Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
27. Aggaññasutta - Samfunnsklassenes opprinnelse
Innledning
I denne teksten kritiserer Buddha brahmanenes pretensjoner, slik han også gjør i andre tekster, som f.eks. Ambatthasutta (tekst 3). I tillegg til å vise til at de blir født på vanlig måte, og derfor ikke kan være Brahmas sønner, slik de hevder, forteller han også en lengre legende om hvordan samfunnsklassene ble til.
Det hender at denne suttaen blir presentert som en buddhistisk skapelsesberetning. Og det skal medgis at den lett kan fortone seg slik. Men det gamle indiske verdensbildet tegnet et syklisk univers, uten begynnelse eller slutt. Denne legenden forsøker egentlig bare å skildre hvordan den nåværende verdenssyklusen og det nåværende samfunnssystemet ble til, ikke hvordan verden begynte. Det er derfor feil å se den som en skapelsesberetning.
Det interessante her er at legenden gir et bilde av hvordan de forskjellige samfunnsklassene alle er sprunget ut av folket, og at man kan finne mennesker i alle samfunnsklasser som lever et etisk liv – og likeså at man i alle samfunnsklasser også kan finne mennesker som lever et uetisk liv. Den ene samfunnsklassen er i seg selv derfor verken bedre eller dårligere enn de andre. Det er den enkeltes holdninger og gjerninger det kommer an på – ikke hvilken samfunnsklasse man tilhører.
Samfunnsklassenes opprinnelse
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Savatthi, bodde han i huset til Migaras mor i Østparken. På den tiden levde Vasettha og Bharadvaja sammen med munkene fordi de gjerne selv ville bli munker.
En kveld da Mesteren hadde reist seg opp fra meditasjonen, gikk han ut og vandret fram og tilbake ute i skyggen av huset.
Da Vasettha og Bharadvaja fikk se dette, sa Vasettha:
"Kom, så går vi bort til Mesteren, Bharadvaja. Kanskje vi kan få litt undervisning av Mesteren selv."
"Ja, la oss gjøre det," svarte Bharadvaja.
Dermed gikk de bort til Mesteren, hilste høflig på ham og slo følge med ham på vandringen fram og tilbake.
Mesteren vendte seg mot Vasettha og sa:
"Dere er jo født som brahmaner og kommer fra brahman-familier, Vasettha. Likevel har dere forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet. Får dere ikke høre noen kritikk og skjellsord fra andre brahmaner?"
"Jo, det skal være visst, Mester. Andre brahmaner kritiserer oss, kommer med nedsettende bemerkninger om oss og overøser oss med skjellsord."
"Og hvordan lyder denne kritikken, Vasettha? Hvilke nedsettende bemerkninger og hvilke skjellsord får dere høre fra andre brahmaner?"
"Brahmanene sier at brahmanene er den beste klassen og at andre klasser er foraktelige. De sier at brahmaner er den lyse klassen, de andre klassene er mørke. Brahmanene er rene, det er ikke de andre. Brahmanene er Brahmas ektefødte sønner. De er født av Brahmas munn, født av Brahma og skapt av Brahma, og de er Brahmas arvinger. Videre sier de til oss: ‘Dere har forlatt den beste klassen og sluttet dere til en foraktelig klasse av glattrakede asketjyplinger som er laverestående, mørke og stammer fra Brahmas føtter. Dette er ikke bra. Det sømmer seg ikke at dere har forlatt den beste klassen og sluttet dere til en foraktelig klasse av glattrakede asketjyplinger som er laverestående, mørke og stammer fra Brahmas føtter.' Slik blir vi kritisert av brahmanene, Mester, og slik overøser de oss med skjellsord."
"Når brahmanene kan si noe slikt, har de visst glemt alt som har hendt tidligere, Vasettha. Vi kan jo se at brahmanenes hustruer blir gravide, at de føder barn og ammer dem. Og likevel sier disse brahmanene, som er født på naturlig måte, at brahmanene er den beste klassen og at andre klasser er foraktelige. De sier at brahmaner er den lyse klassen, de andre klassene er mørke. Brahmanene er rene, det er ikke de andre, sier de. De hevder at brahmanene er Brahmas ektefødte sønner. Og de sier at de er født av Brahmas munn, født av Brahma og skapt av Brahma, og de er Brahmas arvinger. På den måten lyver de om Brahma, og dette høster de stor vanære av.
