Suttapitaka

Samyuttanikaya - Tekster fordelt etter tema

2. Nidanavagga - Kapitlet om årsakssammenhenger
21. Bhikkhusamyutta - Samtaler med munker

Startside Suttapitaka Samyuttanikaya Nidanavagga

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, henvendte Moggallana den store seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, min venn," svarte munkene.

Moggallana sa:

"Mens jeg satt alene og mediterte, begynte jeg å tenke over hva ‘edel taushet' egentlig betyr, mine venner. Da tenkte jeg følgende: ‘Når en munk har latt innledende og fastholdende tanker falle til ro, har funnet ro i sitt indre og konsentrerer seg på ett punkt, går han inn i den andre meditasjonstilstanden og opplever den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hviler i denne. Dette kalles edel taushet.'

Dermed lot jeg innledende og fastholdende tanker falle til ro, fant ro i mitt indre, konsentrerte meg på ett punkt, gikk inn i den andre meditasjonstilstanden og opplevde den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hvilte i denne. Men mens jeg gjorde dette, dukket det likevel opp tankeimpulser og identifikasjoner knyttet til innledende tanker.

Mesteren forsto hva som skjedde, så han sa til meg: ‘Moggallana! Moggallana! Ikke gi opp din edle taushet, brahman! Fortsett å praktisere edel taushet! Konsentrer sinnet i edel taushet!'

Så etter en stund tok jeg fatt på ny. Jeg lot innledende og fastholdende tanker falle til ro, fant ro i mitt indre, konsentrerte meg på ett punkt, gikk inn i den andre meditasjonstilstanden og opplevde den lykken som fødes av denne, uten innledende eller fastholdende tanker, og hvilte i denne. Så hvis noen sier at eleven har nådd fram til dyp innsikt etter å ha blitt oppmuntret av Mesteren, så kan dette med rette sies om meg.



2.10.2 (21.2) Sariputta
Upatissasutta

En gang da Mesteren holdt til i Savatthi, henvendte Sariputta seg til munkene og sa:

"Munker!"

"Ja, min venn," svarte munkene.

Sariputta sa:

"Mens jeg satt alene og mediterte, begynte jeg å tenke over dette spørsmålet: ‘Finnes det noe i verden som vil kunne gjøre meg trist og lei hvis det forandrer seg og blir annerledes?' Og jeg kom fram til at noe slikt ikke finnes."
Da tok Ananda ordet og sa:

"Men ville du ikke engang bli trist og lei hvis Mesteren forandrer seg og blir annerledes, min venn?"

"Nei, det ville jeg ikke bli. Men jeg vil nok ha tenkt som så: ‘Den store læremesteren har gått bort! Hvis Mesteren hadde fått leve lenge, ville det ha vært til stor glede og nytte for mange, til hjelp, nytte og glede for guder og mennesker!'

"Det viser at alle tendenser til å tenke ‘meg' og ‘mitt' er grundig utryddet i sinnet ditt, Sariputta. Derfor kommer du ikke til å bli trist og lei hvis Mesteren forandrer seg og blir annerledes."



2.10.3 (21.3) Krukka
Ghatasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, bodde Sariputta og Moggallana den store i samme hytte ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Utpå kvelden reiste Sariputta seg fra sin ensomme meditasjon, gikk bort til Moggallana og pratet litt med ham. Så satte han seg ned og sa:

"Du ser så glad, tilfreds og avklaret ut i dag, Moggallana – det er som om det stråler av deg. Har du tilbrakt dagen i fredelig meditasjon?"

"Jeg har meditert på sansene, min venn. Men så har jeg også hatt en samtale om læren."

"Hvem har du hatt denne samtalen om læren med?"

"Jeg har hatt en samtale med Mesteren, min venn."

"Men Mesteren er jo langt borte. Akkurat nå er han i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Brukte du paranormale ferdigheter til å besøke ham? Eller brukte han paranormale ferdigheter til å besøke deg?"

"Ingen av oss har brukt paranormale ferdigheter til å besøke den andre, min venn. Men både Mesteren og jeg har guddommelig og overmenneskelig syn og hørsel."

"Hvordan var da samtalen mellom deg og Mesteren, Moggallana?"

"Jeg spurte Mesteren: ‘Man snakker om utrettelig energi, Mester. Hva vil det si å ha utrettelig energi?'

Mesteren svarte: ‘En munk har utrettelig energi, Moggallana, hvis han tenker som så: Om så kjøtt og blod skulle tørke inn så det bare ble knokler, hud og sener igjen av meg, så vil jeg ikke gi opp før jeg har oppnådd alt som står i menneskelig makt å oppnå med flid, krefter og energi!'

Slik forklarte Mesteren læren, min venn."

"Om vi skal prøve å sammenligne oss med deg, Moggallana, så er vi som en liten grushaug ved siden av Himalaya, fjellenes konge! Du er så mektig at vi håper du kan leve en hel verdensalder!

