Suttapitaka
Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema
1. Sagathavagga - Kapitlet med vers
8. Vangisasamyutta - Samtaler med Vangisa
1.8.1 Om å forlate hjemmet
Nikkhantasutta
Slik har jeg hørt det:
En gang da munken Vangisa var i Alavi, var han i klosteret Aggalavi sammen med sin lærer, munken Nigrodhakappa. På den tiden var han nylig blitt munk, så han måtte være i klosteret og passe på det.
Da kom det en flokk kvinner med vakre klær og smykker for å se på klosteret. Vangisa ble uroet over å se dem, for han ble plaget av begjær. Da tenkte han:
"Dette er ikke bra for meg! Det er slett ikke bra for meg at jeg blir så uroet og plaget av begjær når jeg ser disse kvinnene. Men jeg kan ikke sitte her og vente på at en annen skal fri meg fra denne uroen og dette begjæret. Jeg må prøve å gjøre det selv!"
Og dermed klarte Vangisa å fri seg fra uro og begjær. Deretter uttalte han disse versene:
"Og jeg som lot meg ordinere!
Jeg som forlot mitt hjem som munk!
Enda finnes vulgære tanker
i dypet av mitt sorte sinn.
Om fyrster med mektige buer,
veltrente mesterskyttere,
skulle omringe meg fullstendig
i hærer på mange tusen …
… og kvinner? – ikke engang kvinner
i mengder, eller verre ting
skulle fått meg til å skjelve!
I læren er jeg vel befestet!
For jeg har hørt av Buddha selv,
av ham som stråler som solen,
at dette er veien til lindring –
gleden er stor i mitt hjerte!
Du onde Død – om du angriper
meg, som lever i Buddhas lære,
får du igjen med samme mynt.
Snu deg bort! Ikke møt mitt blikk!"
1.8.2 Misnøye
Aratisutta
Slik har jeg hørt det:
En gang da munken Vangisa var i Alavi, var han i klosteret Aggalavi sammen med sin lærer, munken Nigrodhakappa. På den tiden var han nylig blitt munk. Nigrodhakappa pleide å gå på rommet sitt like etter at han hadde spist, og han kom ikke ut igjen før på kvelden eller neste dag.
Vangisa var plaget av misnøye og begjær på den tiden, og han tenkte:
"Dette er ikke bra for meg! Det er slett ikke bra for meg at jeg blir så plaget av misnøye og begjær. Men jeg kan ikke sitte her og vente på at en annen skal fri meg fra denne misnøyen og dette begjæret. Jeg må prøve å gjøre det selv!"
Og dermed klarte Vangisa å fri seg fra misnøye og begjær. Deretter uttalte han disse versene:
"Lyst og ulyst jaget jeg bort.
Hjemmelivet forsvant fra tanken.
Begjærets krattskog er hugget ned –
munkens sinn er en åpen lysning.
Alt i himmelen og på jorden,
alt som har krefter eller form,
endres og brytes ned av alder –
med slik viten vandrer den vise.
Folk er bundet til livet av lyst:
av alt de sanser og tenker på.
Han som er sterk og urokkelig
er fri, og kalles en vismann.
Vanlige folk tenker urett
og spekulerer forvirret:
fri fra all ondskap og alle sekter
blir man i sannhet en ekte munk.
Den vise som vandrer godt konsentrert,
ærlig og uten grådighet,
finner lindring på fredens vei
og avventer den siste time."
1.8.3 Hovmot
Pesalasutta
En gang da munken Vangisa var i Alavi, var han i klosteret Aggalavi sammen med sin lærer, munken Nigrodhakappa. På den tiden var han hovmodig og stolt av sin egen ordkunst og følte forakt for andre munker som var vennligsinnet mot ham. Da tenkte han:
"Dette er ikke bra for meg! Det er slett ikke bra for meg at jeg er så hovmodig og stolt av min egen ordkunst og føler forakt for andre munker som er vennligsinnet mot meg!"
Han angret på dette og uttalte disse versene:
"Fordriv ditt hovmot, Gotamas sønn –
vend deg bort fra stolthetens vei!