Det finnes fire samfunnsklasser, Vasettha. Det er adelen, brahmanene, borgerne og tjenerne. Det finnes adelsmenn som dreper, stjeler og begår seksuelle ugjerninger, som lyver, farer med sladder, fører krenkende tale, driver med tomprat, er grådige, voldelige og har skadelige teorier. Vi ser altså at noen adelsmenn gjør slikt som er usunt og som jeg har betegnet som usunt, som er klanderverdig og som jeg har betegnet som klanderverdig, som ikke bør gjøres og som jeg har sagt ikke bør gjøres, som ikke sømmer seg for de edle og som jeg har sagt ikke sømmer seg for de edle, som er mørke og har mørke frukter og som de vise kritiserer. Det samme kan sies om noen brahmaner, borgere og tjenere.
Det finnes også adelsmenn som avstår fra å drepe, avstår fra å stjele og avstår fra seksuelle ugjerninger, som verken lyver, farer med sladder, fører krenkende tale, eller driver med tomprat, og som er gavmilde, vennlige og har rett syn. Vi ser altså at noen adelsmenn gjør slikt som er sunt og som jeg har betegnet som sunt, som er rosverdig og som jeg har betegnet som rosverdig, som bør gjøres og som jeg har sagt bør gjøres, som sømmer seg for de edle og som jeg har sagt sømmer seg for de edle, som er lyse og har lyse frukter de vise lovpriser. Det samme kan sies om noen brahmaner, borgere og tjenere.
Når vi finner folk som oppfører seg både godt og dårlig innenfor de fire samfunnsklassene, og når de gjør slikt som de vise både kritiserer og lovpriser, vil en klok person ikke være enig i brahmanenes påstander om at brahmanene er den beste klassen og at andre klasser er foraktelige, at brahmaner er den lyse klassen og de andre klassene er mørke, at brahmanene er rene, det er ikke de andre, eller at brahmanene er Brahmas ektefødte sønner, født av Brahmas munn, født av Brahma og skapt av Brahma eller at de er Brahmas arvinger, Vasettha.
Og hvorfor ikke?
Hvis noen fra en av disse fire samfunnsklassene blir en munk og en ærverdig som har kvittet seg med negative tendenser i sinnet, har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse, da kan han med rette, og ikke med urette, kalles den høyeste av dem alle. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Nå skal du høre hvordan du kan vite at lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden, Vasettha.
Kong Pasenadi av Kosala vet at Gotama har gått ut fra Sakya-klanen, som er kongens naboer og vasaller. Sakyaene yter kong Pasenadi hjelp og støtte. De hilser ham med respekt, reiser seg for ham, legger håndflatene mot hverandre og løfter dem til hilsen og står til tjeneste for ham. Kong Pasenadi oppfører seg på samme måte overfor ham som har kommet fram til sannheten, fordi han tenker som så: ‘Er ikke Gotama av god ætt? Sammenlignet med ham er jeg av dårlig ætt. Gotama er sterk, jeg er svak. Gotama har et tiltalende utseende, det har ikke jeg. Og Gotama har stor innflytelse, det har ikke jeg.' Det er fordi kong Pasenadi av Kosala respekterer lov og rett, fordi han høyakter og verdsetter lov og rett at han hilser ham som har kommet fram til sannheten med respekt, reiser seg for ham, legger håndflatene mot hverandre og løfter dem til hilsen og står til tjeneste for ham. På denne måten kan du vite at lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden, Vasettha.
Dere som har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten, har forskjellige navn og kommer fra forskjellige ætter, familier og klaner, Vasettha. Hvis noen spør dere hvem dere er, kan dere svare at dere er munker og sakya-sønner. Den som har en sterk, fast, solid og grunnfestet tillit til ham som har kommet fram til sannheten, som ikke kan rokkes av noen filosof, brahman, gud eller Mara eller av noen annen i hele verden, kan med rette si: ‘Vi er Mesterens ektefødte sønner, født av hans munn, født av sannheten, skapt av sannheten og sannhetens arvinger.'
Hvorfor?
