Suttapitaka
Khuddakanikaya - Mindre tekster
Udana - Høytidelige uttalelser
4. Meghiyavagga - Kapitlet med Meghiya
4. De to yakkhaene
Slik har jeg hørt det:
En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden holdt Sariputta og Moggallana den store til i Duegrotten. En månelys natt satt Sariputta ute og mediterte etter at han hadde fått raket hodet sitt.
To yakkhaer, som var gode venner, kom forbi. De kom fra nord og var på vei sørover i ett eller annet ærend. De fikk øye på Sariputta som satt der i månelyset og mediterte med nyraket hode.
"Jeg fikk lyst til å gi den munken et skikkelig slag i skallen," sa den ene yakkhaen til den andre.
"Nei, ikke gjør ham noe," svarte den andre. "Det er en mektig munk med sterke krefter."
Den første yakkhaen gjentok at han ville gi munken et skikkelig slag i skallen, og den andre yakkhaen gjentok advarselen. Det samme gjentok seg en gang til.
Den andre yakkhaen ville ikke høre på kameraten sin, så han ga Sariputta et skikkelig slag i skallen, et slag som kunne ha felt en elefant eller kløvd berget i to. Men i samme øyeblikk skrek yakkhaen:
"Jeg brenner! Jeg brenner!"
Og han styrtet rett ned i helvete.
Moggallana hadde overmenneskelige synsevner, så han så hva som skjedde. Han gikk bort til Sariputta og spurte:
"Hvordan står det til? Har du det bra? Du har vel ikke vondt noe sted?"
"Det står bra til. Jeg har det bra. Men jeg har litt vondt i hodet."
"Det er virkelig fantastisk hvor sterk du er, Sariputta. For et øyeblikk siden var det en yakkha som ga deg et slag i skallen, og det slaget var så kraftig at det kunne ha felt en elefant eller kløvd berget i to! Og likevel sier du at det står bra til, at du har det bra og bare har litt vondt i hodet!"
"Det er virkelig fantastisk at du har slike evner at du kunne se disse yakkhaene, Moggallana! Selv kan jeg ikke se det ynkeligste minispøkelse engang!"
Med sin rene og overmenneskelige hørsel hørte Mesteren hva de snakket om, og da han forsto hva som hadde hendt, utbrøt han med dyp følelse:
"Den som har et klippefast sinn
som ikke rokkes av noe,
som ikke beveges av begjær
eller rystes av hjertets skjelving –
hvordan skulle vonde ting skje
én med så utviklet styrke?"