Den som forviller seg den veien
skal angre i lange tider!
Folk sviner seg til med sladder –
ved hovmot dras de mot helvete!
Og når de har nådd pinens kjerne,
jamrer de innbilske lenge.
Men den munken sørger ikke
som seiret og nådde sitt mål.
Ære og lykke nyter han
og kalles med rette: en som ser.
Vær derfor trygg og besluttsom,
vær flittig, energisk og ren
etter at begjær og sløvhet,
rastløshet, hat og uvisshet
er borte med hovmot og stolthet!
Med visdom skal målet oppnås."
1.8.4 Ananda
Anandasutta
En gang da Ananda oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sto han tidlig opp, kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til byen for å motta matgaver, og Vangisa var følgesvennen hans. Vangisa ble plaget av misnøye og begjær, og han sa til Ananda:
"Jeg gløder av sanselig begjær!
Sinnet mitt brenner opp! Å, gi meg
noe som lindrer, vær så snill!
Hjelp meg, du Gotamas ætling!"
Ananda svarte:
"Sinnet ditt brenner opp fordi
dine inntrykk er forvrengte –
unngå forestillingen du har
om "skjønnhet knyttet til begjær".
Se alle deler av kropp og sinn
som Annet og ikke som Selv –
se dem som noe vondt! Finn lindring,
ikke brenn deg igjen og igjen.
Meditér over det urene
med konsentrert og samlet sinn –
vær oppmerksom på kroppen din,
øv en holdning som dreper lysten,
og innse alle tings flyktighet.
Rykk opp hovmotet med roten!
Når du har innsett hva hovmot er,
skal du vandre med indre ro."
1.8.5 Gode ord
Subhasitasutta
En gang i Savatthi talte Mesteren til munkene og sa:
"Munker!"
"Ja vel, Mester," svarte munkene.
Mesteren sa:
"Gode ord bør ha fire egenskaper hvis de skal være gode og ikke dårlige, feilfrie og ikke bli kritisert av de vise. Hvilke fire egenskaper?
En munk snakker godt for seg og ikke dårlig, han snakker i samsvar med læren og ikke i strid med læren, han snakker vennlig og ikke uvennlig, og han taler sannhet og ikke løgn. Dette er de fire egenskapene gode ord bør ha hvis de skal være gode og ikke dårlige, feilfrie og ikke bli kritisert av de vise."
Slik talte Mesteren. Og han føyde til dette verset:
"De gode sier at gode ord må sies godt.
De bør handle om læren og ikke stride mot den.
De bør være vennlige og ikke uvennlige.
Og bør uttrykke sannhet og ikke løgn."
Da reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren.
Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:
"All vår tale bør være slik
at vi ikke piner oss selv
og heller ikke skader andre!
Dette er ekte veltalenhet.
Vi bør tale vennlig til andre
slik at vi bringer dem glede.
Den som taler uten ondskap
er behagelig å lytte til.
Sann tale er udødelig!
Denne loven gjelder evig.
Sannhet, mening og rettmessighet
er grunnen den gode står på.
Den Våknes ord er fredens tale,
tale som fører til lindring
og gjør ende på alt som gjør vondt.
Denne talen er den beste."
1.8.6 Sariputta
Sariputtasutta
En gang da Sariputta oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren, og ordene hans var klare, tydelige og gikk rett på sak. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Da tenkte Vangisa:
"Den ærverdige Sariputta underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer munkene med ord om læren, og ordene hans er klare, tydelige og går rett på sak. Munkene lytter til læren med interesse og full oppmerksomhet. Nå vil jeg rose og lovprise ham med noen vers!"
Da reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Sariputta og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Sariputta, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Sariputta.
Og Vangisa lovpriste Sariputta i hans nærvær med disse versene:
"Dyp er hans visdom og innsikt.
Kyndig er han i rett og galt.
Sariputta den kunnskapsrike
gir Buddhas lære til munkene.
Kort og fyndig – eller i detalj:
Mangfoldig er hans undervisning!
Hans språk er presist, og røsten
er uttrykksfull som svarttrostens sang.
Mens han taler, lytter munkene
til hans søte, velklingende røst:
glade blir de, og oppløftet –
oppmerksomt låner de ham øre."