Fordi han som er kommet fram til sannheten kan kalles den legemliggjorte sannhet, den legemliggjorte Brahma, født av sannhet og født av Brahma.
Langt om lenge, Vasettha, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden trekker seg sammen. Og når dette skjer, befinner de fleste vesener seg i stråleverdenen. Der består de av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende i rommet, og slik holder de seg gjennom lange tider.
Langt om lenge, Vasettha, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden utvider seg igjen. Og når dette skjer, faller de fleste vesenene fra stråleverdenen og kommer hit. Også der består de av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende gjennom himmelrommet, og slik går det lang tid.
På den tiden var verden bare vann, Vasettha, og det lå et stummende mørke over verden. Det fantes verken sol, måne eller stjerner. Dag og natt fantes ikke, og heller ikke uker, måneder, år eller årstider. Mann og kvinne fantes ikke. Vesenene ble bare regnet som vesener.
Etter lang tid bredte det seg en velsmakende substans på vannet for disse vesenene. Den var som det laget av fløte som legger seg på toppen av melk som blir stående en stund. Den så fristende ut og luktet og smakte godt, og den lignet fløte eller smør, og var søt som den fineste honning.
Et av vesenene ble nysgjerrig.
‘Hva kan dette være?' tenkte han, tok litt på fingeren og smakte på den. Og den smakte så godt at han fikk lyst på mer. Da de andre fikk se det, tok de også denne velsmakende substansen på fingeren og smakte på den. De fikk lyst på mer, og alle grep store klumper med hendene og stappet i seg. Da sluttet disse vesenene å være selvlysende, og solen og månen kom til syne. Deretter kom stjernene til syne, natt og dag oppsto, uker, måneder, år og årstider oppsto. Slik utviklet denne verden seg igjen.
Nå levde disse vesenene lenge av den velsmakende substansen. Men da de hadde spist denne maten i lang tid, ble kroppene deres mer materielle, og noen av dem ble vakre, mens andre ikke ble så vakre. Og de som var vakre, foraktet de som ikke var så vakre, og sa:
‘Vi er vakrere enn dem! De er styggere enn oss!'
Men som en følge av denne stoltheten og forfengeligheten forsvant den velsmakende substansen, og de ble stående i flokk og klage og jamre over at den var blitt borte.
Etter at den velsmakende substansen var blitt borte, vokste det fram en slags sopp. Den så fristende ut og luktet og smakte godt, og den lignet fløte eller smør, og var søt som den fineste honning.
Nå levde disse vesenene lenge av denne soppen. Men da de hadde spist denne maten i lang tid, ble kroppene deres mer materielle, og det ble større forskjell på de vakre og de stygge. Og de som var vakre, foraktet de andre og sa:
‘Vi er vakrere enn dem! De er styggere enn oss!'
Men som en følge av denne stoltheten og forfengeligheten forsvant soppen, og de ble stående i flokk og klage og jamre over at den var blitt borte.
Da vokste det fram slyngplanter som lignet på bambusskudd. De så fristende ut og luktet og smakte godt, og de lignet fløte eller smør, og var søt som den fineste honning.
Nå levde disse vesenene lenge av disse slyngplantene. Men da de hadde spist denne maten i lang tid, ble kroppene deres enda mer materielle, og det ble enda større forskjell på de vakre og de stygge. Og de som var vakre, foraktet de som ikke var så vakre, og sa:
‘Vi er vakrere enn dem! De er styggere enn oss!'
Men som en følge av denne stoltheten og forfengeligheten forsvant slyngplantene, og de ble stående i flokk og klage og jamre over at de var blitt borte.
Deretter vokste det opp ris for dem på lysninger i skogen. Den var uten agner, ren, velluktende og appetittlig. Når de hadde hentet sine porsjoner om kvelden, var det grodd opp ny og moden ris om morgenen. Og når de hadde hentet sine porsjoner om morgenen, var det grodd opp ny og moden ris om kvelden, og åkeren sto like frodig. Dette ga dem mat i lang tid.
Men jo mer de spiste av risen, jo mer materielle ble kroppene deres, og det ble enda større forskjell på vakre og stygge. Nå ble det også forskjell på kvinne og mann. De kunne ikke rive øynene løs fra hverandre. Kvinnene ble grepet av begjær etter mennene, og mennene ble grepet av begjær etter kvinnene. Begjæret brant i kroppen på dem, og flere henga seg til samleie.
