Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
22. Alagaddupamasutta - Lignelsen om slangen
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindikas park, Jetalunden.
På den tiden hadde munken Arittha, som tidligere hadde vært gribbetemmer, fått følgende skadelige oppfatning:
"Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem."
Flere munker hørte dette, og de gikk og spurte ham om han virkelig hadde sagt det. Han svarte:
"Ja, det stemmer. Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet dem."
De andre munkene ville gjerne hjelpe Arittha å bli kvitt denne skadelige oppfatningen. De diskuterte den med ham, spurte grundig ham ut og gikk i rette med ham. Og de sa til ham:
"Ikke si noe slikt, min venn, ikke feilsiter Mesteren. Det er ikke bra å feilsitere Mesteren, for han ville aldri ha sagt noe slikt. Mesteren har forklart hindringene i mange læresamtaler, Arittha, og han har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Mesteren har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Mesteren har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer."
Men til tross for at munkene diskuterte med Arittha, spurte ham grundig ut og gikk i rette med ham, tviholdt han trassig på sin skadelige oppfatning og hevdet hardnakket:
"Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem."
Siden disse munkene ikke klarte å få Arittha til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, gikk de bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så fortalte de ham om den samtalen de hadde hatt med Arittha, og sa til slutt:
"Siden vi ikke klarte å få Arittha til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, forteller vi det til deg, Mester."
Da henvendte Mesteren seg til en av munkene og sa:
"Gå til Arittha, han som har vært gribbetemmer, og si til ham at Læreren ber ham komme."
"Ja vel, Mester," svarte munken.
Så gikk han til Arittha og sa:
"Læreren ber deg komme, Arittha."
"Ja vel, min venn," svarte Arittha.
Så gikk han til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Da han hadde satt seg, sa Mesteren:
"Er det sant, Arittha, at du har fått følgende skadelige oppfatning:
‘Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem'?"
"Ja. Slik jeg forstår din lære, Mester, er det som du kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem."
"Men hvem har sagt at dette er min lære, du uvettige menneske? Har jeg kanskje ikke forklart hindringene i mange læresamtaler, du uvettige menneske, og har jeg ikke forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem? Har jeg ikke forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer? Jeg har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Og likevel feilsiterer du meg, uvettige menneske, fordi du har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for deg. Det kommer til å bli til skade og ulykke for deg i lang tid, du uvettige menneske!"
Så vendte Mesteren seg mot munkene:
"Hva synes dere, munker? Har denne munken Arittha fattet så mye som et lite glimt av denne læren og disiplinen?"
"Hvordan kan vel det være mulig, Mester? Nei, Mester."
Mens dette ble sagt, satt munken Arittha taus og skamfull med hengende skuldre og hode, og furtet uten å si et ord.
Da Mesteren så hvordan Arittha satt, sa han:
"Du kommer til å bli kjent for denne skadelige oppfatningen du har lagt deg til, Arittha, for nå skal jeg stille munkene noen spørsmål i den anledning."
Så henvendte Mesteren seg til munkene og sa:
"Har også dere samme forståelse av min lære som denne munken Arittha, som har misforstått læren og som feilsiterer meg, slik at det er til stor skade og ulykke for ham?"
"Nei, slett ikke, Mester! Du har jo forklart hindringene i mange læresamtaler, Mester, og du har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Du har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Du har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer."
"Bra! Dere har forstått meg riktig, munker. For jeg har forklart hindringene i mange læresamtaler, Mester, og jeg har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Jeg har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Jeg har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Og likevel feilsiterer munken Arittha meg, fordi han har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for ham. Det kommer til å bli til skade og ulykke for ham i lang tid. For det er umulig å bli innblandet i sansenytelser uten å oppleve sansenytelsene i seg selv, uten å være seg sansenytelsene bevisst og uten å tenke på sansenytelser.
Sett at noen uvettige personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. Men de utforsker ikke innholdet av denne læren med visdom, og siden de ikke utforsker den med visdom, fatter de heller ikke den egentlige meningen med den. De studerer den bare for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og når ikke fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de misforstår læren, blir det til langvarig skade og ulykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har det rette grepet på læren, munker.
Det er som om en mann skulle prøve å fange en slange. Han får øye på en stor slange. Han griper den i kroppen eller i halen, men slangen vrir seg rundt og biter ham i hånden, armen eller et annet sted på kroppen, slik at han får store smerter og kanskje dør. Og hvorfor? Fordi han ikke har det rette grepet på slangen.
På samme måte finnes det uvettige personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. Men de utforsker ikke innholdet av denne læren med visdom, og siden de ikke utforsker den med visdom, fatter de heller ikke den egentlige meningen med den. De studerer den bare for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og når ikke fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de misforstår læren, blir det til langvarig skade og ulykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har det rette grepet på læren, munker.
Men så finnes det andre personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. De utforsker innholdet av denne læren med visdom, og siden de utforsker den med visdom, fatter de den egentlige meningen med den. De studerer den ikke for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og de når fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de forstår læren, blir det til langvarig glede og lykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de har det rette grepet på læren, munker.
Det er som om en mann skulle prøve å fange en slange. Han får øye på en stor slange. Han presser den mot bakken med en kløftet grein og griper den like bak hodet. Da får den ikke vridd seg rundt og kan ikke bite ham i hånden, armen eller et annet sted på kroppen, slik at han får store smerter og kanskje dør. Og hvorfor? Fordi han har det rette grepet på slangen.
På samme måte finnes det andre personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. De utforsker innholdet av denne læren med visdom, og siden de utforsker den med visdom, fatter de den egentlige meningen med den. De studerer den ikke for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og de når fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de forstår læren, blir det til langvarig glede og lykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de har det rette grepet på læren, munker.
Når dere derfor forstår meningen med det jeg sier, munker, så bevar den i minnet slik som dere har forstått den. Når dere ikke forstår det jeg sier, kan dere spørre meg om det, eller dere kan spørre erfarne munker.
Jeg vil sammenlikne læren med en flåte, munker – et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Hør godt etter, så skal jeg forklare dette."
"Ja vel, Mester," svarte munkene.
Mesteren sa:
"Tenk dere en mann som er ute på reise, munker. Han kommer til ei stor og brei elv, og ser at det er farlig å være der på elvebredden. På den andre bredden, derimot, er det trygt og fredelig. Men det finnes ingen båt som kan frakte ham over, og det fører heller ikke noen bru over fra den ene bredden til den andre. Han tar et overblikk over situasjonen, og tenker som så: ‘Enn om jeg samlet sammen noen kvister, greiner og blader, og surret det sammen med siv og laget en flåte? Så kunne jeg legge meg på flåten og kave meg over med hender og føtter til jeg var trygt i land på den andre sida!' Som tenkt, så gjort. Han surrer sammen en flåte og kaver seg over til tryggheten. Men hva ville dere si, munker, hvis han videre skulle tenke som så: ‘Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg i sikkerhet over elva! Nå vil jeg løfte den opp og bære den med meg på hodet eller skuldrene hvor jeg enn går!' Ville det være en fornuftig måte å behandle flåten på?"
"Nei, Mester."
"Så hva burde han gjøre med flåten? Jo, munker, hvis han tenkte som så: ‘Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg i sikkerhet over elva! Nå kan den bli liggende her på stranda, eller den kan drive med strømmen, – jeg går videre!' Da hadde han gjort det eneste fornuftige med flåten.
Slik vil jeg sammenlikne læren med en flåte, munker – et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Og når dere forstår hvordan læren likner en flåte, bør dere slippe taket i alle positive læresetninger, for ikke da å snakke om de negative!
Det finnes seks grunnlag for synspunkter, munker. Hvilke seks? Et vanlig menneske, en person som ikke har fått opplæring, som ikke har møtt en edel person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de edles lære, som ikke har møtt en opphøyd person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de opphøydes lære, betrakter form som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'. Han betrakter følelser som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'. Han betrakter identifikasjoner som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.' Han betrakter reaksjoner som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.' Og han betrakter det han ser, hører, sanser, skjelner, oppnår og tenker på som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'. Dette er et grunnlag for synspunkter. Og når det gjelder teorien om at ‘verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet,' så betrakter han også dette som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.'
Men en som har fått opplæring, en som er elev av de edle, som har møtt edle personer, som har god kjennskap til de opphøyde personers lære, som er vel bevandret i de opphøyde personers lære, betrakter form som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Han betrakter følelser som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Han betrakter identifikasjoner som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Han betrakter reaksjoner som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Og han betrakter det han ser, hører, sanser, skjelner, oppnår og tenker på som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Dette er også et grunnlag for synspunkter. Og når det gjelder teorien om at ‘verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet,' så betrakter han også dette som ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.' Når han betrakter det slik, bekymrer han seg ikke over det som ikke eksisterer."
En munk spurte:
"Kan det oppstå bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, Mester?"
Mesteren svarte:
"Det kan det. Sett at noen tenker: ‘Det der var noe jeg hadde. Men nå har jeg det ikke lenger. Tenk om jeg kunne få det! Men kanskje får jeg det aldri!' Dermed blir han trist og nedslått, og han jamrer, slår seg for brystet og blir forvirret. Slik kan det oppstå bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, munk."
"Kan man være fri for bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, Mester?"
Mesteren svarte:
"Det kan man. Sett at noen ikke tenker: ‘Det der var noe jeg hadde. Men nå har jeg det ikke lenger. Tenk om jeg kunne få det! Men kanskje får jeg det aldri!' Dermed blir han verken trist eller nedslått, og han verken jamrer, slår seg for brystet eller blir forvirret. Slik kan være fri for bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, munk."
"Kan det oppstå bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, Mester?"
Mesteren svarte:
"Det kan det. Sett at noen tenker: ‘Verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.' Hvis han da får han høre en som er kommet fram til sannheten eller en av hans elever, som knuser alle illusjoner og alle tendenser i retning av spekulative synspunkter, og som legger fram en lære som er rettet inn mot å bringe impulsene til ro, til å løse opp involveringene, slokke begjæret, dempe lidenskapene – en lære som fører til avslutning og til nibbana, så tenker denne mannen: ‘Jeg kommer til å bli utslettet, jeg kommer til å bli tilintetgjort, jeg kommer ikke til å eksistere lenger!' Dermed blir han trist og nedslått, og han jamrer, slår seg for brystet og blir forvirret. Slik kan det oppstå bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, munk."
"Kan man være fri for bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, Mester?"
Mesteren svarte:
"Det kan man. Sett at noen ikke tenker: ‘Verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.' Hvis han da får han høre en som er kommet fram til sannheten eller en av hans elever, som knuser alle illusjoner og alle tendenser i retning av spekulative synspunkter, og som legger fram en lære som er rettet inn mot å bringe impulsene til ro, til å løse opp involveringene, slokke begjæret, dempe lidenskapene – en lære som fører til avslutning og til nibbana, så tenker ikke denne mannen: ‘Jeg kommer til å bli utslettet, jeg kommer til å bli tilintetgjort, jeg kommer ikke til å eksistere lenger!' Derfor blir han verken trist eller nedslått, og han verken jamrer, slår seg for brystet eller blir forvirret. Slik kan man våre fri for bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, munk.
Tenk om det kunne finnes noe som var evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet. Ser dere noe slikt som er evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet, munker?"
"Nei, Mester."
"Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noe som er evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.
Tenk om det var mulig å holde seg til en sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Kan dere se noen sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot, munker?"
"Nei, Mester."
"Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noen sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot.
Tenk om det var mulig å holde seg til en teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Kan dere se noen teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot, munker?"
"Nei, Mester."
"Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noen teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot.
"Hvis det hadde eksistert et selv, munker, ville man da kunne si at ‘dette tilhører mitt selv'?"
"Ja, Mester."
"Hvis det hadde vært noe som tilhører mitt selv, ville man da kunne si at ‘dette er mitt selv'?"
"Ja, Mester."
"Men siden det lar seg ikke gjøre å påvise at ‘mitt selv' og ‘det som tilhører mitt selv' virkelig eksisterer, munker, er det ikke da den rene og skjære toskeskap å holde fast på teorien om at ‘verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet?'"
"Hvordan kan det vel være annet enn den rene og skjære toskeskap, Mester?"
"Hva mener dere om dette, munker: Er former varige eller uvarige?"
"Uvarige, Mester."
"Det som er uvarig, medfører det lidelse eller lykke?"
"Lidelse, Mester."
"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'?"
"Nei, Mester."
"Hva mener dere om dette, munker: Er følelser varige eller uvarige?"
"Uvarige, Mester."
"Det som er uvarig, medfører det lidelse eller lykke?"
"Lidelse, Mester."
"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'?"
"Nei, Mester."
"Hva mener dere om dette, munker: Er identifikasjoner varige eller uvarige?"
"Uvarige, Mester."
"Det som er uvarig, medfører det lidelse eller lykke?"
"Lidelse, Mester."
"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'?"
"Nei, Mester."
"Hva mener dere om dette, munker: Er reaksjoner varige eller uvarige?"
"Uvarige, Mester."
"Det som er uvarig, medfører det lidelse eller lykke?"
"Lidelse, Mester."
"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'?"
"Nei, Mester."
"Hva mener dere om dette, munker: Er bevissthetstilstander varige eller uvarige?"
"Uvarige, Mester."
"Det som er uvarig, medfører det lidelse eller lykke?"
"Lidelse, Mester."
"Men er det da fornuftig å betrakte det som er uvarig og forgjengelig, og som bringer lidelse, som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv'?"
"Nei, Mester."
"Derfor bør alle former betraktes slik: ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv', uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Da ser man dem som de er, med fullkommen visdom.
Alle følelser bør betraktes slik: ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv', uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Da ser man dem som de er, med fullkommen visdom.
Alle identifikasjoner bør betraktes slik: ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv', uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Da ser man dem som de er, med fullkommen visdom.
Alle reaksjoner bør betraktes slik: ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv', uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Da ser man dem som de er, med fullkommen visdom.
Alle bevissthetstilstander bør betraktes slik: ‘dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv', uansett om de tilhører fortid, nåtid eller framtid, om de er indre eller ytre, grove eller fine, gode eller dårlige, nære eller fjerne. Da ser man dem som de er, med fullkommen visdom.
Når en velinformert elev av de edle ser dette, slipper han taket i former, følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthetsformer. Når han har sluppet taket i dem, er han ikke lenger opptatt av dem. Når han ikke lenger er opptatt av dem, blir han fri. Og når han blir fri, vet han at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Dette er en munk som kalles en som har fjernet sperren, en som har fylt igjen vollgraven, en som har dratt opp stubben, en som har trukket vekk slåen, en edel person som har lagt fra seg fanen og byrden og som er fri fra alle hindringer.
Hva vil det si at munken er en som har fjernet sperren, munker? Det er når han har lagt bak seg all uvitenhet og skåret den over ved roten som et palmetre slik at den ikke kan vokse fram igjen. Da er han en som har fjernet sperren.
Hva vil det si at munken er en som har fylt igjen vollgraven? Det er når han har lagt bak seg alle tanker på ny tilblivelse og skåret dem over ved roten som et palmetre slik at de ikke kan vokse fram igjen. Da er han en som har fylt igjen vollgraven.
Hva vil det si at munken er en som har dratt opp stubben? Det er når han har lagt bak seg alt begjær og skåret det over ved roten som et palmetre slik at det ikke kan vokse fram igjen. Da er han en som har dratt opp stubben.
Hva vil det si at munken er en som har trukket vekk slåen? Det er når han har lagt bak seg de fem bindingene som binder ham til denne bredden og skåret dem over ved roten som et palmetre slik at de ikke kan vokse fram igjen. Da er han en som har trukket vekk slåen.
Hva vil det si at munken er en edel person som har lagt fra seg fanen og byrden og som er fri fra alle hindringer? Det er når han har lagt bak seg stoltheten over ‘jeg er' og skåret den over ved roten som et palmetre slik at den ikke kan vokse fram igjen. Da er han en edel person som har lagt fra seg fanen og byrden og som er fri fra alle hindringer.
Når en munk har et slikt frigjort sinn, kunne gjerne alle gudene i følge med Indra, Brahma eller Pajapati prøve å finne ut hva bevisstheten til ham som har nådd fram til sannheten, er basert på. Men de ville ikke finne det. Og hvorfor? Jeg sier det er fordi han som har nådd fram til sannhet er umulig å etterspore her og nå.
Selv om jeg sier dette og forklarer det slik, så er det noen prester og filosofer som feilaktig, løgnaktig, usant og grunnløst anklager meg for å være nihilist og sier at jeg hevder at eksisterende vesener går til grunne, blir tilintetgjort og utslettes. Men det er ikke sant, det er ikke det jeg sier. Derfor er det feil når noen prester og filosofer som feilaktig, løgnaktig, usant og grunnløst anklager meg for å være nihilist og sier at jeg hevder at eksisterende vesener går til grunne, blir tilintetgjort og utslettes.
Både før og nå handler min undervisning kun om lidelse og om hvordan man gjør slutt på lidelsen, munker. Hvis noen andre av den grunn skjeller ut den som er kommet fram til sannhet, om de skulle snakke nedsettende om ham, krenke ham, plage ham og angripe ham, så tar ikke den som er kommet fram til sannhet seg nær av det, og han blir verken trist eller mismodig av det. Hvis noen andre av den grunn roser den som er kommet fram til sannhet, om de skulle respektere ham, hedre ham og ære ham, så blir ikke den som er kommet fram til sannhet glad eller lykkelig for det, og han blir ikke oppstemt av den grunn. Hvis andre derfor roser den som er kommet fram til sannhet, om de skulle respektere ham, hedre ham og ære ham, tenker han: ‘Dette er handlinger de utfører overfor meg på grunn av det jeg tidligere har forstått fullt ut.'
Derfor skal heller ikke dere ta dere nær av det om andre skulle skjelle dere ut, snakke nedsettende om dere, krenke dere, plage dere eller angripe dere, og dere skal ikke bli triste eller mismodige av det. Dere skal heller ikke bli glade eller lykkelige om andre roser dere, repekterer dere, hedrer dere og ærer dere, og dere skal ikke bli oppstemte av den grunn. Hvis andre roser dere, respekterer dere, hedrer dere og ærer dere, skal dere tenke: ‘Dette er handlinger de utfører overfor oss på grunn av det vi tidligere har forstått fullt ut.'
Derfor skal dere legge fra dere alt som ikke tilhører dere, munker. Hvis dere klarer å legge det fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Og hva er det som ikke tilhører dere? Former tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Følelser tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Identifikasjoner tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Reaksjoner tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Bevissthetstilstander tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere.
Hva mener dere om dette, munker? Hvis en mann skulle samle sammen det han finner av kvister, greiner og gras her i Jetalunden og brenne dem opp eller gjøre noe annet med dem, ville dere da tenke: ‘Den mannen samler oss sammen. Han brenner oss opp eller gjør noe annet med oss?'"
"Nei, Mester, for det er jo ikke oss selv og heller ikke noe som tilhører oss selv."
"Nettopp, munker. Derfor skal dere legge fra dere alt som ikke tilhører dere, munker. Hvis dere klarer å legge det fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Og hva er det som ikke tilhører dere? Former tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Følelser tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Identifikasjoner tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Reaksjoner tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere. Bevissthetstilstander tilhører ikke dere, munker, så legg dem fra dere. Hvis dere klarer å legge dem fra dere, vil det være til langvarig nytte og glede for dere.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, vil det være umulig å etterspore de munkene som er blitt ærverdige, som har kvittet seg med negative tendenser i sinnet, har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og nådd frihet gjennom fullkommen forståelse.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, vil alle de munkene som har lagt bak seg de fem bindingene som binder dem til denne bredden, oppstå spontant og nå det endelige nibbana der, og derifra vil de ikke vende tilbake til verden.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, vil alle de munkene som har svekket tre bindinger, som har svekket lidenskap, hat og vrangforestillinger, vende tilbake bare én gang. De vender tilbake til denne verden bare én gang før de gjør slutt på lidelsen.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, vil alle de munkene som har lagt tre bindinger bak seg, bli slike som går ut i strømmen. De er sikret mot tilbakefall og på sikker vei mot oppvåkning.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, er alle de munkene som praktiserer læren i tillit, på sikker vei mot oppvåkning.
Nå har jeg lagt fram læren tydelig, munker. Jeg har forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen. Siden jeg har lagt fram læren, forklart den, utredet den, åpnet den og fjernet innpakningen, vil alle de som har tilstrekkelig med tillit og kjærlighet til meg, komme til himmelen."
Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.