1.8.7 Tal fritt, munker!
Pavaranasutta
En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i Migaras mors paviljong i Østparken. Sammen med ham var en stor flokk på fem hundre munker, og alle var arahanter. På helligdagen den femtende i måneden satt Mesteren ute i friluft sammen med alle munkene og inviterte dem til å komme åpent fram med eventuell kritikk:
"Kom igjen, munker, ordet er fritt. Har jeg gjort eller sagt noe dere vil kritisere meg for, så tal åpent!"
Sariputta reiste seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Du har ikke sagt eller gjort noe vi kan kritisere deg for, Mester. Du har ryddet en vei som ingen tidligere har ryddet, skapt en vei som ingen tidligere har skapt, og forklart oss en vei som ingen tidligere har forklart. Du kjenner veien, forstår veien og vet hvor den går. Vi andre følger etter deg på denne veien som du har vist oss. Men nå vil jeg også gi ordet fritt, Mester. Har jeg gjort eller sagt noe du vil kritisere meg for, så tal åpent!"
"Nei, du har ikke gjort eller sagt noe jeg kan kritisere deg for, Sariputta," svarte Mesteren.
"Du er vis og forstandig, Sariputta. Du har omfattende kunnskaper, du har smilende visdom og en rask, skarp og dyptpløyende intelligens. Du er som en keisers arveprins som regjerer slik han har lært av sin far. Slik gir du korrekt undervisning i den læren jeg har forklart deg."
"Men selv om du ikke har noe å kritisere meg for, så har du kanskje noe å kritisere de andre fem hundre munkene for, Mester?"
"Nei, de fem hundre munkene har heller ikke sagt eller gjort noe som jeg vil kritisere, Sariputta. Av disse fem hundre munkene er det seksti som har trefoldig kunnskap, seksti som har de seks innsikter, seksti som er frigjort på begge måter, og de resterende er frigjort gjennom kunnskap."
Da reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren.
Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:
"I dag, på fullmånedagen,
er fem hundre munker samlet
i renhet: de har brutt alle bånd,
høyt hevet over all forvirring.
Tilværelsens beger har de tømt,
seere er de – og vismenn.
Som en regjerende keiser
omgitt av sine ministere
vandrer rundt den havomkransede
jorden – sitt store imperium,
er den store seierherren,
han som fører karavanen,
omgitt av vise disipler
som har gått bort fra dødens vei.
Alle er sønner av Mesteren!
Her skramler ingen tomme tønner.
Jeg hilser deg, du solens ætling –
du som har splintret begjærets pil."
1.8.8 Mer enn tusen
Parosahassasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi sammen med en stor flokk munker, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren og om nibbana, og ordene hans var klare, tydelige og gikk rett på sak. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Da tenkte Vangisa:
"Mesteren underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer munkene med ord om læren og om nibbana, og ordene hans er klare, tydelige og går rett på sak. Munkene lytter til læren med interesse og full oppmerksomhet. Kanskje jeg skulle rose Mesteren med noen vers nå mens han er her?"
Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren.
Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:
"Mer enn tusen brødre omgir
ham som vandrer langs lykkens vei
mens han underviser i læren –
den lindrende som fjerner all frykt.
De lytter til de plettfrie ord
Den Fullkomment Våkne taler –
og Buddha står der strålende
foran brødrenes store skare.
Du kalles en mektig elefant –
Mester, av seerne er du best!
Liksom en tung og gråblå sky
bringer du oss lindrende regn.
Fra sitt skyggefulle middagsskjul
kom eleven ut for å skue
sin læremester. Du store helt!
Vangisa bøyer seg dypt for deg!"
"Hvordan er det, Vangisa," sa Mesteren, "har du tenkt ut disse versene på forhånd? Eller kommer du på dem her og nå?"
"Jeg kommer på dem her og nå," svarte Vangisa.
"Det er bra, Vangisa. Klarer du å finne på noen flere vers her du står?"
Vangisa svarte:
"Han overvant Maras forræderiske feller.
Han sprengte sinnets stengsler.
Se, han bryter alle bånd!
