Suttapitaka
Khuddakanikaya - Mindre tekster
Udana - Høytidelige uttalelser
1. Bodhivagga- Kapitlet om oppvåkningen
10. Samtalen med Bahiya
Slik har jeg hørt det.
En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden oppholdt Bahiya Daruciriya seg i Supparaka ved kysten. Folk der respekterte og hedret ham, og han fikk alt han trengte av kapper, mat, bolig og medisiner av dem.
En dag da Bahiya satt for seg selv, tenkte han som så:
"Jeg er nok en arahant, en av dem her i verden som vandrer arahantenes vei."
Men en tidligere avdød slektning av ham, som nå var blitt en ånd og som ville ham vel og hadde medfølelse med ham, forsto hva han tenkte på. Derfor gikk han bort til ham og sa:
"Du er ikke en arahant, Bahiya, og du vandrer ikke arahantenes vei. Den måten du praktiserer på, fører ikke til at du blir en arahant og heller ikke til at du vandrer arahantenes vei."
"Men hvem er det da her i verden som er arahanter eller vandrer arahantenes vei?"
"I et land lenger mot nord er det en by som heter Savatthi. Der bor det for tiden en ærverdig som har nådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp. Denne Mesteren er ærverdig, Bahiya, og han underviser andre i hvordan også de kan bli ærverdige."
Bahiya ble sterkt grepet av dette, og brøt opp fra Supparaka med det samme. Han ga seg på vandring mot Savatthi og ble ikke mer enn én natt på hvert sted underveis før han var framme i Anathapindikas park Jetalunden.
Da han kom dit, var det mange munker som praktiserte gående meditasjon ute i parken. Bahiya gikk bort til dem og spurte:
"Hvor er den ærverdige Mesteren, han som har nådd fullkommen oppvåkning ved egen hjelp? Jeg vil gjerne treffe ham."
"Mesteren går matrunden inne i byen," svarte munkene.
Da skyndte Bahiya seg ut av Jetalunden og inn i byen. Der fikk han se Mesteren som gikk matrunden. Han syntes Mesteren så tiltalende og tillitvekkende ut, han hadde et fredelig uttrykk som tydet på et fredelig sinnelag, som en tam, rolig og fredsommelig elefant. Bahiya gikk bort til ham, bøyde seg dypt for ham og sa:
"Gi meg undervisning, Mester. Forklar meg læren, slik at det kan være til glede og nytte for meg i lang tid."
"Det passer dårlig nå som jeg går matrunden, Bahiya," svarte Mesteren.
"Det er ikke godt å vite hvor lenge verken du eller jeg kommer til å leve, Mester," sa Bahiya. "Forklar det for meg nå, Mester!"
Mesteren vegret seg igjen, men Bahiya insisterte på at livet var kort og han ville ha undervisning med det samme. Da han for tredje gang ba om undervisning, sa Mesteren:
"Da skal du trene deg slik, Bahiya: Ta det du ser bare som det du ser, ta det du hører bare som det du hører, ta fantasibilder bare som fantasibilder og ta erkjennelse bare som erkjennelse. Slik skal du trene. Da forestiller du deg ikke noe subjekt, og når du ikke forestiller deg noe subjekt, forestiller du deg heller ikke noe objekt. Og når du ikke forestiller deg noe objekt, forestiller du deg heller ikke noe dennesidig eller noe hinsidig eller noe midt imellom disse. Det er dette som er slutten på det som gjør vondt."
Takket være Mesterens konsise undervisning ble Bahiyas sinn befridd for mentale forurensninger der og da.
Da Mesteren hadde gitt Bahiya denne undervisningen, gikk han videre. Like etter at Mesteren hadde gått, ble Bahiya angrepet av en oksekalv og døde.
Da Mesteren var ferdig med matrunden i Savatthi, gikk han ut av byen sammen med mange munker. Da fikk de se Bahiya ligge der død.
Mesteren snudde seg mot munkene og sa:
"Ta liket av Bahiya og legg det på en båre. Ta ham med dere og kremer ham. Etterpå kan dere bygge en stupa over ham. Det er en av deres medvandrere som her er død, munker."
"Ja vel, Mester," svarte munkene og gjorde som han hadde sagt. Etterpå gikk de tilbake til Mesteren og spurte:
"Hva er Bahiyas skjebne, hvor er han nå, Mester?"
"Bahiya var en vis mann, munker. Han fulgte læren, og det var ikke noe bryderi for meg å forklare den for ham. Nå har Bahiya nådd full frihet, munker."
Deretter forklarte han hva han mente med dette verset:
"Der hvor verken vann eller jord, ild eller luft finnes,
der skinner ingen stjerner og solen stråler ikke der,
der lyser ikke månen og mørke finnes heller ikke der.
Når en vismann, en brahman, ved egen innsikt har sett dette,
blir han fri fra det som har form og fra det som ikke har form –
da blir han fri fra lykke og lidelse."