"Om vi skal prøve å sammenligne oss med deg, Sariputta, så er vi som ei klype salt ved siden av ei stor krukke full av salt! Mesteren har ofte gitt deg ros med dette verset:

Sariputta er den munk
som har nådd det høyeste målet.
Ingen er hans like
i visdom og moral."

Slik roste disse to store personlighetene hverandres gode uttalelser.



2.10.4 (21.4) Novisen
Navasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, var det en novise som pleide å gå rett inn i hytta si etter at han hadde kommet tilbake fra matrunden og var ferdig med å spise. Der satt han stille uten å si noe, og han hjalp ikke de andre munkene med å lage nye kapper. Da gikk mange munker bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de om denne novisen. Mesteren vendte seg mot en av munkene og sa:

"Gå til denne munken og si at Mesteren ber ham komme."

"Ja vel, Mester," svarte munken og gjorde som han var bedt om.

Novisen kom, hilste høflig på Mesteren og satte seg ned.

Mesteren sa:

"Er det sant at du pleier å gå rett til hytta di etter at du har kommet tilbake fra matrunden og er ferdig med å spise, munk? Og sitter du stille der uten å si noe, og uten å hjelpe de andre munkene med å lage nye kapper?"

"Jeg arbeider med meg selv, Mester."

Mesteren studerte sinnet hans med sitt eget sinn og sa deretter til munkene:

"Ikke vær sure på denne munken, munker! Denne munken kan lett og uanstrengt gå inn i de fire meditasjonstilstandene med klart sinn når han vil og glede seg over dem her og nå. Det er nettopp dette unge menn av god familie med rette forlater hjemmet for og går ut i hjemløsheten, å kunne selv se og virkeliggjøre her og nå fullendelsen av det høyverdige liv."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

"Den som er sløv og ikke setter inn alle krefter,
oppnår ikke nibbanas frihet fra alt som gjør vondt
Denne unge munken, denne makeløse mannen,
bærer sitt siste legeme og har vunnet over Mara."



2.10.5 (21.5) Sujata
Sujatasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, kom munken Sujata bort til ham. Da Mesteren så at han nærmet seg, sa han til munkene:

"Denne unge mannen stråler på to måter, munker. Han stråler både fordi han er kjekk og pen å se på, og fordi han har fullført han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette er noe han ser selv og virkeliggjør her og nå."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

"Denne munken stråler virkelig,
for han er rak og rettsindig.
Han er fri og ubundet,
han involverer seg ikke, men har funnet fred.
Han bærer sitt siste legeme og har vunnet over Mara."



2.10.6 (21.6) Dvergen Bhaddiya
Lakundakabhaddiyasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, kom munken Bhaddiya bort til ham. Da Mesteren så han nærmet seg, sa han til munkene:

"Ser dere den stygge, frastøtende og krokete lille munken som kommer der, han som de andre munkene holder seg borte fra, munker?"

"Ja, Mester."

"Den munken er meget begavet, munker. Det er ikke lett å finne noe mål som han ikke allerede har nådd. Han har fullført han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette er noe han ser selv og virkeliggjør her og nå."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

"Svaner, hegrer og påfugler,
elefanter og dådyr
er alle redde for løven,
for de kan ikke måle seg med den.

Slik er det også med menneskene.
Den som har visdom er stor
selv om han er ung.
Det er ikke kroppen det kommer an på."



2.10.7 (21.7) Visakha
Visakhasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren bodde i huset med de spisse gavlene i Storskogen ved Vesali, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte munken Visakha, Pañcalas sønn, de andre munkene i møtesalen med ord om læren. Talen hans var høflig, klar og tydelig, og han belyste de forskjellige temaene saklig og fornuftig.

Utpå kvelden reiste Mesteren seg fra sin ensomme meditasjon, gikk til møtesalen og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Så sa han:

"Hvem var det som underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte munkene med ord om læren, med en tale som var høflig, klar og tydelig, og han belyste de forskjellige temaene saklig og fornuftig?"

"Det var Visakha, Pañcalas sønn, som gjorde dette, Mester."

Mesteren vendte seg mot Visakha og sa:

"Bra, Visakha, bra! Det var bra at du underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte munkene med ord om læren på denne måten!"

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

"En vismann kan ikke skjule seg blant tosker.
Han kjennes så snart han sier noe
og gir undervisning i veien til det som ikke dør.

Tal om sannheten, la den stråle!
Løft banneret blant de vise!
De vise samles under ordets banner,
for sannheten er vismennenes banner."



2.10.8 (21.8) Nanda
Nandasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, hadde Nanda, Mesterens fetter, tatt på seg en kappe som var presset på begge sider og smurt sminke rundt øynene. Han tok en polert bolle og gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Da han hadde satt seg, sa Mesteren til ham:

"Det sømmer seg ikke for deg å gå med en kappe som er presset på begge sider, sminke rundt øynene og polert bolle når du har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet ut fra tillit. Det som sømmer seg for deg i en slik situasjon, er å bo i skogen, spise det folk vil gi deg, gå med kappe laget av filler og ikke være opptatt av sansenytelser."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

"Kanskje jeg en dag skal få se
Nanda med fillekappe bo i skogen,
mens han lever fra hånd til munn
og ikke bryr seg om sansenytelser?"

En tid senere ble Nanda en som bodde i skogen. Han spiste det folk ville gi ham og gikk med kappe laget av filler. Og han var ikke lenger opptatt av sansenytelser.



2.10.9 (21.9) Tissa
Tissasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, kom Tissa, Mesterens fetter, bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Han var trist og ulykkelig, og tårene rant fra øynene hans. Mesteren spurte:

"Hvorfor sitter du her så trist og ulykkelig, Tissa? Tårene renner jo fra øynene dine!"

"De andre munkene erter og spotter meg, Mester!"

"Det er fordi du bare liker å snakke selv, men ikke vil lytte når andre snakker, Tissa. De sømmer seg ikke for deg å bare ville snakke selv, men ikke lytte, når du har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet ut fra tillit. Det som sømmer seg for deg er å lytte når andre snakker, hvis du vil snakke selv."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til dette verset:

"Hvorfor er du sint? Ikke vær sint, Tissa!
Det er mye bedre for deg å ikke bli sint.
Hvis du kan la være å bli sint,
gi slipp på stolthet og ikke fornedre andre,
da lever du det opphøyde liv, Tissa."



2.10.10 (21.10) Munken Thera
Theranamakasutta

En gang da Mesteren var ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, var det en munk ved navn Thera som var eneboer, og han snakket også varmt om eneboerlivet. Han gikk alene til landsbyen for å motta matgaver, og han vendte tilbake alene. Han satt alene og gikk alene i meditasjon. Da gikk mange munker til Mesteren og fortalte at denne munken Thera var eneboer og snakket varmt om eneboelivet.

Mesteren vendte seg mot en av munkene og sa:

"Gå til Thera og si at Mesteren ber ham komme!"

"Ja vel, Mester," svarte munken og gjorde som han var bedt om.

Thera kom, hilste høflig på Mesteren og satte seg. Mesteren sa til ham:

"Er det sant, Thera, at du er eneboer og snakker varmt om eneboerlivet?"

"Ja, Mester."

"På hvilken måte er du eneboer, og på hvilken måte snakker du varmt om eneboerlivet?"

"Jeg går alene til landsbyen for å motta matgaver, Mester, og jeg vender tilbake alene. Jeg sitter alene og går alene i meditasjon. På den måten er jeg eneboer og snakker varmt om eneboerlivet."

"Da er du eneboer, Thera. Jeg sier ikke at du ikke er det. Men hør godt etter, så skal jeg forklare hvordan eneboerlivet blir fullkomment."

"Ja vel, Mester."

"Så hvordan blir eneboerlivet fullkomment, Thera? Det er når du ikke jager etter det svunne, ikke higer etter det uoppnådde, og har full kontroll over følelser og lidenskaper i forbindelse med du oppnår her og nå. Slik blir eneboerlivet fullkomment, Thera."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til:

"Den som overvinner alt, som er klok og forstår alt,
som ikke blir hengende ved noe som helst,
som slipper taket i alt og frir seg fra begjær,
han vil jeg kalle en virkelig eneboer."



2.10.11 (21.11) Kappina den store
Mahakappinasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, kom Kappina den store bort til ham. Da Mesteren så at han nærmet seg, sa han til munkene:

"Ser dere den tynne og bleke munken med stor nese som kommer der borte, munker?"

"Ja, Mester."

"Den munken er meget begavet, munker. Det er ikke lett å finne noe mål som han ikke allerede har nådd. Han har fullført han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette er noe han ser selv og virkeliggjør her og nå."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

"Blant dem som legger vekt på aner og byrd
har adelen den fremste rang.
Men den fremste blant guder og mennesker
er den som har fullkommen kunnskap og atferd.

Sola skinner om dagen,
månen lyser om natta,
fyrsten stråler i all sin prakt,
den høyreiste stråler i meditasjon.
Men Buddha stråler dag og natt
i uforlignelig stråleglans. "



2.10.12 (21.12) Vennene
Sahayakasutta

En gang da Mesteren var i Savatthi, kom to munker bort til ham. De var venner av Kappina den store og bodde sammen med ham. Da Mesteren så at de nærmet seg, sa han til munkene:

"Ser dere de to munkene som kommer der, som er venner av Kappina den store og bor sammen med ham, munker?"

"Ja, Mester."

"Disse munkene er meget begavet, munker. Det er ikke lett å finne noe mål som de ikke allerede har nådd. De har fullført han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for, og dette er noe de ser selv og virkeliggjør her og nå."

Slik talte Mesteren. Deretter la han til disse versene:

"Disse munkene er gode venner
og lenge har de ferdes sammen.
Den gode lære ferdes med dem,
den læren som den oppvåknede har forkynt.

De har fått god opplæring av Kappina
i den læren de edle har forkynt.
De bærer sitt siste legeme
og har beseiret Mara og hele hans hær!"