Gavmildt deler han sin visdom med andre.
Han viste oss mange forskjellige veier
til å krysse den brølende floden.
Udødeligheten er synlig for alle!
Og seerne står urokkelige.
Han bringer lys: så strålende klart
at vi ser hvordan alt kan overvinnes.
Da han hadde gjort det høyeste virkelig,
underviste han de første fem.
Og når læren er blitt så godt forklart –
hvordan kan de som forstår synke ned
i sløvhet? Tren derfor flittig, ærbødig
her i Mesterens forsamling."
1.8.9 Kondañña
Kondaññasutta
En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, kom Aññasi-Kondañña, som ikke hadde sett Mesteren på lang tid, bort og bøyde sitt hode for Mesterens føtter, kysset og klappet dem og sa:
"Jeg er Kondañña, Mester, jeg er Kondañña!"
Da Vangisa så dette, tenkte han:
"Kanskje jeg skulle rose Aññasi-Kondañña med noen vers her i Mesterens nærvær?"
Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren.
Og Vangisa lovpriste Kondañña i Mesterens nærvær med disse versene:
"Den ærverdige munk Kondañña,
den første Våkne etter Buddha,
dveler ofte i de ensomme,
lykkebringende boliger.
Alt en disippel kan oppnå
ved å følge lærerens råd
har han oppnådd; den kraftfulle
som alltid trener iherdig.
Med stor kraft, trefoldig kunnskap
og innsikt i andres tanker
bøyer Kondañña, Buddhas arving,
seg dypt for Mesterens føtter."
1.8.10 Moggallana
Moggallanasutta
En gang da Mesteren var i Rajagaha, oppholdt han seg på Svartberget oppe i skråningene av Vismannsåsene sammen med fem hundre munker som alle var arahanter. Moggallana den store gransket alle munkenes sinn og så at de alle kunne glede seg over frigjøringens frukter.
Da Vangisa så dette, tenkte han:
"Kanskje jeg skulle rose Moggallana med noen vers her i Mesterens nærvær?"
Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren. Og Vangisa lovpriste Moggallana i Mesterens nærvær med disse versene:
"På fjellets lyse skråninger,
omgitt av sine disipler,
sitter han som la det vonde
bak seg og overvant døden.
Den mektige Moggallana
utforsket med sitt skarpe sinn
disiplenes tanker: og han så
at de strålte i frihetens lys.
Slik omgir de ham – Gotama,
den vise med trefoldig kunnskap,
rik på gode egenskaper,
som snudde ryggen til lidelsen!"
1.8.11 Ved Gaggara
Gaggarasutta
En gang da Mesteren var i Campa, satt han ved bredden av Gaggaras lotusdam sammen med en forsamling på fem hundre munker, sju hundre mannlige og sju hundre kvinnelige legtilhengere samt mange tusen guddommer.
Vangisa så dette og tenkte:
"Kanskje jeg skulle rose Mesteren med noen vers nå mens han er her?"
Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:
"Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe."
"Så si det, Vangisa," sa Mesteren.
Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:
"Liksom månen stråler som solen
når de mørke skyer forsvinner,
slik overstråler du, min Mester,
alle mennesker med ditt ry."
1.8.12 Vangisa
Vangisasutta
Like etter at Vangisa var blitt en arahant, oppholdt han seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi og gledet seg over å ha funnet frihet. Da uttalte han disse versene:
"Beruset av diktning streifet vi
viden omkring, fra landsby til by:
da så vi den fullkomment Våkne
og vi fikk full tillit til ham.
Jeg hørte om personligheten
og dens faktorer, om sansene
og om verdens elementer.
Jeg lærte – og gikk ut som munk.
Til beste for alle mennesker
nådde de vise fram til oppvåkning!
For alle kvinner og alle menn
som praktiserer hans lære!
Dette er sagt slik som det er –
og slik som det er har jeg sett det!
Jeg har funnet den sanne mening –
Buddhas vei er gått til ende.
Jeg har sett hvor jeg kommer fra!
Mitt blikk er blitt rent og klart.
Trefoldig er min kunnskap, og jeg
kjenner andre menneskers sinn."