Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
32. Atanatiyasutta - Atanata-vers til beskyttelse
Innledning
I alle religioner kan vi finne bønner, ritualer eller resitasjonsformularer som skal gi vern mot skremmende og farlige aspekter av naturen – det være seg sykdommer, slanger, spøkelser, farlige ånder eller annet som folk opplever som skremmende. Disse dekker et dypt psykologisk behov hos mennesket, og buddhismen har også slike ritualer.
I buddhistisk tradisjon blir slike tekster kalt paritta (beskyttelsesresitasjoner) og det finnes flere slike i teksttradisjonen. Paritta-resitasjon går ofte ut på å utstråle vennlighet mot de farlige kreftene, slik at disse blir formildet og gjort ufarlige. Som vern mot slanger skal man f.eks. utstråle vennlighet og velvilje overfor slangene, i håp om at dyrene da vil la være å bite og heller velge en annen vei.
Et annet element i paritta er å påkalle beskyttere som er sterkere enn de farlige kreftene, og denne teksten hører inn under en slik kategori. I disse versene hylles først de seks mytiske buddhaene som skal ha vært forgjengere for den historiske buddha. Dette i seg selv kan gi en antydning om at teksten er forholdsvis sen. Deretter påkalles herskerne over de fire himmelretninger. De skal gi vern mot farlige ånder, yakkhaer. Hvis man først tror på ånder og spøkelser, og skal sitte ute og meditere alene i skogen, er det sikkert en psykologisk hjelp og styrke i å kunne påkalle beskyttende ånder som er sterkere enn de skremmende åndene. En interessant detalj her er at noen vediske guder, Ind(r)a, Soma, Varuna og Pajapati, her også omtales som yakkhaer.
Ifølge teksttradisjonen stammer noen paritta-tekster fra Buddha selv. I denne teksten ser vi imidlertid at det ikke er Buddha som er opphavsmannen. Buddha overtar og aksepterer en ekstern tradisjon som tilhører gammel folkereligiøsitet. Dette viser buddhismens tolerante og synkretistiske holdning overfor forskjellige former for folketro.
Versene begynner med en hyllest av de seks mytiske buddhaene som skal ha vært Gotamas forgjengere, samt den historiske Buddha, her under navnet Angirasa. Deretter fortsetter versene med en interessant beskrivelse av beboerne av de fire himmelretningene. I øst og vest bor det forskjellige mytiske åndevesener. I syd finnes petaer, et ord som betyr "forfedreånder" eller "spøkelser", og disse karakteriseres med lite smigrende ord, preget av fordommer og mytiske forestillinger. Men beskrivelsen av folket i nord ser ut til å være basert på reelle kunnskaper om nomadefolk på de sentralasiatiske steppene. "De sår ikke korn og pløyer ingen åker," men rir omkring i landet og kjører omkring i landet med vogner. Dette gir faktisk en god beskrivelse av nomadefolkenes livsstil. Om disse kunnskapene er overlevert via reisende, eller om de er overleverte minner fra mange hundre år tilbake, fra før de indoeuropeisk-talende folkene vandret inn i India, er vanskelig å si med sikkerhet.
Atanata-vers til beskyttelse
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Rajagaha, holdt han til på Gribbetoppen. Da satte de fire store kongene opp en skjerm, et vern og en beskyttelse mot de fire himmelretningene av en stor hær av yakkhaer, gandhabbaer, kumbhandaer og nagaer, og da natten var omme, kom de til Gribbetoppen og lyste opp hele fjellet med sin strålende skjønnhet. De gikk fram til Mesteren, hilste ærbødig på ham og satte seg ned hos ham. Noen av yakkhaene ham ærbødig og satte seg ned, andre hilste høflig på ham før de satte seg, og noen hilste ham med løftede, sluttede hender og satte seg deretter ned. Andre presenterte seg før de satte seg, og atter andre satte seg uten å si noe.
Da kong Vessavana hadde satt seg, sa han til Mesteren:
"Noen framstående yakkhaer er dine tilhengere, Mester, men andre er ikke det. Noen yakkhaer med middels og lavere rang er også dine tilhengere, Mester, men de fleste av dem er ikke det. Hvorfor er det slik? Jo, det er fordi du underviser i en lære om ikke å drepe noe levende vesen, ikke stjele, ikke begå seksuelle overtredelser, ikke lyve og ikke beruse seg. De fleste yakkhaene liker ikke å avstå fra slike handlinger, Mester.
Nå hender det at noen av dine elever liker å ferdes og holde til på avsondrede, stille og fredelige steder i skog, der svale vinder blåser og der det ikke er andre mennesker i nærheten, for der er det bra å meditere. Men der finnes det også framstående yakkhaer som ikke er dine tilhengere, Mester. La meg få lære deg Atanata-versene, Mester, for disse kan blidgjøre yakkhaene slik at munker, nonner, legmenn og legkvinner blir beskyttet og kan oppholde seg der uten å bli plaget."
Mesteren samtykket i taushet.
Da kong Vessavana så at Mesteren samtykket i forslaget hans, uttalte han disse Atanata-versene som gir beskyttelse:
"Priset være Vipassi, den berømte og seende!
Priset være Sikhi, som hadde medfølelse med alle vesener!
Priset være Vessabhu, som var badet i ren askese!
Priset være Kakusandha, som knuste Maras hær!
Priset være Konagama, den mektige brahman!
Priset være Kassapa, som ble befridd på alle måter!
Priset være Angirasa, den berømte sakya-sønn,
som underviste i en lære som fordriver alt vondt!
Selv om de nå har funnet nibbana i denne verden,
så de tingene som de virkelig er.
Disse personene var vennlige og uten ondskap,
og de hadde en indre storhet og visdom.
I vår tid priser man Gotama
som gjør så mye godt for guder og mennesker.
Han har lytefri innsikt og atferd
og han har en indre storhet og visdom.
Når solens store gylne sirkel
stiger opp over horisonten,
fordriver den nattens mørke slør
og stråler klart over jorden.
Når solen har stått opp,
sier vi dagen er her.
Der ser vi også havet,
der bølgene leker på dypet,
og vet at dette er havet.
Den himmelretningen der solen først viser seg,
den har vi gitt navnet ‘øst'.
Den voktes av en berømt konge,
herre over gandhabbaene,
som heter Dhatarattha.
Han hedres av gandhabbaene
og gleder seg over deres sang og dans.
Jeg har hørt han har mange sønner,
alle med samme navn.
De er mektige, nittien i tallet,
og alle kalles de Inda.
De har sett Buddha, solens sønn,
og priser vismannen på langt hold:
‘Priset være du beste av mennesker!
Vi priser deg, du fremste av mennesker!
Du ser på oss med velvilje,
vi er ikke mennesker, men vi priser deg!
Ofte har vi hørt det, og derfor sier vi:
‘Lovpris seierherren Gotama!
Vi lovpriser seierherren Gotama,
han som har lytefri innsikt og atferd!
Vi priser den oppvåknede Gotama!'‘
Petaer skjeller og smeller
og baktaler andre bak deres rygg.
De er drapsmenn og mordere,
tyver og svindlere alle som en.
De strøkene der petaer bor,
kaller man ‘syd'.
Den himmelretningen beskyttes
av en berømt konge,
Kumbhandanaenes hersker.
Han heter Virulho, og han gleder seg
over kumbhandaenes sang og dans
Jeg har hørt han har mange sønner,
alle med samme navn.
De er mektige, nittien i tallet,
og alle kalles de Inda.
De har også sett Buddha, solens sønn,
og priser vismannen på langt hold:
‘Priset være du beste av mennesker!
Vi priser deg, du fremste av mennesker!
Du ser på oss med velvilje,
vi er ikke mennesker, men vi priser deg!
Ofte har vi hørt det, og derfor sier vi:
‘Lovpris seierherren Gotama!
Vi lovpriser seierherren Gotama,
han som har lytefri innsikt og atferd!
Vi priser den oppvåknede Gotama!'‘
Når solens store gylne sirkel
synker ned under horisonten,
da tar dagen slutt.
Når solen har gått ned,
sier vi at natten er kommet.
Der ser vi også havet,
der bølgene leker på dypet,
og vet at dette er havet.
Den himmelretningen
har vi gitt navnet ‘vest'.
Den voktes av en berømt konge,
herre over nagaene,
som heter Virupakkha.
Han hedres av nagaene
og gleder seg over deres sang og dans.
Jeg har hørt han har mange sønner,
alle med samme navn.
De er mektige, nittien i tallet,
og alle kalles de Inda.
De har sett Buddha, solens sønn,
og priser vismannen på langt hold:
‘Priset være du beste av mennesker!
Vi priser deg, du fremste av mennesker!
Du ser på oss med velvilje,
vi er ikke mennesker, men vi priser deg!
Ofte har vi hørt det, og derfor sier vi:
‘Lovpris seierherren Gotama!
Vi lovpriser seierherren Gotama,
han som har lytefri innsikt og atferd!
Vi priser den oppvåknede Gotama!'‘
I det fagre nordlige Kuru,
ved det stolte fjellet Neru,
fødes det mennesker
som verken er selvopptatte eller grådige.
De sår ikke korn
og pløyer ingen åker.
Menneskene der spiser ris
som vokser vilt av seg selv.
Risen er ren og velduftende, og har
verken agner eller agnepulver.
De steker den i varme steinovner
og deretter nyter de sitt måltid.
De sadler sine okser
og rir omkring i landet.
De sadler sitt kveg
og rir omkring i landet.
De lager vogner for kvinner
og kjører omkring i landet.
De lager vogner for menn
og kjører omkring i landet
De lager vogner for ungjenter
og kjører omkring i landet.
De lager vogner for unggutter
og kjører omkring i landet.
De stiger opp i vognene sine
og kjører omkring i landet
i tjeneste for sin fyrste.
De rir på hester og elefanter
og bruker også himmelske vogner.
Den berømte storkongen deres
bæres omkring i en bærestol.
De har også velbygde byer
som tårner seg opp mot himmelen:
Atanata, Kusinata, Parakusinata,
Natapuriya og Parakusitanata.
I nord ligger Kapivanta og Janogha,
og andre byer som Navanavatiya
og Ambara-Ambaravati.
Hovedstaden er Alakamanda.
Kongen deres, Kuvera,
bor i Visana.
Derfor kalles han
Vessavana.
Budbringerne hans heter
Tatola, Tattala, Tatotala,
Ojasi, Tejasi, Tatojasi,
fyrst Sura, Arittho og Nemi.
Der finnes en innsjø
som heter Dharani.
Når regntiden kommer,
samler skyene seg der,
og regnet fosser ned.
Der står det også en møtesal
som kalles Bhagalavati,
og der pleier yakkhaene
å samles til møte.
Der vokser trær som bærer frukt hele året,
og det myldrer av mange slags fugler der:
påfugler, hegrer og gjøk –
deres kallerop gir gjenlyd i skogen.
Jiva-fuglen roper ‘leve'.
Andre fugler roper ‘opp med humøret!'
Fasaner og andre fugler
pryder skoger og tjern.
Der høres papegøyer og risfugler,
og langbente vadefugler.
Hele tiden ligger lotusdammen
Kuvera der i sin skjønnhet.
Derfor har vi gitt navnet ‘nord'
til denne fagre himmelretningen
Den voktes av en berømt konge,
herre over yakkhaene,
som heter Kuvera.
Han hedres av yakkhaene
og gleder seg over deres sang og dans.
Jeg har hørt han har mange sønner,
alle med samme navn.
De er mektige, nittien i tallet,
og alle kalles de Inda.
De har sett Buddha, solens sønn,
og priser vismannen på langt hold:
‘Priset være du beste av mennesker!
Vi priser deg, du fremste av mennesker!
Du ser på oss med velvilje,
vi er ikke mennesker, men vi priser deg!
Ofte har vi hørt det, og derfor sier vi:
‘Lovpris seierherren Gotama!
Vi lovpriser seierherren Gotama,
han som har lytefri innsikt og atferd!
Vi priser den oppvåknede Gotama!'
‘Dette er Atanata-versene, min herre, som verner og beskytter munker, nonner, legmenn og legkvinner slik at de kan leve trygt uten å bli plaget.
