Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
86. Angulimalasutta - Fortellingen om morderen Angulimala
Slik har jeg hørt det:
En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var det en røver i kong Pasenadi av Kosalas rike, som het Angulimala. Han var grusom og mordlysten, hadde blod på hendene og hadde ingen medfølelse med levende vesener. Han drepte og skremte bort folk slik at både landsbyer, byer og hele distrikter ble avfolket. Han skar lillefingeren av dem han drepte og trædde dem på en snor han bar om halsen. Derfor ble han kalt "Fingerhalsbånd", Angulimala.
En morgen kledde Mesteren på seg, tok kappe og bolle og vandret inn til byen for å motta matgaver. Etter at han hadde gått matrunden i Savatthi, spiste han og pakket sammen sakene sine. Så ga han seg på vandring langs hovedveien i retning av der hvor Angulimala holdt til.
Flere gjetere, bønder og reisende fikk se at Mesteren var på vei mot røveren Angulimalas område, og de prøvde å advare ham:
"Ikke gå den veien, munk. Der borte finnes det en røver som heter Angulimala. Han er grusom og mordlysten, har blod på hendene og har ingen medfølelse med levende vesener. Han har drept og skremt bort folk slik at både landsbyer, byer og hele distrikter ble avfolket. Han skjærer lillefingeren av dem han dreper og trær dem på en snor han har om halsen. Folk har samlet seg og gått i grupper på ti, tyve og tredve mann, men Angulimala har tatt dem, alle sammen."
Mesteren svarte ikke, men gikk bare videre. De prøvde igjen og igjen å advare ham, men han gikk videre uten et ord til svar.
Allerede på avstand fikk Angulimala øye på Mesteren som kom gående, og han tenkte:
"Det var da merkelig! Tidligere har folk kommet i grupper på ti, tyve og tredve mann, men jeg tok dem, likevel. Og nå kommer sannelig denne munken vandrende mutters alene. Han ser ut som om han ikke enser farer. Men nå går jeg bort og slår ham i hjel!"
Dermed grep Angulimala sverd og skjold, spente på seg bue og piler og fulgte etter Mesteren. Men Mesteren skapte en illusjon slik at Angulimala syntes at det var umulig for ham å nå igjen Mesteren, enda Mesteren gikk i vanlig gangfart og Angulimala løp etter ham alt han kunne.
"Dette var da rart," tenkte Angulimala. "Før har jeg klart å løpe så jeg har tatt igjen både elefanter, hester, vogner og hjorter i fullt sprang, men enda denne munken bare går der i vanlig gangfart, klarer jeg ikke å ta ham igjen, enda jeg løper alt jeg bare kan!"
Han stanset, og ropte:
"Stopp da, munk! Stopp!"
"Jeg har stoppet, Angulimala. Det er du som må stoppe."
"Disse buddhistmunkene pleier å snakke sant. De pleier å holde seg til sannheten," tenkte Angulimala. "Likevel sier denne munken at han har stoppet, enda han går, og han sier jeg skal stoppe, enda jeg har stoppet. Dette må jeg spørre ham nærmere ut om."
Og røveren Angulimala henvendte seg til Mesteren med dette verset:
"Munk! Du sier, selv om du går:
‘Jeg har stoppet!' Så sier du
at jeg som har stoppet, ennå går!
Nå spør jeg deg hva du mener:
Hvordan kan du si du har stoppet?
Og hvordan kan du si at jeg går?"
Mesteren svarte:
"Angulimala! Jeg står stille
fordi jeg aldri løfter hånden
mot noe levende vesen.
Men du stopper ikke – du raser mot andre,
verre enn et utemmet dyr.
Derfor står jeg. Du står ikke!"
Angulimala sa:
"Å, sannelig har lang tid gått
siden han som jeg setter så høyt,
den edle, har vært her i skogen!
Nå som jeg har hørt dette verset
vil jeg gi avkall på ondskapen.
– Du har gitt meg den gode læren!"
Slik talte røveren – og slengte
sverdet sitt ned i en dyp kløft.
Han falt ned foran Buddhas føtter
og ba om å bli ordinert.
Og Buddha, som har medlidenhet
og er lærer for alle slags folk,
sa: "Så kom da! Bli munk!" Og slik
gikk røveren ut som hjemløs.
Deretter la Mesteren i vei i retning av Savatthi, og Angulimala, som nå var blitt novise, fulgte med ham. Da de kom fram, slo Mesteren seg til utenfor byen i Anathapindikas park Jetalunden.
