Vinayapitaka
Culavagga
Hvilket språk skal Buddhas lære bevares på?
På den tiden var det to munker som het Yamela og Kekuta. De var brødre og kom fra en brahmanfamilie, og var begge flinke til å tale og ordlegge seg.
De gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Så sa de til Mesteren:
"Nå er det mange munker, og de kommer fra forskjellige familier, forskjellige slekter, forskjellige ætter og forskjellige klaner. De ødelegger Buddhas ord ved å gjengi dem på sine egne dialekter. Derfor ville det være bra om vi fikk oversette Buddhas ord til sanskrit, Mester."
Men Mesteren kritiserte dem og sa:
"Hvordan kan dere være så dumme å foreslå at Buddhas ord skal oversettes til sanskrit? Det vil ikke overbevise dem som ikke er overbevist, og det vil heller ikke styrke dem som allerede er overbevist. Et så dumt påfunn vil snarere skremme bort dem som ikke er overbevist og få dem som allerede er overbevist til å falle fra."
Etter at Mesteren på denne måten hadde kritisert de to munkene, snakket han om hvor uheldig det var å være vanskelig å gjøre til lags, å være kravstor, misfornøyd, ærgjerrig, selskapssyk og udisiplinert, og forklarte grundig hvorfor det var bedre å være nøysom, ha få ønsker, være fornøyd, tilfreds, iherdig, tilbaketrukken og flittig, og han ga munkene metodisk undervisning i læren.
"Og derfor sier jeg at dere skal lære Buddhas ord på deres eget språk*, munker."
*) Teksten sier bare at de skal lære Buddhas ord på "eget-språk", men sier ikke hvems eget språk Buddha mente. Mente han sitt eget språk? Kommentaren tolker det slik, og sier: "Det sømmer seg ikke å oversette Buddhas ord til sanskrit som om de skulle være vedatekster. De bør heller læres på hans eget språk, nemlig magadhi (pali)." Men konteksten i fortellingen tyder mer på at han mente munkenes eget språk, deres egne forskjellige språk og dialekter. Og slik blir denne fortellingen forstått av de fleste i dag.