Vinayapitaka

Mahavagga

Utenfor kontroll, eller ingen uforanderlig jeg-essens

Startside Vinaya Mahavagga


Det er ikke alle ord i tekstene som er like enkle å oversette. Et av disse vanskelige ordene er anatta. Vanlige oversettelsesvarianter av dette er ikke-selv, ikke-jeg, ingen uforanderlig jeg-essens. Ut fra hvordan ordet blir brukt i denne og andre tidlige tekster, foretrekker jeg å lese ordet som et uttrykk for at vi ikke har full kontroll over oss selv eller tilværelsen. Men siden ordet og tolkningen av det kan være grunnlag for kontroverser, har jeg her valgt å sette inn to forskjellige oversettelsesvarianter av denne viktige teksten.

Oversettelsesversjon A, Utenfor kontroll

En gang holdt Mesteren til i Hjorteparken ved Baranasi. Der henvendte han seg til de fem første munkene og sa:

"Kroppen er noe vi ikke har ikke full kontroll over, munker. Hvis vi hadde hatt full kontroll over kroppen, da ville den ikke ha blitt syk, og da kunne vi bare ha ønsket at kroppen skulle være slik eller slik, så ville den ha blitt det. Men ettersom vi ikke har full kontroll over kroppen, blir den rammet av sykdom, og den blir ikke slik vi ønsker.

Vi har heller ikke full kontroll over følelser, sansing, handlingsimpulser eller bevissthet, munker. Hvis vi hadde hatt full kontroll over disse, ville de ikke ha blitt rammet av sykdom, og de ville ha vært akkurat slik vi ønsker det. Men ettersom vi ikke har full kontroll over følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet, blir de rammet av sykdom, og de blir ikke slik vi ønsker.

Hva mener dere, munker, er kroppen varig eller uvarig?"

"Uvarig, Mester."

"Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?"

"Sorg, Mester."

"Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt', ‘dette er meg', ‘dette er mitt jeg'?"

"Nei, Mester?"

"Hva mener dere, munker, er følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet varige eller uvarige?"

"Uvarige, Mester."

"Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?"

"Sorg, Mester."

"Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg'?"

"Nei, Mester?"

"Derfor bør vi si om alle former, følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet - de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid - ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg'. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår."


Oversettelsesversjon B, Ingen uforanderlig jeg-essens

En gang holdt Mesteren til i Hjorteparken ved Baranasi. Der henvendte han seg til de fem første munkene og sa:

"Det finnes ikke noen uforanderlig jeg-essens i kroppen, munker. Hvis det hadde eksistert en uforanderlig jeg-essens i kroppen, da ville den ikke ha blitt syk, og da kunne vi bare ha ønsket at kroppen skulle være slik eller slik, så ville den ha blitt det. Men ettersom det ikke finnes noen uforanderlig jeg-essens i kroppen, blir den rammet av sykdom, og den blir ikke slik vi ønsker.

Det finnes heller ikke noen uforanderlig jeg-essens i følelser, sansing, handlingsimpulser eller bevissthet, munker. Hvis det hadde eksistert en uforanderlig jeg-essens i disse, ville de ikke ha blitt rammet av sykdom, og de ville ha vært akkurat slik vi ville ha dem.. Men ettersom det ikke finnes noen uforanderlig jeg-essens i følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet, blir de rammet av sykdom, og de blir ikke slik vi ønsker.

Hva mener dere, munker, er kroppen varig eller uvarig?"

"Uvarig, Mester."

"Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?"

"Sorg, Mester."

"Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt', ‘dette er meg', ‘dette er mitt jeg'?"

"Nei, Mester?"

"Hva mener dere, munker, er følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet varige eller uvarige?"

"Uvarige, Mester."

"Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?"

"Sorg, Mester."

"Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt jeg'?"

"Nei, Mester?"

"Derfor bør vi si om alle former, følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet - de være seg nære eller fjerne, gode eller dårlige, fine eller grove, indre eller ytre, så vel i nåtid, fortid og framtid - ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt jeg'. Da har vi visdom og ser disse tingene som de er.

Når den edles elev ser disse tingene som de er, slipper han taket i alle former, følelser, sansing, handlingsimpulser og bevissthet. Når han slipper taket i dem, blir lengselen borte, og når lengselen blir borte, blir han fri. Han vet at han er fri og han vet at nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår."