden i Susumaragira, tok barnepiken min meg på armen, gikk fram til Mesteren, hilste på ham og sa:

‘Dette er prins Bodhi, Mester. Han tar tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så vennlig å regne ham som legmannstilhenger fra i dag og så lenge han lever.'

Så nå tar jeg for tredje gang tilflukt til Mesteren, til hans lære og til munkefellesskapet. Vær så vennlig å regne meg som legtilhenger fra i dag og så lenge jeg lever, Mester."