Da de andre fikk se dette, kastet de sand, aske og kumøkk på dem og ropte:
‘Fy for griseri! Slutt med det svineriet! Hvordan kan noen finne på å gjøre noe slikt med hverandre?'
Når folk i noen distrikter fortsatt kaster sand, aske og kumøkk etter bruden, følger de derfor en gammel tradisjon som de selv har glemt opphavet til.
Det som den gangen ble regnet som usømmelig, blir regnet som sømmelig nå til dags. Men de som lå med hverandre den gangen, slapp ikke inn i landsbyen igjen på flere måneder. Og fordi de som ville ligge med hverandre, så raskt ble beskyldt for umoral, bygde de hus for å skjule hva de holdt på med.
Så var det en som var doven og tenkte:
‘Hvorfor skal jeg slite med å gå og hente ris både morgen og kveld? Kanskje jeg skulle hente så mye at det holder både til frokost og kveldsmat, slik at jeg bare behøver å gå en gang om dagen?'
Som tenkt, så gjort. Og da en av de andre spurte om han ville være med og hente ris, fortalte han at han allerede hadde hentet til både frokost og kveldsmat. Den andre fulgte hans eksempel, men bar med seg ris for to dager. En annen fikk se det, og hentet ris for tre dager. Så hentet noen ris for fire, fem og opp til åtte dagers forbruk.
Men da de begynte å spise den risen de hadde samlet sammen, var de rene riskornene dekt av agner og agnepulver. Åkeren var blitt glissen og hadde store områder med bar stubbmark.
Da kom de sammen og jamret over det som var skjedd:
‘Nå har vi i sannhet stedt oss ille! Før besto vi av ren tanke, og glede var vår næring. I stråleskjær vandret vi selvlysende i rommet, og slik var det i lang tid. Men nå har vi falt fra stråleverdenen og kommet hit.'
Og de snakket om alt som var skjedd med dem.
‘Og da vi begynte å spise den risen vi hadde samlet sammen, var de rene riskornene dekt av agner og agnepulver. Åkeren var blitt glissen og hadde store områder med bar stubbmark. La oss dele rismarkene og trekke opp grenser!'
Og de delte rismarkene og trakk opp grenser. Men en av dem var grådig. Mens han passet på sin egen åkerlapp, stjal han en annens åker og spiste av risen der. De andre grep ham og sa:
‘Det var dårlig gjort av deg å ta en annens åker! Slikt må du ikke gjøre flere ganger!'
‘Nei, det skal jeg ikke gjøre,' svarte han.
Men han stjal igjen, flere ganger. Hver gang tok de ham og ga ham de samme formaningene. Og noen ble så sinte at de slo ham med nevene, med steiner og med stokker.
Slik oppsto tyveri, klander, løgn og straff.
Så kom disse vesenene sammen igjen og sa til hverandre:
‘Det er ille at det har oppstått tyveri, klander, løgn og straff. Kanskje vi skulle velge en av oss som skal få rett til å være sint for det man bør være sint for, til å klandre der det bør klandres, og til å forvise den som bør forvises. Til gjengjeld kan vi gi ham noe av risen vår.'
Så valgte de den kjekkeste, flotteste og sterkeste av flokken til dette. Han påtok seg vervet og de ga ham ris.
Fordi han var valgt av folket, fikk han først tittelen ‘folkevalgt'. Han fikk også tittelen ‘adelsmann', fordi han var en mann som beskyttet folks andeler av åkrene, og han ble kalt ‘fyrste', fordi han var den første og ypperste til å verge rettferdigheten. Slik oppsto adelen, ifølge de gamle fortellingene. Adelen kom fra folket og var av samme rot og av samme opphav som folket. Adelen ble innstiftet på lovlig vis. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Nå var det noen som tenkte:
‘Det er ille at det har oppstått tyveri, klander, løgn, straff og forvisning. La oss forsøke å la være å gjøre det som er galt.'