En dag samlet det seg en stor folkemengde utenfor porten til palasset til kong Pasenadi av Kosala, og de ropte med høy røst:
"I riket ditt finnes det en røver som heter Angulimala, herre konge. Han er grusom og mordlysten, har blod på hendene og har ingen medfølelse med levende vesener. Han dreper og skremmer bort folk slik at både landsbyer, byer og hele distrikter blir avfolket. Han skjærer lillefingeren av dem han dreper og trær dem på en snor han bærer om halsen. Jag ham bort, herre konge!"
Tidlig en morgen dro kong Pasenadi ut av byen med fem hundre hester og tok veien forbi Jetalunden. Da han var kommet så langt som det var framkommelig med vogn, steg han ned fra vognen og gikk til fots bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Da kongen hadde satt seg, sa Mesteren:
"Hva er det som foregår, store konge? Er du i strid med kong Seniya Bimbisara av Magadha? Eller skal du kjempe mot licchaviene i Vesali eller andre fiendtlige fyrster?"
"Nei, Mester. Jeg er ikke i strid verken med kongen av Magadha, licchaviene eller andre fyrster. Det finnes en røver i riket mitt, Mester, som heter Angulimala. Han er grusom og mordlysten, har blod på hendene og har ingen medfølelse med levende vesener. Han dreper og skremmer bort folk slik at både landsbyer, byer og hele distrikter blir avfolket. Han skjærer lillefingeren av dem han dreper og trær dem på en snor han bærer om halsen. Det er han jeg skal jage bort, Mester."
"Men hvis du nå fikk se Angulimala, og så at han hadde raket av seg hår og skjegg, iført seg gul kappe, gått ut fra hjemmet og blitt en hjemløs, og at han avsto fra drap, tyveri og urett tale, at han spiste bare ett måltid om dagen, at han var blitt en munk med god moral og edel karakter, hva ville du da gjøre med ham, store konge?"
"Da ville jeg hilse høflig på ham, reise meg for ham og tilby ham å sitte, og jeg ville tilby ham kappe, mat, bolig og medisiner, og jeg ville sørge for at han får den beskyttelsen som han har krav på etter loven. Men hvordan skal vel det kunne skje, Mester, at en slik illgjerningsmann skal kunne opptre med god moral?"
Akkurat da satt Angulimala like i nærheten av Mesteren. Mesteren strakte ut sin høyre arm og sa:
"Her er Angulimala, store konge."
Kong Pasenadi skvatt til. Han ble stiv av skrekk og håret reiste seg på hodet hans. Da Mesteren så hvor skremt kongen ble, sa han:
"Ikke være redd, store konge. Du har ikke noe å være redd for her."
Da forsvant kongens frykt, og han roet seg igjen. Så vendte kongen seg mot Angulimala og spurte:
"Er du virkelig Angulimala?"
"Ja, store konge."
"Hvilken ætt kom din far og din mor fra?"
"Min far het Gagga og min mor het Mantani, store konge."
"Da kan du fryde deg, du sønn av Gagga og Mantani. Jeg skal sørge for at du får det du trenger av kapper, mat, bolig og medisiner."
På den tiden var Angulimala skogsmunk. Han levde av den maten folk ga ham, og han eide bare tre kapper som han selv sydde av filler han fant. Derfor svarte han:
"Takk for det, store konge. Men jeg har det jeg trenger av kapper."
Så gikk kongen bort til Mesteren igjen, hilste høflig og satte seg ned hos ham. Så sa han:
"Det er vidunderlig, Mester, det er virkelig storartet å se hvordan du temmer de hemningsløse, beroliger de rastløse og gir fullkommen lindring til dem som trenger det. Vi klarte ikke å temme ham med våpenmakt, men Mesteren har temmet ham uten å bruke verken våpen eller makt.
Men nå må jeg gå, Mester. Jeg har det travelt, for jeg har mye å gjøre."
"Gjør som det passer deg, store konge."
Dermed reiste kong Pasenadi seg, tok høflig farvel med Mesteren og gikk.
Tidlig neste morgen kledde Angulimala på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Mens han gikk omkring i byen, fikk han øye på en kvinne som slet i harde fødselsveer. Dette fikk ham til å tenke at levende vesener i sannhet er urene.
Etter at han var kommet tilbake fra matrunden og hadde spist, gikk han bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte han hva han hadde opplevd i byen, og hvilke tanker han hadde gjort seg i den forbindelse.
"Da kan du gå tilbake til den kvinnen, Angulimala, og si dette til henne: ‘Siden jeg ble født, søster, vet jeg ikke om at jeg med vitende og vilje har tatt livet av noe levende vesen. Ved denne sannhet skal det gå deg vel, og det skal gå ditt ufødte barn vel.'"