Hvis en eldre eller yngre yakkha, gandhabba, kumbhanda eller naga av hankjønn eller hunkjønn, av høyere eller lavere rang, skulle ha ondt i sinne og nærme seg en vandrende, stående, sittende eller liggende munk, nonne, legmann eller legkvinne som har lært disse Atanata-versene grundig og kan dem utenat, vil dette vesenet ikke vinne respekt eller aktelse i noen by eller landsby. Et slikt vesen vil heller ikke få bolig eller opphold i min hovedstad Alakamanda, og det vil heller ikke få adgang til noen av yakkhaenes forsamlinger. Et slikt vesen vil heller ikke få tillatelse til å gifte seg. De andre vesenene, som ikke er mennesker, vil dessuten bli rasende og overøse ham med skjellsord. De vil gripe hodet hans som om det skulle være en tom bolle, og knuse det i sju biter.
Men det finnes slike vesener som er rå, brutale og hensynsløse, min herre. De bryr seg verken om de fire store kongene eller om deres betjenter eller tjenere. De kalles opprørere mot de store kongene. De er akkurat som røvere i kongen av Magadhas land, røvere som verken bryr seg om kongen av Magadha eller om hans betjenter eller tjenere. De kalles opprørere mot kongen av Magadha, og slike rå, brutale og hensynsløse vesener finnes det også blant slike som ikke er mennesker. Hvis en vandrende, stående, sittende eller liggende munk, nonne, legmann eller legkvinne blir antastet av en slik eldre eller yngre yakkha, gandhabba, kumbhanda eller naga av hankjønn eller hunkjønn, av høyere eller lavere rang, skal han eller hun rope og påkalle de store yakkhaer, deres generaler og kommandanter og si:
‘Denne yakkhaen tar meg! Denne yakkhaen angriper meg! Denne yakkhaen plager meg! Denne yakkhaen gjør meg vondt! Denne yakkhaen skader meg! Denne yakkhaen vil ikke slippe meg løs!'
Og hvem er de store yakkhaene, deres generaler og kommandanter som skal påkalles?
Inda, Soma og Varuna,
Bharadvaja og Pajapati,
Candana og Kamasettha,
Kinnughandu og Nighandu,
Panada og Opamañña,
Devasuta og Matali,
Cittasena og Gandhabba,
Nala, Raja og Janesabha,
Satagira, Hevavata,
Punnaka, Karatiya, Gula,
Sivaka og Mucalinda,
Vessamitta og Yugandhara,
Gopala og Suppagedha,
Hiri, Netti og Mandiya,
Pañcalacanda, Alavaka,
Pajjunna, Sumana, Sumukha,
Dadhimukha, Mani, Manicara, Digha,
og Serissaka sammen med disse.
Dette er de store yakkhaene, deres generaler og kommandanter som dere skal påkalle og rope:
‘Denne yakkhaen tar meg! Denne yakkhaen angriper meg! Denne yakkhaen plager meg! Denne yakkhaen gjør meg vondt! Denne yakkhaen skader meg! Denne yakkhaen vil ikke slippe meg løs!'
Dette er altså Atanata-versene, min herre, som verner og beskytter munker, nonner, legmenn og legkvinner slik at de kan leve trygt uten å bli plaget.
Men nå må vi gå, min herre. Vi har mange plikter og mye å gjøre."
"Gjør som dere selv synes best, store konge."
Så reiste de fire store kongene seg opp, bøyde seg dypt for Mesteren, gikk rundt ham med høyre side vendt mot ham, og forsvant. Noen av de andre yakkhaene gjorde det samme. Andre snakket litt høflig med Mesteren før de forsvant. Andre igjen hilste ham med løftede, sluttede hender før de forsvant. Andre presenterte seg før de forsvant, og atter andre bare forsvant uten å si noe.
Da natten var omme, fortalte Mesteren munkene hva som hadde skjedd, og la til:
"Lær dere disse Atanata-versene, munker. Sørg for at dere kan dem utenat, for disse versene vil være til nytte, vern og beskyttelse for munker, nonner, legmenn og legkvinner slik at de kan leve trygt uten å bli plaget."
Slik talte Mesteren. Glade til sinns frydet munkene seg over Mesterens ord.