Dermed lot de være å gjøre noe galt. De ble kalt ‘brahmaner', fordi de brøt ondskapens makt. Det bygde seg løvhytter ute i skogen og satt der og mediterte. De laget ikke mat selv, men gikk omkring i landsbyen morgen og kveld for å få mat. Så gikk de ut og mediterte i hyttene sine igjen. Da folk så at de mediterte, kalte de dem for mediterende.
Andre orket ikke å meditere, men diktet bøker om visdom i stedet. Derfor kalte folk dem vedakyndige, fordi de hadde viten.
Alle disse brahmanene ble regnet som de laveste den gangen, men nå til dags regnes de som de ypperste. Slik oppsto brahmanklassen, ifølge de gamle fortellingene. Brahmanklassen kom fra folket og var av samme rot og av samme opphav som folket. Brahmanklassen ble innstiftet på lovlig vis. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Andre igjen giftet seg og slo inn på forskjellige yrker. De ble kalt ‘forskjellige', eller borgere. Slik oppsto borgerklassen, ifølge de gamle fortellingene. Borgerne kom fra folket og var av samme rot og av samme opphav som folket. Borgerklassen ble innstiftet på lovlig vis. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
De som var igjen, ble jegere og tjenestefolk. De ble kalt tjenere. Slik oppsto tjenerklassen, ifølge de gamle fortellingene. Tjenerne kom fra folket og var av samme rot og av samme opphav som folket. Tjenerklassen ble innstiftet på lovlig vis. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Så hendte det at en adelsmann var misfornøyd med det livet han levde. Han forlot hus og hjem og ble eneboer. Det samme gjorde en brahman, en borger og en tjener. Slik oppsto eneboerne fra de fire andre samfunnsklassene, ifølge de gamle fortellingene. Eneboerne kom fra folket og var av samme rot og av samme opphav som folket. Eneboerne som samfunnsklasse ble innstiftet på lovlig vis. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Hvis en adelsmann oppfører seg dårlig både med kropp, tale og tanker og har skadelige teorier, fører alt dette til at han opplever smerte, fornedrelse, vonde kår og helvete etter døden, etter at kroppen er gått i oppløsning. Det samme vil skje med en brahman, en borger eller en tjener som oppfører seg dårlig både med kropp, tale og tanker og har skadelige teorier.
Hvis en adelsmann oppfører seg godt både med kropp, tale og tanker og har rett syn, vil han oppleve lykke og komme til himmelen etter døden, etter at kroppen er gått i oppløsning. Det samme vil skje med en brahman, en borger eller en tjener som oppfører seg godt både med kropp, tale og tanker og har rett syn.
Hvis en adelsmann oppfører seg både godt og dårlig med kropp, tale og tanker og har et blandet syn, vil han oppleve både lykke og lidelse etter døden, etter at kroppen er gått i oppløsning. Det samme vil skje med en brahman, en borger eller en tjener som oppfører seg både godt og dårlig med kropp, tale og tanker og har et blandet syn.
Hvis en adelsmann har kontroll over kroppen, tankene og sinnet og utvikler de sju forutsetningene for oppvåkning, vil han oppleve fullkomment nibbana her og nå. Det samme vil skje med en brahman, en borger eller en tjener som har kontroll over kroppen, tankene og sinnet og utvikler de sju forutsetningene for oppvåkning.
Hvis noen fra en av disse fire samfunnsklassene blir en munk og en ærverdig som har kvittet seg med negative tendenser i sinnet, har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse, da kan han med rette, og ikke med urette, kalles den høyeste av dem alle. For lov og rett er det beste for folk, både her og i den neste verden.
Den evigunge Brahma har uttalt dette verset, Vasettha:
Blant dem som legger vekt på aner og byrd
har adelen den fremste rang.
Men den fremste blant guder og mennesker
er den som har fullkommen kunnskap og atferd.
Dette verset er godt sunget og ikke dårlig sunget av den evigunge Brahma. Det er godt sagt og ikke dårlig sagt, meningsfylt og ikke meningsløst, og jeg slutter meg til det. Jeg sier også dette, Vasettha:
Blant dem som legger vekt på aner og byrd
har adelen den fremste rang.
Men den fremste blant guder og mennesker
er den som har fullkommen kunnskap og atferd."
Slik talte Mesteren. Glade til sinns tok Vasettha og Bharadvaja imot Mesterens ord.