"Men da ville jeg jo komme med en bevisst løgn, Mester. Jeg har jo med vitende og vilje tatt livet av mange levende vesener!"
"Da kan du gå tilbake til den kvinnen, Angulimala, og si dette til henne: ‘Siden jeg ble født til et edelt liv, søster, vet jeg ikke om at jeg med vitende og vilje har tatt livet av noe levende vesen. Ved denne sannhet skal det gå deg vel, og det skal gå ditt ufødte barn vel.'"
"Ja vel, Mester," svarte Angulimala.
Så gikk han tilbake til denne kvinnen og sa:
"Siden jeg ble født til et edelt liv, søster, vet jeg ikke om at jeg med vitende og vilje har tatt livet av noe levende vesen. Ved denne sannhet skal det gå deg vel, og det skal gå ditt ufødte barn vel."
Og det gikk bra med både kvinnen og barnet.
Deretter trakk Angulimala seg tilbake og satte iherdig alle krefter inn på treningen, slik at han oppnådde det som er målet for en mann som forlater hjemmet og går ut i hjemløshet. Han fullførte treningen og så og realiserte selv her og nå at nå er det ikke mer som oppstår, veien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og nå blir det ikke noe mer etter dette. Nå var Angulimala blitt en av de ærverdige.
En morgen sto Angulimala opp, kledde på seg og vandret inn til Savatthi med kappe og bolle for å motta matgaver. Plutselig kastet noen en leirklump på ham, andre lot stokker og steiner hagle over ham. Angulimala vendte tilbake til Mesteren med store sår i hodet. Blodet rant av ham, bollen var knust og kappen hang i filler om ham.
Da Mesteren fikk se Angulimala, sa han:
"Dette må du tåle, brahman, dette må du tåle. Dine tidligere gjerninger bærer frukt her og nå, og dermed slipper du å lide mange tusen år i helvete på grunn av dine gjerninger."
Angulimala trakk seg tilbake og mediterte i ensomhet og gledet seg over den friheten han hadde vunnet, og dypt grepet uttalte han disse versene:
Han som før var tankeløs og sløv,
men siden våknet til handling,
lyser opp verden som fullmånen
når den unnslipper skyenes garn.
Han som med gode gjerninger
gjør opp for det han har gjort av vondt,
lyser opp verden som fullmånen
når den unnslipper skyenes garn.
Den munken som vier seg helt
til Buddhas lære, om enn han er ung,
lyser opp verden som fullmånen
når den unnslipper skyenes garn.
La også fiendene mine
høre de gode ord om læren!
La også fiendene mine
slutte seg til den gode læren!
La også fiendene mine
omgås de gode som sprer læren!
La fiendene mine høre
læren av og til, fra de gode
som taler om fred og vennlighet,
og la dem leve etter læren –
– så ville de aldri skade meg,
og heller ikke noen andre,
men nå frem til den høyeste fred
og beskytte alle skapninger.
Kanalbyggeren leder vannet,
pilmakeren retter ut emnet,
snekkeren former treverket,
den vise former seg selv.
Noen temmes med kjepp eller pisk,
noen med elefanttemmer-stav;
jeg ble ikke temmet med makt,
men med Buddhas frigjørende ord!
Mitt navn er Ikkevold, men før
skadet jeg andre med grusomhet.
Nå bærer jeg navnet mitt med rette!
Aldri mer vil jeg skade noen.
Jeg var en brutal forbryter –
som Angulimala var jeg kjent.
Den store flommen rev meg med,
men jeg søkte tilflukt hos Buddha.
Jeg hadde blodige hender –
som Angulimala var jeg kjent.
Se på meg nå! Jeg har søkt tilflukt!
Roten til ny eksistens er knust.
Jeg gjorde mange onde ting:
det ledet meg mot en fremtid i sorg.
Men mine gjerningers modning
berørte meg: Jeg spiser uten skyld!
Dumme og tåpelige folk
koser seg med sløvhet og lettsinn.
Den kloke vokter våkent sin flid
slik bankmannen vokter gullet sitt.
Dyrk ikke sløvhet og lettsinn.
Dyrk ikke sansenytelser.
Den som mediterer med flid
finner den høyeste lykke.
Den kom til meg, og velkommen
var den! Ikke noe dårlig råd
ga denne beste av alle
lærer spredd ut blant mennesker!
Den kom til meg, og velkommen
var den! Læren ga gode råd!
Jeg har vunnet trefoldig kunnskap –
Buddhas vei er gått til ende.