Suttapitaka
Khuddakanikaya - Mindre tekster
Dhammapada
11. Alderdommen, v. 146 - 156
146.
Hvorfor denne lystighet og latter
når det alltid brenner?
Innhyllet i mørke,
vil du ikke søke etter lyset?
147.
Se på denne utstafferte dokka,
skrøpelig, en haug med sår på to bein,
fylt av allslags intensjoner -
her er intet fast å bygge på.
148.
Nå er denne kroppen utslitt,
et sykdomsreir på sammenbruddets rand.
Snart så brister denne råtne haugen.
Sannelig, vårt liv tar slutt i døden!
149.
Ser du disse bleke hodeskaller
slik de ligger strødd omkring
som gresskar spredd av høstens vinder -
hva finnes det vel her å hige etter?
Se note til vers 350.
150.
En borg av knokler er bygd opp
og dekket til med kjøtt og blod,
og der bor alderdom og død
og overmot og hykleri.
15l.
Selv kongenes praktfulle vogner blir utslitt,
og likedan slites vårt legeme ned.
De Godes lære blir aldri foreldet,
for alle de beste forkynner den.
152.
Den som lite lærer
eldes som en stut.
Kjøttet hans det vokser,
men ikke hans forstand.
153.
Mange fødslers kretsløp gjennomgikk jeg,
søkte husets byggmester, men fant ham ei.
Smertefullt det er å fødes gang på gang!
154.
Byggmester! Nå har jeg sett deg!
Huset skal du ikke bygge om igjen.
Nå er alle bjelker brukket,
mønsåsen er ødelagt;
sinnet mitt har nådd det ubetingede,
alt begjær tilbakelagt!
Kommentaren forteller at disse to versene - 153 og 154 - var Gotamas første uttalelse etter at han hadde nådd oppvåkningen og blitt en buddha. Det var ved soloppgang under Bodhi-treet at han utbrøt disse to versene som et spontant uttrykk for den gjennomgripende innsikt han hadde oppnådd.
Han sammenligner sin eksistensform, kropp og sinn, med et hus som byggmesteren Begjær stadig bygger opp og holder ved like. Hat, begjær, treghet osv. i alle sine avskygninger utgjør bjelkene i reisverket, og som kronen på det hele ligger uvitenheten som mønsås.
Alle disse negative faktorene mister imidlertid sin makt over den som har sett inn i sinnets og tilværelsens fundamentale natur. For han har knust uvitenheten og oppnådd det ubetingede, nibbana, utslokningen av alt negativt.
155.
Den som har unnlatt å lutre seg selv,
og ikke har lagt seg opp gods i sin ungdom,
hentæres liksom tilårskomne hegrer
i myrdammer tomme for fisk.
156.
Den som har unnlatt å lutre seg selv
og ikke har lagt seg opp gods i sin ungdom,
ligger tilslutt der som bortskutte piler,
lengter forgjeves til hensvunne dager.